Ergoterapi på OsloMet

Den tredje lange praksisperioden i ergoterapistudiet er lagt til siste halvdel av tredje studieår. Studentene forventes å i stor grad arbeide selvstendig, de fleste er på praksissteder i kommunehelsetjenesten. Rakel Bysveen Lier har vært i sin siste praksisperiode nå i vår, og forteller her om sine erfaringer:

«Tiden var kommet. Foreleserne og de ansvarlige lærerne hadde forsøkt å forberede oss på praksisen som skulle føre oss ett skritt nærmere å bli ferdig utdannet ergoterapeuter. Det var nå vi skulle være selvstendige, og det skulle skje fort.

De første tankene som ble dannet i hodet ble fort til skremsler, hvor følelsen av det og ikke være klar for utøvelse av yrket stod sterkt. Dette kom til å bli en periode fylt med spenning, nysgjerrighet, usikkerhet, glede og ikke minst utvikling. Jeg var mest spent og nysgjerrig på hvordan mitt første møte med kommunehelsetjenesten kom til å bli, som en praktiserende yrkesutøver. Jeg skulle praktisere ergoterapi i et rehabiliteringsteam for første gang.

Jeg fikk være i praksis på samme plass som en medstudent og hadde stort utbytte av å kunne samarbeide og dele ulike opplevelser i løpet av praksisperioden. Vi hadde tilhørlighet på forskjellige rehabiliteringsteam i kommunen og det var sjeldent tid til å dele erfaringer på kontoret, for dagene var travle med både møter og pasientmøter for begge to. Rehabiliteringsteamene hadde ansvaret for sine geografiske områder i kommunen, men det var alltid rom for å utveksle tanker og planer rundt hverandres case, siden det var stort fokus på å fremme samarbeid mellom teamene. De første dagene og ukene gikk med til å få kjennskap til organiseringen og gjennomføringen av rehabiliteringstilbudet i kommunen. Jeg hadde mange diskusjoner med veileder og andre samarbeidspartnere for å innhente informasjon, kunnskap og annet relevant materialet for å få større innsikt i hverdagen for både pasienter og yrkesutøverne.  I mitt tilfelle var mange av teamets pasienter slagrammede, med både fysiske, psykiske og kognitive vansker. Flere av teammedlemmene dro på kurs under min praksisperiode for å lære mer om utfordringene til pasienter med kognitive vansker. Dette var prioritert fra ledelsen, siden de så at det var ressurskrevende og nødvendig med kompetansebygging på feltet. En del av praksis var å delta i faglige diskusjoner rundt pasientcase, og det ble forventet at vi studenter var delaktige i denne prosessen og bidro med relevant lærdom og kunnskap. Dette var for meg helt naturlig og jeg følte meg trygg i teamet til å kunne dele mine bidrag.

Gjennom hele praksisperioden hadde jeg kontinuerlig veiledning, både formell og uformell, sammen med de ulike aktørene i teamet. Det lå mye ansvar på meg for hvordan jeg skulle oppfylle kompetansekravene som var beskrevet fra skolen. Disse ble diskutert i forhold til ulike relevante case, hvor jeg fikk utøve meg som ergoterapeut. Behandlingen jeg gav pasientene skulle være i tråd med gjeldende og relevant lovverk, regler, forskrifter og retningslinjer for å forsvarlig og tilstrekkelig praksis etter pasientenes ønsker og behov.

Mine oppgaver har i hovedsak dreid seg om å følge opp mine egne pasienter, men også bistå som ergoterapeutens rolle med de andre profesjonene i teamet. Jeg har vært ansvarlig for å trene opp igjen fysisk og kognitiv funksjon etter slag hos en pasient, søke hjelpemidler og ha opplæring og oppfølging i forhold til disse. I perioden fikk jeg også vært med på hjelpemiddelsentralen for utprøving av hjelpemidler. Jeg ble også godt kjent med relasjonsbyggingens betydning og hvordan vi som fagpersonell er støttepersoner for både pasienter og pårørende. Vår rolle er å ivareta pasientens integritet ved å skape trygghet og ivareta pasientens sikkerhet og emosjonelle prosess, men også bry oss om og være gode lyttere som viser omtanke, respekt og forståelse.

Selv om praksisen var krevende og utfordrende til tider og jeg virkelig ble satt på prøve, har jeg kommer ut av det med en mye større respekt og forståelse av ergoterapi som fag, tjeneste og yrke. Jeg har utviklet meg til å føle et stort eierskap og tilhørighet i yrkesrollen som helsearbeider. Gjennom disse ukene har jeg ved flere anledninger etter endt arbeidsdag følt det bruser gjennom kroppen av stolthet, mestring og lykke. For det gjør meg faktisk lykkelig og glad å få se og være med på reisen til menneskers rett og mulighet til å være aktive og deltakende i egne liv.

Praksisopplevelsene gjennom studiet har gitt med stor inspirasjon og lyst til å kunne fortsette min utdanning. Jeg ser bare fordeler ved å søke meg til en videreutdanning eller master innen mitt fagfelt. Jeg ønsker å kunne videreformidle og bevisstgjøre andre yrkesgrupper og aktører om ergoterapeutenes fagkompetanse og motivere meg selv og andre til aktivt å være med å utvikle denne flotte tjenesten som gjør en forskjell for menneskers liv og hverdag.»