Siling av familievoldssaker i rettsapparetet

Det har vært en kraftig økning av familievoldssaker i straffesaksapparatet siden det ved lov av 21. desember 2005 nr. 31 ble vedtatt en egen bestemmelse om mishandling i familieforhold (endring av straffeloven av 1902 §219). De aller fleste saker om familievold ender imidlertid med henleggelse. I 2012 ble det i henhold til kriminalstatistikken etterforsket 1912 saker registrert som mishandling i familieforhold. SSBs statistikk viser at av disse ble 1304 saker henlagt på grunn av mangel på bevis, dessuten endte 130 saker med påtaleunnlatelse. Tiltale ble tatt ut i 398 saker (20,8%). Samme år var det registrert 2843 ofre for anmeldte lovbrudd om mishandling i familieforhold. Av disse var 968 i alderen 0-9 år.

I politiske dokumenter framheves det samtidig at politiets innsats er helt avgjørende for å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner. Det har også vært arbeidet systematisk for å gjøre politiet bedre rustet til å håndtere disse sakene politifaglig, men også i møtet med voldsutsatte (bl.a. gjennom opprettelse av familievoldskoordinatorer i 2002, utarbeidelse av rutiner, håndbok osv.).

I prosjektet vil vi  foreta en gjennomgang av et utvalg familievoldssaker fra anmeldelse til dom (jf. tiltak 31 i handlingsplanen). Vi vil gjøre en dyptgående analyse av straffesaksdokumenter i disse sakene, som vil supplere den statistiske analysen vi er kjent med at SSB skal gjennomføre. Alle dokumentene i de utvalgte straffesakene vil bli analysert fra anmeldelsen, via avhør med mistenkt, fornærmet, vitner osv. til en påtaleavgjørelse er truffet eller dom er falt. Vi vil samtidig se nærmere på hvilke typer saker som inngår i lys av at Riksadvokaten har stilt spørsmål ved om det er et overforbruk av §219 (jf. handlingsplanen).

Overordnet vil vi belyse hvorfor så mange saker henlegges og hvilke faktorer som ser ut til å være viktige for om saken fører fram til domstolene. Vi vil utforske hvilke bevis som foreligger i sakene, inkludert: Hvordan forklarer siktede voldsutøvelsen? Hvordan forklarer voldutsatte seg? Endres forklaringer underveis og hva synes å bidra til eventuelle endringer? Hvordan har barna forklart seg i dommeravhør? Fordelen ved å ta utgangspunkt i dokumentene er at datagrunnlaget da vil være det samme som påtalemyndigheten har til rådighet ved avgjørelse av påtalespørsmålet. Samlet vil analysene gi et solid kunnskapsgrunnlag knyttet til silingsfaktorer i strafferettsapparatet i disse sakene.

Et delspørsmål i prosjektet er i hvilken grad avhørenes form og innretning har betydning for hva som skjer med sakene videre i rettsapparatet. På 2000-tallet har det vært arbeidet med å innføre nye avhørsmetoder i politiet, betegnet som Investigative Interviewing, eller informasjonsinnhentende metode. Avhørsformen fokuserer på informasjonsinnhenting, åpne spørsmål og frie forklaringer og aktiv lytting (Rachlew 2009). Vi vil belyse om vi ser spor av denne avhørsmetoden i forklaringene fra mistenkte og sentrale vitner. Hva betyr i så fall avhørsmetoden for hvordan saken blir belyst? I bredere forstand vil vi søke å belyse i hvilken grad avhørsmetoden er egnet i saker om vold i nære relasjoner.

Gjennom politidokumentene (sakkyndighetsuttalelser og vitneforklaringer) får vi også innblikk i hvilke andre instanser som har vært involvert i sakene (for eksempel barnevern, krisesenter, NAV, fastlege, utlendingsmyndigheter, flyktningmottak, helsevesen). Reflekterer vitneutsagnene fra instansene og politi- og påtalemyndighetens egne vurderinger etablert kunnskap om volden og dens konsekvenser? Eller finner vi igjen normative forståelser av vold i nære relasjoner, for eksempel at fornærmedes troverdighet trekkes i tvil i en sak om partnervold dersom hun har flyttet tilbake til siktede? Eller som Aas (2009) fant, en manglende forståelse hos politifolk for at fornærmede ikke nødvendigvis vil bidra til at siktede domfelles? På denne måten kan analysen kaste lys over rolleforståelse og kunnskapsnivå hos instansene, og politiet, i tillegg til at vi får innblikk i den strafferettslige vurderingen av saken.

Prosjektet vil gi innsikt i:

1. Hvorfor så mange saker henlegges og hvilke faktorer ser ut til å være viktige for om saken fører fram til domstolene.

2.  Hvilke bevis som foreligger i sakene, herunder innsikt i siktedes, fornærmedes og andre vitners forklaringer og hva som bidrar til at forklaringer eventuelt endres underveis.

3.  Om vi ser spor av nye avhørsmetoder i forklaringene og hvilken betydning disse har for hvordan saken blir belyst.

4.  Hvilken rolle andre instanser har hatt i disse sakene og hvordan deres uttalelser kan synes å påvirke utfallet i saken.

Metode

Vi vil foreta en systematisk registrering av opplysninger i et utvalg familievoldssaker i strafferettsapparatet. Aktuelle opplysninger er type familievold, relasjon mellom partene, barn/ikke barn i saken, barn som utsatt for vold/vitne til vold, alder, kjønn, nasjonalitet på siktede og fornærmede, tidligere dommer, tiltale/henleggelse, domfellelse/frifinnelse osv.

Opplysningene vil deretter behandles statistisk, noe som vil gjøre det mulig å identifisere mønstre mellom de sakene som fører til doms og de som blir henlagt. En statistisk analyse vil imidlertid ikke fange opp endringer i saken underveis i behandlingen. Derfor vil vi gjennomgå sakene kronologisk fra anmeldelse til dom med sikte på å fange opp bevegelser, for eksempel at en sak «snur» som følge av nye opplysninger.

En tilsvarende metode er tidligere brukt til å analysere utfallet i saker om seksuelle overgrep mot barn (Hennum 1999 og Bakketeig 2000). Hvordan utvalget vil trekkes vil vi vurdere etter hvert, her er ulike modeller mulig.

Kontakt

For spørsmål om prosjektet, kontakt forsker Elisiv Bakketeig, e-post: elisiv.bakketeig@oslomet.no