Hvordan bør man måle velferdsutfall i boligsektoren? Normative og empiriske analyser

Finansiering: Kommunal- og distriktsdepartementet
Prosjektperiode: 2021-2022

Om prosjektet

Spørsmålet om hvor mange som har mulighet og ikke-mulighet til å oppnå en tilfredsstillende bosituasjon er viktig både for vurderinger av boligpolitikkens innretning, design og for evalueringer av den politikken som føres.

I den internasjonale forskningslitteraturen om anvendte velferdsanalyser er dette et mye studert og diskutert tema (se for eksempel Bramley, 2012, 2016; Padley & Marshall, 2019; Thalmann, 2003; Whitehead, 1991).

Uansett tilnærming er det verdt å merke seg at når vi snakker om anvendte velferdsanalyser, så er det en grunnleggende normativ øvelse vi bedriver.

De siste årene har det kommet en del teoretiske arbeider som argumenterer for å bruke Amartya Sens kapabilitetstilnærminger for anvendte velferdsanalyser av utfall på boligmarkedet (Foye, 2020; Kimhur, 2020; A. Sen, 1988; A. K. Sen, 1992).

En av de attraktive egenskapene ved denne tilnærmingen er at den gir verktøy til å diskutere og forankre de pragmatiske avgrensingene og teoretiske valgene man uansett må gjøre i en anvendt velferdsanalyse.

Forskere

Kim Astrup
Kim Astrup. Foto: OsloMet

Prosjektet i tre steg

  • Kritisk gjennomgang av den internasjonale litteraturen om Unmet Housing Needs og affordability.
  • Drøfte hvordan kapabilitetstilnærmingen til Sen kan berike formuleringer og fortolkninger av anvendte velferdsanalyser med utgangspunkt i boligsituasjonen.
  • Gjennomføre empirisk anvendte analyser av boligvelferd ved hjelp av begrepsapparatet som vi utvikler i de to foregående punktene. Det tematiske fokuset vil her være på lavinntektsgruppers boforhold over tid, og grupper som er mer eller mindre langvarig vanskeligstilte.