I akademisk skriving er det ulike tradisjoner for om ordet «jeg» kan brukes.
I noen fag får man råd om å unngå dette ordet, i andre fag er «jeg» akseptert – og noen steder også anbefalt. Mitt råd, for arbeid i barnevernspedagogers og sosionomers yrkesfelt, er å bruke ordet. Men det er viktig å sette seg inn i hvordan det kan brukes, og hva problemene med det kan være. Jeg skriver utførlig om dette i min skrivebok.
Her vil jeg koble det å bruke «jeg» til spørsmålet om subjektivitet og objektivitet.
Ett ideal i akademisk skriving er at teksten skal være så objektiv som mulig. At den som skriver legger fram kunnskap. Og at kunnskapen ikke skal være farget av holdningene og meningene til den som skriver. Det er et viktig ideal.
Men når vi skriver er vi tilstede i vår egen tekst, enten vi vil eller ikke. Vårt subjektive jeg vil skinne gjennom, blant annet i de valgene vi gjør om hva vi skriver om, hva vi ikke skriver om og hvordan vi skriver. Det er med andre ord ikke mulig å være full ut objektiv.
Noe av problemet med diskusjonen om bruken av ordet jeg, og dermed diskusjonen om idealene objektivitet versus subjektivitet i faglig skriving, er at det ofte er ytterkantene av diskusjonen som forsvares. Noen argumenter for objektivitet, men tar ikke inn over seg hva det subjektive elementet kan bringe inn. Andre er sterkt for at subjektet skal være tilstede, og tar ikke ansvar for den objektiviteten som da kan forsvinne. Det blir en enten- eller diskusjon. Da forsvinner mulighetene for å gi folk gode råd som de kan benytte i sin praksis, og i sin skrivepraksis. For i det praktiske livet er det ofte mellomposisjonene som er de mest interessante.
Den objektivt orienterte skrivingen har noen fordeler. Den er saklig, og den gir ofte en mest mulig verdifri beskrivelse av de hendelsene den omtaler. For enkelte temaer er dette nyttig, ja nødvendig. På den annen side kan den bli upersonlig og oppregnende. Språket i en slik skriving kan bli tungt og lite leservennlig. Men dette språket har den fordelen at det kan være nøyaktig og dermed være et godt språk for å gjengi sammensatte tema.
Den subjektivt orienterte skrivingen har en fordel i at den lar oss komme inn på menneskene, også på skriveren. Og den peker gjerne på relasjoner, hendelser og opplevelse. Men den kan også bli upresis – mangle detaljer og overblikk – fordi den kan bli for opptatt av skriverens personlige verden. Slik skriving kan være mer lettlest enn den objektive, men den kan også gå over i en selvfokuserende stil som dermed ikke kommuniserer med leseren – og som ikke inkluderer kunnskap.
Den som prøver å skrive mest mulig objektivt vil kunne klare å framstå som saklig. Det kan gi teksten tyngde. Men hvis teksten handler om mennesker, kan sakligheten bli et problem. Den som leser teksten kan føle at den er fjern fra det menneskelige.
Derfor kan det være nyttig å gjøre teksten mer subjektiv. En personlig tekst kan, hvis den er godt skrevet – være engasjerende. En roman er et eksempel på en subjektiv tekst. De fleste romaner bruker det subjektive for at hva det er verdt.
Både den teksten som er skrevet for å være mest mulig objektiv og den som er skrevet for å være subjektiv har noen muligheter og noen begrensninger. Den som skal skrive akademiske tekster har nytte av å forstå dem.