clarajul, Author at BELONG

Using visual methodologies to explore children’s sense of belonging

clarajul on 31. mai 2022

by Henry Mainsah

In the Belong project we seek to explore how children negotiate a sense of belonging by looking at how they relate to places, social relationships, and things. This implies that we must map the social world of children in their material and socio-spatial contexts such as home, school, and online, and through things such as food, clothes, and digital media devices. For the project to achieve this, we realise that we need to think creatively, and devise methods that activate children’s voices and elicit reflection about the meaning of their socio-spatial and material attachments. Recognizing this, the Belong project is currently devising and planning several children-friendly and participatory visual research methods through a series of workshops.

child standing in front of a wall with many drawings and notes. — credit: pexels | Michel Serpa

Researching with children

When we say that we are adopting a participatory research approach this means we ought to place children at the centre of any investigation into their experiences, understandings, and feelings of belonging. However simple this might seem, such a task is laden with complex interdependent methodological and ethical challenges. Can we really see children “as competent and accomplished research participants that are comparable to adults” (Morrow and Richards, 1996 quoted in White et al. 2010:144) given our tendency to often see them as vulnerable, incompetent, and powerless? How should the multimodal accounts from children be interpreted and who should interpret it? How do we avoid universalist and acultural views of children to consider how the accounts that they give about themselves will be shaped by their gender, age, social class background, and personal characteristics such as shyness, and willingness to engage with adults or other groups of children?

The British sociologist Les Back points out that the most important parts of daily life are left unspoken, and he urges us to turn our attention to “the realm of embodied social life that operates outside of talk (Back, 2007: 95). According to him photography is an important methodological tool as “…the quality of the images operates outside of language and the conventions of The Word (…) We have to listen to them with our eyes” Back, 2007: 100). We orient towards participatory visual research methods because of the desire to draw upon children’s competencies and preferred modes of expression, to create suitable conditions for articulating their voices.

colored paper and the cut out word ART — credit: pexels | Artem Podrez

Collage-making

As part of our participatory visual research methodology, we plan to organise a series of workshops where children participants will be engaged in making collages of photos of things that they associate with different forms of belonging. Furthermore, the children will perform the role of analysts of these collages, as well as provide commentary on preliminary research results and knowledge gaps.

We understand collage as being the practice of cutting and altering images (or other materials) and combining them with other images or materials (Woodward, 2019). Generally speaking, it is an arts-based research approach to meaning-making by juxtaposing of a variety of pictures, artifacts, natural objects, words, phrases, textiles, sounds, and stories. It is a research method that draws on an artistic practice often used by professional artists, but also a creative activity that children can easily engage in. In our case, the practice of making collages consists of making connections or contrasts between images and describes both the technique and the resulting work of art in which children arrange and stick down photographs that have some meaning to them onto a supporting surface. Data from the collage-making workshops will consist of not only the content of discussions during the process but will also include observations of participant interactions and collage artefacts produced by participants.

We wonder what stories children will be able to tell about themselves when they stand before the images that they have put together of things that have meaning in their everyday lives. What meanings would they generate about their experiences and perceptions of being part of social fabric, and their practices, affects, and feelings of inclusion? When unexpected objects or images are placed together, this might lead, we hope, to surprising, ambiguous, or even uncertain insights, either by those who make or read these image combinations. We place great value in the potential of unusual visual juxtapositions to “jar” our workshop participants and us as researchers, into seeing or thinking differently.

collage making — credit: pexels | George Milton

The challenge of interpreting

Experience tells us that while visual artefacts such as collages made by children represent a potentially rich view on their worlds and an insightful glance on their social universe, researchers often tend to see these with adult eyes. In addition, researchers tend to view such visual artifacts “as a product (something that can be analysed and its constituent parts picked apart) rather than as a process (a series of creative actions and markings that tell a story in its own right)” (White et al. 2010: 146). We would thus need to pay particular attention to what the children say while they are in the process of making their visual artefacts to enable us better understand the ideas and stories that these artefacts are based upon. Collages come about as visual artefacts through a process of recomposition or distortion in order to produce specific meanings. The value of image collages as research data lies not so much in the fact that they portray ‘the truth’, as in our ability to record and understand the context in which they are produced.

Garderobestudier i BELONG

clarajul on 25. april 2022

Ingrid Haugsrud & Ingun Grimstad Klepp

Når 9-åringen Lucy går inn i klesskapet i Narnia-bøkene finner hun et snødekt landskap og en fantastisk, men litt skummel verden. Storesøsknene tror henne først ikke når hun forteller om hva hun har oppdaget, men blir overbevist og blir med henne inn. I garderobene vi i BELONG titter inn i finner vi ikke snakkende løver eller onde hekser, men vi finner mye annet spennende. Garderoben blir et utgangspunkt for å få kunnskap om barns liv og hverdag.

Garderobestudier er en forskningsmetode som er SIFO har bidratt sterkt til å utvikle. Hovedformålet er å lære mer om klesforbruk. Metoden brukes nå innenfor flere fag over hele verden. Klespraksis, den måten klær brukes, anskaffes, settes sammen, vaskes, oppbevares og forkastes er daglige praksiser som ofte tas for gitt, og som kan være vanskelige å sette ord på. Ved å ha klærne og alt det andre som er involvert, slik som der klærne oppbevares og stelles i nærheten under intervjuet, kan den som intervjues bli minnet om følelser, erfaringer eller praksiser de kanskje ikke ville husket ellers. Intervjuene handler om et og et plagg og dets historie og hvordan det brukes. Dermed kan vi som forskere senere analysere ulikheter mellom plagg – og ikke bare mellom informanter.

En 12-årings garderobe er selvsagt annerledes enn en voksens. Barn vokser, klesnormer for barn er ulike enn for voksne, og de anledningene de bruker klær er også andre. Også oppbevaringen kan være annerledes, kanskje mamma låner litt skapplass, kanskje den deles med søsken eller kanskje klærne i hovedsak befinner seg et helt annet sted (som for eksempel gulvet). En 12-årings garderobe kan romme klær for ulike anledninger: skole, sport, nissefest, julaften eller id-feiring. Den kan inneholde klær som er for små, eller for store, som klør eller som er blitt for barnslige. Det kan være klær som er arvet, eller klær som er lånt med eller uten tillatelse fra andre i familien. Hva kan vi lære av å se på disse klærne, og hvorfor gjør vi det i BELONG-prosjektet?

Klær er viktig for alles selvrespekt og trygghet, og vi er avhengige av dem for å ta del i samfunnet. Klær og utstyr har stor betydning for tilhørighet i barndommen – både i skolehverdagen, på fritiden og i fritidsaktiviteter. Det kan være om konkrete krav til riktige klær og utstyr av praktiske årsaker, som varme klær for skolens utedag om vinteren. Riktig utstyr kan dreie seg både om praktiske og prestasjonsfremmende forhold eller om å ha «riktig» sekk eller jakke. Gode fotballsko kan derfor være viktig både for å skåre mål, og ikke være «bak mål». Garderobestudier bidrar til mer kunnskap om denne bruken – og ved å ta høyde for klærnes materialitet kan vi se klær i et stadig skiftende lys der vi ser sammenhengen mellom praktiske og fysiske og sosiale sider av klærne, eller nyhetsverdi og mote om du vil.

På samme måte som tiden står stille i virkeligheten mens Lucy og søsknene er i Narnia, kan også 12-åringens garderobe fungere som en døråpner og øyeblikksbilde av livet slik det for barnet akkurat i det vi møter han eller henne. Forhåpninger, bekymringer og tanker om hvordan det blir på ungdomsskolen, eller barnets forhandlinger med venner og foreldre om klærne og skoene «passer» både funksjonelt og sosialt.

Gjennom å lære mer om barns hverdagspraksiser og klær kan vi også lære mer hvordan de opplever å høre til og passe inn, og om det er noe som gjør at de ikke opplever dette. Hva er klærnes rolle i det som virkelig er skummelt: å ikke føle man har venner og får være «med».

Garderobestudier brukes også i andre pågående forskningsprosjekter på SIFO, CHANGE og Wasted Textiles. Hvis du vil lese mer om garderobestudier kan du lese denne kronikken på forskning.no , og her finner du en oversikt over publikasjoner og prosjekter som bruker metoden.

Untangling the complex relationship between poverty and belonging using Ungdata Junior

clarajul on 29. mars 2022

Christer Hyggen, Mette Løvgren

A significant number of Norwegian children are growing up in families at risk of poverty. The number has been on the rise for the last two decades. As we speak about 12 percent of all Norwegian children grow up in households at risk of poverty. While poverty in Norway does not compare to poverty in other parts of the world, relative poverty within an affluent society may leave the affected at a disadvantage.

The risk of poverty is not evenly distributed. Children who grow up in households where the main providers are single parents have low education and weak connections to the labor market are at greater risk than others. And the risk is particularly high for children with immigrant backgrounds. The risk of growing up in a poor household is higher in cities – and often in particular parts of the larger cities.

Growing up in families at risk of poverty may have adverse consequences for the child, in both the short and the long term. A large body of research from the last two decades on growing up in relative poverty in an affluent country has identified a range of potential consequences of lack of economic resources on the child, for the family, and at an institutional/ societal level. It may affect a child’s development, health, quality of life, parental support, participation, trust, and sense of belonging to mention just a few.

**Figure 1. A descriptive model for understanding dimensions of Belonging in relation to poverty**

This figure is a very simplified attempt at capturing and systemizing some of the complexity. We have developed this model, based on the influential work by Bronfenbrenner, in order to visualize how the lives of economically disadvantaged children need to take into account a wide range of arenas, actors, and institutions surrounding, affecting, and interacting with the children.

In BELONG, we will challenge usual preconceptions of the phenomenon by using the concept of belonging – moving beyond traditional concepts of social integration/ marginalization and participation – or maybe even bullying – concepts that we in the youth research department are more familiar with. In short, we will apply the lens provided by the complex concept of belonging addressing children’s experiences and connections and overlapping dimensions – people, places, and materials – and their sub-dimensions – such as peers, parents, schools.

One of the tools and empirical basis we will use in BELONG is Ungdata and Ungdata junior.

For more than a decade, Ungdata has been the most comprehensive source of information on adolescent health and well-being at the municipal, regional and national levels in Norway. Presently close to 800 000 youth from nearly all Norwegian municipalities have participated in Ungdata and Ungdata junior. The age range is from 10 years till 18 or 19 years – from 5^th grade in compulsory school to 3d and final year of high school.

The data cover various aspects of young people’s lives, like relationships with parents and friends, leisure activities, health issues, local environment, well-being, and school issues.

NOVA – Norwegian social research at OsloMet, is responsible for the national coordination of the project, while a large infrastructure based locally in municipalities and at schools secures the implementation. Ungdata will provide an important empirical contribution to the BELONG project and help us towards our goal of an increased understanding of practices causing marginalization and social exclusion of minority and majority children of low-income families.

In particular, we believe Ungdata will be able to contextualize, generalize and explore the importance of relative differences in poverty for practices of belonging.

Viktigheten av tingenes «skjulte» betydning

clarajul on 22. februar 2022

Mari Rysst

Viktigheten av tingenes «skjulte» betydning
I 2005 publiserte jeg en artikkel i Tidsskrift for Ungdomsforskning med tittel Det koster å være kul. Om tweenagers opplevelse av tilhørighet i en flerkulturell setting i Oslo. Artikkelen var basert på etnografisk feltarbeid i en bydel i Oslo øst, og diskuterer 10-årige gutter og jenters vennskapsrelasjoner med vekt på inkludering og ekskludering. Skolen og klassen hadde i 2002 ca. 50 prosent barn med innvandrerbakgrunn. Vennskapsrelasjonene var dominert av de etnisk norske, der særlig to jenter med afrikansk opprinnelse anstrengte seg for å oppnå tilhørighet blant de såkalt «kule», men opplevde dette vanskelig. En tolkning var at inkludering ble vanskelig fordi de levde i familier med vedvarende lav inntekt, og ikke kunne delta på de aktivitetene og skaffe seg de tingene som det å være kul krevde (Rysst, 2005).

Artikkelen har vært mye brukt, blant annet som eksamensstoff på videregående skole i 2006, og som pensum ved flere høgskoler og universitet. Årsaken er nok at den traff «noe» som ikke hadde vært så åpent diskutert før, nemlig betydningen av penger og mulighet for forbruk for sosial inkludering blant barn og unge i Norge. Flere unge med innvandrerbakgrunn har senere meldt til meg at de kjente seg veldig godt igjen i det jeg skrev, noe som indikerer at artikkelens innhold beskrev en relevant virkelighet. I dag, 16 år senere, er det ingen grunn til å tro at ikke forbruk fortsatt har betydning for barn og unges sosiale inkludering.

Jeg mener det ofte eksisterer et gap mellom generasjoner i forhold til å forstå tingenes betydning for barn og unges opplevelse av tilhørighet i jevnaldergruppen. Hvor ofte har ikke tenåringer fått kommentarer fra foreldre og særlig besteforeldre på klær, for eksempel som at «du kan da ikke gå med den buksa, den har jo hull på knærne»! Ja, det er teit at man kjøper bukser i dyre dommer som har hull på knærne. Men i noen miljøer er det slik det skal være, det er et klesplagg som for disse ungdommene, inngår i det som Allison Pugh kaller for deres «economy of dignity». Det er aktiviteter og ting som de unge selv har forhandlet fram som viktige for opplevelse av tilhørighet i deres miljø. Economy of dignity består av ting som har blitt tillagt mening av de unge, og det spiller da liten rolle hva foreldre og besteforeldre måtte mene om at buksa er «teit» eller «stygg». Noen voksne hevder også at «alle olabukser ser jo helt like ut, hvorfor skal du ha den dyreste?» Men nei, for det første ser de ikke helt like ut dersom du tar på deg ungdommens blikk: det er knapper, merker, formen på lommene, fargen på denim med mer, som er kodene som her gjelder, eller buksas «skjulte» betydning.

I et feltarbeid i en klasse på en skole øst i Oslo, observerte jeg at en liten, spinkel gutt var et uromoment i klassen, og jeg ville snakke litt med han om hva han var opptatt av. Han var, som alle guttene i klassen, veldig opptatt av fotball. De fleste gutter spilte fotball på det lokale laget, men ikke «Ali». Jeg lurte på hvorfor, og han svarte at han ikke kom seg på trening fordi familien hadde ikke bil og han hadde ikke sykkel. De fleste guttene syklet til banen. Han fortalte at han skulle få sykkel til sommeren, og begynne på fotball til høsten. Jeg spurte om han ønsket seg en spesiell sykkel, og følgende ordveksling fant sted:
Ali: Ikke en spesiell sykkel, men en som er veldig fin, som ikke kan ødelegges. Men samma for meg, bare det er en sykkel. Men hvis det er jentesykkel– da gidder jeg ikke! (ler litt)
Mari: Så det må være en guttesykkel, og da er det det samme hvordan den ser ut?
Ali: Nei, ikke akkurat, hvis den har ruter, da gidder jeg ikke.

Altså, her ser vi at når det kommer til stykket, så må sykkelen være «innenfor» det han opplever som akseptable rammer for hvordan sykkelen kan se ut. Han velger heller å ikke delta på fotball dersom sykkelen var «feil», her jentete eller rutete. Dette illustrerer veldig godt poenget med at de unge selv vet hva ting «betyr», hva det er viktig å ha og ikke ha for å oppleve tilhørighet. Vi voksne må forstå viktigheten av dette, selv om vi kan synes det både er trist og teit. Ting har koder, «skjulte» betydninger, og det er dem vi som forskere kan prøve å avdekke.

BELONG på mastertorget 2022

clarajul on 21. februar 2022

Anita Borch presenterte BELONG prosjektet og muligheter for å skrive masteroppgave på OsloMets mastertorget 10. februar 2022. Det var åtte studenter som meldte sin interesse for å være knyttet til prosjektet og Anita hadde fire samtaler med fire av dem.

Tema for to oppgaver er allerede bestemt. Den ene skal handle om hvordan tyverier av ulik alvorlighetsgrad foretatt av barn og unge henger sammen med deres behov for sosial tilhørighet. Den andre skal omhandle barnerommets betydning for barns tilhørighet. Vi kommer til å presentere de nye masterstudenter så snart som en final beslutning ble tatt.

Ballkjolen

clarajul on 1. februar 2022

Eivind Jacobsen

Der henger den, innerst i skapet. Når jeg tar den ut og henger den på knaggen flommer den utover, lyseblå tyll, fotsid uten alt for mange paljetter, en prinsesse eller en Askepott verdig. Vi er på loftet, min datter flytter ut, har fått seg sitt eget sted, og mamma og pappa hjelper litt vemodige til med å rydde ut.

Kjolen har hengt der siden 2013, brukt kun én gang, kjøpt ny for noe mellom 3 og 4 tusen kroner. Meningsløst tenker vi i dag, hvordan kunne vi godta det? Jeg er flau, jeg skjemmes, sier min datter, men det var så nødvendig den gangen, det var livsnødvendig, og vi mamma og pappa, turte ikke annet enn å si ja; hvem vil vel ha livslykken til en fjortenårig datter på samvittigheten? De var fem jenter i avgangsklassen på ungdomskolen. Jeg husker dem godt, ferdigsminket på kjøkkenet mens de ventet på drosjen. Rosa og lyseblått, neglelakk, leppestift, rouge og høye heler, fnisende, lattermilde og fulle av forventninger, men først og fremst sammen om det – sammensveiset i tyll og pastell.

I ettertid har jeg fått høre at festen, selve ballet ble ganske teit. Overspente og etter hvert småfulle måtte det bli slik. Høydepunktet var der, på kjøkkenet, før drosjen kom, der de sammen kunne dyrke seg selv og forventningene til sitt felles rollespill.

For ting – som tyllkjoler – kan være det: sosiale og nødvendige rekvisitter, nødvendige for å skape og opprettholde identiteter og innbilte felleskap, markere hvem vi er i motsetning til dem, markere hva slags anledning dette er, i motsetning til alle de andre gangene vi møtes, og nødvendige for at en skal kunne delta på en sosial og funksjonell kompetent måte i ulike aktiviteter og praksiser, som f.eks. et skoleball på Oslos nest beste vestkant.

Og som barn og ungdom kan det oppleves som livsviktig. Unge er per definisjon sosialt uerfarne, sårbare og på leit etter hva og hvem de er og hvor de hører hjemme. Derfor er det så viktig å ha den riktige buksa eller jakka, akkurat de skoa, den kule skoleveska og akkurat den sykkelhjelmen. Tingene er ikke bare funksjonelt utformet for å passe til ulike aktiviteter, det være seg stisykling eller ridning, eller for bestemte anledninger – som skoleball, men de leses også som tegn, om hvem en er eller kan bli, og ikke minst, om hvem en ikke er og ikke ønsker å bli. Og ingen er vel så på vakt etter å lese disse tegnene som nettopp unge, på jakt etter tilhørighet ute i verden. Og ut fra erfaringer med egne barn er det lett å slå fast at engstelsen for å trå feil er en sterkere drivkraft enn ønsket om å være eller bli noe.

Forbrukets identitetsbærende rolle for ungdommen kommer klart fram når en tar et raskt blikk på NRK TV-seriene Skam, Rådebank og 19, den siste kanskje litt mindre kjent enn de to andre. Ifølge NRK er 19 «en serie om å være i slutten av tenårene, og å prøve å finne sin egen stemme i støyet av andres sterke meninger», der universet er hentet fra et mer etnisk mangfoldig drabantbymiljø i Oslo. Mye er likt mellom ungdommene i de tre seriene, de beskriver tross alt den samme tiden, med ungdom som har de samme behovene og lengslene, bl.a. etter tilhørighet og frihet. Men mye er også forskjellig. Klær, sko, vesker og andre forbruksgjenstander gir kodede signaler om hvem de ønsker å være, hvor de ønsker å høre til. Med noen få unntak er det ikke vanskelig å plassere rollefigurene i riktig serie, og de som ikke er så enkle – som den hijabkledte Sana i Skam, eller Oslojenta Ine i Rådebank – er lett identifiserbare nettopp gjennom tingene de bærer på seg og med seg, forbruksgjenstandene som antyder at de kan være feilplassert med usikker tilhørighet.

Slik er forbruk noe som forener, og samtidig noe som skiller. Forbruk brukes til å markere og skape enhet innad og forskjellighet utad. På sitt mest karikerte har dette blitt beskrevet som et stammesamfunn. I markedsføringslitteraturen beskrives «consumer tribes» som grupper av mennesker som er følelsesmessig forbundet gjennom ensartede verdier og praksiser – der de bruker produkter og forbruksvaner til å skape samhold og å utrykke identitet. Forbruket brukes til å markere hierarkier basert på hvem som har og hva som gjelder som kulturell kapital.

Forbruksindustrien vet å utnytte disse mekanismene. Ikke bare jobber de ufortrødent med å differensiere klær og utstyr til ulike aktiviteter, det finnes hjelmer for hockey, slalåm, snøbrett, sykling, klatring m.m. – og nåde de som blander kortene. Men de differensierer også etter hvem som kan bruke dem, rosa og rødt til jentene, og blått og grått til gutta – teit, men prøv å bytte. Men industrien går lengere enn det; de vet utmerket hvem de henvender seg til med hva, om det er på Oslo Vest, på Stovner eller i Bø. Foreldregenerasjonen ser knapt forskjellene, men ungdommen leser de sublime tegnene automatisk, nærmest instinktivt. Klesbutikkjeder ansetter kule ungdommer, med høy cred og kulturell kapital i nærmiljøet, for å være forbilder og selge klær til sine jevnaldrende. Det er kynisk, og det virker.

Et åpenbart problem med dette tilhørighetsspillet er at det koster penger å delta og at penger er ujevnt fordelt. Statusgjenstander er dyre, nettopp fordi de er etterspurte, og med motenes stadige oppdateringer, der det som var in i fjor ikke nødvendigvis gjelder lenger, renner kronene raskt. Dette er ubarmhjertig og konsekvensene kan være ubehagelige, for ikke å si skamfylte.

Tilbake på kjøkkenet, blant rosa og lyseblått tyll, satt også Julia. Hun strålte, hun også – selvsikker i nydelige pasteller. Når jeg tenker tilbake kan det ikke ha vært enkelt for moren hennes – alenemor fra Bosnia, med jobb i en barnehage – å skrape sammen penger til datterens deltakelse i dette vestkantens «rit de passage». Men hun klarte det, kjolen ble kjøpt brukt på Finn.no. Det var det ingen som kunne se, men de visste det – alle sammen.

The Belong project’s impact and user groups

clarajul on 4. november 2021

“Relevance” and “impact” are two words with increasing significance for researchers around the world promoted by the European Commission to “better align science and society”. When we applied for research grants in spring 2020, we had to convince the commission evaluating our proposal that our project is relevant in the sense of addressing a grand, social challenge. In our case, the social challenge was social inequality. We also had to convince the commission that our project would have impact by contributing to reduce social inequality. Our impact goals are connected to yet different from the project’s goals.

The project’s goals are to increase current knowledge on poor children’s social exclusion and inform policy about how this can be solved. Our impact goals, on the other hand, regard how the knowledge and the information are taken up by user groups such as research milieus, organizations, and regulators.

Photo by **Vanessa Loring** from **Pexels**

So, how what kind of user groups is the project supposed to influence – and how?

Of course, the ultimate user groups of the Belong project are the problem’s “owners”; poor children with and without an immigrant background. Throughout the project we will encourage representatives from these user groups to take part in the project – interviewing and observing them at different arenas: at home, at schools, and in leisure time. Amongst others, we will ask children to take photos of their belongings and publish them at a WebGallery on the project’s website. We will also ask them to participate in workshops and act as “co-researchers” analyzing the photos and critically evaluating preliminary research results.

Beyond this, we expect that the project’s research results will be used by other researchers working with social inclusion of children with different economic and ethnic background. We will develop new knowledge about children’s belonging and turn this insight into indicators that can be further examined in national and international surveys conducted by two of the project’s partners. The national and international surveys will be conducted by NOVA’s Ungdomsforskning and Hebrew University of Jerusalem and Goethe University Frankfurt.

We will also further develop the concept of belonging and analyze how it best can be explored methodologically. If our research results are successfully disseminated in peer-reviewed scientific journals or books, they may also benefit researchers who are working with social exclusion/inclusion of other vulnerable groups, for example people with disabilities and older people. An international network of researchers will be built and some of them will be invited to join us in co-writing a research proposal in 2024 addressing children’s belonging at European scale.

By including one Ph.d. and two master’s students in the Belong project we will impact OsloMet’s education. The project can also benefit OsloMet students who want to base their master thesis on data freely offered by NOVA’s Ungdomsforskning.

We will also invite representatives from organizations and regulators working with children, poverty, and immigration to take part in the project, for example by participating in the project’s workshops that will be arranged every sixth month or join our closing conference in 2025. We will also publish popular scientific articles to be published in newspapers and policy briefs to be published on our website. The idea is to encourage these user groups to act in ways contributing to reduce social exclusion and marginalization among poor children.

Some of the results will also be used to validate SIFOs Reference Budget. (https://www.oslomet.no/en/about/sifo/reference-budget). The Reference Budget is a normative based online budget tool showing a reasonable level of consumption of a variety of consumer goods and services of different kinds of Norwegian households. As the budget is used by the Norwegian Labor and Welfare Administration (NAV) and private banks to estimate levels of financial support for its many clients and customers, the research results will have a direct impact on people’s private economy. The Reference Budget is itself an example of a high-impact project by virtue of being one of the websites at OsloMet with most visitors.

Indeed, when we wrote the research proposal, we could not know whether the project would succeed in affecting these user groups. As the project’s alleged impacts are goals that may or may not be realized, we are fully aware that some may regard them as false promises – as empty buzzwords used to give the commissions evaluating our proposals the (false) impression that our project is better than our competitors’. However, from our point of view, the mandatory impact-goals helped us to reflect on how our research results could be used for a better cause.

For us, keeping these promises is a serious ethical concern – a social contract that we have made with people, “the taxpayers”, who have funded the Norwegian Research Council and, hence, ultimately, us. To inform the general population we will publish news from the project and blog about things that may be of interest. To succeed, the Belong project relies not only on the project group, but also on the responses it gets from its potential users. The only thing we can do is to encourage potential users to follow the project and to join us in our attempts to make a difference 😊. Feel free to reach out to us.

Text by Anita Borch (BELONG project coordinator, SIFO), 3. November 2021

Kick-Off Meeting

clarajul on 25. oktober 2021

The BELONG project’s kick-off meeting took place on the 30th and 31st of August at OsloMet with keynotes speakers and guests attending online.
The kick-off seminar started with a warm welcome from project leader Anita Borch and was followed by inspiring keynotes on the concept of belonging and children’s belonging both in Norway and on an international scale.

Anita Borch is welcoming the speakers and participants. — Belong Kick-Off Meeting credit Kjersti Lassen

Vanessa May, Professor of Sociology and Co-Director of the Morgan Centre for Research into Everyday Lives at the University of Manchester, spoke about the concept of belonging drawing on her inspiring research findings. She sketched out key discussions and concepts of belonging and defined belonging as «the feeling of being at ease with one’s self and one’s social, cultural, relational, and material contexts.» Vanessa May highlighted that belonging is temporal, connecting the past, present, and future, political and relational, and often tied to non-belonging. Due to its complexity and multidimensional character belonging may be even contradictory, she added.
Eva Johansson, professor at the Department of Early Childhood Education at the University of Stavanger presented the findings of the recently finished research project «Politics of belonging: Promoting children’s inclusion in educational settings across borders.» including fieldwork from Norway, Finland, Sweden, Iceland, and the Netherlands. The collaboration featured an analysis of the politics of belonging, a concept coined by Yuval-Davis. One of the most surprising findings for the audience was that there is no term for belonging in Iceland which points to the importance of the context and relations of belonging. She also presented that children’s communities create conditions for belonging and highlighted the relevance of closeness, conflict, and joyfulness.

Mette Løvgren and Christer Hyggen from NOVA, Norwegian Social Research Center, presented the potential of Ungdata (Junior) in the study of practices of belonging. Their presentation comprised three key elements that are central to the BELONG project, namely, people, places, and materials. They explained their findings on how satisfied young people are with their friends illustrating the results of the question if young people have at least one friend they can talk about anything with. In terms of places findings of the young people’s satisfaction at school and the neighborhood were put forth. Activities, the online world, and branded clothes were questions related to material aspects of belonging that the researchers gave insights into.

Participants at the conference venue — Belong Kick-Off Meeting credit: Kjersti Lassen

Asher Ben-Arieh, professor in Social Work, Dean of the Paul Baerwald School of Social Work and Social Welfare, and director of the Haruv Institute in Jerusalem is the founding editor-in-chief of the Child Indicators Research journal (CIR) and the Child Well Being: Indicators and Research book series. He presented the Children’s Worlds – The International Survey of Children’s Well-being and outlined first findings on belonging to people a child lives with, friends, school, and the area a child lives in. In addition, Asher Ben-Arieh shared new insights into the results of a study on children’s wellbeing in Israel during the Covid-19 pandemic.
Mari Rysst, Professor at Innland University Norway of Applied Sciences and Research and Professor at SIFO (Consumption Research Norway), shared her findings from her research on minority children, consumption, and belonging from an intersectional perspective. She explained that after a Norwegian White paper in 2001 on Norwegian childhood with a pricetag (NOU2001:6) there has been increasing attention on consumption among young people in Norway.
The keynotes were followed by two workshop sessions with discussions and exchanges about the project, the different work packages, and fieldwork, next steps, and knowledge on young people’s belonging.

Text by Clara J. Reich (PhD candidate at SIFO), 15. November 2021

Kort om BELONG

clarajul on 11. oktober 2021

Tilhørighet blant minoritets- og majoritetsbarn i lavinntektsfamilier (BELONG)

En gruppe med barn som ser på samme tegneseriebok — Credit: Pexels Cottonbro

Prosjektet skal studere 12-åringers tilhørighet til blant annet mennesker, steder og ting for å få kunnskap om hvorfor noen faller utenfor samfunnet i voksen alder.

Et viktig mål for velferdsstaten Norge er at alle barn skal ha en trygg og god oppvekst. Studier indikerer imidlertid at andelen barn som marginaliseres og sosialt ekskluderes øker, særlig blant barn og unge som kommer fra familier med innvandrerbakgrunn og lav inntekt. Hvorfor det er slik vet vi ikke nok om. Vi vet imidlertid at dette har store kostnader for individene det gjelder og samfunnet ellers. De individuelle og samfunnsmessige kostnadene knyttet til marginalisering og sosial ekskludering er betydelige i form av frafall fra skole, uførhet og fremtidig arbeidsløshet. Om prosjektet evner å hindre denne type livsløp, kan det få stor innvirkning i samfunnet.

Ideen bak prosjektet er å studere marginalisering og sosial ekskludering i lys av ny «tilhørighetsteori». Tilhørighet viser til grunnleggende behov for «ontologisk sikkerhet» – en følelse av å være «hjemme», av velvære og trygghet og av å passe inn i våre omgivelser og i verden for øvrig. Følelsen av tilhørighet kan knyttes til mennesker, steder, ting o.a., og kan ha positive og negative konsekvenser. Prosjektets mål er å øke forståelsen av barns (12-åringers) tilhørighet, og med dette bidra til å bedre kunnskapsgrunnlaget for politikkutformingen på feltet.

fire barn som ler og koser seg — Credit: Pexels Cottonbro

Forskningsspørsmålet omhandler hva slags praksiser fremmer og hindrer barns tilhørighet, der konsekvenser og løsninger tillegges vekt. Prosjektet ønsker videre å bidra til forskningsfronten empirisk, teoretisk og metodisk. Empirisk vil det øke forståelsen av hvorfor noen barn og unge marginaliseres og ekskluderes og andre ikke. Teoretisk vil vi bidra til styrke koblingen mellom tilhørighetsteori og praksisteori. Metodisk vil vi videreutvikle teknikker som er spesielt egnet til å studere praksiser blant barn og voksne med varierende språkkunnskaper, slik som visuell etnologi, brukerinvolvering, barn som medforskere og kvasieksperiment.

Prosjektet løper i perioden 2021-2025 og er koordinert av Forbruksforskningsinstituttet SIFO ved OsloMet, i samarbeid med Velferdsforskningsinstituttet NOVA ved OsloMet, Paul Baerwald School of Social Work and Social Welfare ved Hebrew University i Jerusalem (HUJI) og Institut für Sozialpädagogik und Erwachsenenbildung (WE V) ved Goethe-Universität Frankfurt.