De 30-talls norske kommunene som har inngått avtale med Norwegian Re:Textile om sortering og videresalg av brukte tekstiler som de har samlet inn har uttrykt til gründer Knut Skinnes at de er overrasket over hvor mye de får inn. Straks skal han sende den første forsendelsen for salg av ombruk utenfor Norge til Ukraina, mens gjenbruk i Norge skjer i mindre skala.
– Vi har faktisk kjørt lagersalg her tre ganger allerede, forteller Knut, som peker på de forskjellige fraksjonene som er vurdert og sortert i den store hallen han leier, med et moderne bygg for selve sorteringen, som er laget utelukkende av ombrukte materialer. I sorteringsrommet gjennomgås sekkene som er levert til kommunene av kvalifisert personale. – 70 prosent går til gjenbruk, 20 prosent til materialgjenvinning og 10 prosent til forbrenning, er den foreløpige løypemeldingen, på det som er sortert til nå.
Lagersalg på torsdager
De har gjort avtale om eksport av det som ikke selges i Norge, i første rekke til en aktør i Ukraina. Første lass på om lag 30 tonn var klar til utkjøring ganske snart. – Vi deler inntektene fra salget vårt med kommunene, forklarer han, i tillegg betaler kommunene for å levere til sortering. Dess mer som kan selges, dess mer tjener alle på dette. Det som skal selges i Norge er kremen, som går til bruktbutikker, til fotografering om det skal i den planlagte nettbutikk, og noe utsorteres også for to som har bedt om særplukk av tekstiler og materialer for quilting. Noe som er ødelagt, som ansees som verdifullt nok at det likevel kan reddes, er tatt ut og ligger på systua. Her er også restene etter siste lagersalg, med priser. Torsdag er lagersalg dag.
– Vi ser på tidsbruken, prising er jo tidkrevende, det samme er fotograferingen, men jeg tror ikke KI løser dette bedre enn mennesker, i dag er det fem ansatte, selv om det kan bidra til mye bra. I tillegg sorterer vi på fiber, som det er marked for, ull, bomull og polyester, og leverer disse til aktører som gjør resirkulering, sier Knut og viser frem de to scannerne som de ser hva fiberinnholdet er. Disse aktørene er utenfor Norge, og spinner ny tråd av materialene. Prisene på jomfruelig råstoff må opp, og det må etterspørres resirkulert materiale om det skal bli skikkelig fart på dette markedet, understreker han.
Scanneren sjekker fiberinnholdet.
På spørsmål om noe burde vært utsortert i de tusen hjem, som sokker, boxere og nylonstrømper, mener Knut ‘nei’, og begrunner det med at en gang i fremtiden vil det være en nedstrømsløsning også for disse plaggene. Det kan dog hende at å gjøre det enkelt for folk, bidrar til å usynligjøre avfall og dermed har mer enn en side. Hvorvidt det bidrar negativt, fordi andre modeller ville ha vært mer avfallsgenerende, er jo noe som kan og kanskje burde vært studert.
Finansiering har Knut fått av Handelens Miljøfond, Innovasjon Norge og Varner-gruppen. Noe kommer også fra egen lomme. Det burde bli flere tilsvarende anlegg rundt i landet for å håndtere mest mulig lokalt, alle behøver ikke gjøre alt; jeg kan håndtere videresalget, for eksempel, mener gründeren. Han har tro på lønnsomhet, selv uten EPR penger. Kommunene betaler et sorteringsdepositum på 5.000 kroner per tonn. Inntekter fra salget av alt de sorterer deles, slik at kommunene, eller øvrige kunder, får 75 prosent av denne inntekten, og Re:Textile 25 prosent.
Her ligger store mengder innsamlede tekstiler fra i underkant av 30 kommuner.
– Vi tar imot tekstiler fra i underkant av 30 kommuner i dag. Det er også forventet at kommunene vil være vår største kilde til råstoff, men vi er også åpne for å ta imot fra innsamlere, merkevarer med flere – som ønsker å avhende sine tekstiler, sa Knut til Dagsavisen, da de nylig besøkte ham. Han viser oss eksempler på merch t-skjorter og arbeidstøy, som får nytt liv, med overklistret nye logoer.
Løser ikke tekstilfloken
Knut mener mer må styres politisk, som pålagt resirkulert innhold og pålagt gjenbrukssalg, noe vi ikke er helt enige i, med tanke på noen merkevarer hvor dette er helt uaktuelt, som Vera & William. Luksus undertøy i ull og silke må unntas.
Knut er ærlig på at Re:Textile ikke løser tekstilfloken, hans ambisjon er å gjøre systemet ørlitegrann bedre. – Kommunene er overrasket over hvor mye de får inn, de hadde ikke trodd det var så mange tonn.
Og da er det godt at hallen er stor, og at første lass til Ukraina snart hentes.
Vårens internasjonale moteuker er over, men likevel var det noen ‘bønder’ som dro til Motebyen med stor M: Paris. I bagasjen: Norsk ull og et foredrag om tingenes tilstand.
Anledningen var en europeisk rundbords konferanse i sammenheng med Collectif Tricolors årsmøte, som Tone ble invitert til å lede sammen med den franske ullorganisasjonens leder Pascal Gautrand. Men tittel ‘European wool: A bright future?’ var meningen å få innblikk i et knippe ullprosjekter på det europeiske kartet. Settingen var ellers et gammelt verksted for kunstvev rett ved Place d’Italie.
I salen satt også representanter for fransk landbruksdirektorat, som fortalte at problemene tårner seg opp for fransk landbruk, men å få opp bruken av lokal fransk ull var noe de hadde tro på. De var dermed svært nysgjerrige på det norske systemet med ullsubsidier, ullstasjoner og klassifisering.
Tone og Pascal ledet rundbordsdebatten.
De hadde tidligere forsøkt å kontakte EU-landenes ambassader for informasjon rundt ull-håndtering, men med lite hell, så de var svært glade for den hjelpen vi kunne tilby. I Frankrike er det or tiden full krise i landbruket, og landet er ikke lenger selvforsynt på matsiden. Frankrike bruker lite egen ull, men Collectif Tricolor har ambisjoner på kort sikt om 50 prosent lokal bruk.
Ved siden av vår presentasjon av Norges ullne status, med ferske resultater fra Amazing Grazing og Tekstilbønder og Motelandbruk, fikk vi høre om InterReg prosjektene Alptextyles, Marlaine og Woolshed, samt om British Wool Marketing Board. Hvorfor de to norske fikk litt fnatt av den siste (som viste Viking Wool of Norway merket) vakte undring, men vi fikk forklart hvorfor vi får utslett hver gang vi ser merket.
AlpTextyles presenterte ideer på hvordan lokale produkter kan markedsføres bedre.
Et annet tema var ullvasking, da en av de til stede skulle starte et ullvaskeri i Frankrike, basert på mye mindre vann, strøm og kjemikaliebruk. Vår venninne fra det portugisiske ullmuseet var svært interessert i denne diskusjonen da Portugal er ferd med å miste sitt ullvaskeri. I tillegg har Collectif Tricolor en idé om mobile vaskerier, så her kan mye skje. Ikke minst fordi det Nortura-eide vaskeriet i Bradford går svært dårlig for tiden, ble vi fortalt av samme herre.
Fredag 6. juni, 08.30-10.00 på Litteraturhuset, Oslo
Prosjektet Belong går mot slutten, og vi markerer avslutningen med lansering av bok med resultater fra prosjektet. Til lanseringen har vi invitert de to internasjonalt anerkjente sosiologene Allison Pugh og Vanessa May til å innlede om tilhørighet. Deretter vil bidragsyterne gi smakebiter fra boken.
Prosjektet Belong er finansiert av Norges Forskningsråd. Anita Borch ved SIFO er prosjektleder.
Om boken
For barn og unge er tilhørighet avgjørende, da den former deres identitet, relasjoner og opplevelse av fellesskap i hverdagen. Men behovet for fellesskap og trygghet kan også føre til grensedragning mellom oss og dem og dermed utløse prosesser av inkludering og ekskludering, makt og avmakt, kontinuitet og endring.
Gjennom levende eksempler utforsker denne boken hvordan barn skaper og opplever tilhørighet til jevnaldrende, steder og ting. Første del undersøker hvordan materielle goder påvirker barns sosiale tilhørighet, med eksempler som mat, klær og digitale spill. Andre del ser på hvordan tilhørighet tar form i ulike sosiale arenaer, fra barnebursdager og fotballbanen til mer utfordrende sammenhenger som kriminell aktivitet. Tredje del tar for seg barns tilhørighet fra et profesjonsperspektiv, med innsikter fra sosialarbeidere, helsesykepleiere, lærere og andre yrkesgrupper som spiller en sentral rolle i barns liv.
Boken retter seg primært mot masterstudenter, undervisere og forskere innen barne- og ungdomsfeltet, men vil også være relevant for fagpersoner innen politikk og sivilsamfunn.
De aller fleste vil tenke at varer som varer lenge er en god ting for miljøet. Det er på et vis så selvsagt at det ikke blir stilt spørsmål ved. Men vitenskap er å stille spørsmål, også de vi tror vi vet svaret på og så finne bevis (empiri) som kan bekrefte eller avkrefte.
Tekst Ingun Grimstad Klepp
Hvordan vil lenger levetid spare miljøet? Hva slags empirisk forskning er det som viser det? Materialet for å besvare spørsmålet er tidligere forskning. Mange påstår at lengre levetid er det beste for miljøet, problemet er bare at de ikke vet det.
109 publikasjoner om produktlevetid innenfor alle typer forbruksvarer er gjennomgått. Dette er forskning om ting som elektronikk, hvitevarer, biler, klær og så videre. Disse påstår at lenger levetid sparer miljø. Vi har forfulgt påstandene for å se om de er belagt med empiri eller med referanser til andre. I dette arbeidet fant vi 85 publikasjoner til, slik at det analyserte materiale til sammen er 194 vitenskapelige tekster.
Overraskende
Det overraskende, ja nær sagt sjokkerende, er at i disse fant vi kun 8 studiene som faktisk bygde på empiri. Og de var langt mer beskjedne i sine konklusjoner. I motsetning til de antatte produksjonsbesparelsene som følge av produktlevetid i de aller fleste av publikasjonene inkludert LCA-ene, stiller resultatene fra disse publikasjonene enten spørsmål ved om slike besparelser forekommer, eller de fremhever at besparelsene er begrensede.
Diskusjonen om levetid har eksplodert i både forskning og politikk. Det haster derfor med å utvikle kunnskap som ikke bygger på tro. Vi er derfor stolte av våre to nye artikler. Den ene som viser hva vi vet – og fremfor alt ikke vet – om sammenhengen mellom levetid og miljøbelastninger, og den andre om hvordan levetid brukes politisk i EUs tekstilstrategi. Begge artiklene har Irene Maldini som førsteforfatter og hun har jobbet som en helt med de to, sammen med Ingun og Kirsi.
Avslørende
Vi kan ikke huske å ha publiserte noe noen gang som er så avslørende og som så grunnleggende er på kollisjonskurs med alt fra sunn fornuft, gode forskningskolleger og dessverre også deler av våre tidligere arbeider. Vi som andre forskere bør vite hva vi sier, og nettopp ikke skrive ting fordi det høres ut som om det stemmer. All ære til Irene for hennes mot og klarsyn.
Nå håper vi på debatt! Både om hvordan levetidsforskningen – og kanskje miljøforskningen – kan komme over i et bedre spor. Også hvordan det er mulig at forskning er blitt så upresis, uetterrettelig og ja… blind. Det gjelder også om det politiske, hvordan alle forsøk på å utvikle politikk som omhandler mengder effektivt knebles, gjennom å oversettes til at det er produkters levetid som skal forlenges, og ikke deres antall som må reduseres.
På Holdbartfest ønsker Norges Husflidslag å heve statusen til husflid og tradisjonshåndverk og vise hvordan praktisk kunnskap henger sammen med en mer bærekraftig livsstil. Velkommen til alle dere med interesse for en «grønnere» livsstil, reparasjon og vedlikehold og som ønsker mer praktisk kunnskap om disse temaene. Arrangementet skal inspirere til bærekraftige valg gjennom foredrag, gi praktisk kunnskap gjennom workshops og kurs, og salgsboder med bærekraftige produkter basert på tradisjonelle håndverksteknikker.
12.00 – 12.45 Fast Fashion – prisen BAK de billige klærne, Lisa Blom
13.00 – 13.45 Øvre Brekkebakkdn – En gjenbrukshistorie, Tor-Evert Grøndal
14.00 – 14.20 Økt verdi og bevissthet om lokale tekstilressurser og småskalaprodusenter, Nina Alsborn Fibershed Norge og Tekstilbønder og motelandbruk
14.30 – 14.50 Håndverk for fremtiden, Ingeborg Malterud
2. juni kl 10:00-14:00. Arrangementet vil holdes på OsloMet, Pilestredet 46, Clara Holsts hus (rom Q101).
Forskningsprosjektet «Se min (brukte) kjole» inviterer til sluttkonferanse for å presentere og diskutere resultater fra to års tverrfaglig arbeid med tekstilgjenbruk.
Vi tar utgangspunkt i spørsmålet: Hvorfor er det fortsatt så lavt gjenbruk av klær i Oslo og Norge – og hvordan kan vi øke gjenbruket på en måte som gir størst mulig positiv miljøeffekt?
Gjennom dagen får du innsikt fra både akademia og næringslivet, samt konkrete eksempler og erfaringer fra aktører i bransjen.
The CISUTAC Sustainability Forum’s new webinar series is designed to inspire dialogue and share practical knowledge for a more sustainable textile sector. Sessions will bring together experts, innovators, and changemakers to explore actionable strategies for closing the loop and promoting circularity across the textile value chain. Professor Ingun Grimstad Klepp will participate in the first edition, taking place on 13 May and hosted by ACR+ (Association of Cities and Regions for Sustainable Resource Management). This session will focus on key findings related to textile waste collection. Also explored will be real-world case studies from across Europe and examining how citizen behaviour can directly impact waste prevention.
Consumer goods environmental policy is increasingly focusing on product durability and product lifetime extension (PLE) to reduce their impact. Given the growing societal relevance of PLE, this review investigates the discourse about its environmental effects, and the empirical knowledge that substantiates this discourse. One hundred and nine relevant articles were selected from 388 distinctive records identified in two databases, Scopus and Web of Science. The statements about the environmental effects of PLE in these publications were extracted and analysed, and a detailed process of backward citation tracking was followed to identify the empirical base substantiating these statements, leading to 85 additional publications that were included in further analyses.
The findings show that the main environmental benefits expected from PLE are related to reductions in the volume of goods produced, which result from expected reductions in demand due to delayed product replacement. However, this reasoning is based on two under-researched assumptions about consumer and industry behaviours: that the demand for new products is driven by replacement, and that decisions on production volumes in the industry are driven by consumer demand. The empirical base in the field is dominated by quantitative assessments that reproduce these assumptions rather than studying them. The findings from a handful of field studies that investigate the presumed behaviour, question that it applies. Therefore, a research agenda is proposed to better understand the relations between product lifetimes and material flows and the influence of consumer and industry behaviour over them. Moreover, given the current gap between the durability discourse and the empirical knowledge that would be needed to substantiate it, recommendations are made for academics, policy makers, advocacy groups, and businesses environmental strategists to moderate their expectations from product longevity measures.
The 2025 SCORAI Europe Conference took place at Lund University in Sweden on April 8-10. SCORAI (Sustainable Consumption Research and Action Initiative) is an international network of researchers and practitioners focused on sustainable consumption. This year’s theme, Mainstreaming Sustainable Consumption, brought together a community of thinkers and doers – including several researchers from SIFO.
By Anna Schytte Sigaard
Kirsi Laitala presented a paper from the CHANGE project, co-authored with Irene Maldini, titled “Access to Clothing in a Context of Material Abundance: The Role of Income.” The presentation was part of the session on “Consumption Corridors: Guaranteeing Human Wellbeing Through Upper and Lower Limits to Consumption.” Based on consumer surveys conducted in Norway, Germany, Japan, the UK, and the USA, the study highlighted the need to reduce clothing consumption in affluent societies to achieve social justice and environmental sustainability, noting that clothing consumption continues to grow despite its significant environmental impact.
By examining the relationship between household income and clothing consumption, the research reveals that income does not significantly affect the total number of clothing acquisitions, likely due to decreases in the relative price of clothing and access to second-hand clothing. However, higher income does correlate with increased expenditure, purchases of new clothing, and product prices. The findings suggest that future policies aimed at reducing consumption volume in affluent nations should be combined with others that preserve equitable consumption levels in different income groups, involving stakeholders such as clothing companies, resellers, and municipalities.
PhD Research Contributions
SIFO researchers Vilde Haugrønning and Anna Schytte Sigaard also took stage in the “Practice Theory & Sociology” session. Vilde presented her work titled “The feminization of clothing consumption: Exploring drivers behind garment accumulation from a practice-oriented perspective”. Drawing on fieldwork with 15 Norwegian couples, her research allowed for a gendered comparison between couples that take part in many of the same practices and share the everyday life. Findings showed that acquisition is driven by everyday occasions, emphasizing the habitual nature of clothing consumption. In addition, women’s wardrobes were typically larger and growing faster, particularly among younger participants. While many participants, especially women, expressed a desire to reduce their clothing consumption, structural barriers made this difficult. The findings highlight that clothing acquisition is not simply a matter of personal choice or need, but rather a complex process influenced by gendered expectations around appearance, dress, and social practices.
Vilde talked about “The feminization of clothing consumption: Exploring drivers behind garment accumulation from a practice-oriented perspective”.
Anna’s presentation, “Cultural Conventions and the Contradictions of Sustainable Clothing Consumption”, shared early findings from in-depth interviews with 28 Norwegian households about textile disposal. Combining theories of social practice with convention theory, the analysis identified a variety of underlying justification people draw on, ranging from market to civic to environmental reasoning. Interestingly, while many participants referenced sustainability, these justifications often clashed with other cultural norms that still promote acquisition and disposal. The study highlights the tension consumers face when navigating the ideals and realities of sustainable consumption.
Anna’s theme was “Cultural Conventions and the Contradictions of Sustainable Clothing Consumption”.
SIFO researchers Kirsi Laitala, Harald Throne-Holst, and Ingrid Haugsrud were co-authors in two presentations from the Horizon Europe project CARE. Harald presented “Sustainable Interventions in Clothing Consumption and Food Waste: A Systematic Literature Review,” which was part of the “Interventions Toward Circular Consumption” session. Nina Mesiranta from Tampere University presented “Circular Consumption Behaviour Change from a Practice Theoretical Lens: A Systematic Literature Review,” in the session on “Practice Theory & Sociology.” Both presentations were based on a systematic literature review conducted in the CARE project.
The reviews focused on interventions and their effectiveness in shifting consumer behavior toward more circular and sustainable practices, particularly in food waste and clothing consumption. From a theoretical standpoint, our research aimed to assess the extent to which interventions with practice theory or practice theory-based elements have been applied. We found that the most effective interventions combined multiple strategies or adopted a systems approach. The results of these studies are crucial for guiding future efforts to shift consumer behavior and practices toward greater sustainability, as they highlight effective intervention strategies and provide valuable empirical evidence to inform policy development, helping to design more impactful programs and initiatives.
Harald on stage.
SIFO also presented two posters:
“The Impact of Shopping Practices on Reusable Bag Consumption: A Nationally Representative Study from Norway” by Hanna Seglem Tangen and Live Bøyum, and
“Invasive Products – The Case of Disposable Gloves in Norwegian Everyday Life” by Atle Wehn Hegnes, Kirsi Laitala, and Nina Heidenstrøm.
Both poster presentations aimed to reduce plastics consumption by examining single products such as plastic bags and disposable gloves, to better understand the conditions of their use practices.
Other Conference Contributions on Clothing and Textiles
Two dedicated sessions focused on clothing and textile research.
«Sufficiency business models: Fashion sector case studies” highlighted production-side strategies for a more sustainable fashion industry. Topic included reuse and recycling, marketing approaches to reduced consumption, circular strategies among designers, circular fashion business models, and the “Wellbeing Wardrobe” as a tool for just transitions in the industry.
“Fashion and Textiles”, chaired by Lars Fogh Mortensen (European Environmental Agency), opened with findings from the EEA’s latest report “Circularity of the EU textiles value chain in numbers[1]”.
Arjan de Koning (Leiden University) presented findings based on an examination of the post-consumer textile management chain in the Netherlands including a mapping of stakeholders. They found that tension existed between actors in this network when interests became competing. In addition, they discussed the problems with the legal definition of textile waste as “intention to dispose” as this creates heterogenous perspectives on what waste is and is not.
Frida Eggert (Lund University) presented findings from her PhD project about secondhand shopping on digital platforms. She has explored the Swedish platform Sellpy enables different modes of shopping. Findings showed that the platform made slow and fast shopping, two opposed models of secondhand clothes shopping, possible at the same time.
Nicole Berggren (Lund University) explored the repair intention-behavior gap through a case study of Nudie Jeans.
Mariko Takedomi Karlsson (Lund University) initiated her presentation with a reference to the SIFO publication “The Plastic Elephant”[2]. They carried out a policy document analysis on plastic and textiles investigating the coherence across and between relevant European Commission’s strategies anchored in the Circular Economy Action Plan (CEAP) as well as subsidiary instruments such as directives and regulations. Tentative results indicated a limited coherence between the plastic and textile strategies regarding problem definition and scope, e.g. plastics are mainly discussed in the textiles strategy in relation to microplastic pollution, but not in relation to how integrated plastics and textiles truly are regarding issues of (eco)toxicological risks, fossil fuel use, and climate impacts of production. In addition, the textile strategy differed from other strategies which largely focused on protecting the consumer (for example from hazardous chemicals) whereas the textile strategy focused on consumer responsibility.
Jason Graham-Nye (University of Technology Sydney) presented their project on sustainable nappy alternatives. They carried out a qualitative field trial of compostable nappies with a collection system in Sydney and presented findings related to the complexities of implementing this sustainable alternative. Among other things, they found that the busy everyday life of parents allowed little room for adoption of new practices. However, their efforts had eventually been successful in Samoa where different systems of waste management had allowed for implementation.
«Det er langt fra beite til butikk,» påpekte administrerende direktør Cathrine Pia Lund i Miljømerket Norge da Devold Originals høytidelig ble overrakt Svane-lisensen i flaggskipbutikken på Sørenga i Oslo. Men med over 100 miljø og sosiale krav innfridd kunne norsk ull innkassere en viktig seier.
Omkring ett år med intensivt arbeid, hovedsakelig gjennom bærekraftsansvarlig Trude Ertresvågs brennende engasjement og at Norilia allerede hadde tatt jobben for flere år siden å svanemerke norsk ull, kunne Devold få det til, fra beite og til butikk for sin ikoniske islender og svalbardgenser.
«Vi måtte også få med Fatland ull på laget, som også vasker sin ull i England, vise at den norske ullen ikke inneholder insektmidler, og at alle fargestoffene og kjemiske behandlingene er trygge for miljøet,» forklarte Ertresvåg midt i Oslos urbane jungel, vegg i vegg med kafeer, kunst, kultur og motebutikker. At dette er mulig, handler i stor grad om at Devold eier sin egen produksjons bedrift og fargeri.
Det er ironisk, sa Ecolabel Norge sjefen Lund seg enig i, norske ullprodukter har nådd høyeste og tøffeste miljø-sertifiseringen som er mulig, mens i EUs Product Environmental Footprint vil samme genser få en miljøversting-vurdering. Sunt bondevett gjelder tydeligvis ikke alle steder…
Devold arbeider for øvrig med å miljø-sertifisere arbeidstøy og merinoullen, så det kan hende EUs flaggskip PEF får seg et norsk-avfyrt skudd for baugen.
