Når det taktile gjør en forskjell
«HÅLLA, FAMNA, SVEPA – textil omsorg vid förlorad graviditet» er tittelen på en doktorgradsavhandling i konsthantverk. Skrevet, vevet og forsvart med glans av Birgitta Nordström.
Selv om Högskolan för konst och design ved Gøteborgs universitet hadde forventet stor interesse måtte mange stå da nærmere 150 mennesker møte opp. De var i tillegg aktivt deltagende gjennom aktiv lytting og en rekke spørsmål ex-auditoria. Flest spørsmål hadde likevel opponenten Ingun Grimstad Klepp. Forsamlingen var som avhandlingen og bedømmelseskomiteen usedvanlig flerfaglig med kunstnere, prester og helsepersonell. I salen satt ikke bare mange fra fødselsomsorg, men også mange som hadde mistet sine barn før de rakk å bli kjent med dem. Svært mange av de tilstedeværende hadde også aktivt bidratt til avhandlingen som informanter, og med nål og tråd, saks og i veven. I forbindelse med disputasen ble det også vist en utstilling med vevde tekstiler og bilder fra prosessene med å finne frem til det ferdige resultatet.
Grunnen til at Ingun hadde sagt ja til å være opponent for dette arbeidet, var at doktorgraden omhandler aspekter ved tekstiler som hun oppfatter som undervurdert. Dette gjelder hva tekstilene gjør, og muliggjør. Som tittelen for avhandlingen viser til er det helt vesentlig de handlinger som tekstiler muliggjør og hvordan tekstiler kan støtte opp om disse på best mulig måte. Det er dermed det taktile, mer enn det visuelle, og det materielle, mer enn det symbolske, som her er gjenstand for undersøkelse.
Barn som dør som foster eller blir født dødfødte er ikke bare et tap, de er også noe foreldrene får. Det har vært en endring i synet på denne sorgen fra at kontakt og minner skulle unngås til å legge vekt på muligheten til å etablere en relasjon. Konkret vil dette si å la foreldre holde, ta bilder og på andre måter skape bilder og opplevelser. Her kommer Birgitta Nordströms små tepper inn. Vevet for å beskytte den lille skjøre, kalde kroppen, og samtidig gi den som holder og svøper følelse av varme og verdighet. Teppene har blitt tilbudt mange ulike sykehus og fødeavdelinger i Sverige gjennom et samarbeid med foreningen for foreldre som har mistet et barn kalt Spebarnsfonden. I tillegg til svepfiltene omhandler også avhandlingen bårteken, en vev som dekker og pryder kistene.
Det er tre temaer som veves sammen; vev, sorg og omsorg. Fra et produksjonsperspektiv undersøkes tekstilmaterialer, størrelser og vevstrukturer, inkludert det vevde stoffets evne til å tilby egenskaper som mykhet, stabilitet og absorpsjon. Fra et omsorgsperspektiv diskuteres tilbakemeldinger fra jordmødre og annet helsepersonell som har tilbudt svøpeteppene i sitt arbeide. Innsikt i sorg kommer fra foreldrene. Det finnes også refleksjoner rundt det å veve for andres sorg og skape tekstiler som ikke skal vare, men som kun inngår i en avskjed. Nordström finner til at tekstilene må underordne seg, synes minst mulig og ta minst mulig plass i dette møtet. Samtidig ser hun hvordan tekstiler også er et stille, taktilt språk for sorg. I motsetning til sykehustekstiler som brukes, vaskes og deretter gjenbrukes i andre omsorgssammenhenger, er et svøpeteppe utelukkende ment for å svøpe et dødt barn. Teppene tilbys som en gave som kan brukes under prosessene med å knytte bånd og ta avskjed. I doktorgraden hentes det også historiske eksempler som viser hvordan tekstiler i mange kulturer og til ulike tider har vært brukt for å svøpe små døde kropper.
Avhandlingen anbefales for alle som er interessert i tekstilers taktilitet og hvordan tekstiler kan inngå i ulike handlinger. Hva tekstiler «gjør» med bærer eller bruker. I tillegg tilfører den åpenbart ny kunnskap om hvordan sorgarbeid kan møtes. Tekstiler følger oss fra fødsel til død, men sjelden møtes de slik som her.
Les mer på Gøteborg universitets hjemmeside: https://www.gu.se/nyheter/svepefiltar-ger-vardighet-och-stod-vid-forlust-av-barn
ISBN: 978-91-8115-719-2 (Printed version)
ISBN: 978-91-8115-720-8 (Electronic version)