This chapter explores the influence of gender on clothing consumption and the impact on differences in clothing volumes between men and women. Based on a qualitative and quantitative wardrobe study, we employ Schatzki’s (2002) social ontology of practice combined with Butler’s (1990) gender performance concept to examine the relationship between gender and clothing consumption in 15 households in Norway. The findings show that women had on average 497 items and the men had 258 items, and the main difference between male and female wardrobes was due to the number of items per occasion. These findings highlights the complexities and tensions faced by women in navigating clothing norms and maintaining a balance in the practice of dressing between appropriate dress, feminine expressions and having an ideal and more sustainable wardrobe. This chapter contributes to a better understanding of the interplay between occasions and gender dynamics that shape clothing consumption patterns. Moreover, it illustrates the potential of ‘occasion’ as an analytical concept and the implications of gender in clothing consumption, challenging the prevailing studies on clothing and fashion that often overlook the nuanced practices and actions that influence clothing volumes.
Tid: Onsdag 12.03.2025 kl 13-13:30. Sted: Eidsiva og Scandic Hamar, Hamar
11. og 12. Mars 2025 arrangerer Sirk Norge seminar om avfallsforbrenning på Hamar. Selve seminaret går av stabelen på Scandic Hamar 12. mars, med en felles middag på samme hotell kvelden i forveien. I tillegg til seminaret, som er i regi av Sirk Norges fagforum for avfallsforbrenning har Eidsiva et eget opplegg dagen før, 11. mars.
På onsdag den 12. skal Jens Måge (Seniorrådgiver, SIRK Norge) holde foredraget kalt «Elefanten i rommet – hva skjer med tekstilavfallet?»
Det stilles stadig flere og strengere krav til utsortering av ulike avfallsfraksjoner for å oppnå EUs mål om 60 prosent materialgjenvinning eller ombruk innen 2030, men hva hvis det ikke finnes løsninger?
Norge har fått en ny avfallsforskrift 1. januar med nytt kapittel 10a, som krever separat utsortering og innsamling av tekstilavfall. Hva skjer med tekstilene etter innsamling? Hva er status for anlegg og teknologi for materialgjenvinning av fibrene? Når kommer det et produsentansvar for tekstiler og hva vil det innebære?
Lisbeth Løvbak Berg er en fire redaktører av en rykende fersk og grønnere enn grønn bok: Mediating Sustainabilty on the consumer society. Boken, og seminarserien den har røttene sine i, er begge resultater av en selvoppnevnt gruppe kalt Grøntmet som arbeider på tvers av fag og fakulteter, og med vilje og ønske til samarbeid som ledestjerne.
Lisbeth har vært aktiv i gruppen, ikke bare som redaktør, men også som arrangør av seminarer Home – GreenMet . I boken bidrar hun også med et lesverdig intervju med Venessa Andreotti. I teksten presenterer Lisbeth også hennes forfatterskap som bakgrunn for spørsmålene. Dette er en god innføring i hvordan urfolksperspektiv kan bidra med nytenkning i arbeidet med de akselererende natur- og klimakrisene. At det trengs nytenking, er det ingen tvil om, noe flere av kapitlene i boken tydelig viser.
Blant annet kapitlet fra Ingun Grimstad Klepp og Ingrid Haugsrud: «Hvem som kan stoppe grønnvaskingen»? Den og mye annet i boken viser med all tydelighet at grønnvasking ikke kun finnes i markedsføring, men også i poltikk og verktøy for å måle og sammenligne miljøbelastninger. Den demonstrer dermed hvor problematisk ideen om å gjøre miljøpolitikk om til valg på et marked. Det er på tide å legge bort hele det halvhjertete «bærekraftig utvikling» prosjektet og starte i en annen ende. Det er i det minste en tankerekke som blir nærliggende etter å ha lest Johan Vetlesen artikkel som slår av tonen i boken. Artikkelen til Ingun og Ingrid er allerede presentert på våre engelske sider (lenke her clothingresearch.oslomet.no).
Vi ønsker god lesning og kan melde at lanseringen av boken var inspirerende å kunne være med på (les mer om dette her klesforskning.oslomet.no). Men først og fremst ønsker vi å gratulere alle. GrøntMet har vist at det går an å ta saken i egne hender og få til noe sammen og det er en viktig diskusjon hvordan vi skal snakke om og formidle bærekraft i grønnvaskingens tidsalder.
Wasted Textiles prosjektet tok turen til Norsk Tekstilgjenvinning i Sandefjord, og fikk en utførlig innføring i et av de få resirkuleringsprosjektene som går fremover, muligens fordi gründer Pål Erik Haraldsen har skjønt begrensningene og at det kan være lurt å si ‘nei’.
Bildet viser, fra venstre bak: Anita Austigard, IVAR, Bjørn Erik Rui, Vesar, Kristiane Rabben, Mepex, Jens Måge SIRK Norge, Anne-Lene Lundsett, RIG, Ingun Grimstad Klepp, SIFO, Håkon Bratland, SIRKNorge, Alexandra Eng, Revise/NG, undertegnede, Sofie Nesse Horsberg, Revise/NG. Foran, fra venstre, Nazia Nourin Moury og Solveig Birgitte Jacobsen Aarak, begge NTNU.
Helt i begynnelsen av februar inviterte SIFO-prosjektet Wasted Textiles til studietur til oppstartsbedriften som har fått skryt blant annet av Miljø- og klimaministeren som representant for fremtidens løsninger: Norsk Tekstilgjenvinning. Tolv nysgjerrige fra SIFO, Sirk Norge, Mepex, NTNU, Vesar, IVAR, Revise/NG og RIG tok turen og fikk svar på det meste.
Før en omvisning i de åpne og rene fabrikklokalene (ingen selvfølge for de av oss som har besøkt resirkuleringsbedrifter lenger syd i Europa), fikk vi en oversiktlig innføring i bakgrunnen for NT og planene fremover. – Nå sorterer vi 1 til 5 tonn om dagen, forklarte Pål Erik, som startet opp i 2021 – etter mange år på leverandørsiden med Healthworkers sykehusklær. Dermed var det helse- og hotellsektoren han også begynte med, fordi disse har ensartede produkter som det er enklere å jobbe med enn tekstiler fra private husholdninger.
Men det som først og fremst skiller denne fabrikken fra andre vi har sett på, eller hørt om, er at fiber til fiber resirkuleringen verken er mekanisk eller kjemisk, i klassisk forstand; den er en ‘defibrering, en mer avansert form for mekanisk resirkulering’. – Jeg måtte komme opp med et helt nytt ord, forklarer Pål Erik. Maskinen, som ‘åpner opp’ materialene og fibrene, er det ikke mange av i verden, gründeren fant den i Italia og mener den er unik i verdens-sammenheng. For hvert materiale som går inn i prosessen, enten det er ull, bomull, polyester eller polycotton – krever fininnstilling for å fremskaffe lange nok fibre til at de kan kardes og spinnes til ny tråd og bare en liten andel ander opp nedsirkulert til ulike fyllmaterialer; som det heter på fagspråket. Gjennom vinduer på maskinen får vi se hele prosessen i praksis. Over oss pumper et sinnrikt fuktighetssystem ut vanndamp, samtidig som tekstilstøvet suges ut av luften. Skulle det oppstå brann, stopper alt opp automatisk og brannen isoleres.
Store ambisjoner
Det siste er utrolig viktig, for støvet er svært antennelig, og da noen av oss besøkte et resirkuleringsanlegg i Polen, lærte vi – i eimen av illeluktende mugghindrende kjemikalier – selvantenning av tekstilstøvet skjedde med ujevne mellomrom. Sånn var det bare.
I løpet av 2025 mener Pål Erik at anlegget vil ha en kapasitet på 5000 tonn, mens langsiktige planer ligger på 30 000. For å få til dette er automatisering, AI trening og roboter del av fremtiden. I mellomtiden brukes verdens mest avanserte kamerateknologi til å identifisere fiberinnholdet i referansetekstiler i alle blandingsforhold. For det er de ‘rene’ tekstilene som i dag enklest kan gjenvinnes og defibreres til ny tråd, selv om de også har eksperimentert med skikkelig ‘verstingblandinger’. – Ull er nok det vi først kommer til å få lønnsomhet i, sier han og viser frem råmaterialet som Gudbrandsdalens Uldvarefabrik skal spinne opp av fabrikkens eget avkutt som før gikk til forbrenning. – Vi er også i gang med et prosjekt med Aclima, med merinoull.
Økonomisk bærekraft og sosialt ansvar er de to viktigste bærebjelkene for NT, bærekraft i mer konvensjonell forstand vil han helst ikke bruke om prosessen, selv om den bruker både minimalt med strøm og vann – og siden de sorterer på farge – ingen farlige kjemikalier. – Vi har også valgt å si ‘nei’ til produkter fra Shein og Temu i produksjonslinjen vår, fordi vi ikke vet nok om kjemikaliene de bruker. Så disse produktene tar vi ut.
De samarbeider med mange, blant annet Kirkens Bymisjon og Fretex, som sender dem det som er for ødelagt for gjenbruk. Finner de likevel ting som burde gjenbrukes fremfor å defibreres, er Tise og Finn mottakere. Mens vi står der, dukker en hjemmestrikket isbjørnsgenser fra 1980-tallet opp. – Den er nok antagelig akryl, siden den ikke er blitt tatt ut, spekulerer Pål Erik. Da står vi ved maskinen som tar bilde av alle plaggene med hyperspekralt «kamera», og ut i fra hva den registrerer og er stilt inn på, blåser ut plaggene til videre behandling – dagens dont var å sortere på bomull, viskose og polyester med minimum 95% av dette fiberinnholdet.
– De må være så rene som mulig, i form av fiberinnhold og selvsagt vasket. Vi kan ikke bruke våte eller skitne tekstiler, og dessverre blir det fuktighet i innsamlingstårnene når de er utendørs. Der må det komme bedre løsninger. For eksempel innsamling inne på kjøpesentre. 50-50 bomull og polyester har vi funnet en løsning på.
Pål Erik viser frem sykehusuniformen som inneholder over 50% resirkulert fiber.
Fordi han har fått ansatt en ukrainsk tekstilingeniør, får han god oppbakking på nettopp å finne løsninger på fiberkvalitetene; og når råvarene, tråder eller stoffer skal testes i bedriftens lab, får de et karakterkort mange andre kan bli grønne av misunnelse over. – Kanskje bygger vi opp et spinneri her også, det er ikke nødvendigvis så arbeidskrevende.
Ikke det, mange ønsker seg jobb her forstår vi. Og utsiktene for bedriften – som har mottatt mye økonomisk støtte fra Innovasjon Norge, Handelens Miljøfond og Forskningsrådet, til sammen 50 millioner kroner – er at de kan bli lønnsomme i 2026. Til tross for at de har gått fra 50 til 5000 kvadratmeter. Men så tar de betalt i ‘begge ender’, både fra de som vil kvitte seg med tekstilene og de som kjøper resirkulert fiber: Bomullen selges til Spania, ullen til norske kunder og polycotton har også avsetning. Han viste også frem sykehusuniformer med 52% resirkulert fiber, som har tålt både vask og bruk, og som fremstår både mykere og mer behagelig enn vanlige uniformer.
Ikke alt skal inneholde resirkulert materiale
Stadig prøver de ut nye løsninger, men tar ett skritt av gangen. Han har lyst til og tro på å prøve ut hamp som en erstatning for polyester i en bomullsblanding. Og sier ellers ‘nei’, ikke bare til Shein og Temu, men er også klare på at EUs ide om at alle tekstiler skal ha resirkulert innhold er tøv. – Gardiner er helt fint med resirkulerte fibre, men veldig tynn ull og fine bunadstoffer, det er virkelig bare tull, understreker Pål Erik, selv om han muligens undergraver sin egen forretningsmodell med et slikt utsagn.
Han håper også at det er produkter som kunne forsvinne ut av bruk eller i det minste ikke ende opp som gisler i den sirkulære økonomien, da de skaper store problemer. Når vi ber om en ønskeliste på disse, som Økodesigndirektivet kunne bruke blekk på å kvitte seg med fremfor dagens fokus på fysisk styrke, reparerbarhet og resirkulert innhold, lister Pål Erik opp: – Klær med påtrykte logoer, med elektronikk og paljetter, og sportstøy med masse Spandex. Han er heller ikke særlig begeistret for tynne nylonstrømper, stringtruser og bh’er med spiler – og mener de hører hjemme i restavfallet og bør sendes til forbrenning; at klima- og miljøvernministeren tar feil om at disse skal inni hans system for defibrering. Allværsjakkene, derimot, mener han først og fremst må brukes ‘opp’, og så må behandles som spesialavfall og brennes for seg.
Dagens forbrenning av disse tar ikke høyde for PFAS, mener Pål Erik. Mulig dette må samles opp og lagres inntil en bedre løsning er på plass.
This case study of the Amsterdam Doughnut highlights how barriers for “strong” sustainable consumption policy pinpointed in the literature were to some extent overcome in the city policy of Amsterdam, the Netherlands, in the period of 2018–23. The study builds on interviews conducted in 2020 and 2023 with key stakeholders participating in the policymaking process, and on the analysis of relevant policy documents. It identifies a few factors that played a role as levers of the barriers mentioned in the literature. These factors facilitated the inclusion of upper consumption limits in a few policy areas at a conceptual and strategic level. However, resistance to “strong” sustainable consumption measures hindered their translation into concrete actions, targets, and implementation. Lastly, a change of emphasis in the city strategy towards the “social foundation” of the Doughnut Economy framework during the period under study led to a stronger focus on the lower levels of sufficiency, leaving the emphasis on the upper levels behind.
I september 2024 la vi høstlige Oslo bak oss for å ta fatt på forskningsutveksling ved Universitetet i Melbourne med forskningskollektivet Critical Fashion Studies. Denne gruppen, ledet av professor Natalya Lusty og Dr. Harriette Richards, samler moteforskere, -utøvere og industrimedlemmer og fremmer forskning på bærekraft, etikk og innovasjon innen mote.
Under oppholdet hadde vi privilegiet å delta på flere inspirerende arrangementer. I oktober var vi med på en Ethical Fashion Walking Tour, tilrettelagt av Ethical Clothing Australia som en del av Melbourne Fashion Week. Turen tok oss rundt i forstaden Fitzroy, hvor vi besøkte lokale motebedrifter, bl.a Denim Smith, Remuse Designs og The Social Studio – alle etisk akkreditert.
Blant disse ble vi spesielt imponert over Remuse, som jobber med resirkulerte materialer og naturlige fargestoffer med lav forurensning. Inspirert av designene deres deltok vi på et etterlengtet moteshow senere den uken, hvor Remuse ble utstilt. Showet var en utrolig opplevelse, og blandet kunst og mote i minneverdige forestillinger.
I uken før jul ble vi invitert av Dr. Alice Payne og Dr. Yassie Smith til å holde et foredrag på RMIT School of Fashion and Textiles for personalet. I løpet av økten delte vi innsikter og funn fra våre prosjekter og mottok verdifulle kommentarer og spørsmål etter presentasjonene våre. Denne muligheten tillot oss å møte flere kolleger som har jobbet med lignende teoretiske og metodiske perspektiver, som fremmer viktige forbindelser for potensielle fremtidige samarbeider.
Den andre uken i januar brakte høydepunktet på utvekslingen vår: Critical Fashion Studies Symposium ved RMIT. Symposiet fokuserte på å tenke nytt om kles- og tekstilpraksis og besto av tre paneler som utforsket sentrale temaer innen bærekraftig moteforskning. Anna deltok i første panel, som fordypet seg i sirkularitet og avhending. Hun presenterte funn fra prosjektet sitt på avhendingspraksis og «garment care», med spesifikt fokus på deltakernes uttrykk for omsorg, både i forhold til andre mennesker og klærne deres. Den følgende paneldiskusjonen berørte utfordringene markeder for bruktklær i Australia står overfor. Denne økten ga fascinerende innsikt i hvordan sirkularitet tilnærmes i lokal sammenheng. Publikum uttrykte interesse for og forkunnskaper om SIFO klesforskning og forhørte seg om finansieringsmuligheter i Norge.
Det andre panelet utforsket garderobehistorier, og de personlige relasjonene folk har til deres klær. Vilde delte funn fra sin forskning på intervjuer med par, og understreket hvordan kjønnsdynamikk spiller en betydelig rolle i å forme klesforbruket. Hun nevnte også noen funn fra vår scoping-gjennomgang av garderobestudier og oppmuntret de i publikum som har jobbet med garderobestudier til å bidra til garderobestudiebloggen på nettsiden. Panelet fremhevet hvordan garderobestudier kan fange opp hverdagspraksis som støtter bærekraft og inkluderte funn fra en spennende garderobestudie med personer som er blinde og derfor er avhengige av et sensorisk forhold til klærne deres.
Det endelige panelet undersøkte remaking og reparasjon som innovative veier til bærekraft. Emner inkluderte samarbeidsprosesser for remaking, reparasjonsfelleskaper i Melbourne, motebaserte sosiale virksomheter og lokale moteøkologier. Diskusjonen understreket behovet for systemiske endringer for å fremme sirkularitet, åpenhet og stedsbasert regenererende praksis i moteindustrien.
Anna kom tilbake til Oslo etter symposiet mens Vilde fortsatt har noe å reise å se frem til og kommer tilbake til Norge senere i februar. Vår utveksling har vært en utrolig reise med læring og samarbeid, fylt med inspirasjon og nye perspektiver på mote, design og bærekraft.
Forfattere: Ingrid Haugsrud, Ingun Grimstad Klepp and Kirsi Laitala
Abstract
The impact of the fashion industry on the environment is undoubtedly size-able. In response, the last decade has seen various changes in the fashion industry landscape, from new digital technologies that enhance zero waste productions, the emergence of the digital platform economy, to the development of innovative materials. This Handbook captures key innovations within the fashion industry and brings together work from leading academics, but also practitioners in the field. Offering a comprehensive and global perspective, it covers core topics such as: technological innovations and their impact on sustainable fashion, alternative models of consumption, the circular economy, the role of activism and the future of sustainable fashion. With clear managerial implications, chapters uniquely supplement conceptual work with short practitioner-led case studies that bridge the gap between theory and practice, making this a valuable resource for students and researchers.
The conference will be organised on 13th and 14th of February 2025 in Helsinki, Finland and the conference venue is in the Main Building of the University of Helsinki, right in the centre of the town. They keynote speakers; SIFO’s own Ingun Grimstad Klepp will speak on «Product attachment in politics and wardrobes» and Professor Daniel Miller from University College London will be holding a talk about «What kind of person is a thing?». The talks will be held on Thursday the 13th and Friday the 14th respectively.
Programme can be found here (University of Helsinki webpage)
“And he don’t even care for clothes” sang Nina Simone i “My Baby Just Cares For Me”, og sangstrofen er starten på kapitlet “Clothing Care” I den rykende ferske og imponerende omfangsrike “The Palgrave Handbook of Sustainability in Fashion”.
Bidraget fra klesforskerne på SIFO bruker Nina Simone strofen for å diskutere sammenhengen mellom det å Care (det å bry seg – som vi videre bruker i denne artikkelen) om klær, mennesker og natur. Det finnes en kobling mellom Care som noe praktisk og hverdagslig som klesvask og klesreparasjon og den mer generelle følelsen av å ønske om å ta vare på noe. Bidraget spenner mellom å oppsummere kunnskapen om teknikker for Care av klær slik som vask, reparasjon, oppbevaring – og diskusjoner av forutsetninger for å Care om klær.
Ingrid Haugsrud er kapitlets førsteforfatter. I kapitlet brukes empiri fra hennes master i Mote og Samfunn fra OsloMet. Hun gjennomførte et garderobestudiet i 2016 med seks informanter i 20-årene og så på de 63 favorittplaggene som ble presentert. Dette var dermed klær som de brydde seg om (Cared for) i både praktisk og mental forstand. Disse nære bilder og eksempler bindes sammen av de to andre forfatterne, Ingun Grimstad Klepp, and Kirsi Laitala. Sammen har de to en lang rekke vitenskapelige publikasjoner om ulike teknikker for Care, slik som klesvask, reparasjon og bruken av klær der også det å gjenbruke klær i egen garderobe til nye formål inngår. På denne måten både oppsummeres kunnskap og relateres til diskusjoner som er viktige i dag slik som hva som kan skape endring – og forholdet mellom teknisk varighet og lenger levetid.
Kapitlet er et ektefødt barn av CHANGE prosjektet, med bruken av garderobestudier og spennet mellom diskusjoner om hvordan miljøbelastningene, altså mengdene klær som produseres, skal reduseres og empirisk kunnskap. Den er klar på at det hjelper ikke å få folk til å ta mer vare på klær, da det er bare om vi fikk mindre klær at vi ville tatt bedre vare på dem. For Ingrid er ikke bare kapitlet viktig fordi det henter opp og tilgjengeliggjør det viktige arbeidet hun gjorde i sin master. Det peker også frem mot hennes PhD i prosjektet med det samme navn: CARE. Å starte det året hun skal i gang med doktorgraden for alvor med en publikasjon på feltet, må sies å være en flyvende start.
Boken som helhet har vi foreløpig ikke lest, men vi må berømme dens brede anslag. Her finnes ikke bare miljøsiden av bærekraft, men også den kulturelle og sosiale aspekter, og her finner vi langt mer enn i de fleste slike bøker om klesforbruk og produksjon av klær og sko også utenfor Vest Europa og USA.
Vi møtes hos Norsk Tekstilgjenvinning på Pindsle, 3 km fra Sandefjord stasjon. Programmet blir omvisning på anlegget og presentasjon fra NTG, samt oppdatering fra Wasted Textiles-prosjektet.
Maks 15 plasser. For påmelding, send en epost til Jens Måge (jens.maage@sirknorge.no)
