Norge har de siste tiårene innført en rekke rettslige tiltak for å bekjempe vold i nære relasjoner og seksuelle krenkelser. Men hva kan man oppnå med rettslige virkemidler, og hva slags utfordringer kan oppstå i implementeringen av dem?
En ny bok gir innsikt i hva utviklingen har betydd for voldsfeltet som sådan, for utsatte for vold og krenkelser, og for utøvere.
Lovens grenser og muligheter
Vold i nære relasjoner og seksuelle krenkelser har fått stadig større politisk oppmerksomhet. Det er innført en rekke rettslige virkemidler for å bekjempe vold og krenkelser, men effekten av disse tiltakene er mindre utforsket.
I boken «Et voldsfelt i bevegelse: Rettslige virkemidler og institusjonelle ordninger» presenterer forskere hvordan rettslige virkemidler brukes til å forebygge, avdekke og straffeforfølge denne typen kriminalitet.
Redaktørene May-Len Skilbrei fra Universitetet i Oslo og Jane Dullum og Kari Stefansen fra NOVA, OsloMet, peker på at lovgivning ikke bare er et praktisk redskap for å bekjempe vold og krenkelser, men også former hvordan vi som samfunn forstår fenomenene.
– Vi ser at lovene både bidrar til å definere hva vold og krenkelser er, og hvem vi oppfatter som ofre og gjerningspersoner, sier May-Len Skilbrei.
Nye lover og skjerpet straff
Siden 2000 har det skjedd store endringer i lovgivningen. For eksempel ble det innført et eget straffebud mot familievold i 2005, og i 2000 ble voldtektsparagrafenutvidet til å omfatte grovt uaktsom voldtekt. Samtidig har straffene blitt strengere.
Boken viser hvordan myndighetene i tillegg til strafferegulering også har satset på beskyttelsestiltak, som besøksforbud og omvendt voldsalarm. Tiltakene skal gi beskyttelse, men forskerne påpeker at slike tiltak også kan være inngripende – både for de som skal beskyttes, og for dem de skal beskyttes fra.
Hvis de dømte ikke blir konfrontert på en konstruktiv måte, hvis marginalisering og skam er det eneste de møtes med, kan det hindre rehabilitering.
May-Len Skilbrei
Hva skjer etter dom?
En annen side ved utviklingen som boken tar opp, er hva som skjer etter at en dom er avsagt. For seksuallovbruddsdømte kan straffen innebære sosial ekskludering også etter soning. Forskningen viser at måten disse personene møtes av samfunnet og profesjonelle på, har stor betydning for deres mulighet for endring.
– Hvis de dømte ikke blir konfrontert på en konstruktiv måte, hvis marginalisering og skam er det eneste de møtes med, kan det hindre rehabilitering, forklarer Skilbrei.
Boken beskriver også hvordan det er opprettet nye institusjonelle løsninger for unge som er mistenkt for seksuallovbrudd.
Barnehusene i Norge legger til rette for avhør av fornærmede og vitner i straffesaker som omhandler vold og overgrep av barn under 16 år og sårbare voksne samtidig som de mottar støttende tiltak. Fra 2024 vil barnehusene også brukes til avhør av mindreårige som er mistenkt for seksuallovbrudd. Dette reiser nye spørsmål om hvordan samfunnet møter unge som krenker andres grenser.
En nyansert debatt
Forfatterne ønsker å legge til rette for en reflektert debatt om styrker og svakheter ved rettslige virkemidler mot vold og krenkelser.
– Det er lett å ta for gitt at lovgivning og straff bidrar til å bekjempe vold og krenkelser, men vi må undersøke kritisk hva vi oppnår med bruk av rettslige virkemidler – og hva som kan være utilsiktede konsekvenser, sier Jane Dullum.
Boken er et viktig bidrag til forståelsen av hvordan samfunnet bruker rettslige virkemidler i møte med vold og seksuelle krenkelser. Den retter søkelyset mot et felt der utviklingen har vært rask, men hvor forskningen frem til nå har vært fragmentert.
Referanse
Skilbrei, M-L.; Stefansen, K. & Dullum, J. (red.). Et voldsfelt i bevegelse: Rettslige virkemidler og institusjonelle ordninger. Cappelen Damm forskning (cappelen.damm.no)
Boken er åpent tilgjengelig.
Fakta: Bakgrunnen for boken
Bakgrunnen for denne boka er investeringene som er gjort de siste ti årene i forskning på vold i nære relasjoner og seksuelle krenkelser. Forutsigbar økonomisk støtte til Voldsprogrammetsom ble etablert på Velferdsforskningsinstituttet NOVA ved OsloMet i 2014, har muliggjort forskning som har skapt ny og fordypet kunnskap både om fenomenene i seg selv og om samfunnets respons.
Justis- og beredskapsdepartementet har vært en viktig økonomisk bidragsyter, men også andre departementer og direktorater har bidratt med forskningsfinansiering.