Textile Challenge – materials for prosperity

Tid: Onsdag 4.12.2024 kl 9-13.
Sted: DO-tank Center Textile Fashion Center
Skaraborgsvägen 3, Borås, Sverige

Påmelding via denne lenken.

Regeringsuppdraget Textile & Fashion 2030 presenterar stolt Textile Challenge på temat Materials for Prosperity! En unik möjlighet att fördjupa dig i hur textil- och modebranschen kan skapa de rätta förutsättningarna för att möta framtidens materialutmaningar och driva på arbetet mot de globala målen.

Med frågan «Hur kan vi skapa lönsamma affärer samtidigt som vi tar hand om planeten?» leder branschens experter dig genom viktiga begrepp, verktyg och policys som hjälper dig att fatta smartare beslut.

Evenemanget är kostnadsfritt och inkluderar lättare lunch och dryck!

Program

09:00 Välkommen

09:10 Vad blir framtidens textila material?
Mats Johansson, Texpertis

09:30Why is hemp a good fiber? (ges på engelska)
May Kahoush, Textilhögskolan

09:50 Hållbarhetsstrategier för biologisk mångfald och regenerativ bomull
Eliina Brinkberg, Nudie Jeans

10:10 Amazing grazing: Ull sett ur ett regenerativt perspektiv
Tone Skårdal Tobiasson

10:30 Paus

10:40 «The Fiber Traceability Initiative» banar väg för full spårbarhet inom mode
Stina Behrens, Axfoundation

11:00 IKEA textile furnishing towards 2030 (ges på engelska)
Marius Lehadus, IKEA

11:20 Så bäddar Textilstrategin för cirkulär omställning
Ulrika Simosson, TEKO

11:40 Introduktion till Sustainable Fibre Toolkit
Jonars Larsson, Textilhögskolan & Ulrika Simosson, TEKO

11:55 Avrundningoch avslut

12:00 Lunch

Kokvarm feiring av Sigrun Berg på Kunstnernes hus

Bokbad med forfatter Liv Klakegg Dahlin fra OsloMet ble rene badstuen, da det formelig kokte på Kunstnernes hus i sammenheng med lanseringen av hennes bok om bautaen Sigrun Berg.

Det ble feiring og stinn brakke til ære for brukskunstner, designer og kunsthåndverker Sigrun Berg da forfatter og estetiker Ragnhild Brochmann bokbadet Liv Klakegg Dahlin. Det kom som julekvelden på kjerringa at så mange ville heie fram denne lenge etterlengtede boken, som selvsagt burde vært skrevet for lenge siden, men som endelig nå er mellom to permer. Folk satt ute i gangen, lå og satt på gulvet i den stappfulle kinosalen, hvor det også var en mini-utstilling av Sigrun Bergs tepper, plagg og stoffer. Det var folk i alle aldre som ville høre og lære, og overraskende mange menn som hadde funnet veien. Stemningen var høy og det samme ble temperaturen, og Dahlin har gjort en formidabel jobb med boken.

Sigrun Berg (1901-1982) var en ledende skikkelse innenfor norsk tekstilkunst og stod sentralt i den økte eksporten av skandinavisk design og norsk brukskunst i etterkrigstiden. Virksomheten hennes satte sitt preg på norsk design, mote og arkitektur og var sterkt knyttet sammen med den feministiske bevegelsen som vokste fram på 1900-tallet.

Bokhandlerkjeden Norli har skrevet: «Det ikoniske Sigrun Berg-skjerfet, med sine glødende farger og frynser, var et sterkt politisk symbol i seg selv. Det, og de andre Sigrun Berg-plaggene som jakker, busseruller og vamser indikerte sosialistiske holdninger, kvinnefrigjøring og sterke kvinner med egen utdanning.

De pekte mot ideer om kvinnehelse, norsk design, distriktspolitikk, eksport, og oppbyggingen av landet etter krigen. De som fikk sjansen til å stikke innom vevstuen til Sigrun Berg i Damstredet i Oslo, beskrev det hele som et magisk sted, med intense farger, dunk fra vevstoler, knirk fra rennebommer og lukt av ull. Livet til Sigrun Berg hadde en rekkevidde langt utover vevstuen.

En rikt illustrert bok om kunstner, designer, forretningskvinne og sosial entreprenør Sigrun Berg.»

Det er Orfeus forlag som har gitt ut boken Vev og virke. Mulig at dette er årets julegave for tekstilnerdene der ute. Ikke minst var hun en foregangskvinne når det gjaldt å spinne spælsaugarn, og hun jobbet tett med og var designer ved De Forenede Ullvarefabrikker i 1957–1965.

Designa: Seeing design with new eyes

The Wool museum and universitty in Covilhã, Portugal hosted the Designa conference, where Clothing Research’s Ingun Grimstad Klepp and Kate Fletcher were both key note speakers. Here is their report:

Kate and I felt very honoured and privileged to be able to open this conference together. Both the importance of the environmental crisis and of textiles was taken as read in the conference, and this made it easy to talk to this diverse group of designers representing a range of disciplines from all over the world.

The overarching theme was citizenship, a challenging one in a time of decline of democracy and increasing differences and distrust. The first Designa conference took place in 2011 and the themes have always been important and challenging. It also felt special to be able to attend an in-person conference in the heart of Covilhã.

The town is characterized by its steep hills and lies tucked into the mountainside, and is a tourist destination, made clear by the pictures of skiers in our hotel lobby. The hotel’s name was Solneve (sun snow in Portuguese) and it felt an apt choice in which to host researchers from Norway! It is also the main urban hub for the region with a long industrial tradition, a place where textile history is embedded in every house and stone. The university and the wool museum hosting the conference are interwoven, making this a unique place for a conference. Kate was told, time and again, how Covilhã was the Manchester of Portugal. However, in Norwegian eyes, it is more reminiscent of Lillehammer. The closeness to the mountains with rich pasture landscapes, wool (not cotton as would have been the case with Manchester) and water for dyeing and power, all had more in common with Lillehammer – and possibly Leeds (sans mountains).

Nonetheless, the textile industry has been important to the development of the local university, similarly to Manchester and Leeds. Lillehammer lacks that aspect.

The building in which the conference took place was part of the wool museum and was originally the site of the Royal Textile Factory from the 1760s. The museum and the university have brought new life to the old industrial buildings. The new institutions are literally building on old textile production locations, layering on top on old terrasses, and wells previously used for dyeing and scouring, and all the other stages of production.

After a formal welcome, Kate’s and my keynotes opened the conference. The session was led by the director of the wool museum, Rita Salvado. In her talk, Kate explored design themes and actions of nature relations, extending the ideas of citizenship to include the greater-than-human world. I followed up with “Clothing consumers as citizens, and the role of design” where I ended with wool as an example of design for and by citizens, with the example of Tingvoll ull. It was a fitting and soft place to land in this wool-town.

While Kate lifts and expands on concepts, my perspectives are often rooted in the technical and practical realm, as well as including material and political aspects. We were both able to respond to the many questions that followed our key notes, a both felt this was rare moment for us and our clothing research colleagues in the audience, Irene Maldini and Ana Neto.

Other conference-goers included fashion and design students from the local university and researchers from many other corners of the world, including a group from NTNU, representing Norway and brought with them warm greetings from Mari Bjerk, in addition to many excellent thoughts and reflections on the presented material. The themes that were discussed were broad, with a lot of emphasis on AI and different forms of design of systems and social relations. This was made possible by a responsive and positive audience, who were given ample time to ask their many questions.

In between we were also able to tour the wool museum, which impresses with its size, content and engagement with the town’s citizens and visitors, adding to the interesting discussions between Rita, Irene, Kate and myself. Rita’s background as a textile engineer, paired with an openness and curiosity about how wool’s history can come more to the forefront in understanding the places geographically and for tourist development, made it easy to find common ground.

The last keynote speaker, Nuno Jardim Nunes, represented the impressive initiative, the New European Bauhaus, with the talk “Bauhaus of the Seas”, in which he emphasized the importance of interviewing non-humans, and with that made a nice connection to Kate’s keynote. Nuno spoke on how they feed sounds from sea dwellers through AI.

It felt like it was not the last time our paths will cross the warm and sometimes snowy Portuguese wool town: Covilhã.

Link to book of abstracts here (labcomca.ubi.pt)

Ulldager i alle himmelretninger

Fra grasrotengasjement til beinhard business, fra kunst og materialitet til håndverk og politikk; i løpet av tettvevde ulldager i vest, i Midt-Norge og i hovedstaden ble det meste diskutert.

Til glede for Klesforskning, ble KRUS fremsnakket flere ganger, og anerkjennelsen av at det som foregår i dag med de mange ulldagene ikke ville vært mulig ute å stå på skuldrene til KRUS prosjektet, varmer like mye som en god raggsokk.

Gledelig er det også at hver av ullarrangementene har funnet sin stil og sin stemme. Først ute var 10-års jubilanten Ullveka i Nordhordland og Bergen, en ulluke som har funnet form med folkelig forankring: Natt på fabrikken, kurs for alle nivåer og fullt program fra 26. september til 6. oktober i år. Imponerende, rett og slett. Se hele programmet her.

Marta Kløve Juuhl mottok ærespris for sitt mangeårige arbeid.

Høydepunkter var utstilling av Marta Kløve Juuhls vakre arbeider, og en utdeling av en ærespris til denne tusenkunstneren som har hatt sitt virke ved Osterøy museum, Museumssenteret i Hordaland. Velfortjent, og prismottakeren ble kledelig beskjemmet da applausen runget løs.

Bredden er stor, det er flere museers involvert, også Salhus med Bergen strikkefestival, og Lyngheisenteret, med blant annet Ullvekakonferansen; men også gårder, husfliden og fabrikker i området. Dermed blir noe for hele familien, nybegynnere og viderekommende. Her fikk verdikjeden fra sau til ferdige produkter virkelig skinne. Temaet var Hvordan kan kortreist og lokalt bidra med utviklingen fremover, og Klesforsknings Ingun Grimstad Klepp bidro med Kva gjer lokal produksjon så utenkelig, men samtidig så viktig?

Tema ble også belyst fra lokale aktører og næringsliv i flere foredrag, fra Industriutvikling Vest, forretningsutvikling for ull i Nordhordland, og et foredrag om et nytt spinneri under utvikling for spælsauull, Kraftull i Gausdal.

Utstilling av noen av Marta Kløve Juuhls vakre arbeider.

Fra Sverige kom en stor delegasjon fra Fårfestivalen i Kil, som bidro både med foredrag (muligens fåredrag) og viktige spørsmål. Ellers kunne salen vært fullere, og vi savnet en presentasjon fra Biosfære prosjektet i Nordhordland og i det hele tatt mer om samarbeid og utveksling mellom biosfæreområdet og engasjementet rundt ull.  

Ullen fikk en svært sentral plass i Trondheim

I Trondheim varte ullprogrammet fra 5. til 20. oktober, med ullsortering og kurs både i brikke- og billedvev. Klesforsknings Ingun Klepp og undertegnede deltok på det to-dager lange Ullseminaret på Trøndelag senter for samtidskunst, hvor det både var pop-up butikk og utstilling med en stor ullball i sentrum, og verker fra Inger Johanne Rasmussen, Lilian Saksi, Franz Petter Schmidt, Damian Ajavon, Britt Dyrnes, Randi Heitmann Hjort, Astrid Ljungberg, samt Inga Skålnes og Eva Ballo. Det var også her kursene foregikk. Og flere av utstillerne holdt foredrag under Ullseminaret, som ble gjennomført samme sted.

I tillegg ble det diskutert de tomme lokalene til Nordenfjeldske kunstindustrimuseum, mulighetene for at Trøndelag kan bli et tekstilt sentrum basert på fornyet utdannelsesløp ved NTNU og Selbu Husflidscentrals gjenopptagelse, med stor entusiasme. I sentrum for foredrag og diskusjon sto det kunstfaglige, tekstilfaglige og ikke minst politikken rundt kunnskap i håndverk og produksjon.

Å se Selbuvotten, slik den opprinnelig var ment å være strikket, opp mot det Husfliden har solgt i kladdete garn fra en annen norsk garnleverandør enn Selbu spinneri, er en øyenåpner. Når pris trumfer produkter basert på den opprinnelige tradisjonen, ja, da blir det gæli.

To tettpakkede dager fikk en brennbar start med vårt innlegg om Ullen EU politikk, som tydelig engasjerte de fremmøtte. Det ble også politikk i Solveig Lønmos foredrag Hannah Ryggen og den tekstile politikken, med en helt annen innfallsvinkel. Her handlet det mer om kunstnerens valg av tekstiler og råvarer som et politisk statement, men også farger som sier noe om hva hun ville oppnå å videreformidle. «Hun halshugget tyranner med tråden og opphøyet den ugifte kvinnen,» sa Lønmo.

Deilig fårikål middag var også del av arrangementet, så her tenker de helhetlig. Til motsetning til noen andre, vi snart skal høre om.

Ikke kun dyrehår på utstilling, også et strikkeplagg av menneskehår….

Og vi alle gledet oss over et viktig bidrag for kunsthistorie og gleder oss til denne PhDen blir ferdig. Det kan ikke sies for ofte, eller med ulike stemmer, Norges billedvevtradisjon og foregangskvinner innen dette feltet fortjener langt mer oppmerksomhet. Dermed var det en klar rød tråd fra Vestlandet, der også veven ble hedret. Les mer om programmet her.

Og så var det Oslo, da. Ulldagen. En arena undertegnede var med og etablerte i sin tid. Tanken var opprinnelig at vi skulle bli del av Campaign for Wool og deres Wool Week, men Curtis Wool Direct stakk kjepper i hjulene. Tolv år etter at vi hadde saueklipping utenfor Stortinget, har Ulldagen i Oslo, i regi av Norsk Industri og Norilia, rukket å bli voksen.

Lise Grøva fra Amazing Grazing prosjektet var første som fikk forklare om LCA.

Her fikk bedriftene skinne: Rauma, Innvik, Selbu spinneri og Oslo mikrospinneri, og i tillegg Norsk tekstilgjenvinning, fikk dele sine historier – på godt og vondt – for utfordringene har vært både store og dramatiske for de med lang fartstid og de som er helt ferske. Bakteppet, at tilgangen på norsk ull av det som betegnes som ‘beste kvalitet’ er på nedadgående, var selvsagt med i presentasjonene. Heldigvis tok de to kvinnelige gründerne opp noe de mannlige bedriftslederne ikke berørte: at vi må finne gode anvendelser for all ulla. Og skal vi ha mer finfibret lammeull må vi nødvendigvis ha flere søyer, som ikke gir den fineste lammeullen. Enkel matematikk.

Enkel matematikk var tydeligvis litt vanskeligere for siste taler på Ulldagen, Venstre-politiker Alfred Bjøro. Han ble selvsagt heiet fram for både å vise fram sin vadmelsjakke i ull som skulle på slottet og ikke minst sitt forslag om å øke ulltilskuddet som ikke gikk gjennom i landbruksoppgjøret i år. De fleste i salen satte derimot kaffen i halsen da han helt klart mente at ‘vi skal jo ikke spise rødt kjøtt’, ergo ligg unna fårikålen, folkens.

Venstres Alfred Bjøro hadde med finstasen til middag på slottet i ull, men var ingen stor fan av fårikål.

Hvordan skal vi da få mer ull, om vi ikke utnytter alle ressursene fra beitedyrene og spiser mer rødt, sunt kjøtt fra beitedyr? Dette er tema i Amazing Grazing, og her er nettopp det å vektlegge helseaspektene ved mat fra utmarksbeite et viktig poeng, som Bjøro blankt avviste. Det ble det store diskusjonstemaet på middagen, for alle skjønte jo at skal vi ha mer norsk kvit ull, må vi også ha flere norske kvite sauer, og dermed mer utmarksfôret kjøtt på tallerkenen. De to tingene henger sammen.

At arrangørene denne gangen ikke åpnet for spørsmål eller kommentarer fra salen, gjorde at han forble uimotsagt, som selvsagt ga enda mer mat til bålet under middagen.

Karen Boye fra Syd interiør viste fram ullstoff farget med plantefarger

Hele første delen av dagen, hadde et annet politisk tema: livssyklusanalyser som basis for offentlig innkjøp og for nye forordninger fra EU, og en utførlig innføring i PEF, EPD og LCAer og hvordan de henger sammen. Per i dag er Environmental Product Declaration (EPD) mye brukt i bygg og anlegg. Det brer seg også til offentlige innkjøp f. eks. av møbler – med ullstoff – som da scorer veldig dårlig sammenliknet med polyester. Ida Oppen hadde gått inn i databasen og hentet ut noen tall, som viste nettopp dette. (Make The Label Count har gjort det samme med et nytt verktøy, som bruker den samme databasen, og de viser det samme.)

Da Bjørn Krekke fra Gudbrandsdalens Uldvarefabrik og Øyvind Myhr fra Hillesvåg Ullvarefabrikk skulle diskutere dette etterpå, var første kommentar fra Krekke talende: «Jeg blir litt svimmel». Men da hadde det vært mye tall som ble kastet på oss fra Lise Grøva med NIBIOs utregninger i Amazing Grazing prosjektet (på både kjøtt og ull) og Hanne Møller fra NORSUS’ beregninger foreløpig bare på kjøtt, på oppdrag av Nortura. Ull og skinn er neste ut.

Kjør debatt: Er klima viktig for kunden? Ikke foreløpig var konklusjonen.

Morsomt var det å høre Tufan Yurt fra Hud og skinnavdelingen i Norilia fortelle om akkurat disse produktene fra husdyrene, og her er det en helt annen inntjening, viser det seg; selv om det russiske og ukrainske markedet brått ble borte. I Amazing Grazing er jo også skinn med, så her er det klart at bedriftsbesøk til Skjeberg nå står på programmet. Og etterpå ga Yurt noen av oss en innføring i noe som fort kan bli en utfordring også for ull: EUs nye avskogingsforordning, hvor produkter som selges i EU skal kunne bevise at de ikke har bidratt til avskoging. Og det gjelder ikke bare kraftfôr fra Brasil som finner veien til norske sauevommer, men også landbruksområder med flathogst eller monoskog hvor sauene måtte finne på å beite. Det påvirker nemlig det biologiske mangfoldet (her teller det, selv om det ikke gjør det i PEF!).

Som nevnt, var det ikke åpent for spørsmål eller kommentarer under dagen, så noen ting får vi heller ta her:

At vi ikke vet nok om karbonlagring og opptak i utmark må utredes og forskes på, og det haster, fordi det vil gjøre store utslag i livssyklusanalysene for ull, et foreløpig anslag peker mot at for beitende sau i utmark kommer scoren ned på nivå med frukt og grønnsaker. 

Fullsatt sal og fullsatt program på Ulldagen i Oslo.

At så lenge datagrunnlaget er så syltynt som det er i EcoInvent, og nye studier ikke blir tatt inn, OG den tekniske komiteen på kjøtt har kastet inn håndkleet fordi det ble for komplisert, hvorfor kan ikke ull – som kommer fra de samme dyrene – også si: Dette går rett og slett ikke. Norsk Industri anbefalte fra scenen å ikke bruke PEF, og gjøre det vi kan for å delta i diskusjonen (det er fullt mulig i begynnelsen av desember når EU har en åpen høring 9. og 10. desember, men man må registrere seg som ‘stakeholder’, noe du kan gjøre her) om dette verktøyet, og om det faktisk har en plass i lovverket som kommer. Derimot anbefaler NI å bruke EPD – som gir samme talltull – med et slags håp om at nye studier kommer inn i EcoInvent (som ikke er realistisk slik vi har sett).

Uansett var det fint at Ida Oppen nevnte SIFOs forskning på levetid som spesielt viktig for videre arbeid med PEF og LCAer. Selv om muligens salen ikke forsto helt hva dette handler om, fordi diskusjonen om tre sentrale temaer, funksjonell enhet, vekting og allokasjon aldri fikk breiet seg.

Det var en annen interessant ting som muligens ikke helt ble oppfattet. Erling Digernes fortalte om hvordan de strever med å fortelle forbruker graden av lokalproduksjon, et tema som vi er opptatt av i Amazing Grazing. I en slide viste han deres valg av kommunikasjon: «All Norwegian. The wool. The knitting. Everything.» Hva tenker vi? Hadde et merke vært enklere, nå som til og med walisisk ull har klart dette?

Ironisk da, at Norsk tekstilgjenvinning har begynt å bruke ‘Made in Norway’ som merkevare.

Amazing Grazing tar denne diskusjonen videre neste måned.

Kongelig vev og samlende tråder

Kronprinsesse Mette-Marit vever, det har hun gjort siden korona-nedstengingen, og i veven har hun funnet både tålmodighet, samhold og fasinasjon for de tekstile teknikkene.

Hun har også funnet nok en varm tråd til sin svigermor; tekstilkunsten.  Til sin 50-årsdag ønsket hun seg et vev-symposium, en dag med og for vev-miljøet i Norge, en dag som peker fremover og bakover, og samler de som fortsatt lar skyttelen gå. Fra OsloMet var SIFOs Ingun Grimstad Klepp invitert blant de ca. 260 gjestene fra det ganske land, men det var også mange andre der fra forskjellige prosjekter som KRUS, Woolume, Amazing Grazing og Change.

Fra venstre: Øyvind Myhr fra Hillesvåg, Ingun og Ingvild Espelien fra Selbu spinneri. De to som flankerer Ingun her er begge svært aktive i diverse prosjekter om ull som SIFO enten leder eller er delaktige i.

Kronprinsen kom sammen med Dronningen og Kronprinsessen fra starten, men det var de to damene som holdt i trådene frem til dagens slutt. De to var også svært aktive ikke bare som talere og utdelere av ros og blomster, men begge også gjennom intervjuer med utvalgte vevere. De imponerte begge. Intervjuene fikk frem viktige spørsmål, var nære, varme og engasjerte.

I Dronning Mauds gamle ridehus var vi samlet fra norsk industris veverier, spinnerier, håndvevere, spinnere og representanter fra husflidslag, bygdekvinnelag, utdanningsinstitusjoner og museer. Men på scenen var det håndveven, kunst og kunsthåndverk, samt opplæring i det samme, som dominerte. En fornyet interesse for tekstilkunst ble ønsket varmt velkommen, samtidig som de kongelige sammen med Norges husflidslag og mange andre bekymret seg for fremtiden for vevfaget og mangelen på utdanning av kompetente vevlærere.

Helt fra opprettelsen av Statens kvinnelige industriskole i Oslo i 1875, via Lærerhøgskolen i forming, var vev et helt sentralt fag og opplæring og videreføringen av Norges store vevtradisjoner noe av det som ble formidlet og utviklet. Men da denne skolen ble innlemmet i OsloMet gikk vevstolen en svært usikker skjebne i møte. De har blitt oversett, kastet ut og undervisningstilbudene forsvant. Fra scenen ble viktige institusjoner i dag og fra før, som Kunsthøgskolen i Bergen, Rauland akademiet, og flere svenske institusjoner forklart og berømmet, men OsloMet ble ikke nevnt. Det satte slett ikke noen demper på feststemningen, men er et tankekors for hvem er det egentlig som skal utdanne fremtidens vev-lærere?

To av de som deltok i samtalen om ‘Fra sau til skyttel’ om ull og garn, nemlig Jon Fredrik Skauge, Reinhekla (helt til venstre) og Ingvild Espelien, nummer fire fra høyre. Begge fikk snakket varmt om norsk ull, og Ingvild fikk nevnt ullprosjektene. I midten kronprinsesse Mette-Marit. (Foto: Astrid Waller)

Mange i sal og på scenen har vært og er samarbeidspartnere i SIFO prosjekter om ull og lokal produksjon. For en gang skyld ble altså perspektiver på tekstilt håndverk, arv og lokale tradisjoner på og utenfor Norges husflidslag viet oppmerksomhet. Og det ble løftet fram at vi ikke kun skal ta lokalmat og matsikkerhet på alvor, men også lokale tekstiler og selvforsyning på denne fronten ble applaudert frem på scenen.

Mye å lære av Philippine Textile Research Institute

Tekst: Ingun Grimstad Klepp

En kald og snøtunge dag i januar mottok SIFO besøk av filippinske klesforskere. Og det var både hyggelig og overraskende. Instituttet var en del av statsapparatet og dekket en lang rekke ulike oppgaver, fra nærings- og bærekraftig utvikling inkludert beskyttelse av småprodusenters rettigheter, til kjønn og beredskap. På en knapp formiddag lærte jeg mye og oppdaget ikke én, men mange felles interesser og muligheter for samarbeid.

SIFOs direktør Eivind Jacobsen ønsket velkommen og fortalte litt om vårt institutts historie, som jo har fellestrekk med det gjestene kom fra, i hvert fall om vi går en del år tilbake i tid. Dagens skrikende mangel på en tilsvarende institusjon (og politikk) i Norge gjorde selvsagt at jeg lyttet med ekstra interesse.

Planer om mer tverrfaglighet

Instituttets ekspertise var naturvitenskaplig, men de så nå behov for å utvide med også noe mer samfunnsvitenskapelig ekspertise. Og allerede her var det åpenbare likhetstrekk med SIFO – som jo har en historie både som mer statlig enn i dag – og en endring fra natur til mer samfunnsfag. Nettopp forankringen og blikket for samspillet mellom det tekniske og det sosiale var et av flere åpenbare fellestrekk.

Besøk fra den filippinske delegasjonen på SIFO. Foto: Kjersti Lassen

Pandemien hadde på Filipinene, som andre steder, vist hvor sårbart samfunnet er når så mye produksjon og testing av medisinske tekstiler ikke finnes lokalt – men importeres fra en stor leverandør i Kina. For TRI hadde dette ført til mer ressurser og oppbygging av kompetanse på medisinske tekstiler, mens vi i Norge… Vel, «beredskap» er vel fortatt begrenset til en diskusjon om mat?

Bærekraft med rettferdighet

De ønsket seg å ta del i en bærekraftig utvikling og dette var en av de viktigste grunnene for at de hadde valgt å sette kursen til Norge. De oppfattet at dette var noe Norge og Skandinavia var gode på. Deres tanker om bærekraft var klare og brede. De ønsket at utviklingen skulle bygge på sosial rettferdighet, økologisk og økonomisk bærekraft. Det var viktig for dem at de kunne være en stemme i en utvikling som i større grad tok med mindre og mindre rike land i det globale sør – og ikke minst de mange småprodusenter som endringene vil få store konsekvenser for. De så Horizon som en mulig måte å jobbe med dette sammen med aktører i Europa.

Tradisjon i et hav av impulser

På det korte møtet var det selvsagt ikke tid til å gå i dybden på tekstilhistorien til dette øyriket med en broket befolkning og historie. I dagens tekstilproduksjon finnes viktige innslag importert dit gjennom århundrer, slik som ananas og silke – og også bruk av naturressurser med dype røtter, slik som bambus. I oppbyggingen av mer lokal tekstilproduksjon – ikke minst småskala – var dette samspillet av deres «eget» og det som hadde kommet over havet før og etter den lange kolonihistorien viktig. De var derfor nysgjerrige på hvordan disse spørsmålene ble håndtert i det norske arbeidet med bevaring og utvikling av bunader. Og jeg var glad jeg hadde lagt Norsk bunadsleksikon på bordet. Den viser jo med tydelighet en bredde i de norske tekstiltradisjonene slik at det var enkelt å forklare at dette hadde hatt betydning for bevaring av norsk tekstilindustri – og forståelse for tekstiler som noe (potensielt) verdifullt. 

Vi har både post industri og post konsumer tekstiler – i rikelig monn, forklarte de. Det siste kom hovedsakelig fra USA, mens det første fra motehistoriens etableringer i landet med lave arbeidskostnader. Det ble ikke tid til diskusjon om noen av delene og hva de tenkte å gjøre med dette. Men jeg rakk å tenke at deres stemme ville være svært interessant i diskusjonen av EPR og andre politiske systemer som nå bygges opp nettopp fordi de både er mottaker av avfall – og produsenter – og kjemper for bevaring og oppbygging av egne lokale verdikjeder og tradisjonsrike fiber, vevteknikker og klær! Men befolkning på over 100 millioner så er jo det lokale markedet også stort.

Å bygge lokale verdikjeder

Lokal fiberproduksjon på Filippinene er abacá, banan, ananas, bambus og silke! Eksotiske og eksklusive fiber som kan brukes fra alt til tekniske og medisinske applikasjoner til skog og klær. Som klær fremstår tekstilene krispi, halvt gjennomsiktige, glatte, blanke og med godt hold slik at de bygger volum og struktur. De tradisjonelle klærne og vevde mønstrene omfatter klær for både kvinner og menn. Arbeidet til instituttet var blant annet et program for å bygge opp lokale spinnerier slik at småprodusentene som vever kunne utnytte fibrene der de bor. Dette arbeidet var rettet mot et lokalt marked og bygget – som for veverier i Norge med spesialitet bunadsstoffer – på at verdien da var høyere. Håndvevetradisjonen var et kapitel for seg. For å sikre håndverkerne rettigheter til egne mønster bygde instituttet opp et digitalt mønsterarkiv med KI-system for gjenkjenning. De mente det var viktig å verne spesielt de små mot kopiering.

Mayeth Codoys design med lokale filippinske fibre Foto: Jan-Vidar Tandberg Bakke

Filippinene har egen naturlig lokal bambus – med krokete stammer. Den vokser overalt vilt, og plantasjer er derfor unødvendig – og ja, de har også kunnskap om å ekstrahere fibrene. Viskose spurte jeg – Å NEI! det er jo en altfor miljømessig krevende prosess! Her er det ikke snakk om å løse opp fibrene til veske for så å danne nye kunstige fiber, men tvert imot kan de faktisk produsere bambus! Men… sa jeg. Hvordan skal dere kunne markedsføre det når viskose selges som bambus? Ja, se det er et stort spørsmål, som vi nok må få svar på en annen dag

Naturlige fargestoffer

Fargepaletten på Filippinene er klar og sterk, med lysende klare pasteller som kler både folket og naturen og de skinnende lokale fibrene. Dette visste jeg. Det jeg ikke visste var at de naturlige fargestoffene fra planter og bark faktisk gav disse fargene! En av gjestene var spesialist på naturfarger og som for mange av de andre temaer var det ikke mulig å gå i dybden, men en ting fikk jeg med meg. Fargene var ikke bare klare, de var også lysekte – og noen av dem endret seg over tid, men ikke mot svakere og blekere – men mot mørkere og sterkere. Mirakel. I arbeidet mot bærekraft vil vi måtte jobbe mye mer med å få fossile kjemikaler ut av etterbehandlingene, sa jeg. Heldigvis hadde jeg i bunken med medbrakte bøker tatt med Rebecca Burgess’ bok Fibershed, som de straks skulle skaffe seg. Her legges det jo vekt på lokal produksjon både av fiber og farger til tekstilproduksjon.

Lenke til Mayeth Codoys design finner du her.

Ullkonferanse Nasjonalmuseet

Torsdag 21. september 2023, 10:00-17:00, Nasjonalmuseet Oslo

Symposiet er et årlig arrangement for forskning, kunnskapsdeling og kritisk samtale rundt mote. Fashion Research Symposium er et samarbeid mellom Nasjonalmuseet og International Library of Fashion Research (ILFR). Årets symposium bygger på Nasjonalmuseets utstilling «Oltre Terra. Historier om ull», som du kan lese om her (nasjonalmuseet. no), og samler et spennende utvalg ledende norske og internasjonale forskere og utøvere for å undersøke det komplekse forholdet mellom menneske og dyr fra et designperspektiv. Hvordan kan valgene som designere tar i sin daglige praksis bane vei for en sameksistens som ikke bare baserer seg på det menneskelige – en ny etologi? Ingun Grimstad Klepp og Tone Skårdal Tobiasson vil snakke om Amazing Grazing prosjektet og alt det spennende som skjer med norsk ull for tiden (konferansen er på engelsk):

Safeguarding sheep to shop to soil and sustainable solutions

In the ongoing debate concerning a sustainable future for textiles, the holistic approach often falls by the wayside. Returning to more local, small-scale and resilient value-chains where every single gift from our domestic animals is valued, is a proposed path into the future. We propose a need to look our sheep in the eyes and thank them for what they supply us with: wool, warmth, food, landscape, soil health, biodiversity and human health. We have in recent years seen an increase in the beautiful use of local resources among start-ups, local industry and designers, mapping a path away from a destructive, globalized and highly industrialized fashion and food industry on the ground, though with little or no political support. In our talk we will celebrate a true green future without wool being pulled over our eyes.

Fashion Research Symposium er gratis for alle, men det er begrenset plasser. Vennligst trykk lenke for påmelding (office.com).

(Arrangementet vil ikke strømmes)

Artikkel i Nasjonalmuseets Oltre Terra katalog

I sammenheng med ullutstillingen Oltre Terra på Nasjonalmuseet, som vi har skrevet en kritisk kronikk om, ble det også utgitt en katalog på norsk og engelsk. Det tok litt tid før vi fikk den overrakt, men nå som den er lest den fra perm til perm, er vi mektig imponert over det som faktisk er en gjennomarbeidet bok om forskjellige aspekter om ull og sauer.

Boken, eller katalogen, er trykket på et påkostet papir, og inneholder mange fine bilder fra rundt om i verden – og tar for seg temaer på en dyp og forskningstung måte. Litt ullnerd bør du være for å grave deg inn i innholdet, men hvis dette er noe som engasjerer, er det verdt jobben. Ingun Grimstad Klepp og undertegnede har bidratt med et kapittel om ull i Norge og i miljødebatten, et kapittel som antagelig prøver å favne for vidt, og som stadig ble redigert ned i lengde, slik at vi ikke er helt fornøyd med resultatet språklig. Men redaktøren er fornøyd, så vi har slått oss til ro med det.  Dette er en leveranse i Amazing Grazing prosjektet, og det eneste kapittelet i boken hvor norske sauer og norsk ull får skinne, iallfall litt.

De andre kapitelene dekker temaer som avl: Kan man avle både på kjøtt og ull?  Svaret er ‘ja’. Kan man avle på ull og melk (i mange land holder man sauer for melken)? Svaret er ‘nei’. Styrer mennesker eller maskiner historien, eller veves eller spinnes den? Eier vi sauene, eller er det landskapet som eier dem? Her utforskes både språket, ordene «vev», «tekst» og «å ha», og sammenhengen mellom teknikker og industrialisering, og nomader, bønder og tekstilutøvere. Domestisering er også utforsket, som kan sies å være hovedtemaet til utstillingen Oltre Terra.

Mens det i utstillingen vektes mot at vi ‘utnytter’ dyrene med veganske briller på, er tekstene i boken mer nyanserte og gir flere og gode svar. For oss i Norge, er selve ideen om transhumans, som utforskes i sammenheng med sauegjeting i Alpene, en litt fjern form for sauedrift i norsk sammenheng. Vi slipper buskapen ut i naturen og lar dem klare seg selv. Det vil si: Sauebonden er pålagt å se til dem med jevne mellomrom, men muligens ikke ofte nok, siden undertegnede to ganger har måttet melde i fra om lam på fjellet som var skadet eller som hadde satt seg fast i en myr.

En av artiklene handler om sauenes inntog i Australia og hvordan de harde hovene ødela jordsmonnet og forandret landet og naturen totalt. Det er selvsagt en trist historie, men landskapet har tilpasset seg de massive hordene, og i dag er situasjonen en helt annen, sauene er en del av å gjenopprette balansen, gjennom regenerativ beiting. Artikkelen besøker den aller første merino-gården i Australia, hvor vi også har vært, hvor vi fikk se de opprinnelige merinosauene som kom til Australia, som er mye, mye mindre enn dagens merino-sau. Altså handler dette om hvordan avl og kolonialisme og ikke minst industrielt landbruk har skapt store problemer.

Det er også mange andre ting som kan fenge spesielt interesserte, så katalogen eller boken er rikholdig og rikt illustrert og levert. Noe er litt tungt å lese, litt vel akademisk; men skitt au. Det tåler vi.

Rest i test er fest

I sammenheng med Masterutstillingen for estetiske fag 2023 på OsloMet, anbefaler vi en kikke på Vilde Hjeltnes’ Restefest, en installasjon av tekstiler, skisser og dokumentasjon, som blir stående i P52 frem til 2. juni.

Masterprosjektet Restefest utforsker muligheter til å bruke restmaterialer fra industriell tekstilproduksjon i en kreativ praksis. Restmaterialene er restgarn fra produksjon og ikke minst jarekanter, som antagelig er et av de største restproblemene i dagens industriproduksjon. – Det er utrolig mye av det, og vanskelig å finne en anvendelse, sier Hjeltnes, som fort fant at jarekanter kan bli tunge som del av vesker og klær; men kan fungere fint som pynte-elementer.

Professor i klær og bærekraft, Ingun Grimstad Klepp, har vært veileder, og har latt seg begeistre: – Hun har en klar egen stil, og jeg er imponert over måten hun har klart å kombinere det praktisk arbeidet med det teoretiske. Restene, de er jo av mange slag, er problematisk – og det er interessant at det kreves mye for å finne en god anvendelse av dem.

Vilde Hjeltnes tok kontakt med mange av de norske bedriftene i tekstilkjeden og fikk ‘ja’ stort sett fra alle: Hillesvåg ullvarefabrikk, Selbu spinneri, Telespinn, Rauma Garn, Krivi vev, Gudbrandsdalen Uldvarefabrik og Norlender. – Jeg fikk ikke besøkt alle, dessverre, men har veldig lyst til å gjøre det, sier masterstudenten med de fargeglade plaggene og tilbehøret, som både er strikket og heklet med festlig og sprudlende resultat.

VikingGull: historie og mote vevet sammen

Mote møtte kulturhistorie i prosjektet VikingGull, og sammen ble de vevet til et vakkert ulltekstil, som fant veien til museumsutstillinger og NRK-programmet Symesterskapet som fremtidens mest bærekraftige materiale.

I sammenheng med Oslo Runway høsten 2022, debuterte skuespiller Iselin Shumba på motemoloen som var satt opp i en utemøbelfabrikk langt inni Finnskogen. Helt tilfeldig var jeg der som journalist og helt tilfeldig hadde jeg også på meg Oleana-jakken jeg hadde brukt under innspillingen av Symesterskapet episoden hvor Iselin Shumba var «kunde» som ønsket seg en frakk hun kunne ha på seg på sine ukentlige «sitte foran Stortinget for klima» demonstrasjon, som foregår uansett vær og vind. Hennes ønske var at stoffet i denne frakken skulle være så bærekraftig som mulig, og det var derfor NRK hadde ringt meg. Hva kunne det være? Noe fra en mystisk sopp eller resirkulert et eller annet? At jeg trakk frem akkurat VikingGull stoffet, sjokkerte først men etter en lang samtale så de poenget. At vi i tillegg hadde igjen flere hundre meter med dette stoffet etter at VikingGull prosjektet var avsluttet, og NRK dermed kunne få tilgang på det, var selvsagt også et godt innsalgsargument. De andre soppbaserte eller resirkulerte materialene var det derimot nærmest umulig å oppdrive for en tv-sending.

Her er jeg i Oleana-jakken på Symesterskapet, sammen med programlederne. (Foto: NRK)

Poenget var uansett, at da Iselin Shumba så meg i Oleana-jakken, kom hun nærmest løpende bort til meg og fortalte at jakken som hun bruker ofte både foran Stortinget og i andre sammenhenger, har hun fått så mye skryt for. Og særlig hver gang hun forteller historien om bakgrunnen for stoffet, blir folk fascinert.

Vil du vite mer om den historien, kan du lese mer her, på engelsk. Prosjektet VikingGull var et KreaNord prosjekt, og et samarbeid mellom Norwegian Fashion Institute (nå NF&TA), SIFO, Historisk museum og NICE Fashion, og Norge samarbeidet i prosjektet med Island. Fra Norge var Selbu spinneri, Hillesvåg Ullvarefabrikk, Krivi Vev og Sjølingstad viktige aktører for å få på plass «verdens mest bærekraftig» tekstil.