Forfatter: mariannemolin

Leon Jarners Minnefond forskningspris på 75 000,- til et forskningsprosjekt om demenssykdommer, personer med demens eller pårørende ble i desember 2019 tildelt førsteamanuensis Alka R. Goyal, fra forskergruppa Aldring, helse og velferd ved OsloMet – Storbyuniversitetet.

Prisen ble delt ut i forbindelse med Demensdagene, som arrangeres hvert år i desember. Hun mottok prisen for sitt doktogradsarbeid «Angst hos personer med demens: En vanlig, men uidentifisert og undervurdert tilstand». I dette har fokus vært å få på plass et norsk valid kartleggingsverktøy for å skille ut angst som en enkelt tilstand fra andre nevropsykiatriske symptomer og tilstander hos personer boende i sykehjem.

Gratulerer så mye!!

Les mer her:

https://www.aldringoghelse.no/alle-artikler/overveldet-og-takknemlig/

Osteoporose og vertebrale frakturer (kompresjonsbrudd i ryggsøylen) representerer er stor helseutfordring på verdensbasis, og forekomsten er økende i takt med en aldrende befolkning. Forekomsten er spesielt høy i Norge og Norden sammenlignet med andre deler av verden. Vertebrale frakturer har vist seg å ha stor innvirkning på helserelatert livskvalitet, fysisk funksjon og smerte hos de som erfarer dette. Bruddene kan oppstå spontant, og innebærer en betydelig økt risiko for nye vertebrale brudd og ytterligere helseutfordringer.

I denne tverrsnitts-studien har vi undersøkt sammenhengen mellom helse-relatert livskvalitet, fysisk funksjon og smerte hos 149 hjemmeboende kvinner over 65 år med osteoporose og vertebrale fraktur. Hensikten med studien var å forsøke å identifisere faktorer som kunne ha sammenheng helserelatert livskvalitet . Data fra spørreskjema om livskvalitet (SF-36 og Qulaeffo-41), fysisk funksjon (ganghastighet, styrke og balanse) og smerte (NRS) ble benyttet. Lineær regresjoner og multivariable regresjonsmodeller ble benyttet for å undersøke sammenhengen.

De viktigste funnene tyder på at det blant denne gruppen av osteoporosepasienter er en klar sammenheng mellom fysisk funksjon, målt ved ganghastighet, smerte og livskvalitet. Høyt smertenivå og lav ganghastighet hadde sammenheng med lav livskvalitet. Vi fant en statistisk signifikant sammenheng mellom smerte og alle domenene i livskvalitetsinstrumentene, bortsett fra domener som representerer psykisk helse -dimensjonen. For ganghastighet var det en statistisk signifikant sammenheng i til sammen 9 av 14 domener (begge instrumentene).

Helserelatert livskvalitet er en sentral indikator for helse. Økt kjennskap til hvilke faktorer som har sammenheng med helserelatert livskvalitet for personer med osteoporose og vertebrale frakturer er viktig i forebygging av ytterligere redusert helse. Funnene i denne studien viser at både smerte og ganghastighet (fysisk funksjon) har sammenheng med helserelatert livskvalitet. Dette er faktorer som kan påvirkes gjennom intervensjoner. En behandlingstilnærming som ivaretar både smertereduksjon og bedring av fysisk funksjon vil mulig kunne påvirke helserelatert livskvalitet i positiv retning for eldre kvinner med osteoporose og vertebrale frakturer.

Les hele studien publisert i BMC Geriatrics av PhD – student Brita Stanghelle et al. her: Associations between health-related quality of life, physical function and pain in older women with osteoporosis and vertebral fracture.

Utskrivning fra sykehus er en kritisk overgang for multisyke eldre pasienter. For denne pasientgruppen avhenger en vellykket utskrivning fra sykehus i stor grad av planlegging, der god samhandling og kommunikasjon mellom pasienter, helsepersonell og pårørende står sentralt. Politiske føringer det siste tiåret har medført at eldre pasienter blir utskrevet fra sykehus raskere og sykere enn før. Når den gjennomsnittlige liggetiden på sykehuset går ned, får helsepersonell mindre tid til å koordinere helsetjenestene på tvers av nivåene i helsetjenesten, og mindre til å forberede pasientene på hjemmesituasjonen.

Begrepet brukermedvirkning kan defineres på flere måter. Én måte å se det på, er pasients rettigheter og muligheter til å påvirke og delta i beslutninger om egne helsetjenester gjennom en dialog som er tilpasset pasientens preferanser og potensial – og som evner å kombinere pasientens erfaringer med helsepersonellets fagkunnskap. Når brukermedvirkningen er vellykket, oppnår vi større pasienttilfredshet, færre reinnleggelser, bedre behandlingsresultat og kortere institusjonsopphold. Det er med andre ord vesentlig at pasientene medvirker i egen utskrivningsprosess. Vi gjennomførte derfor en kvalitativ metasyntese der målet var å sammenstille funn fra tidligere kvalitative primærstudier som omhandler eldre pasienters erfaringer med pasientdeltakelse i utskrivingsprosessen fra sykehus.

En forskningsbibliotekar gjennomførte systematiske søk i databasene: Medline, Embase, Cinahl, PsycINFO og SocINDEX. Data fra 18 studier ble inkludert. Alle de inkluderte studiene beskrev eldre pasienters (over 65 år) erfaringer med pasientdeltakelse i utskrivningsprosessen fra sykehus. Vi brukte tematisk analyse for å kategorisert dataene.

Gjennomgangen av originalstudiene viste at opplevelsen av pasientdeltakelse i utskrivningsprosessen varierte blant eldre pasienter. Den tematiske analysen avdekket fem temaer som alle er med på å påvirke de eldre pasientenes muligheter til og opplevelse av å delta i egen utskriviningsprosess: (1) pasientens helsetilstand, (2) ledelse og sykehusrutiner, (3) å reise hjem som en norm og en preferanse, (4) utfordringer med gjensidig kommunikasjon og asymmetriske forhold og (5) betydningen av sosialt nettverk.

Kortere liggetid på sykehus gjør pasientdeltakelse og brukermedvirkning spesielt viktig for eldre pasienter. Helsetjenesten må derfor:

• Organiseres på måter som sikrer at brukermedvirkning for denne pasientgruppen.
• Sikre at pasientene mottar relevant informasjon om egen behandlingen.
• Sikres tilstrekkelig muntlig og skriftlig kommunikasjon mellom tjenesteleverandører, fagpersoner, eldre pasienter og pårørende.
• Sikre seg at den informasjonen som blir gitt, er blitt oppfattet og forstått av pasienten.
• Sikre at eldre pasienters erfaringer og opplevelser integreres i beslutningsprosessene.
• Sikre at pårørende involveres i planleggingen av utskrivningen.
• Kritisk reflektere over spenningen mellom pasientens mål og organisasjonsmål

Metasyntesen er publisert i BMJ Open og er forfattet av PhD-student Ingvild Lilleheie og medforfattere, og du kan lese hele publikasjonen her.

I en studie av førsteamanuensis Alka Rani Goyal med flere ble et kartleggingsverktøy for angst hos personer med demens som er utviklet i England oversatt til norsk og testet på norske sykehjemsbeboere med demens.

Resultatene viste at hver tredje beboer med demens på norske sykehjem har betydelig angst. Angst hadde også sammenheng med dårlig fysisk helse, depresjon og redusert livskvalitet. Et av de viktigste funnene i studien var at sykehjemsbeboere med demens som hadde både angst og depresjon, hadde det mye verre etter ett år enn eldre med kun angst eller kun depresjon.

Studien er beskrevet i mer detalj her i et innlegg i Aftenposten Viten.

Line Nortvedt i forskningsgruppen Aldring, helse og velferd har sammen med tre kollegaer jobbet med å utvikle en tverrprofesjonell samarbeidsmodell for læring (TPS) i praksis. Arbeidet med modellen resulterte blant annet i en artikkel publisert i Physiology & Rehabilitation, som er beskrevet her.

Publikasjonen handler om hvordan tillit kan styrkes i gruppen helsevitenskapelige studenter som har praksis i fire helsehus. Ett av målene med tverrprofesjonell utdanning er at personlig tillit som utvikles i studentgruppene kan overføres og generaliseres til representanter for tilsvarende yrkesgrupper når studentene begynner sin profesjonelle praksis. Empiri i artikkelen er basert på 40 refleksjonslogger fra 13 sykepleierstudenter, 7 fysioterapeutstudenter og 4 ergoterapistudenter.

Analysen avdekket tre temaer:

1) Studentenes tillit til egen fagkunnskap

2) Å forstå og stole på betydningen av tverrprofesjonelt samarbeid

3) Å opparbeide tillit ved å lære av og om hverandre

Tverrfaglig samarbeid bidro til å tydeliggjøre studentenes egen profesjonelle identitet. Lærere og kliniske veiledere på bachelorprogrammet bør legge vekt på å gi studentene tid og muligheter til å sette ord på og reflektere over følelser og opplevelser, samt deres egne forventninger til det å opparbeide tillit. Til tross for at studentene representerte forskjellige nivåer på bachelorprogrammet, lærte de at tverrprofesjonelt samarbeid kan bidra til å få tillit til kompetansen til eget og andre yrker. Imidlertid konkludere forfatterne med at det er viktig å starte TPS på et tidlig tidspunkt, fordi studentene i begynnelsen av utdanningen ofte ikke er sementerte i sine holdninger, men fordomsfrie slik at tillit til seg selv og andre kan utvikles. I planleggingen av TPS-prosjektet, møtte artikkelforfatterne noen motargumenter, spesielt fra andre lærere innen bachelorprogrammene på helsevitenskap. Dette peker i retning av at lærernes tillit til TPS bør undersøkes ved å vurdere om og hvordan lærere kan påvirke utviklingen av studenters tillit til tverrprofesjonelt samarbeid.

Les hele artikkelen her.

Nortvedt L, Norenberg, DL, Hagstrøm N & Taasen I (2019). Enabling collaboration and building trust among health science students attending an interprofessional educational project. Physiology & Rehabilitation 6: 1669401.

Older immigrant women experience several barriers in accessing health care. In this study, PhD student Sanjana Arora from the research group and coworkers have explored how older Pakistani women are met with, and respond to, barriers to health care in Norway. The data included interviews with 23 older Pakistani women and 10 caregivers.

They found that some feel criticized by healthcare workers for not having learnt Norwegian language. Few report feelings of being treated differently than Norwegians and contemplated whether this had to do with language barriers or because they are ‘immigrants’. The interplay of language barriers and being an immigrant fuelled what goes under the name of ethnic boundary making.

Moreover, they often experience being treated as if they ‘exaggerate their symptoms’ and feel they are not taken seriously. Several participants adopted the practice of exaggerating pain to compensate for existing boundaries in health care and adapt to existing ethnic boundaries. Paradoxically, this might also fuel the discourse about immigrants being ‘exaggerators’. The study highlights this interplay between societal discourse and healthcare interactions, and how participants adapt to ethnic boundaries without challenging them.

Negative stereotypical discourses on immigrants spill over into healthcare and generate insecurity among older Pakistani women. Therefore, such ethnicised cultural discourse in the public sphere fuelled the making of ethnic boundaries in health care.

Having encountered ethnic boundaries in health care, older Pakistani women actively coped through various strategies in order to gain back their agency. They  constructed ‘them’ vs. ‘us’ categories and ascribed hierarchical attributes of more knowledge/capability to Pakistani doctors. They engaged in boundary works in order to reverse the stigma and reinterpreted their own identity more positively. Some women employed the strategy of appearing satisfied with their health care, despite poor experiences and detached themselves from other community members, to escape the collective stigma.

The study shows some of the ways in which the delivery of healthcare services, despite being largely state-funded, contributes to inequities in older Pakistani women’s access to and utilisation of these services in Norway.

Read the paper here.

Reference: Arora S, Straiton M, Rechel B, Bergland A & Debasay J (2019). Ethnic boundary-making in health care: Experiences of older Pakistani immigrant women in Norway. Social Science & Medicine Vol 239.

Nytt doktorgradsprosjekt i forskningsgruppen Aldring, helse og velferd på OsloMet undersøker om preoperativ trening gir bedre funksjon etter innsetting av totalprotese i hoften.

Befolkningen i Norge blir eldre og i takt med den aldrende befolkningen, øker også innsetting av totalprotese i hofter. Rundt 275 000 nordmenn over 20 år er diagnostisert med artrose (1) og i 2017 ble det utført 9097 operasjoner for innsetting av totalprotese i hofter i Norge (2).

Høy alder og nedsatt funksjon i forkant av operasjon synes å påvirke postoperativ prognose i form av nedsatt ganghastighet etter operasjon (3) og forlenget periode med rehabilitering postoperativt (4).

I lys av dårlig funksjon før operasjon og ytterligere funksjonsnedsettelse under sykehusinnleggelsen, antas det at opptrening før operasjon (prehabilitering) motvirker funksjonsnedsettelse og gir bedre prognose etter operasjon (5, 6). Kunnskapsgrunnlaget for antagelsen er imidlertid mangelfull. Doktorgradsprosjektet «Bedre før – bedre etter» er en randomisert kontrollert studie hvor vi undersøker hvorvidt prehabilitering vil kunne føre til økt ganghastighet og økt funksjonsnivå etter operasjon. Utvalget består av hjemmeboende eldre, 70 år eller eldre, med nedsatt funksjonsnivå i forkant av operasjon. Deltakerne i prosjektet rekrutteres fra ulike sykehus i Oslo og Akershus. Deltakerne fordeles tilfeldig til to grupper; den ene gruppen vil få veiledet trening av AktivA-fysioterapeuter i primærhelsetjenesten, mens den andre gruppen følger sykehusets prosedyrer før operasjon. I treningen er både utholdenhet, progressiv styrke- og nevromuskulær trening sentrale elementer (7). Treningen er veiledet 2 ganger i uken, i tillegg trener pasienten hjemme.

Studien finansieres av Fysiofondet. I tillegg til PhD – prosjektet har Fysiofondet i tillegg nylig bevilget midler for å gjennomføre en langtidsoppfølging av prosjektdeltakerne, 6 og 12 måneder etter operasjon.

Samhandlingsreformen (8) fokuserer på å flytte helsetjenestene nærmere folks bosted og at ressursene i større grad enn tidligere skal gå til å utbedre helsetjenestene i kommunen. Reformen fokuserer på å forebygge fremfor å reparere, samt arbeide for tidlig innsats heller enn sen innsats. «Bedre før – bedre etter» har et prehabiliteringsfokus og passer godt inn i denne tankegangen. Vi tror denne studien vil gi økt kunnskap i fysioterapifaget og støtte beslutninger på hvorvidt artrosepasienter bør gjennomgå prehabilitering for å få et bedre postoperativt resultat ved innsetting av totalprotese.

Studien drives av stipendiat Odd – Einar Svinøy og vit. ass Katinka Koen Frøystad Webjørnsen. Prosjektleder er førsteamanuensis Gunvor Hilde. Biveiledere i prosjektet er professor Astrid Bergland og professor May Arna Risberg. Prosjektet er forankret i forskningsgruppen Aldring, helse og velferd ved OsloMet.

Kontaktinformasjon til prosjektet:

Stipendiat Odd-Einar Svinøy: oddeina@oslomet.no

Vitenskapelig assistent Katinka Koen Frøystad Webjørnsen: kakfwe@oslomet.no

Referanser

• Grotle M. et al. Prevalence and burden of osteoarthritis: results from a population survey in Norway. J Rheumatol 2008;35(4):677-84
• Topp R, Ditmyer M, King K, et al. The effect of bed rest and potential of prehabilitation on patients in the intensive care unit. AACN Clin Issues 2002;13(2):263-76. [published Online First: 2002/05/16]
• Kwok IH, Paton B, Haddad FS. Does Pre-Operative Physiotherapy Improve Outcomes in Primary Total Knee Arthroplasty? – A Systematic Review. The Journal of arthroplasty 2015;30(9):1657-63. doi: 10.1016/j.arth.2015.04.013 [published Online First: 2015/04/29]
• Wondrasch B, Aroen A, Rotterud JH, et al. The feasibility of a 3-month active rehabilitation program for patients with knee full-thickness articular cartilage lesions: the Oslo Cartilage Active Rehabilitation and Education Study. The Journal of orthopaedic and sports physical therapy 2013;43(5):310-24.
• Helse- og omsorgsdepartementet (2009). meld. nr. 47 (2008-2009) Samhandlingsreformen — Rett behandling – på rett sted – til rett tid. [Available from: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-47-2008-2009-/id567201/, accessed 09.09.2019]

Postdoc Sara Cederbom fra forskningsgruppen er medforfatter på en kronikk publisert i svenske Dagens Medicin.

Den handler om at alle skal ha rett til evidensbasert behandling ut fra individuelle behov. Les hele kronikken her.

Sykepleier og stipendiat Karoline Madsen tar doktorgraden sin over fem år for å ha mer kontakt med praksis og utdanningene gjennom Brobyggerprosjektet. På OsloMet er hun knyttet til forskergruppen Aldring, helse og velferd. Hun har fire veiledere (3 fra OsloMet): hovedveileder professor Astrid Bergland, biveiledere førsteamanuensis Asta Bye, Jonas Debesay og Torunn Wibe (Oslo kommune )

Bakgrunn: Andelen mottakere av helsetjenester i hjemmet øker, samtidig som at andelen komplekse kroniske pasienter i større grad behandles hjemme. Dette skjerper kravene til kvalitet på tjenestene ute i kommunene, og utfordrer hjemmetjenesten på ulike arenaer. Kvalitet kan forstås på ulike måter, og gjennom nasjonal strategi for kvalitetsforbedring blir blant annet kontinuitet nevnt som en forutsetning for å skape kvalitet – hvor helhet, samordning og fleksibilitet blir vektlagt. Min erfaring fra kommunehelsetjenesten har gjort meg oppmerksom på hjemmesykepleiens stadig større ansvar, spesielt knyttet opp mot mer utfordrende pasientbilder. Som sykepleier opplevde jeg et avhengighetsforhold til andre helsetjenesters kompetanse, for å kunne utføre faglig forsvarlig arbeid – uten at jeg opplevde en sømløs eller et naturlig samarbeid internt i kommunehelsetjenesten. Det manglende samarbeidet mellom fagpersoner i helsetjenesten blir bekreftet av forskning som også ser at konsekvensen av dette vanskelig gjør klinisk praksis hvor både pasient og tjenesteutøvere blir den tapende part.

Dette prosjektet skal baseres på en metode hvor målet er å identifisere hvilke kunnskapshull brukere av kommunehelsetjenesten opplever, som igjen skal knyttes opp mot kvalitetsmålet kontinuitet. Hensikten med dette er å finne de reelle problemstillingene i tjenesten, og finne gode bærekraftige løsninger på disse.

Se mer her.

Det har PhD-stipendiat Irene Vestøl Stødle fra forskningsgruppen i Aldring, helse og velferd og medforfattere undersøkt i en ny publikasjon.

Artikkelen handler om motivasjon til- og deltakelse i et gruppebasert treningsopplegg for eldre i en mellomstor norsk kommune. Deltakerne var alle over 80 år og hadde deltatt i treningsopplegget som strakk seg over ni måneder med to ukentlige treningsøkter. Det ble foretatt dybdeintervjuer av syv deltakere, tre menn og fire kvinner, om deres erfaringer med å delta i intervensjonen. Data ble analysert ved hjelp av systematisk tekstkondensering og diskutert i lys av Antonovskys teori om salutogenese.

Forfatterne fant at erfaringer med helseutfordringer, økt livsmestring, økt forståelse gjennom god instruksjon samt sosial og profesjonell støtte, var temaer som kom fram i intervjuene og som hadde stor betydning for at deltakerne startet og gjennomførte treningsintervensjonen med høy grad av deltakelse.

På bakgrunn av viktigheten av fysisk aktivitet i et folkehelseperspektiv, er det viktig å øke forståelsen om hvordan motivasjon til fysisk aktivitet erfares. Spesielt hos gruppen over 80 år, har ikke dette vært utforsket tilstrekkelig til nå. Økt kunnskap om dette, kan være til hjelp både for eldre selv og for helsepersonell som skal bidra til denne motivasjonen.

Les hele artikkelen publisert i Archives of Public Health her.