Lillian og Pernilla er i praksis i Sør-Afrika. Her er Pernilla foran praksisplassen i Cape Town.
Vi er to jenter, Lillian og Pernilla, som bestemte oss for å reise til Cape Town i Sør-Afrika, og utforske en helt ny praksisplass hvor ingen norske ergoterapistudenter har vært før. Vi var selvsagt veldig spente, og var ikke helt sikre på hva vi skulle begi oss ut på. Men etter åtte uker i cape town angrer vi ikke på at vi dro!
Vi har praksis hos et sosialt entreprenørskap som driver med produksjon og distribusjon av mobilitetshjelpemidler. Hovedmålet til entreprenørskapet er å skape et mer inkluderende samfunn for barn med funksjonsnedsettelser og deres familier.
Pernilla tilpasser sittepute til rullestol for barn.
Ergoterapeutene i entreprenørskapet reiser ut til mange forskjellige områder for å tilpasse rullestoler til barn. Noe vi som studenter får være med på. Dette er en veldig fin måte å oppleve Cape Town på, da vi får se mange forskjellige steder og treffe mange mennesker. Hoveddelen av vår praksis går ut på å posisjonere barn i rullestoler. Vi former sitteputer ved å kutte ut deler av skum og limer disse sammen slik du ser på bildet over. På mange måter får vi følelsen av at vi legger sammen et puslespill med mange forskjellige biter som skal passe perfekt mot kroppen til barnet for at de skal få den beste stillingen i stolen. Dette er en komplisert praksis hvor vi har måttet friske opp i anatomi, biomekanikk og sykdomslærekunnskaper.
Lillian på praksisplassen i Cape Town hvor de lager og tilpasser rullestoler for barn.
Siden rullestolene blir produsert i samme lokale som terapeutene har kontor, har vi hatt mulighet til å se hele prosessen, og samarbeide med menneske med ulik bakgrunn slik som ingeniører, designere og teknikere.
Vi har også hatt mulighet til å være med på ”communitybuilding”. Der samler terapeuter og sosionomer foreldre, folk som jobber på sentere med barn med funksjonsnedsettelser og andre for å snakke om og lære mer om funksjonsnedsettelser.
Karoline, Ingrid og Thea på tur i Windhoek mens de er på utveksling i Namibia.
Vi tar det første først. Vi skaffet oss namibiske simkort med 10gb data, lasta ned whatsapp, og så var vi i gang… litt varierende forhold må man venne seg til, men det har gått greit. Nedtelling på antall dager til man ser kjæresten igjen og VPN (takk OsloMet) så man kan lese aviser og se på nrk! Litt OL får vi med oss også! Karoline som tidligere alpinist, er spesielt fornøyd med alpin-gjengen og Ragnhild!
Braai til middag.
Vi sover på rekke og rad, i ett rom og det går foreløpig fint… for det er ingen som snorker eller promper unormalt mye. Oppvasken tar den som føler seg kallet, og vi klarer oss til nå med subtile hint når noen sluntrer unna. På grunn av lite regn de siste sesongene vasker vi alle klær på hurtigprogram, og prøver å ta kjappe dusjer.
Det skal sies at Thea og Karoline kjente hverandre godt fra før, mens Ingrid var litt tredje hjul på vogna… Men det har blitt en velfungerende trehjulsykkel!
Men – her i Namibia er det mye som skjer! Folk her er veldig imøtekommende og nysgjerrige, og det er ikke uvanlig å snakke med fremmede på gata. Byen er ikke ekstremt stor, men vi har blitt vist rundt på de stedene som er verdt å se.
Tur til utsiktspunkt med veileder og fysioterapeut.
De har blant annet et veldig fint utsiktspunkt over byen, som er en bratt 10-20 minutters topptur. Utsikten herfra er helt fantastisk, spesielt ved solnedgang. Vi har også vært på ”sightseeing” rundt om i Katutura, som blir karakterisert som ”slummen”. Det er som nevnt tidligere store kontraster herfra og til området hvor vi bor. Her ligger det søppel overalt, mange bor i hus laget av bølgeblikk og har hverken innlagt vann eller strøm. Toalettet kan også like så godt befinne seg bak nærmeste busk. Det må sies at ikke hele Katutura er slik, kun noen områder.
Utsikkspunkt over byen Windhoek i Namibia.
I Namibia er det generelt ganske billig, så det å finne på aktiviteter på fritiden er heller ikke dyrt. En runde biljard koster for eksempel rundt 3 kroner. Et ganske innafor måltid på restaurant med både middag og drikke til ligger på ca. 80-100 kr. Mat på butikken er også ganske billig, så vi ender ofte også opp med å braaie mye (grille). Vi har også vært ved byens innsjø og braaiet (som det overraskende nok er vann i, med tanke på at alt av elver ellers er uttørket…).
Braai ved en innsjø i Windhoek.
Dette er også et fint møtepunkt for mennesker som ønsker å grille sammen, da det allerede står utstyr her som man kan bruke. Det har også blitt litt shopping her nede så klart, da klær også er noe billigere enn i Norge. Dessuten er senteret et sentralt møtepunkt, så her har vi også gått på kino, tatt en drink, spist middag og is. Vi har også tusla rundt i sentrum, og sett på ulike marked og ”craft center” hvor alt de selger er håndlaget! Flaskeåpnere av hornet på springbook, boller og skåler laget av tre i ulike mønster, utskjærte figurer og liknende. Håndarbeidet er ganske imponerende, så noe måtte vi selvfølgelig kjøpe.
Ellers er utelivet ganske bra her, og det er mange hyggelige steder å dra. På et av byens mest populære steder har vi faktisk også møtt en del nordmenn fra andre utdanninger.
Safari har vi ikke rukket ennå, men det kommer snart 😉
Langhelg i Swakopmund
Swakopmund er en liten by helt på vestkysten. Her er det endel kaldere enn i Windhoek (type norsk sommer) og det er alltid skyet på formiddagen. Byen blir ansett som ekstremsport/aktivitets-by, så her tilbragte vi derfor en langhelg. Her er også en del av den store namib-ørkenen, med helt fantastiske sanddyner. Vi dro på en combo-tur med både 4-hjuling og sandboarding. Vi kjørte først med 4-hjuling en times tid inn i ørkenen, og cruiset opp langs dynene – utrolig gøy! Deretter kom vi til området hvor vi skulle sandboarde. Dette var bratt, og det viser seg at sandboarding er veldig vanskelig og helt ulikt snowboarding… Vi endte derfor opp med å ake istedet, noe som gikk utrolig fort! (rundt 40-50 km/t). Deretter kjørte vi en ny time rundt i sanddynene, og hadde litt photoshoots selvfølgelig, før vi kjørte tilbake.
Dolphin cruise med selbesøk.
En halvtime unna Swakopmund ligger Walvis Bay, som er mer en type havneby. Hit dro vi for ”vann-aktivitetene”. Vi ble med på delfin-cruise hvor vi kjørte ut med en stor båt.
Her så vi både pelikan, pingvin, seler, delfin og en mola mola fisk (månefisk). Selene og pelikanene hoppet også opp i båten, så man kunne klappe og mate de! Her fikk vi i tillegg servert musserende og ferske østers – så det fikk vi alle prøve! Dagen etter padlet vi kajakk med seler, noe som var utrolig kult.
Kajakktur i Swakopmund i Namibia.
Volleyball i Namibia
Ingrid deltar på volleyball for all!
En dag vi kjørte til kjøpesenteret skimtet jeg (Ingrid) sandvolleyball-baner i det fjerne… Etter litt kjapp googling fant jeg ”Deutscher Turn- und Sportverein” som er en klubb drevet av den tyske befolkningen. Jeg sendte mail til treneren som sa jeg var hjertelig velkommen. Så dro jeg på trening og før jeg visste ordet av det, så skulle jeg spille turnering med en gjeng jeg ikke ante hvem var!
“Volleyball for all” gikk i år for 34 året på rad! Det er en gigantisk turnering som blir gjennomført på en dag. Det er 240 lag a 6 spillere som kommer med familie og venner! Det er den største volleyballturneringen sør i Afrika (antall deltakere).
Laget til Ingrid het «Poets of the spherical sports equiptment».
Jeg møtte opp i god tid, intetanende om hva jeg hadde sagt ja til… Så jeg ble litt overraska da jeg så voksne folk i kostymer, kl 07:30 på en lørdag… for man kunne visst vinne på flere måter, bla: Best kledd, beste heiarop, mest sporty osv. Det var en mix-turnering nesten fri for regler. Det viktige var: ikke være i nettet, ikke tråkke over linja på serve og rotere alle spillerne (ikke gjemme vekk damene). Mange firmaer bruker turneringen som teambuilding, og det var virkelig topp stemning hele dagen!
Første kamp ble blåst i gang kl 08:00 og det ble spilt kamper på 15 min. Og 15 minutter var jammen nok, for i 12 tiden begynte jeg å lure på om cerebrospinalvesken ikke snart nådde kokepunktet, da var teltet godt å ha. Solkrem faktor 50 ble påført jevnlig, og masse vann drukket.. Eller øl, ja for hele turneringen er sponset av “windhoek draft beer” ganske ulikt norske sportsarrangementer. Vi vant alle våre innledende kamper men klarte akkurat ikke å komme oss til kvartfinale!
Da jeg ble spurt om jeg ikke skulle ha en øl på slutten av dagen svarte jeg “nei jeg skal kjøre hjem”. Men da var responsen ofte: “Jeg og! Haha!” Her kan man nemlig ta seg en øl og det er ansett som greit.
Nå trener jeg volleyball to dager i uka, det er et fantastisk miljø og man blir tatt supergodt imot. Det er alle nivåer i klubben så anbefaler fremtidigie studenter til Windhoek å oppsøke DTS hvis de vil holde seg litt i aktivitet her nede.
Ellers har vi blitt invitert med på cross fit av de vi bor hos, noe som også var veldig gøy!
More, hoe gaan det? God morgen, hvordan går det?
Goot, met jeu? Bra, og med deg?
Baie goot, dankie. Bare bra, takk!
Sånn starter man hver dag, hver gang du møter noen, fram til kl 12. For her hilser man til alle! Hvis du bare står i heisen kan du si ”more” …god morgen, liksom.
Barneavdeling
Thea skjærer til en pute på barneavdelingen.
Jeg (Thea) har praksis på barneavdelingen på sykehusene her nede. Det er stor variasjon når det kommer til diagnoser, og det er ikke alt jeg har hørt om fra før av. Læringskurven er altså bratt, men også veldig spennende. Man kan også se hvilke diagnoser som går igjen i de ulike stammene, og man antar at mye er «selvpåført» ved f.eks. incest, vold eller dårlig oppfølging i og etter graviditet pga. fattigdom og avstander. Improvisering er meget sentralt i arbeidet vi gjør og en dag på jobb føles ofte ut som en god treningsøkt da vi tilbringer mye tid på gulvet på lekerommet.
Det er mangel på ressurser både når det kommer til bemanning og utstyr, så mye av utstyret som brukes må vi lage selv.
Barneavdelingen på Katutura sykehus.
Vi må også være kreative for å hjelpe foreldre med hvordan de kan trene barna hjemme uten noe utstyr og i omgivelser som vi nordmenn kan ha vansker med å forstå at noen kan leve i. Her snakker vi om å blant annet bruke steiner som hjelpemidler for å lære barn å sitte, plastikkposer med sand for å trene opp muskler og en trestamme for å trene på balanse. En vanlig dag på jobb kan bestå av alt fra gipsing av klumpfot, rullestoltilpasning, tøying og massasje til ulike vurderinger som school assessment, developmental assessment og opptrening og fasilitering av ulike ferdigheter som barna mangler.
Håndterapi
De ansatte ved Katutura sykehus. Karoline helt til høyre og Thea i midten bak.
Jeg (Karoline) befinner meg på avdeling på håndterapi. Her ser man et bredt spekter av håndskader. Mine første 4 uker på Katutura State Hospital, som er distriktsykehuset, var hektiske og viste mer voldelige skader.
Bruddskader, knuste ben, slangebitt, kuttede nerver og sener ofte fra slåssing eller ran er noe man så ofte, men også skader fra ulykker og sykdom. Det kommer pasienter både lokalt fra, men også pasienter som har reist flere hundre kilometer! Variasjonen i pasienter er også stor da noen har hus, familie og jobb, mens andre er hjemløse.
Håndavdelingen hvor Karoline er i praksis.Håndterapi i Namibia.
Selve håndterapien består av mye ortoselaging – noe jeg hvertfall syntes er utrolig gøy! Utenom dette er det mye kartlegging av håndfunksjon, opptrening, tøying, arr-massasje, behandling av ødem og liknende. Ofte må man også improvisere med utstyret eller hjelpemidler man bruker, da sykehusene har store ressursmangler. Kompresjonsplagg syr man for eksempel selv. Kunnskapsnivået her er også ganske høyt da ergoterapeutene her har lenger utdannelse enn oss i Norge, så jeg lærer mye. Til og med lesing av røntgenbilder er det ergoterapeuten som gjør. De neste 5 ukene er jeg på Windhoek Central Hospital, som er et tertiærsykehus du må bli referert til. Her er det litt mindre hektisk, og skadeomfanget er noe annerledes – tap av håndfunksjon grunnet slag, ryggmargsskade, og brannskader er noe av det jeg ser mest, så her blir det også litt samarbeid med Ingrid, som er på ryggmargsskade.
Ryggmargsskade
Rullestoltrening med spinalis-gjengen.
Jeg (Ingrid) er på avdeling for ryggmargsskade, det er en avdeling som ble opprettet i 2013 med hjelp fra den svenske stiftelsen Spinalis. Avdelingen er en landsdekkende rehabiliteringsavdeling, så alle pasienter som får traumatisk ryggmargsskade blir sendt hit når de er stabile. Det skilles mellom pasienter som skades i trafikken, og de som skader seg på annet vis for eksempel fall, knivstikk osv. Hvis man skader seg i trafikken blir man nemlig dekket av et fond ”Motor Vehicle Accident fund”. Da kan ergoterapeuten bestille en panthera rullestol og andre hjelpemidler som er nødvendige, eller elektrisk rullestol hvis man trenger det. Man får også dekket tilpasninger i hjemmet.
Hvis man derimot faller fra en høyde, og man ikke har noe forsikring, er man under statens vinger og da er utvalget vesentlig dårligere på rullestolfronten. For tiden har ikke staten penger til å bestille rullstol, så man må ta det beste som finnes på lageret. Men behandlingen på avdelingen er lik for alle! Det er ”bare” hjelpemidlene som er forskjellig.
På hjemmebesøk i praksis. Her skal en person med høy ryggmargsskade bo.
Ergoterapeuten på ryggmargskadeavdelingen er del av et team som består av fysio, lege, sosial-arbeider, sykepleier, brukerkonsulent og hjelpetrenere. Ergoterapeuten jobber med rullestoltilpasninger, forflytningsteknikker, teknikker for å kle på seg og vaske seg. Vi drar også på hjemmebesøk, noen bor i formelle hus og noen bor i uformelle hus. Uformelle hus er ja… uformelle, gjerne laget av bølgeblikk eller av tradisjonelle materialer som leire (dette er vanligere nord i landet). Ellers har vi gruppetimer med kjøre-teknikk, baking, trearbeid, rullestol-vedlikehold og sport, og noen ganger drar vi ut på kjøpesenter eller treningssenter for å utforske tilgjengeligheten i byen!
Jeg har også sett et par alvorlige trykksår… trykksår er ikke uvanlig, dessverre.
Det er langt fra Sverige til Namibia. Ikke alle rullestoler kommer fram like hele.
Pasientene ved avdelingen skrives ”aldri ut” de kommer for oppfølging etter 1, 3 og 6 mnd og så til årlig oppfølging. Det er en spennende avdeling å ha praksis på, særlig siden man er del av et team. Men det er veldig spesielt å ikke kunne bestille det beste tilgjengelige for pasientene. Noen får fine lette stoler og flere par hjul til å komme seg rundt i sanda på… mens andre må klare seg med en tung stol og ett par hjul. De beste trykkavlastende putene er dyre, så det er kun pasienter i stor risiko for trykkstår som får den.
Man lærer virkelig å sette pris på det norske helsesystemet!
Interessert i å følge oss på sosiale medier, eller lese mer om utveksling til Namibia? Se også det forrige blogginnlegget vårt!
Sunnaas har kanskje fin utsikt, men det har ryggmargsskadeavdelingen i 7. etasje hvor Ingrid er i praksis også!Kapana og fat-cake til lunsj i praksis.Friedels er blitt fast lunsjsted, de har fantastiske brød som grilles.
I Namibia betyr «Goeie more, Ongola, Uribho!» «God morgen, god morgen, hvordan går det?».
Vi er tre studenter fra Oslo Met som tenkte at utveksling var en god ide! Så her sitter vi, i Namibia og hovedstaden Windhoek. Vi ankom Windhoek i 35 grader og strålende sol, litt kontrast fra kalde Norge. Byen ligger midt i landet på ca. 1665. Moh. For tiden er det sommer og regntid her, men den ”varmeste” sommeren var desember-januar. Men regntid og regntid fru blom, det har i februar regnet hele 28mm til nå!! Når det regner blir det litt kjøligere, noe vi nordmenn syns er herlig, men når sola bryter gjennom skyene er det mikrobølgeovn-tilstander.
Vi bor i en ettroms studio-apartment som vi leier via Air Bnb i et av byens finere områder. Her har vi disponibelt svømmebasseng, noe som kommer godt med. Vi har også fått leie bil. Det er nemlig ikke så vanlig å gå her, så man tar enten taxi (som er ekstremt rimelig) eller kjører. Huseierne vi leier av er også superhyggelige!
Dette er hagen vår, og her bor det to skilpadder!
Landet er rundt 80% ørken, og den store Namib-ørkenen ligger som et langt bredt belte oppover langs kysten. Geologer mener også det er den eldste ørkenen i verden. De offisielle språkene her er Engelsk og Afrikaans, men de ulike folkegruppene har sine egne språk. Det er ikke uvanlig å møte noen som ikke snakker engelsk men som snakker afrikaans og lokalspråk. Rundt 50% av befolkningen er av Owambofolket, som snakker Oshiwambo. Otjiherero er også et kjent lokalspråk. Khoekhoe, det såkalte ”klikkespråket” som for så vidt er meget vanskelig å etterligne, prates av en kvart million mennesker. Disse av blant annet Damara- og Namafolket.
Kulturen her i Namibia er svært ulik den norske. Det er heller ikke ”én namibisk kultur” da landet består av så mange ulike folkegrupper. Byen bærer preg av koloniseringen ved at den hvite befolkningen bor på en annen side av byen enn de mørkhudede. Den hvite befolkningen er også mer resurssterke, og dette synes på levestandarden. Det er store forskjeller mellom fattig og rik. Når det er sagt så legger vi ikke mye merke til diskriminering da de fleste vi har møtt har vært veldig hyggelige og imøtekommende.
Det er store forskjeller mellom fattige og rike. Dette bildet er fra Katutura, som blir karakterisert som «slummen».
Her holder butikkene åpent 7 dager i uken, til og med kjøpesenteret, som også er et sosialt møtepunkt, med restauranter, kino og kafeer. Med tanke på at det er så billig (spesielt i forhold til norske priser) er det ikke vanskelig å være sosial og gå ut å spise på restaurant.
Middag i hagen, vi braaier.
Noe annet som også gjenspeiler kulturen er måten å grille på. Man fyrer opp ved i grillen og skravler og koser seg til det har brent såpass ned at man kan begynne grillingen, eller ”braai” som de kaller det her. For det spises en god del kjøtt i dette landet. Det er fullt av steder langs veien som selger ”kapana” som er grillet marinert/krydra kjøtt. Man spiser gjerne rett av grillen med hendene og det smaker nyyydelig! Særlig med grillet brød eller fat-cake (fritert bolle) til!
Det var et lite hei fra Namibia! I neste innlegg skriver vi litt om praksisplassene våre.
I mellomtiden kan dere følge med på snap, insta og youtube!
Insta: @karolineeksejenssen, @theasimonsen og @imingen
Snap: @Karolinejenssen, @theaasimonsen og @iming1 (ikke like aktiv som de to andre 😉 )
Anita Engeset er seniorrådgiver i forbundet Ergoterapeutene, og tok våren 2016 emnet i Kunnskapstranslasjon. Her kan du lese hennes gjesteblogginnlegg om hvorfor hun anbefaler utdanningen.
Dette kurset var midt i blinken og svært nyttig for mitt arbeid i fagpolitisk avdeling i Norsk Ergoterapeutforbund. Det faglige innholdet var veldig relevant. Det legges stadig større vekt på å gjøre helse- og velferdstjenestene kunnskapsbasert. Ergoterapeutene skal ha en kunnskapsbasert tilnærming som skal danne grunnlag for forbundets politiske prioriteringer og arbeid, samt faglig oppdatering og kursvirksomhet. Det har skjedd en rivende utvikling innen faget, og flere og flere tar mastergrad, doktorgrad – og vi har til og med fått noen professorer.
Anita Engeset fra forbundet Ergoterapeutene har studert Kunnskapstranslasjon på nettet.
Ergoterapeutene ser det som en viktig samfunnsoppgave å bidra til gode helse- og velferdstjenester for brukerne og samfunnet. I den forbindelse arbeider forbundets politikere opp imot politiske myndigheter både lokalt og sentralt. Det er derfor viktig å til enhver tid kjenne til hva som er samfunnets helse- og velferdsutfordringer, hva sier forskningen og hvordan kan ergoterapeuter bidra med sin kompetanse. Det er en fordel at ergoterapeuter føler seg kompetent og har den nødvendige kompetansen som kreves før en forventer at de omsetter ny kunnskap i praksis. I dag opplever en et gap mellom den gode forskningen og praksis – og utfordringer er å gjøre denne forskningen tilgjengelig og anvendbar i praksis.
Utdanningen har gitt meg en større forståelse og en rekke strategier og intervensjoner for å oversette og gjøre forskning med vekt på systematiske oversikter, tilgjengelig og anvendbar for praksis. Hjelp til å tenke nytt i måten en kommuniserer faget til beslutningstakere og andre og til å utvikle fagkurs for å gjøre det lettere for ergoterapeuter å implementere det i sin praksis. Og ikke minst større bevissthet og strategier for tettere dialog med medlemmene m.m.
I en travel hverdag kan det ofte være vanskelig å prioritere tid til etter- og videreutdanning. I og med at denne utdanningen er nettbasert, er den mer fleksibel. Jeg kunne legge det mer opp selv, når passet meg best å studere. Undervisningsstoff blir lagt ut tidlig og en kan gå tilbake til undervisningssnutter, presentasjoner og annet materiell. Veldig nyttig å kunne stille spørsmål og få veiledning på facebook, dette kunne jeg utnyttet mye mer.
Nå er vi i gang med nytt opptak til masteremnet i Kunnskapstranslasjon. Dette er et nettbasert emne på ti studiepoeng som starter opp 1. november. Aktuelle for å ta emnet er ansatte i helsetjeneste, NAV, skole, barnehage, barnevern, arbeidsliv, media og i tillegg aktører og beslutningstakere innen politikk. Kunnskapstranslasjon handler om å lære praktiske strategier for hvordan forskning kan gjøres relevant og tas i bruk i samfunnet.
Faglig ansvarlig for emnet er Randi Wågø Aas. Foto: Unni Sveen
Faglig ansvarlig for Kunnskapstranslasjonsemnet er førsteamanuensis Randi Wågø Aas. Hun sier følgende:
Kanskje lurer du på om de metodene du bruker har støtte i forskning? Eller kanskje du har ønsket å vite mer om forskning? Og lurt på om forskning kunne gjort tilbudet ditt bedre til for eksempel elever, pasienter eller brukere? Da kan emnet i Kunnskapstranslasjon gi deg kunnskap og strategier du kan bruke i din praksis.
Videre forteller hun at emnet også kan være nyttig for journalister og kommunikasjonsrådgivere. Disse jobber ofte med å presentere forskning, og kan lure på om de angriper denne kunnskapen på en hensiktsmessig måte.
Cathrine Hagby har studert Kunnskapstranslasjon på nettet.
Vi har også hørt hva tidligere student, Cathrine Hagby, synes om emnet i Kunnskapstranslasjon. Hun jobber til daglig ved NAV Hjelpemiddelsentral i Buskerud, og forteller at undervisningen ble lagt ut til hvert emne. Hun kunne sitte hjemme i ro og mak og følge forelesningene akkurat når det passet henne.
Jeg kunne se forelesningene flere ganger etter behov og spole tilbake der jeg ikke fikk med meg det som ble sagt. Selv om emnet kunnskapstranslasjon var nytt for meg, var det gøy å lese seg opp og spennende å utfordre seg selv. Det ga arbeidsdagen min en ny retning.
Hagby forteller videre at:
Det var gøy å få veiledning på Facebook. Jeg fikk erfare at det faktisk fungerer å gjennomføre kurs på sosiale medier, med web-basert undervisning og oppfølging. Nyttig å se på kunnskapsutvikling i et nytt perspektiv! Det jeg har lært kan hjelpe meg til å jobbe mer kunnskapsbasert, her og nå.
Som en del av studentenes bearbeiding av praksiserfaringer i andre studieår, har vi de siste årene brukt digital historiefortelling ved Ergoterapiutdanningen. Det siste året har noen av lærerne, Vigdis Holmberg, Cecilie Krüger og Lisebet Skeie Skarpaas, også arbeidet med en artikkel om våre erfaringer med å bruke denne metoden. Artikkelen beskriver både hvordan workshopen ved utdanningen er bygd opp, hvilket teorigrunnlag vi har for å bruke historiefortelling i ergoterapi og studentenes erfaringer med refleksjon over praksis på denne måten. Dette har vi gjort i samarbeid med Grete Jamissen, som er OsloMets ekspert på digital historiefortelling, og Pip Hardy som driver Patient Voices i Storbritannia.
Du kan lese hele artikkelen «Digital Storytelling as Poetic Reflection in Occupational Therapy Education: An Empirical Study» i Open Journal of Occupational Therapy.
Cecilie Krüger laget en digital historie om digital historiefortelling i utdanningen. Denne historien ble brukt som illustrasjon da vi var på COTEC-ENOTHE konferansen i Galway og hadde workshop om temaet der.
Det var stor interesse blant deltakerne i workshopen for å dele erfaringer. Vi har derfor opprettet en gruppe på facebook for interesserte i Digital historiefortelling i ergoterapi.
Mette og Fredrik stilte opp til filming på tampen av sine studier.
Vi har vært så heldige at studenter fra alle de tre årene ved bachelorstudiet i ergoterapi har sagt seg villige til å fortelle i små filmklipp hvordan det er å være student og hva de har lært så langt.
Tre førsteårsstudenter, Daniel Lau Granum, Mikaela Söderskog og Andreas Hyldbakk, forteller om hvorfor de valgte å søke på ergoterapistudiet, og om sin motivasjon for å bli ergoterapeut.
Daniel, Mikaela og Andreas forteller om studentmiljøet ved ergoterapiutdanningen på OsloMet, om ulike undervisningsformer og hvordan de studerer for å lære faget best mulig individuelt og sammen i grupper.
Ergoterapistudentene Tora Nilsen og Elin Jøranlid Pedersen forteller om praksisstudier de har hatt i løpet av andre studieår innen psykisk og somatisk helse, med barn og voksne, på sykehus og Fontenehus.
På tampen av bachelorstudiet i ergoterapi forteller Fredrik Imislund om hva han skriver om i bacheloroppgaven sin, hva han lært ved å studere ergoterapi og hvor han har fått jobb.
Ergoterapeut Mette Skinstad er nettopp ferdig med bachelorgraden i ergoterapi. Hun forteller om bacheloroppgaven sin, hva hun har lært ved å studere ergoterapi og om jobben hun snart skal begynne i.
Forrige uke var det duket for europeisk ergoterapikonferanse i Galway i Irland. Dette var første gang det europeiske ergoterapiforbundet COTEC og det europeiske nettverket for utdanning ENOTHE arrangerte en felles konferanse. Temaet var «Connect» – det ble oppfordret til å bygge broer og gjøre en felles innsats; praksis, utdanning og forskning, for å møte de sosiale og helsemessige utfordringene Europa står overfor.
Den gamle universitetsbygningen ved National University Ireland – Galway.
En rekke lærere fra Ergoterapiutdanningen ved HiOA bidro med innlegg, symposier, postere og workshop. Også tre av ergoterapistudentene deltok med innlegg. Tora Nilsen og Elin Jøranlid Pedersen fra kull 14 arrangerte workshopen «Digital storytelling for reflection and learning from experience» sammen med Grete Jamissen, Cecilie Krüger og Lisebet Skeie Skarpaas.
Grete, Lisebet, Tora, Elin og Cecilie er klar for Workshop med digital historiefortelling. Foto: Torhild Stimo.
Tora og Elin presenterte de digitale fortellingene de laget i forbindelse med praksis nå i vår, og fikk skryt og positive tilbakemeldinger fra lærere som representerte utdanninger både i Europa og Nord-Amerika. Under kan du se Toras film, som ble laget fra praksis i Fontenehus.
Forbundsleder for Ergoterapeutene, Nils Erik Ness, gratulerte Maria med innlegget.
De siste årene har Brian Ellingham ved Ergoterapiutdanningen vært president i ENOTHE. Vervet gikk ut etter denne konferansen, og han fikk mange positive tilbakemeldinger for sin innsats i det europeiske nettverket. Den neste COTEC-ENOTHE konferansen vil foregå i Praha i 2020. Følg med på ENOTHEs eller COTECs hjemmesider.
Presidentene for ENOTHE, Brian Ellingham, og COTEC, Stephanie Saenger, åpnet den 1. felles konferansen med over 1000 ergoterapeuter fra hele verden til stede.
Da utdanningsprisene 2016 på Oslo Universitetssykehus skulle deles ut gikk andreprisen på 25.000 kroner til ergoterapimiljøet ved Seksjon for klinisk service i Ortopedisk klinikk og Café Årstidene i Klinikk psykisk helse og avhengighet.
Mali Melhus, Lene Fogtmann Jespersen og Cecilia Celo. Foto: Fredrik Imislund.
Lene Fogtmann Jespersen og Cecilia Celo mottok prisen fredag 22.april 2016 på arrangement ved OUS. Utdanningsutvalget ved Oslo universitetssykehus deler årlig ut utdanningspriser til miljøer i sykehuset som har utmerket seg ved å fremme god læringskultur for studenter og/eller ansatte.
Foto: Fredrik Imislund
Juryens begrunnelse var at: «Ergoterapimiljøet i OUS har jobbet systematisk for å utvikle en ny praksismodell for ergoterapistudenter. På den måten har de kvalitetssikret deres praksisstudier, noe som bidrar til å gjøre OUS til et fremragende universitetssykehus.» Denne praksismodellen har ergoterapimiljøet ved OUS utviklet i samarbeid med ergoterapiutdanningen ved HiOA, ved Mali Melhus og Brian Ellingham.
Ergoterapiutdanningen gratulerer og ser fram til videre samarbeid!
Cecilia Celo og Lene Fogtmann Jespersen forteller om prosjektet under prisutdelingen. Foto: Fredrik Imislund
