Kategori: Internasjonalisering

Marion, Lene, Olaug og Julianne har vært på utveksling til Tanzania i praksisperioden i 3.studieår på ergoterapiutdanningen. Her er deres reisebrev:

Hei og hå! To uker før påske landet vi på Gardermoen etter 13 uker i Afrika. Litt brunere, litt visere og litt mer tålmodige. Første nyttårsdag troppet vi nemlig fire spente Ergoterapistudenter opp på Gardermoen for å reise til foten av Kilimanjaro i Tanzania, for å ha vår tredje, og siste praksisperiode.  

Vi dro en uke tidligere enn praksisoppstart for å komme oss til rette før praksisen startet i uke 2. Så var det 10 uker med praksis før vi dro på Safari, besteg verdens høyeste frittstående fjell, Kilimanjaro og en solferie på Zanzibar på slutten av oppholdet. 

Reisevei fra hus til praksis 

To av oss hadde sin praksis på sykehuset og to var på Gabriella senteret. Det var ganske nøyaktig 12 minutter rolig gange å gå til sykehuset fra huset vi bodde i. på 12 minutter kunne man gå akkurat rolig nok til å ikke renne bort av svette. Til Gabriella senteret er det mellom 30-50 minutters reisevei fra huset. Her må man finne ut litt selv hva som passer. Vi endte opp med å ta bajaje (tuk-tuk) fra huset til hovedveien, deretter offentlig buss ut av Moshi, også ble vi plukket opp fra bussholdeplassen og kjørt av ansattbussen det siste stykket. 

Gabriella senteret  

Gabriella senteret er et senter med formål om å hjelpe barn og unge med funksjonsnedsettelser til å øke sine ferdigheter, slik at de kan bli produktive, selvstendige og aksepterte medlemmer i sitt samfunn. På senteret var det barn og unge fra 5 år opp til ca 20-23 år. Barna hadde diagnoser innen autisme spekteret, psykisk utviklingshemming, Down syndrom, Cerebral Parese og lignende Her jobbet det blant annet spesialpedagoger og ergoterapeuter.

Gabriella senteret har tre hovedfunksjoner. Det er et skoletilbud, det er intensiv terapi uker og opplysning i lokalsamfunnet om funksjonsnedsettelser (community education): 

Funksjon 1: Skoletilbud – Skoletilbudet inneholder en (A) barnehage, (B)en klasse for barn med autisme og (C) en klasse for barn med spesielle behov. Barna lærer grunnleggende ferdigheter for å klare seg i livet og trener leseferdigheter, språk, regneferdigheter så de kan kjøpe og selge ting. De lærer seg å lage mat og ta vare på seg selv. Det er også en klasse for tenåringer som trenes opp yrkesrettet, som å kokkelering, snekring, ta vare på dyr, (her har de kaniner og geitekillinger). De lærer å sy, lage smykker og dyrke frukt og grønnsaker. Når barna er gamle nok eller utlært tilstrekkelig gjør skolen hjemmebesøk og intervenerer slik at de skal klare seg best mulig hjemme. 

Funksjon 2: Intensiv terapiuker – Intensiv terapiuker er et tilbud med vurderinger og kartlegging, terapi og foreldreveiledning for familier med barn med funksjonshemminger. Det er et kurs på en uke hvor hele familien bor på skolen. Terapiukene er den første uken i hver måned og det kommer familier fra hele Tanzania. 

Funksjon 3: Outreach in local community – Gabriella senteret driver opplysning om funksjonsnedsettelser i lokalsamfunn. Da reiser de rundt omkring og holder forestillinger med dans og drama for å samle samfunnet og deretter gi informasjon om hva og hvorfor barn kan få ulike sykdommer. Dessverre er det vanlig å tro barn med funkjsonshemminger er demonbesatte, en straff fra gudene eller forheksede. Det er tilfeller der barn er tatt ut av samfunnet, satt i bur, stengt inne med dyr eller brukt som slaver. Barna som har fått et tilbud på senteret har det altså veldig bra i sammenlignet med andre. Les mer om Gabriella senteret.

KCMC – Kilimanjaro Christian Medical Center 

KCMC er regional sykehuset for Nord-Tanzania og skal serve ca 15 millioner mennesker med sine 1300 ansatte. 

På sykehuset har de en egen Ergoterapiavdeling med ca 9 ansatte. Avdelingen jobber både poliklinisk og inne på sengepostene (in patients and out patients). Vår veileder hadde sitt fokusområde på ryggmargskadeavdelingen. Vår praksis var derfor mest på den avdelingen, men vi hadde også caser på barneavdelingen, ortopedi og post-kirurgiskavdeling, brannskadeavdelingen og poliklinikk for barn og voksne. 

I tillegg fikk vi være med på hjemmebesøk til personer som skulle hjem, eller som hadde kommet hjem fra sykehuset etter ryggmargskade. Vi ble kjent med ergoterapistudenter fra Tanzania, Malawi og Namibia som gikk på KCMC University College, og hadde sin praksis på sykehuset. Det var veldig spennende og lærerikt. 

Bolig, nærområde og utflukter 

Vi bodde i Doctors Compund. Et boligkompleks med ganske mange hus knyttet til sykehuset. Det er mange internasjonale studenter og helsepersonell som bor her. Selve huset vi bodde i var av enkel standard, men det funket. Det lille (litt forventa) sjokket la seg etter en uke. Gekkoene i tak og vegger blir man fort vant med, men man finner raskt ut at det er viktig å holde kjøkkenet rent for å unngå maurinnvasjon.  

Huset hadde stue, kjøkken, bad med dusj og toalett og en liten do. Det var fire soverom til sammen hvorav tre var dobbeltrom og ett enkeltmannsrom. Til stor glede var det hage med mangotrær både foran og bak huset. I trærne var det til stadig ganske søte apekatter. Vi delte huset med medisin-, paramedic– og sykepleiestudenter fra Tyskland, Italia, Irland og Belgia. 

Vann og elektrisitet blir borte ved jevne mellomrom. Det er det bare å forberede seg på. Det kan bli borte fra et par timer til flere dager. Det kan være greit å lade opp powerbanken når det er strøm. 

I nærområdet finner man det en skulle behøve. Vi bodde ca 5-10 min med tuk-tuk eller taxi til sentrum, men vi holdt hos for det meste området rundt sykehuset når vi ikke var i praksis eller på utflukter. Vi hadde treningsabonnement på Hotell AMEG, 2km unna huset vårt. Der var det WiFi og basseng inkludert i prisen. Vi brukte mye tid på AMEG rundt bassenget og i restauranten. De hadde godkjent god pizza. På vei dit var det et supermarked vi brukte en del. 

Sikkerhetsmessig, sies det at en bør være innendørs innen det blir mørkt. Det blir mørkt klokken syv. Vi var aldri ute og gikk, etter at solen hadde gått ned. Derimot kan ta taxi og tuktuk trygt selv om det er blitt mørkt, men det anbefales at man ferdes i gruppe. 

Vi dro på utflukter omtrent hver helg. Vi var blant annet på Kikuletwa hotsprings, Materuni waterfalls, kaffe plantasje, Lake Chala, Snake park og animal shelter resque – Alt er innen i området og utflukter vi anbefaler.  

Ellers var vi på Safari og besteg Kilimanjaro. Dette er to ting som virkelig anbefales å bruke tid på. Aktivitetene er ganske dyrt for studentlommeboka, men hvis man planlegger litt i forkant og virkelig vil, så får man det til. Det er heldigvis billig å leve i Moshi. 

Vi brukte Noba Adventures hele tiden, som drives av danske Pia og mannen hennes Arshad fra Tanzania. De har gode priser og super service!

Vi var de siste 10 dagene på Zanzibar – der er det utrolig vakkert, men noe dyrere enn i Moshi. Det er kun en liten flytur fra Moshi. Vi bodde i Nungwi, helt nord på øya på et sted som heter Makofi Guest house. Det var helt ok standard og veldig rimelig.  

Må også nevne at vi løp Kilimajaro (halv) maraton. Det var både slitsomt og veldig gøy! 

Vi lærte masse og hadde garantert dratt igjen! 

 

Fra januar til mars er seks ergoterapistudenter fra OsloMet på utveksling til Namibia. Her forteller de om hvordan det var å ha praksis på de to sykehusene Central og Katutura.

Barneavdelingen Pediatrics – Central Hospital:

På barneavdelingen på Windhoek Central Hospital jobber vi hovedsakelig med barn, men vi har også fått være med å observere behandling av håndskader, ryggmargsskader, hjerneslag og rullestoltilpasning på andre avdelinger.

Hverdagen vår består blant annet av å gipse klumpfot, tilpasse rullestoler, kartlegge og behandle barn.  Diagnosene til barna vi møter har vært blant annet down syndrom, hjerneslag, HIE, CP, ADHD og Autisme. Her må man bruke kreativiteten sin til å lage ting som kan brukes i behandlingen. Vi har fått være med å skjære til rullestolputer for å få de individuelt tilpasset til pasienten. I tillegg har vi laget ADL- brett til avdelingen, som kan brukes til å trene finmotorikk og som påkledningsøvelse. Vi har også laget en vekthanske av stoff hvor innholdet er hvetefrø. Vi har hatt noen lærerike og erfaringsrike uker på avdelingen.

Håndterapi – Katutura State Hospital:

Katutura State Hospital er distriktssykehuset i landet, hvor de fleste akutte skadene kommer inn. Pasientene kommer både lokalt fra, men også med busser fra andre siden av landet. Sykehuset er tydelig preget av dårlig økonomi og lite ressurser, hvor ergoterapiavdelingen har gått gjennom en stor nedbemanning av personalet det siste året. Ergoterapiavdelingen består for det meste av håndterapi, men det er også en barneavdeling her. Flertallet av skadene vi har sett er forårsaket av slåssing, vold, ran eller arbeidsulykker. Vi har blant annet fått se mange bruddskader og kuttskader hvor sener og nerver er røket, i tillegg til mer uvanlige skader som slangebitt.

Hverdagen har bestått av mange kartlegginger av blant annet Range Of Motion, smerte, ødem, sensibilitet og gripestyrke. Den videre behandlingen har bestått av arr-massasje og ødem-massasje, tøying av ledd, opptrening av muskelstyrke sammen med andre ikke så ergoterapifaglige oppgaver som lesing av røntgenbilder, sying av kompresjonsplagg og rensing og dressering av sår. Ortoselaging er også noe som har vært veldig sentralt, men som har blitt begrenset pga. lite materiale. Avdelingen har søkt om materiale i 3 år, men bestilling har blitt ”rotet bort” hver gang. Dette er veldig synd, ettersom flere pasienter dermed ikke får den behandlingen de trenger. Det blir brukt mye low-tech metoder og man må ofte improvisere med utstyret man har.

Mental Health Care Center – Central Hospital:

En av psykisk helse avdelingene er Forensic. Her foregår det rehabilitering for personer som har begått kriminelle handlinger som blant annet voldtekt, drap eller annet lovbrudd og regler grunnet en psykisk lidelse.

Det er tre hovedfaser som ergoterapeutene jobber med hvor 1. fasen; går mye ut på kartlegging, observasjon og vurderinger av de kriminelle er ansvarlig for hendelsen eller ikke og om de er i stand til å stille opp til rettssaken. 2. Fasen er når de er blitt såkalt SPD pasienter (når de er blitt innlagt) på Forensic vil de gå gjennom en periode med rehabilitering som er rettet mot at pasienten skal fokusere på innsikt, mestre hverdagsaktiviteter slik at de kan komme i 3. fasen (siste) for revurderinger og utskriving. Siste fasen er når pasientene er stabil nok til å komme tilbake til samfunnet samt være selvstendig.

Den 2. fasen er den lengste fasen, og det blir holdt blant annet tilrettelagte gruppeaktiviteter som gir SPD pasientene stimulering til hverdagslivet i Namibia. Eksempler på aktivitetene der er sying, matlaging, lær-arbeid, sløyd, bilvaskeri, salg i kiosk, bibliotek, hagearbeid m.f.. Det har vært utrolig spennende å få jobbe på denne avdelingen, og man blir godt kjent med pasientene som gir deg en god mulighet til å øve på blant annet kommunikasjon og interaksjonsferdigheter, og minst ikke terapeutrollen.

På Windhoek central hospital finns även akutpsykiatrin som kallas ”the Civil departement”. Här får patienter rehabiliteringsupphåll från 2 veckor och uppåt, beroende på allvarlighetsgraden.

Sjukhuset är uppdelad i 4 olika byggnader med 4 olika avdelningar (en barn, manlig och kvinnlig avdelning samt en för affektive lidelser. De mest vanliga och återkommande diagnoserna är schizofreni, psykos, substansmissbruk, bipolär, PTSD och depression. Här följer man patienterna från den akuta fasen. Ergoterapeuterna har en enormt stor plats i rehabiliteringsprocessen och patienterna kan oftast inte skrivas ut förens de har blivit behandlade av en ergoterapeut.

Då sjukhuset är stort och rymmer många patienter så är vardagen hektisk och händelserik. Sjukhuset är statligt ägt och många utav patienterna lever under svåra livsförhållanden och är allvarligt sjuka. De vanligaste arbetsuppgifterna är kartläggning av funktionsnivån, gruppinterventioner och psykoedukation för att bland annat främja sjukdomsinsikt och vikten med medicinering. Som student blir du fort en del av arbetskraften, du får stort ansvar och får hålla i gruppinterventioner så som: Angry management, Music and movement, self-care, cooking, stress management men främst substance rehabilitation groups. Här kastas man ut i spännande situation, får ta del av otroliga historier och får möjlighet att utvecklas dagligen.

Coffee Shop

Et av høydepunktene for avdelingen i psykiatrien er den siste onsdagen i måneden. Da arrangeres det  O.T. Coffeeshop. Dette er da de mest utvalgte stabile pasientene først og fremst fra Forensic som har ansvar for forskjellige stands/boder, med litt hjelp og bistand fra ansatte. Det er for eksempel egen stand hvor de selger ting som er blitt laget i gruppeaktivitetene/ Workshops på Forensic – Leatherwork, Sewing, Batik Painting, Sewing m.f. og det selges også mat og drikke (kyllingsalat, hamburger, Dessert) som pasientene har vært med på å lage. Det er utrolig fint å se alle pasientene ta på seg deres fineste plagg og gå ut til Coffeeshop som holder til fellesarealet i psykiatrien. Her får de muligheten til å vise fram det de har laget, møte nye mennesker og få kjennskap til fortjeneste for arbeidet de har gjort!

Heisann 🙂 Her kommer en liten hilsen fra Windhoek. Vi er seks ergoterapistudenter fra OsloMet som er på utveksling i Namibia. Vi jobber på Katutura Hospital og Central Hospital.

Vi nærmer oss siste uke i praksis, og har hatt et fantastisk opphold. På onsdagen hadde avdelingen for psykisk helse «Coffee shop». Dette er et arrangement på avdelingen hvor pasientene selger mat de har laget, og ting de har laget på ergoterapien. De stiller ut blandt annet batik, leather work og treverk. Her ble vi også kjent med ergoterapistudentene fra Namibia, og vi avtalte å møtes igjen.

Så på fredag denne uken møttes vi i parken for å spise, spille spill og bli kjent med hverandres hverdag. Ergoterapiutdanningen i Namibia var helt ny for 2. år siden, så disse studentene er de første ergoterapeutene Namibia utdanner selv. Klassene deres er mindre enn i Norge foreløpig, 2. klasse har bare 11 studenter. På utdanningen lærer de mye av det samme som oss, men det er også mye ulikt. For eksempel varer utdanningen i 4 år, og de må lære seg et helt nytt språk iløpet av utdannigen. I Namibia har de ulike stammene forskjellige språk, og studentene kan da velge et av disse som de ønsker å lære.

Det har virkelig vært lærerikt å ha praksis i Namibia, og vi anbefaler andre studenter å gjøre det samme. Vi vil snart skrive innlegg om avdelingene på sykehuset og resten av oppholdet, så følg med på bloggen!

Cape Town er en smeltegryte av mange forskjellige mennesker og kulturer, noe som gjør Cape Town til en veldig spennende by. Mange mennesker her snakker flere språk, og de fleste man møter snakker engelsk. Men hvis du som turist kan et par ord på Afrikaans eller Xhosa så blir det satt pris på.

De fleste menneskene vi har møtt her i Cape Town er også åpne og vennlige, og veldig nysgjerrige på oss. Du blir fort kjent med kassereren på matbutikken som gjerne spør hvor du er fra, og kjenner deg igjen når du kommer neste gang. Vi har blitt veldig godt kjent med mange ulike mennesker her som vi kommer til å holde kontakten med videre.

Kriminaliteten i Cape Town er ganske høy, og dette kommer av ta det er mye fattigdom i byen. Det er store forskjeller når det kommer til fattig og rik. Noen steder ser man forskjellene veldig godt. Når vi for eksempel kjører forbi mange fine hus med høye gjerder, og rett ved siden av bor mennesker i blikkcontainere.

Captonians er veldig avslappede og dette gjenspeiles i arbeidskulturen, folk tar ting litt mer med ro her og det er vanlig å reise til stranden i lunsjpausene for å surfe.  Vi har også noen ganger blitt tatt med på cafe eller restaurant og tatt en litt lengere lunsjpause.

Ellers er Cape Town en fantastisk by med utrolig mange flotte mennesker. Vi føler oss svært godt mottatt og har blitt kjent med mange nye mennesker og fått oppleve ulike kulturer.

Vi er to jenter, Lillian og Pernilla, som bestemte oss for å reise til Cape Town i Sør-Afrika, og utforske en helt ny praksisplass hvor ingen norske ergoterapistudenter har vært før. Vi var selvsagt veldig spente, og var ikke helt sikre på hva vi skulle begi oss ut på.  Men etter åtte uker i cape town angrer vi ikke på at vi dro!

Vi har praksis hos et sosialt entreprenørskap som driver med produksjon og distribusjon av mobilitetshjelpemidler. Hovedmålet til entreprenørskapet er å skape et mer inkluderende samfunn for barn med funksjonsnedsettelser og deres familier.

Ergoterapeutene i entreprenørskapet reiser ut til mange forskjellige områder for å tilpasse rullestoler til barn. Noe vi som studenter får være med på. Dette er en veldig fin måte å oppleve Cape Town på, da vi får se mange forskjellige steder og treffe mange mennesker. Hoveddelen av vår praksis går ut på å posisjonere barn i rullestoler. Vi former sitteputer ved å kutte ut deler av skum og limer disse sammen slik du ser på bildet over. På mange måter får vi følelsen av at vi legger sammen et puslespill med mange forskjellige biter som skal passe perfekt mot kroppen til barnet for at de skal få den beste stillingen i stolen. Dette er en komplisert praksis hvor vi har måttet friske opp i anatomi, biomekanikk og sykdomslærekunnskaper.

Siden rullestolene blir produsert i samme lokale som terapeutene har kontor, har vi hatt mulighet til å se hele prosessen, og samarbeide med menneske med ulik bakgrunn slik som ingeniører, designere og teknikere.

Vi har også hatt mulighet til å være med på ”communitybuilding”. Der samler terapeuter og sosionomer  foreldre, folk som jobber på sentere med barn med funksjonsnedsettelser og andre for å snakke om og lære mer om funksjonsnedsettelser.