Kategori: Gjesteblogg

Utveksling til Namibia: Varierte praksisplasser

Innleggsforfatter Av liskska
Publiseringsdato 26. februar 2018
Ingen kommentarer til Utveksling til Namibia: Varierte praksisplasser

More, hoe gaan det?
God morgen, hvordan går det?
Goot, met jeu?
Bra, og med deg?
Baie goot, dankie.
Bare bra, takk!

Sånn starter man hver dag, hver gang du møter noen, fram til kl 12. For her hilser man til alle! Hvis du bare står i heisen kan du si ”more” …god morgen, liksom.

Barneavdeling

Jeg (Thea) har praksis på barneavdelingen på sykehusene her nede. Det er stor variasjon når det kommer til diagnoser, og det er ikke alt jeg har hørt om fra før av. Læringskurven er altså bratt, men også veldig spennende. Man kan også se hvilke diagnoser som går igjen i de ulike stammene, og man antar at mye er «selvpåført» ved f.eks. incest, vold eller dårlig oppfølging i og etter graviditet pga. fattigdom og avstander. Improvisering er meget sentralt i arbeidet vi gjør og en dag på jobb føles ofte ut som en god treningsøkt da vi tilbringer mye tid på gulvet på lekerommet.

Det er mangel på ressurser både når det kommer til bemanning og utstyr, så mye av utstyret som brukes må vi lage selv.

Vi må også være kreative for å hjelpe foreldre med hvordan de kan trene barna hjemme uten noe utstyr og i omgivelser som vi nordmenn kan ha vansker med å forstå at noen kan leve i. Her snakker vi om å blant annet bruke steiner som hjelpemidler for å lære barn å sitte, plastikkposer med sand for å trene opp muskler og en trestamme for å trene på balanse. En vanlig dag på jobb kan bestå av alt fra gipsing av klumpfot, rullestoltilpasning, tøying og massasje til ulike vurderinger som school assessment, developmental assessment og opptrening og fasilitering av ulike ferdigheter som barna mangler.

Håndterapi

De ansatte ved Katutura sykehus. Karoline helt til høyre og Thea i midten bak.

Jeg (Karoline) befinner meg på avdeling på håndterapi. Her ser man et bredt spekter av håndskader. Mine første 4 uker på Katutura State Hospital, som er distriktsykehuset, var hektiske og viste mer voldelige skader.

Bruddskader, knuste ben, slangebitt, kuttede nerver og sener ofte fra slåssing eller ran er noe man så ofte, men også skader fra ulykker og sykdom. Det kommer pasienter både lokalt fra, men også pasienter som har reist flere hundre kilometer! Variasjonen i pasienter er også stor da noen har hus, familie og jobb, mens andre er hjemløse.

Håndavdelingen hvor Karoline er i praksis.

Selve håndterapien består av mye ortoselaging – noe jeg hvertfall syntes er utrolig gøy! Utenom dette er det mye kartlegging av håndfunksjon, opptrening, tøying, arr-massasje, behandling av ødem og liknende. Ofte må man også improvisere med utstyret eller hjelpemidler man bruker, da sykehusene har store ressursmangler. Kompresjonsplagg syr man for eksempel selv. Kunnskapsnivået her er også ganske høyt da ergoterapeutene her har lenger utdannelse enn oss i Norge, så jeg lærer mye. Til og med lesing av røntgenbilder er det ergoterapeuten som gjør. De neste 5 ukene er jeg på Windhoek Central Hospital, som er et tertiærsykehus du må bli referert til. Her er det litt mindre hektisk, og skadeomfanget er noe annerledes – tap av håndfunksjon grunnet slag, ryggmargsskade, og brannskader er noe av det jeg ser mest, så her blir det også litt samarbeid med Ingrid, som er på ryggmargsskade.

Ryggmargsskade

Jeg (Ingrid) er på avdeling for ryggmargsskade, det er en avdeling som ble opprettet i 2013 med hjelp fra den svenske stiftelsen Spinalis. Avdelingen er en landsdekkende rehabiliteringsavdeling, så alle pasienter som får traumatisk ryggmargsskade blir sendt hit når de er stabile. Det skilles mellom pasienter som skades i trafikken, og de som skader seg på annet vis for eksempel fall, knivstikk osv. Hvis man skader seg i trafikken blir man nemlig dekket av et fond ”Motor Vehicle Accident fund”. Da kan ergoterapeuten bestille en panthera rullestol og andre hjelpemidler som er nødvendige, eller elektrisk rullestol hvis man trenger det. Man får også dekket tilpasninger i hjemmet.

Hvis man derimot faller fra en høyde, og man ikke har noe forsikring, er man under statens vinger og da er utvalget vesentlig dårligere på rullestolfronten. For tiden har ikke staten penger til å bestille rullstol, så man må ta det beste som finnes på lageret. Men behandlingen på avdelingen er lik for alle! Det er ”bare” hjelpemidlene som er forskjellig.

På hjemmebesøk i praksis. Her skal en person med høy ryggmargsskade bo.

Ergoterapeuten på ryggmargskadeavdelingen er del av et team som består av fysio, lege, sosial-arbeider, sykepleier, brukerkonsulent og hjelpetrenere. Ergoterapeuten jobber med rullestoltilpasninger, forflytningsteknikker, teknikker for å kle på seg og vaske seg. Vi drar også på hjemmebesøk, noen bor i formelle hus og noen bor i uformelle hus. Uformelle hus er ja… uformelle, gjerne laget av bølgeblikk eller av tradisjonelle materialer som leire (dette er vanligere nord i landet). Ellers har vi gruppetimer med kjøre-teknikk, baking, trearbeid, rullestol-vedlikehold og sport, og noen ganger drar vi ut på kjøpesenter eller treningssenter for å utforske tilgjengeligheten i byen!
Jeg har også sett et par alvorlige trykksår… trykksår er ikke uvanlig, dessverre.

Det er langt fra Sverige til Namibia. Ikke alle rullestoler kommer fram like hele.

Pasientene ved avdelingen skrives ”aldri ut” de kommer for oppfølging etter 1, 3 og 6 mnd og så til årlig oppfølging. Det er en spennende avdeling å ha praksis på, særlig siden man er del av et team. Men det er veldig spesielt å ikke kunne bestille det beste tilgjengelige for pasientene. Noen får fine lette stoler og flere par hjul til å komme seg rundt i sanda på… mens andre må klare seg med en tung stol og ett par hjul. De beste trykkavlastende putene er dyre, så det er kun pasienter i stor risiko for trykkstår som får den.

Man lærer virkelig å sette pris på det norske helsesystemet!

Interessert i å følge oss på sosiale medier, eller lese mer om utveksling til Namibia? Se også det forrige blogginnlegget vårt!

Sunnaas har kanskje fin utsikt, men det har ryggmargsskadeavdelingen i 7. etasje hvor Ingrid er i praksis også!

Friedels er blitt fast lunsjsted, de har fantastiske brød som grilles.

Gjesteblogg Internasjonalisering Praksis Utdanning Utveksling

Utveksling til Namibia: Goeie more, Ongola, Uribho!

Innleggsforfatter Av liskska
Publiseringsdato 23. februar 2018
1 kommentar til Utveksling til Namibia: Goeie more, Ongola, Uribho!

I Namibia betyr «Goeie more, Ongola, Uribho!» «God morgen, god morgen, hvordan går det?».

Vi er tre studenter fra Oslo Met som tenkte at utveksling var en god ide! Så her sitter vi, i Namibia og hovedstaden Windhoek. Vi ankom Windhoek i 35 grader og strålende sol, litt kontrast fra kalde Norge. Byen ligger midt i landet på ca. 1665. Moh. For tiden er det sommer og regntid her, men den ”varmeste” sommeren var desember-januar. Men regntid og regntid fru blom, det har i februar regnet hele 28mm til nå!! Når det regner blir det litt kjøligere, noe vi nordmenn syns er herlig, men når sola bryter gjennom skyene er det mikrobølgeovn-tilstander.

Vi bor i en ettroms studio-apartment som vi leier via Air Bnb i et av byens finere områder. Her har vi disponibelt svømmebasseng, noe som kommer godt med. Vi har også fått leie bil. Det er nemlig ikke så vanlig å gå her, så man tar enten taxi (som er ekstremt rimelig) eller kjører. Huseierne vi leier av er også superhyggelige!

Dette er hagen vår, og her bor det to skilpadder!

Landet er rundt 80% ørken, og den store Namib-ørkenen ligger som et langt bredt belte oppover langs kysten. Geologer mener også det er den eldste ørkenen i verden. De offisielle språkene her er Engelsk og Afrikaans, men de ulike folkegruppene har sine egne språk. Det er ikke uvanlig å møte noen som ikke snakker engelsk men som snakker afrikaans og lokalspråk. Rundt 50% av befolkningen er av Owambofolket, som snakker Oshiwambo. Otjiherero er også et kjent lokalspråk. Khoekhoe, det såkalte ”klikkespråket” som for så vidt er meget vanskelig å etterligne, prates av en kvart million mennesker. Disse av blant annet Damara- og Namafolket.

Kulturen her i Namibia er svært ulik den norske. Det er heller ikke ”én namibisk kultur” da landet består av så mange ulike folkegrupper. Byen bærer preg av koloniseringen ved at den hvite befolkningen bor på en annen side av byen enn de mørkhudede. Den hvite befolkningen er også mer resurssterke, og dette synes på levestandarden. Det er store forskjeller mellom fattig og rik. Når det er sagt så legger vi ikke mye merke til diskriminering da de fleste vi har møtt har vært veldig hyggelige og imøtekommende.

Det er store forskjeller mellom fattige og rike. Dette bildet er fra Katutura, som blir karakterisert som «slummen».

Her holder butikkene åpent 7 dager i uken, til og med kjøpesenteret, som også er et sosialt møtepunkt, med restauranter, kino og kafeer. Med tanke på at det er så billig (spesielt i forhold til norske priser) er det ikke vanskelig å være sosial og gå ut å spise på restaurant.

Noe annet som også gjenspeiler kulturen er måten å grille på. Man fyrer opp ved i grillen og skravler og koser seg til det har brent såpass ned at man kan begynne grillingen, eller ”braai” som de kaller det her. For det spises en god del kjøtt i dette landet. Det er fullt av steder langs veien som selger ”kapana” som er grillet marinert/krydra kjøtt. Man spiser gjerne rett av grillen med hendene og det smaker nyyydelig! Særlig med grillet brød eller fat-cake (fritert bolle) til!

Det var et lite hei fra Namibia! I neste innlegg skriver vi litt om praksisplassene våre.
I mellomtiden kan dere følge med på snap, insta og youtube!

Insta: @karolineeksejenssen, @theasimonsen og @imingen

Snap: @Karolinejenssen, @theaasimonsen og @iming1 (ikke like aktiv som de to andre 😉 )

Youtube: www.youtube.com/stinay95 (Gi Thea 100 subscribers og hun kan endre url-en fra 2011)

Forskning Gjesteblogg Kunnskapstranslasjon Master i Ergoterapi Praksis Utdanning

Jeg anbefaler videreutdanningen i Kunnskapstranslasjon!

Innleggsforfatter Av liskska
Publiseringsdato 12. oktober 2016
Ingen kommentarer til Jeg anbefaler videreutdanningen i Kunnskapstranslasjon!

Anita Engeset er seniorrådgiver i forbundet Ergoterapeutene, og tok våren 2016 emnet i Kunnskapstranslasjon. Her kan du lese hennes gjesteblogginnlegg om hvorfor hun anbefaler utdanningen.

Dette kurset var midt i blinken og svært nyttig for mitt arbeid i fagpolitisk avdeling i Norsk Ergoterapeutforbund. Det faglige innholdet var veldig relevant. Det legges stadig større vekt på å gjøre helse- og velferdstjenestene kunnskapsbasert. Ergoterapeutene skal ha en kunnskapsbasert tilnærming som skal danne grunnlag for forbundets politiske prioriteringer og arbeid, samt faglig oppdatering og kursvirksomhet. Det har skjedd en rivende utvikling innen faget, og flere og flere tar mastergrad, doktorgrad – og vi har til og med fått noen professorer.

Ergoterapeutene ser det som en viktig samfunnsoppgave å bidra til gode helse- og velferdstjenester for brukerne og samfunnet. I den forbindelse arbeider forbundets politikere opp imot politiske myndigheter både lokalt og sentralt. Det er derfor viktig å til enhver tid kjenne til hva som er samfunnets helse- og velferdsutfordringer, hva sier forskningen og hvordan kan ergoterapeuter bidra med sin kompetanse. Det er en fordel at ergoterapeuter føler seg kompetent og har den nødvendige kompetansen som kreves før en forventer at de omsetter ny kunnskap i praksis. I dag opplever en et gap mellom den gode forskningen og praksis – og utfordringer er å gjøre denne forskningen tilgjengelig og anvendbar i praksis.

Utdanningen har gitt meg en større forståelse og en rekke strategier og intervensjoner for å oversette og gjøre forskning med vekt på systematiske oversikter, tilgjengelig og anvendbar for praksis. Hjelp til å tenke nytt i måten en kommuniserer faget til beslutningstakere og andre og til å utvikle fagkurs for å gjøre det lettere for ergoterapeuter å implementere det i sin praksis. Og ikke minst større bevissthet og strategier for tettere dialog med medlemmene m.m.

I en travel hverdag kan det ofte være vanskelig å prioritere tid til etter- og videreutdanning. I og med at denne utdanningen er nettbasert, er den mer fleksibel. Jeg kunne legge det mer opp selv, når passet meg best å studere. Undervisningsstoff blir lagt ut tidlig og en kan gå tilbake til undervisningssnutter, presentasjoner og annet materiell. Veldig nyttig å kunne stille spørsmål og få veiledning på facebook, dette kunne jeg utnyttet mye mer.

Interessert? Les mer om emnet i Kunnskapstranslasjon. Dette emnet inngår i Master i Ergoterapi – hvorfor ikke «tjuvstarte» på en masterutdanning og ta dette emnet allerede nå i høst?

Bachelor Gjesteblogg Kreative uttrykksformer Praksis Utdanning

En annerledes praksis

Innleggsforfatter Av liskska
Publiseringsdato 15. mars 2016
Ingen kommentarer til En annerledes praksis

Thea Moos Opseth og Carina Arntzen er i sin tredje praksisperiode på lavterskeltilbudet Helseforum for kvinner. Dette er et senter som arbeider med formidling, inkludering og fellesskap for kvinner i en vanskelig helse- og livssituasjon. Her blogger de om erfaringene fra en annerledes praksisperiode.

Vi er to 3.års studenter på ergoterapiutdanninga, som i de siste 10 ukene har avholdt studiets siste praksis ved et helsefremmende tilbud for kvinner innen frivillig sektor. Brukere av dette tilbudet har sammensatte utfordringer, og kommer til stedet for å bedre egen helse. En stor andel av kvinnene som benytter seg av tilbudet har minoritetsbakgrunn.

20160308_093209 — Thea Moos Opseth og Carina Arntzen er i praksis ved et lavterskeltilbud for kvinner.

Som ergoterapistudenter har dette vært en utfordrende praksis, da vi ikke har hatt direkte veiledning ved ergoterapeut på stedet. Dette har gjort at vi må bruke kunnskapen vi har oppnådd gjennom studiet på kreative måter. Vi har arbeidet med kreative aktiviteter, friluftsaktivitet, samtaleaktiviteter og utviklet temadager med mål å fremme kunnskap om helse. Vi har i løpet av praksis fått tett oppfølging av Vigdis Holmberg, som har fungert som både praksisveileder og lærerkontakt.

Ved en slik organisasjon, som Helseforum for kvinner, finnes det muligheter for ergoterapeuter å utøve ergoterapi på innovative måter. De ergoterapeutiske aktivitets- og deltagelsesperspektivene blir bakteppet for helsefremmende aktiviteter.

En dag prøvde vi oss på maleaktivitet. Vi la avispapir ut over et bord, satte frem alle regnbuens farger og store hvite ark. Aktivitetens oppgave var å fylle to sirkler, en liten sirkel inne i en større sirkel med mønstre, farger og figurer. Målet med aktiviteten var å fremme ekspressive opplevelser, følelsen av flyt og kommunisere gjennom kunsten. Aktiviteten var en stor suksess, med vakre resultater!

Malerier — Vakre bilder var resultatet etter maleaktivitet for å fremme ekspressive utrykksformer, flyt og kommunikasjon på Helseforum for kvinner.

Bachelor Gjesteblogg Praksis

Det gjør meg faktisk lykkelig! – tanker fra 3. praksis

Innleggsforfatter Av liskska
Publiseringsdato 18. mai 2015
Ingen kommentarer til Det gjør meg faktisk lykkelig! – tanker fra 3. praksis

Den tredje lange praksisperioden i ergoterapistudiet er lagt til siste halvdel av tredje studieår. Studentene forventes å i stor grad arbeide selvstendig, de fleste er på praksissteder i kommunehelsetjenesten. Rakel Bysveen Lier har vært i sin siste praksisperiode nå i vår, og forteller her om sine erfaringer:

«Tiden var kommet. Foreleserne og de ansvarlige lærerne hadde forsøkt å forberede oss på praksisen som skulle føre oss ett skritt nærmere å bli ferdig utdannet ergoterapeuter. Det var nå vi skulle være selvstendige, og det skulle skje fort.

De første tankene som ble dannet i hodet ble fort til skremsler, hvor følelsen av det og ikke være klar for utøvelse av yrket stod sterkt. Dette kom til å bli en periode fylt med spenning, nysgjerrighet, usikkerhet, glede og ikke minst utvikling. Jeg var mest spent og nysgjerrig på hvordan mitt første møte med kommunehelsetjenesten kom til å bli, som en praktiserende yrkesutøver. Jeg skulle praktisere ergoterapi i et rehabiliteringsteam for første gang.

Rakel Bysveen Lier har avsluttet sin 3. praksisperiode

Jeg fikk være i praksis på samme plass som en medstudent og hadde stort utbytte av å kunne samarbeide og dele ulike opplevelser i løpet av praksisperioden. Vi hadde tilhørlighet på forskjellige rehabiliteringsteam i kommunen og det var sjeldent tid til å dele erfaringer på kontoret, for dagene var travle med både møter og pasientmøter for begge to. Rehabiliteringsteamene hadde ansvaret for sine geografiske områder i kommunen, men det var alltid rom for å utveksle tanker og planer rundt hverandres case, siden det var stort fokus på å fremme samarbeid mellom teamene. De første dagene og ukene gikk med til å få kjennskap til organiseringen og gjennomføringen av rehabiliteringstilbudet i kommunen. Jeg hadde mange diskusjoner med veileder og andre samarbeidspartnere for å innhente informasjon, kunnskap og annet relevant materialet for å få større innsikt i hverdagen for både pasienter og yrkesutøverne. I mitt tilfelle var mange av teamets pasienter slagrammede, med både fysiske, psykiske og kognitive vansker. Flere av teammedlemmene dro på kurs under min praksisperiode for å lære mer om utfordringene til pasienter med kognitive vansker. Dette var prioritert fra ledelsen, siden de så at det var ressurskrevende og nødvendig med kompetansebygging på feltet. En del av praksis var å delta i faglige diskusjoner rundt pasientcase, og det ble forventet at vi studenter var delaktige i denne prosessen og bidro med relevant lærdom og kunnskap. Dette var for meg helt naturlig og jeg følte meg trygg i teamet til å kunne dele mine bidrag.

Gjennom hele praksisperioden hadde jeg kontinuerlig veiledning, både formell og uformell, sammen med de ulike aktørene i teamet. Det lå mye ansvar på meg for hvordan jeg skulle oppfylle kompetansekravene som var beskrevet fra skolen. Disse ble diskutert i forhold til ulike relevante case, hvor jeg fikk utøve meg som ergoterapeut. Behandlingen jeg gav pasientene skulle være i tråd med gjeldende og relevant lovverk, regler, forskrifter og retningslinjer for å forsvarlig og tilstrekkelig praksis etter pasientenes ønsker og behov.

Mine oppgaver har i hovedsak dreid seg om å følge opp mine egne pasienter, men også bistå som ergoterapeutens rolle med de andre profesjonene i teamet. Jeg har vært ansvarlig for å trene opp igjen fysisk og kognitiv funksjon etter slag hos en pasient, søke hjelpemidler og ha opplæring og oppfølging i forhold til disse. I perioden fikk jeg også vært med på hjelpemiddelsentralen for utprøving av hjelpemidler. Jeg ble også godt kjent med relasjonsbyggingens betydning og hvordan vi som fagpersonell er støttepersoner for både pasienter og pårørende. Vår rolle er å ivareta pasientens integritet ved å skape trygghet og ivareta pasientens sikkerhet og emosjonelle prosess, men også bry oss om og være gode lyttere som viser omtanke, respekt og forståelse.

Selv om praksisen var krevende og utfordrende til tider og jeg virkelig ble satt på prøve, har jeg kommer ut av det med en mye større respekt og forståelse av ergoterapi som fag, tjeneste og yrke. Jeg har utviklet meg til å føle et stort eierskap og tilhørighet i yrkesrollen som helsearbeider. Gjennom disse ukene har jeg ved flere anledninger etter endt arbeidsdag følt det bruser gjennom kroppen av stolthet, mestring og lykke. For det gjør meg faktisk lykkelig og glad å få se og være med på reisen til menneskers rett og mulighet til å være aktive og deltakende i egne liv.

Praksisopplevelsene gjennom studiet har gitt med stor inspirasjon og lyst til å kunne fortsette min utdanning. Jeg ser bare fordeler ved å søke meg til en videreutdanning eller master innen mitt fagfelt. Jeg ønsker å kunne videreformidle og bevisstgjøre andre yrkesgrupper og aktører om ergoterapeutenes fagkompetanse og motivere meg selv og andre til aktivt å være med å utvikle denne flotte tjenesten som gjør en forskjell for menneskers liv og hverdag.»

Gjesteblogg Internasjonalisering Praksis Utveksling

Praksis i India

Innleggsforfatter Av liskska
Publiseringsdato 29. januar 2015
1 kommentar til Praksis i India

Å få muligheten til å utføre siste praksisperiode i India ved Manipal Universitet er utrolig spennende og veldig lærerikt. Hele Manipal er et eneste stort campusområde med studenter fra alle steder i India og mange andre land. Ergoterapiutdannelsen er her på 4 ½ år og gjennom hele utdannelsen har studentene halve dager teoretisk undervisning og halve dager utplassering i klinikken. Tilknyttet universitetet finnes sykehus med de aller fleste avdelinger.

Ergoterapiavdelingene finnes innen pediatri, psykiatri, nevrologisk rehabilitering og avdeling for ortopedi / håndrehabilitering. Ettersom at jeg i utgangspunktet ønsket meg praksis ved Manipal Universitet på grunn av deres kompetanse innen håndrehabilitering visste jeg at jeg ønsket å være mine 10 uker på ortopedisk avdeling.

Nå er jeg inne i tredje uken her og angrer ikke ett sekund på det. Det er utrolig lærerikt og utfordrende! Pasientene er stort sett innlagt en uke og kommer daglig innom for å få håndterapi, aktivitetstrening, ortoser, fortløpende kartlegging, evaluering og planlegging for oppfølging etter utskrivelse. Det er et høyt tempo og stor pågang, det trygge er at jeg hele tiden har bachelorstudenter, masterstudenter og lærere rundt meg. Alle som underviser ved utdannelsen har nemlig doble roller, slik at det er de samme som holder forelesninger som jobber og veileder i klinikken.

Jeg har blitt godt kjent med en kollega som snart er ferdig med sitt andre år av hennes master i håndrehabilitering og hun har tatt meg med litt rundt Manipal. Det finnes masse fint å se når man får tid til det, enn så lenge har jeg besøkt Malpe Beach og har store planer om å ta en tur til Agumbe, der man kommer litt opp i fjellene og kan se noen fantastiske fosser.

Praksis i India er en kjempemulighet til å lære mye spennende faglig og masse om kulturelle forskjeller, fra organisering av velferdssystem til aktivitet og deltakelse.

Hilsen Marte Baklund Størseth