Lisbeth Løvbak Berg, Ingun Grimstad Klepp, Anna Schytte Sigaard, Jan Broda, Monika Rom and Katarzyna Kobiela-Mendrek.
Abstract
Production and use of plastic products have drastically increased during the past decades and their environmental impacts are increasingly spotlighted. At the same time, coarse wool, a by-product of meat and dairy production, goes largely unexploited in the EU. This paper asks why more coarse wool is not used in consumer goods, such as acoustic and sound-absorbing products, garden products, and sanitary products. This is answered through a SWOT analysis of results from a desktop study and interviews with producers of these products made from wool, as well as policy documents relating to wool, waste, textiles, and plastic. Findings show that on a product level, the many inherent properties of wool create opportunities for product development and sustainability improvements and that using the coarser wool represents an opportunity for replacing plastics in many applications as well as for innovation. This is, however, dependent on local infrastructure and small-scale enterprises, but as such, it creates opportunities for local value chains, value creation, and safeguarding of local heritage. The shift to small-scale and local resource utilization requires systemic change on several levels: Here the findings show that policy can incentivize material usage transitions, but that these tools are little employed currently.
Textile fibers have become a major issue in the debate on sustainable fashion and clothing consumption. While consumers are encouraged to choose more sustainable and circular textile materials, studies have indicated that a reduction in production and consumption has the greatest potential to reduce the total environmental impact. This can be considered an ecocentric perspective with a focus on degrowth as opposed to a technocentric view where new technologies are expected to solve environmental problems while economic growth continues. Based on a survey in Norway (N = 1284), we investigate how the techno- and ecocentric perspectives impact Norwegian consumers’ fiber preferences and perceptions and the corresponding effects on their clothing consumption. We found that the majority of consumers preferred natural fibers compared to synthetic materials. This contradicts current market practices and the recommendations by material sustainability comparison tools such as the Higg Material Sustainability Index (MSI), where many synthetics receive better ratings than natural fibers. We also found that perceptions of high sustainability regarding fibers were negatively correlated with reduced consumption. Our study suggests that a continued focus on material substitution and other technological measures for reducing climate change will impede the move toward sustainability in the textile sector.
Arrangementet vil være på engelsk, og i tillegg til en fysisk presentasjon, tilgjengelig via Zoom.
PhD Candidate Anna Schytte Sigaard will present preliminary findings based on data collection from 28 Norwegian households in three areas of Norway: Oslo, Vestfold and Salten. This is part of her PhD Want Not, Waste Not: A wardrobe study approach to minimizing textile waste from Norwegian households.
Each household collected textile items that they would have otherwise discarded during a period of 6 months. They participated in a start-up interview at the beginning of the collection period and two interviews about the collected textiles after 3 and 6 months. All textiles (more than 3000 pieces) were brought to SIFO for analysis where they have been registered according to different physical properties and the story for each textile, from acquisition to disposal, has been recorded.
The findings will grant insights into consumption of clothing and other textiles from households in Norway.
A more detailed agenda will be shared closer to the event date.
Snacks and coffee/tea will be provided.
Location: Athene 1 (auditorium), Pilestredet 46, 0170 Oslo
If you are interested in joining in person, please contact Anna Schytte Sigaard. email: annasiga@oslomet.no
Vi kaster enorme mengder klær, og det meste inneholder polyester og annen plast. Vi trenger mer kunnskap for å kunne oppfylle kravet om tekstilinnsamling innen 2025, mener forskere.
Etter en opprydding i klesskapet står du kanskje der med en bukse med et digert hull på kneet, en genser du sluttet å bruke for lenge siden eller en kjole du egentlig aldri fikk brukt. Hvor skal du gjøre av klærne du ønsker å bli kvitt?
Hele og fine plagg legger du kanskje i en konteiner for klesinnsamling til UFF eller Fretex, men hva med de ødelagte klærne?
– Det er få andre muligheter enn å kaste dem i restavfallet, sier SIFO-stipendiat Anna Schytte Sigaard.
Men det skal det trolig bli en slutt på om ikke lenge. Tekstiler er prioritert i EUs strategi for sirkulærøkonomi, og innen 2025 skal det innføres tekstilinnsamling, også i Norge.
– For å finne ut hvordan dette skal organiseres må vi vite hvilke typer tekstiler som blir levert inn, sier Sigaard.
Hun er med i forskningsprosjektet Wasted Textiles, som studerer hvor det blir av alle tekstilene som går ut av bruk. Hvorfor kaster vi klær, hva kaster vi, og hva velger vi å beholde? Hvilken tilstand er klærne som blir kastet i, og hvor mye består av syntetiske materialer, altså plast?
For hva skal skje med tekstilene som samles inn? Kan de resirkuleres på noen måte, slik at materialene kan brukes videre?
Da CHANGE mesterklasseseminaret fant sted ved Det Kongelige Danske Akademi i København 30. september 2022 var det samme dag duket for nok en interessant anledning. Dette var lanseringen av KLOTHING – Center for Apparel, Textiles & Ecology Research. Dette er det første danske forskningssenteret på mote, tekstiler og bærekraft ledet av meg, førsteamanuensis, PhD, Else Skjold, som har vært sentral i utviklingen av garderobemetoden siden starten av PhD-studiet mitt (Skjold, 2014).
Tekst: Else Skjold/KLOTHING
I CHANGE er jeg ansvarlig for arbeidspakke 5 som dreier seg om rekruttering av junior- og seniorforskere for videreutvikling og konsolidering av garderobeforskning, og formidling av ny kunnskap til både forskning, industri og beslutningstakere. Med det nyetablerte senteret vil garderobeforskningen få en sterk utpost og kunnskaps hub i Skandinavia for å støtte og styrke denne arbeidspakken, arbeidet som drives ved SIFO i Oslo, og videreutvikling av garderobeforskningen ellers.
Navnet er et resultat av dialogen mellom meg selv og professor, PhD Kate Fletcher, som også er en del av CHANGE-prosjektet, og som i dag er tilknyttet Det Kongelige Danske Akademi (blant andre). Med tittelen KLOTHING er senteret forankret i en skandinavisk kontekst, siden skrivemåten av klær (clothing) med «K» stammer fra det norrøne språket. Tittelen antyder dermed hvordan forskning med utgangspunkt i nettopp Danmark og Skandinavia kan bidra til å få til en reell endring. Derfor fokuserer senterets grunnpilarer på kjerneverdien til de skandinaviske velferdsstatene: at alle skal ha like muligheter, noe som gjenspeiles i den skandinaviske tradisjonen for inkluderende designsamarbeid som ble utviklet i det 20. århundre.
Midt i adventstiden 2022 reiste Vilde, Kirsi og Ingun i CHANGE prosjektet til Uruguay. Irene var der allerede med familien sin, og turen var godt planlagt i samarbeid med Irene, som bor i Portugal, men er fra Uruguay, og Lucrecia som jobber på i Montevideo. Noe av bakgrunnen for turen var utprøvingen av garderobestudier som har vært utført i Norge, Portugal og Uruguay. Sistnevnte med god hjelp fra studenter der, som også deltok aktivt på et to-dagers seminar som ble avholdt i Montevideo, på FADO, Arkitektur, Design og Urbanisme universitet.
Hit kom studenter, byråkrater, oppstartsbedrifter og andre som var interessert i tematikken rundt klær og miljø, og selvsagt garderobestudier. Når det gjaldt sistnevnte var engasjementet overraskende stort, sett med våre øyne. Det interessante er også at her studerte de faktisk «klær» og ikke «mote», som er det vanligste ved slike skoler rundt om i verden. Dermed følte SIFO-klanen seg umiddelbart på hjemmebane. Det var svært lærerikt å få et innblikk i en kultur vi visste så lite om fra før, både fra et politisk ståsted og hvordan det offentlige tenker, men også gjennom besøk til bedrifter som jobber med tekstilgjenvinning, til en ullbedrift som lager tops fra både lokal og importert ull – og ikke minst besøk til de mange bruktmarkedene og utsalgene.
Fra et av de mange brukttøy utsalgene teamet besøkte.
Vi har laget et detaljert og innholdsrikt reisebrev på engelsk, som kan leses her. Vi håper mange vil ha glede av det, og la seg inspirere.
Er uformelt og formelt på vei for å smelte sammen? Dette spørsmålet dukker opp både i forskning og når man ser på forbrukertrender for klær og mote.
Som en del av CHANGE-prosjektet er et spor som utforskes en tilbakevending til klær som er mer allsidige og mindre definert av anledningen. Her utforskes en «miks og match»-tilnærming, som ser ut til å gi gjenklang med et marked i etterkant av vårt møte med Covid-19.
Hugo Boss lanserte nylig den strikkede dressen i samarbeid med Woolmark, en ny strikketeknologi med fireveis stretch som gjør dressen ekstremt allsidig og gir brukeren en bevegelsesfrihet som absolutt tillater litt fritidsaktivitet etter jobb uten å nødvendigvis måtte skifte. Samtidig blir fritidsklær mer formelle og en utendørs vindjakke har nå til og med en plass i bymiljøer, hørte vi under det nylige IWTO møtet i Nürnberg i Tyskland (mer her), hvor Francesco Magri, Woolmark, snakket om «den nye dressen». Les mer om dette på engelsk her.
Mote møtte kulturhistorie i prosjektet VikingGull, og sammen ble de vevet til et vakkert ulltekstil, som fant veien til museumsutstillinger og NRK-programmet Symesterskapet som fremtidens mest bærekraftige materiale.
I sammenheng med Oslo Runway høsten 2022, debuterte skuespiller Iselin Shumba på motemoloen som var satt opp i en utemøbelfabrikk langt inni Finnskogen. Helt tilfeldig var jeg der som journalist og helt tilfeldig hadde jeg også på meg Oleana-jakken jeg hadde brukt under innspillingen av Symesterskapet episoden hvor Iselin Shumba var «kunde» som ønsket seg en frakk hun kunne ha på seg på sine ukentlige «sitte foran Stortinget for klima» demonstrasjon, som foregår uansett vær og vind. Hennes ønske var at stoffet i denne frakken skulle være så bærekraftig som mulig, og det var derfor NRK hadde ringt meg. Hva kunne det være? Noe fra en mystisk sopp eller resirkulert et eller annet? At jeg trakk frem akkurat VikingGull stoffet, sjokkerte først men etter en lang samtale så de poenget. At vi i tillegg hadde igjen flere hundre meter med dette stoffet etter at VikingGull prosjektet var avsluttet, og NRK dermed kunne få tilgang på det, var selvsagt også et godt innsalgsargument. De andre soppbaserte eller resirkulerte materialene var det derimot nærmest umulig å oppdrive for en tv-sending.
Her er jeg i Oleana-jakken på Symesterskapet, sammen med programlederne. (Foto: NRK)
Poenget var uansett, at da Iselin Shumba så meg i Oleana-jakken, kom hun nærmest løpende bort til meg og fortalte at jakken som hun bruker ofte både foran Stortinget og i andre sammenhenger, har hun fått så mye skryt for. Og særlig hver gang hun forteller historien om bakgrunnen for stoffet, blir folk fascinert.
Vil du vite mer om den historien, kan du lese mer her, på engelsk. Prosjektet VikingGull var et KreaNord prosjekt, og et samarbeid mellom Norwegian Fashion Institute (nå NF&TA), SIFO, Historisk museum og NICE Fashion, og Norge samarbeidet i prosjektet med Island. Fra Norge var Selbu spinneri, Hillesvåg Ullvarefabrikk, Krivi Vev og Sjølingstad viktige aktører for å få på plass «verdens mest bærekraftig» tekstil.
En av NF&TAs oppgaver i Wasted Textiles er en kartleggingen av hvilke verktøy brukes i dag av bedrifter, akademia og organisasjoner i design- og produktutviklingsprosessen for å sikre mer miljøvennlig og sirkulær produksjon, og hvordan disse stiller seg til de sentrale spørsmålene i prosjektet.
Kartleggingen er gjennomført av Kjersti Kviseth. Ti ulike designverktøy er undersøkt, og analysen viser at de har klare fellestrekk. De legger alle stor vekt på varighet (‘Social’, ‘Emotional’, ‘Technical’, ‘Longer use’) og minimering av avfall i produksjonen.
De viktigste spørsmålene for Wasted Textiles er om de vil bidra til å minimere mengdene klær som produserer og andelen av disse som er syntetiske. På disse spørsmålene er verktøyene både mer ulike og mindre tydelige. Det er bare to som inkluderer det å minimere bruken av de syntetiske materialene. Samlet vil verktøyene dermed ikke bidra til å stoppe ‘plastifiseringen’.
Det samme kan sies om mengde. Det er riktignok fire verktøy som nevner noe om mengde, men gjennom vage tiltak. De resterende seks tar ikke opp dette avgjørende aspektet i det hele tatt.
Kjersti Kviseth avslutter rapporten med en personlig refleksjon der hun legger vekt på at verktøyene reflekterer forståelsen av miljøproblemer da de ble laget, og at de vil endres i takt med at forståelsen modnes og kunnskapen omkring plast og volumer økes. Vi kan håpe hun har rett, men må samtidig si at det er en lang vei frem og at slik situasjonen er i dag er det ingen av de vanligste designverktøyene som tar opp to av de mest sentrale utfordringene i tekstilsektoren: Økningen i mengden som produseres og den galopperende plastifiseringen av klær og andre tekstiler.
Mest håp for verdiskaping med «strong wool» og lokal produksjon, i lys av et tøffere marked med krig, brutte verdikjeder, inflasjon og strømpriser til himmels, var hovedbudskapet fra IWTOs ullkonferanse i Nürnberg, Tyskland.
Regenerativt landbruk var et stort tema på IWTOs «round table» i Tyskland, og naturfibres mulighet til å bidra positivt i et klimaregnskap, til biodiversitet og til jordhelse. Heinz Zeller fra Hugo Boss, sa at innen 2030 skal alle naturfibre motemerket bruker enten være fra regenerativt landbruk eller resirkulerte fibre. Også UK-baserte merino-bonde Lesley Prior, som bidrar med å etablere en merino-stamme i flere europeiske land med sauer som tåler et variert klima, snakket mye om dette. Prior har jobbet i mange år med små merkevarer i UK, som Finisterre. «I England har de svært strenge regler for hva man må rapportere og måle,» fortalte hun og imponerte alle med sin kunnskap og lidenskap. «Husk at ullklærne dine er karbonlagre,» sa Prior, og høstet stor applaus.
Andy Caughey, fra Wool Impact, viste hvordan prisene på crossbred ull hadde sunket over tid. (Foto: IWTO/Nickland Media)
For norsk ulls del, var to foredrag av stor interesse. Andy Caughey, sjef for Wool Impact i New Zealand, skal sørge for å gjøre “strong wool” – altså samme ulla som norsk crossbred ull – «great again». «Slutt å se på gulvet,» sa han og mente da særlig vegg-til-vegg teppene. Det handler om å finne nye og gode anvendelsesområder for denne ullen, ved siden av tepper og strikkegarn. Han fikk se Alfas nye vintersko Ull, og ble over seg av begeistring, og i foredraget sitt understreket han ullsko, og særlig Allbirds, evne til å få oss til å se helt nye produkter i ull. Wool Impact er finansiert av newzealandske myndigheter, og blant eksemplene Caughey viste var ullplaster, lydabsorberende paneler, munnbind, luftfiltre, og bleier og bind i ull. At ull er biologisk nedbrytbart er klart en fordel for flere av disse produktene. Han mente klart det ville være hensiktsmessig med et tettere samarbeid med Norge.
Reina Ovinge fra Holland vakte oppsikt med sitt lokal ull prosjekt. (Foto: IWTO/Nickland Media)
Reina Ovinge fra Holland fortalte om hennes lokal-ull prosjekt i Holland, The Knitwit Stable. Hun hadde jobbet i motebransjen i mange år, men sett seg lei på prispress og evig press på nye kolleksjoner. Selv om hun bare har 35 sauer og 35 geiter vekker hennes arbeid stor interesse. Hun har vært på besøk både til Hillesvåg og Telespinn, fortalte hun. Men mest interessant var at EU er svært interessert og har bidratt med økonomisk støtte til en strikkemaskin, som hun produserer mest sokker på. Men hun samarbeidet også med hollandske motemerker som Scotch & Soda og Humanoid, på små kolleksjoner til høy pris.
Medlemmer av EU kommisjonen har besøkt henne på gården, noe som antagelig har bidratt til en fornyet entusiasme. Hun ønsket også et tettere samarbeid med Norge. Hun får sin ull spunnet av tyske Südwolle og noe hos Schneider i Italia, sjefen der var for øvrig en av de som var veldig glad for at Norge hadde tatt kampen mot Sustainable Apparel Coalition og Higg, og LCA-baserte rangeringer av fibre.
Vi hørte også om fransk ull (roquefort osten hadde ikke hatt en plass i butikkhyllene uten sauer) som for det meste kastes. Og om et nytt beiteprosjekt i USA hvor sauene beiter i sammenheng med solcellepaneler, fordi gresset under disse ellers måtte ha blitt klippet av maskiner. Mer effektive «gressklippere» skulle man tydeligvis lete lenge etter. Også her var tema karbonfangst, noe som Lesley Prior også gjentok flere ganger. Hun tror (men har ikke bevis) at hun i det minste er karbonnøytral på sin Tellenby gård. I tillegg brukte hun et rapporteringssystem kalt «Fair to Nature» som vurderer gårdens bidrag til naturmangfold annethvert år. Og hun isotopmerker ullen, slik at uansett hvor den ender opp, kan den spores tilbake til henne. Opprinnelse var også noe som flere hevdet som stadig viktigere, noe som igjen aktualiserer Animalia og Norilias arbeid med å opprinnelsesmerke norsk ull. I New Zealand har man en merkeordning som dekker både ullen og kjøttet, New Zealand Farm Assured (les mer om dette her).
Lesley Prior snakket mye om regenerativt landbruk og karbonlagring. (Foto: IWTO/Nickland Media)
Lesley Prior hadde ett stort hjertesukk om alt det som skal telles, og det som kan telles… og hva som faktisk teller. Dette er en stadig tilbakevendende diskusjon når det gjelder regenerativt landbruk, hvor det alle kan observerer (fugler som kvitrer, bier som summer) er vel så viktig som målingen av karbon i jordsmonnet.
Om lokal europeisk ull kan brukes bedre, er 1000-kroners spørsmålet. Nürnberg med sitt kjente julemarked i gamlebyen, er Südwolles hjemby og derfor også åstedet for konferansen denne gangen, da de var hovedsponsor. Südwolle og Schneider er konkurrenter, men på ullkongressen var begge firmaene enige om at de ønsker mer produksjon i Europa, men sliter med å rekruttere arbeidskraft.
Tema rundt hvorvidt det er en av løsningene for å få ned den enorme økningen i produksjon, å flytte produksjonen tilbake til der forbruket skjer, fremfor en klokketro på at vi skal få en blomstrende fiber-til-fiber resirkuleringsindustri i EU, har så vidt begynt. Interessant nok, i lys av alle pilene som pekte nedover for klesbransjen, i lys av prisvekst og inflasjon, var det en bransje som var optimistisk, og det var fabrikkmaskinprodusentene. De ser for seg at flere skal strikke – og mer lokalt – basert på det som kalles «just-in-time» produksjon.
Ovinge hadde, som nevnt, kjøpt seg en Stoll, flere følger nok etter.
Professor i klær og bærekraft, Ingun Grimstad Klepp (bildet over), som er del av Amazing Grazing prosjektet, holdt et innlegg for konferansen om Forbrukertilsynets avgjørelse som felte Norrønas bruk av Higg i markedsføring. Mange takket Norge spesielt for denne avgjørelsen, som har betydd enormt mye for ullprodusenter og deres forståelse av klima- og miljømerking. At man over lang tid har vært uenig i måten såkalte livssyklusanalyser måler naturfibre opp mot syntetiske fibre, er kjernen i denne diskusjonen. Arbeidet som nå foregår i EUs utredning om PEFCR for tekstiler, hvor Klepp er involvert, vil også muligens påvirkes av denne avgjørelsen. Uansett var det en stor opplevelse for den norske delegasjonen å motta så mye oppmerksomhet i sammenheng med avgjørelsen, og at så mange internasjonalt er opptatt av hva Norge har utrettet på dette området.
