12. mars åpnet utstillingen Beyond fast fashion på Naturhistorisk museum, i et bittelite rom, men med et stort budskap: Volumene av tekstiler må ned og det mest bærekraftige plagget, er det du allerede har i skapet. Utstillingen vil stå ett år.
Utstillingen er en leveranse i Lasting-prosjektet, og Kirsi Laitala, som leder dette prosjektet for Forbrukerforskningsinstituttet SIFO ved OsloMet, er glad og stolt over at Naturhistorisk museum tok kontakt og så poenget med å fokusere på akkurat dette med overproduksjon og mengder. For Naturhistorisk museum var dette også en viktig satsing.
«Lasting har sett på politiske virkemidler, på hva bransjen kan implementere og på hva forbrukere mener om produkter,» forklarte Laitala. Det er da særlig resultatene fra det som handler om klær og tekstiler som er blitt fremhevet i utstillingen, de andre produktområdene (møbler og hvitevarer/kjøkkenvarer) er fraværende i akkurat denne utstillingen.
Fra foråpningen av utstillingen… husker alle når ‘toppen’ de har på seg er kjøpt inn? Og vet vi egentlig hvor gammel den er (om den er «second hand»?
I det utstillingen skal stå i et år, har Naturhistorisk museum, SIFO, Framtiden i Våre Hender og andre gode samarbeidspartnere planer om flere arrangementer og foredrag. Det første er satt opp 13. mai og mer informasjon følger.
Selve utstillingen er fokusert på at de som ser den skal tenke igjennom egne valg og hvor gamle de plagene de har på seg er. Utstillingen er lavterskel interaktiv, og et ønske fra Laitala er at alle som ser den emnetagger #beyondfastfashion om de poster på sosiale medier. DET hadde de glemt i sammenheng med tekstene!
I sammenheng med forslaget for utvidet produsentansvar, foregår det i sommer et pilotprosjekt i regi av Avfall Norge og deres REdu sommerprogram for student-internship. Fire master-studenter skal gå igjennom tekstilavfall som er samlet inn på Slemmestad og lage et oppsett for hvordan man kan lage plukkanalyser for å beregne hvor mye forurenser skal betale.
De fire master-studentene er Camilla Sunde (UiO), Eva Hovda (NTNU), Siri Vestengen (NTNU) og Saeid Sheikhi (Høyskolen Kristiania). Fagfeltene deres er variert og dekker materialteknologi, informasjons systemer, samfunnsøkonomi og digital økonomi/ledelse. Deres arbeid blir et viktig bidrag for målrettet produsentansvar idéen som er fremmet som et alternativ til det som vanligvis omtales som utvidet produsentansvar.
REdu er gjenvinningsbransjens kompetanseløft, som jobber med å få flere unge til å velge denne karriereveien, og i sommer er det i alt 70 studenter, de fleste på master-nivå, som skal jobbe med forskjellige prosjekter i mellom fire til åtte uker. «Våre» fire studenter skal holde på i seks uker og bruke i mange av ukene på Slemmestad med å se nærmere på innsamlede tekstiler, foreløpig har prosjektansvarlig Kristiane Rabben, Mepex Consult, samlet inn ett tonn de skal gjennomgå, men hun håper at de vil få inn firedobbelt slik at de får et godt datagrunnlag.
Siri og Eva aller første dag på jobb, ser på noen av tekstilene som er blitt samlet inn av Kristiane for å bli vurdert i prosjektet.
De fire skal se etter datomerking i plaggene, hvor vanlig eller forståelig dette er, de skal registrere varemerker, fiberinnhold, og klærnes tilstand, det siste ut i fra kriterier utviklet av PhD kandidaten Anna Schytte Sigaard. Akkurat hvor mye som må registreres og hvordan, skal de selv være med å utvikle, og på slutten av sommer-internshipet skal de levere en rapport om dette. Det blir også viktig å måle hvor mye tid det tar å gjøre vurderingene, lese av merkelapper, ta bilder av plaggene, osv.
Studentene hadde gode spørsmål på oppstartmøtet, og vil ha en bratt læringskurve på tekstiler i ukene fremover. Etter å ha sett på tekstiler i to dager, levert inn som restavfall (senere skal de også se på andre avfallsstrømmer), har Camilla følgene kommentar:
«Vi har evaluert det første oppsettet som har vært brukt tidligere og har utbedret det gjennom pågående diskusjoner. Det er virkelig fascinerende å være vitne til hvordan vår mangfoldige gruppe på fire individer, hver med distinkt utdanningsbakgrunn, kan bidra med unik innsikt og effektivt samarbeide for å generere gode løsninger.»
Eva legger til: «Det er virkelig forbløffende å oppdage den store mengden klær i restavfallet som fortsatt er i god stand og fullt brukbart. Mange av gjenstandene vi har undersøkt i dag er på langt nær fullt utnyttet. Dette vil unektelig påvirke mine personlige handlevaner, og medføre til at jeg revurderer valgene mine når det gjelder materialer og prioriterer å utnytte mine nåværende klær bedre.»
I løpet av kort tid fant de omkring 50 forskjellige brands (etter å ha gått gjennom 100 plagg), hvor 80-90% hadde intakte merkelapper i tekstilene. Bare en av disse var det umulig å lese. Det har vært et argument fra mange at disse ofte klippes av klærne eller at informasjonen vaskes ut, men det viser seg altså at de fleste ikke klipper dem av og at de forblir leselige. I sammenheng med at dette kan bli noe kunstig intelligens kan brukes til senere (med automatisk scanning/bildegjenkjenning), skal studentene også se nærmere på disse mulighetene, selv om dette er noe som vil bli utviklet mer i neste fase av prosjektet, når pilotprosjektet utvides til de andre nordiske landene og Baltikum.
I full gang med å registrere tekstiler på Slemmestad, oppgavene fordeles og jommen har de ikke funnet et plagg med prislappen på, allerede! I restavfallet.
Siri har en interessant observasjon om at de finner flere herre- enn dameklær i tekstilene som er samlet inn i Trondheim i et pilotprosjekt Trondheim kommune har sammen med NF&TA, hvor innbyggerne hver fjerde uke kan sette ut en pose med «ødelagte» tekstiler, klær og sko: «Det synes å underbygge at menn har en tendens til å slite ut klærne sine fremfor å donere dem eller kaste dem i restavfallet. En utfordring er kodene vi finner som skal angi produksjons- eller kolleksjons-år, fordi kodene er så forskjellige og ikke standardiserte.»
Saeid er også opptatt av det siste: «Etter hvert som vi går videre inn i denne analysen, blir det stadig tydeligere at det er et presserende behov for en standardisert løsning innen merking og produksjon av tekstiler på global skala, spesielt for produksjonsår.»
«Vi fant vi fant!» Fra venstre Camilla Sunde, Saeid Sheikhi, Eva Hovda, Jens Måge fra Avfall Norge, Kristiane Rabben fra Mepex og Siri Vesteng.
De vil være aktive på Instagram mens prosjektet pågår, helt i starten på REdus Instagram, og også med egen Instagram konto.
Først og fremst vil vi ønske deg velkommen som kollega! Dette er en veldig gledelig utvikling for Forbruksforskning Norge (SIFO) og vår klesforskningsgruppe, ved siden av selvfølgelig arbeidet i prosjektene du har ledelsen av arbeidspakker. Så først og fremst: velkommen!
I så lang tid har vi tenkt på deg i sammenheng med London College of Fashion, og nå er du tilknyttet tre skandinaviske institusjoner. Er det en spesiell tilhørighet til denne regionen som har resultert i disse tre nye ansettelsene?
Vel, det er en veldig vakker region, da! Og seriøst, det har vært en jevn – og voksende – engasjement innen bærekraft-, design-, mote- og tekstilarbeid i de nordiske landene de siste tjuefem årene, og jeg er nå beæret over å kunne knytte meg til dette arbeidet i tre forskjellige institusjoner.
Er de to andre stillingene veldig forskjellige fra din rolle hos SIFO?
Alle rollene er ganske forskjellige, og trekker på ulike deler av min kunnskap og ferdigheter. Noen er mer designbaserte, andre mer strategiske, mens arbeidet ved SIFO er mer spesifikt knyttet til forskningsprosjekter.
Forskningsprosjektet ditt, Craft of Use, brakte inn et nytt perspektiv på hvordan vi bruker klærne våre på en myriade av måter; som har inspirert mange til å revurdere forholdet sitt til klær. Hvordan førte denne forskningen til for eksempel Earth Logic og dine innspill til ny forskning? Er det en «tråd» som vever seg gjennom forskningen din?
Craft of Use-prosjektet startet i 2008 som en måte å få et glimt av hvordan «mote» kan se ut i et landskap etter vekst-paradigmet. Tanken var at i en verden utenfor «forbrukerisme» når klær ikke lenger kjøpes tankeløst, får ferdighetene til å bruke plagg på en god måte, med hengivenhet og omsorg, ny betydning. Disse ferdighetene vil bli de viktigste valutaene for moten når vi går bort fra stadig vekst, for de vektlegger også praksis, ikke bare produkter og brukere, ikke bare plagg. Gjennom en type hybrid etnografisk-design forskning, koblet Craft of Use-prosjektet sammen hverdagen (brukerens liv), system-spørsmål om økonomiske og sosiale strukturer vi tar for gitt, og relasjonspotensialet til andre måter å koble design til handling. Earth Logic, antar jeg, er en åpenbar videreføring av denne tilnærmingen. Den bruker også en lignende aksjonsforskningsmetodikk og er tilsvarende radikal.
Teamet på KLOTHING senteret i København: Fra venstre Else Skjold, Trine Skødt, Mette Dalgaard Nielsen and Kate Fletcher.
I de to prosjektene Lasting and CHANGE, hvor du leder to arbeidspakker, ser du utenfor den vestlige tilnærmingen til forbruk og mote/klespraksis med en ny linse eller et «kaleidoskop». Er dette utfordrende for deg personlig og også for forskning generelt?
Det er både personlig utfordrende, og utfordrende å forske på, og nødvendigvis er det nettopp det. For lenge har de dominerende ideene innen felt som mote og bærekraft blitt antatt for å være universelle, med antagelsen om at ingen sitter utenfor disse ideene, utenfor dette epistemiske territoriet for kunnskap og innsikt. Men med denne antagelsen følger at ting blir helt borte og fornektelse av andre perspektiver, realiteter, muligheter, osv. Når vi ser på flere perspektiver, takler vi noen av de største temaene som vestlig hegemoni, at mennesket er eksepsjonelt, patriarki, men det handler også om små praktiske ting som hvordan man skriver ting i listeform, som dermed introduserer et hierarki, som igjen medfører en utilsiktet prioritering eller et maktforhold.
Noe av fokuset i Mathilda Thams and din Earth Logic handler om en mer lokalisert og mangfoldig tilnærming til klær og mote. Jeg synes personlig dette er fascinerende, og det resonnerer med så mye av det som må på plass for å «reparere» vårt nåværende system, hvis vi i det hele tatt kan reparere det, da. Har du noen tanker du er villig til å dele rundt dette, om systemendring innenfor dagens økonomiske system?
Lokalsamfunnsbasert handling blir gang på gang sett på som det mest radikale grunnlaget for bærekraftsendring. For det er på lokale steder liv leves. En av trådene vi forfølger i Earth Logic er et utforskende prosjekt rundt en lokal mote-myndighet. I Earth Logic, når vi snakker om myndigheter og styresett og styring, tenker folk ofte på sentrale myndigheter, det som skjer på nasjonalt eller pan-nasjonalt nivå, men det Earth Logic er interessert i er på et annet nivå. Vår interesse er de små individuelle, husholdnings-, fellesskaps- og regionale beslutninger rundt organisering og regulering av klestilbud og uttrykk. For å være tydelig, handler dette ikke om hva som kan produseres i en region, men mer om hvordan vi kan møte behov med de klærne vi allerede har. Dette er for meg systemendring. Jeg lar deg være dommeren om det er innenfor gjeldende system eller ikke.
Kate med CHANGE teamet på Finnskogen, Ingun Klepp (t.v.), Ingrid Haugsrud, Else Skjold og Lea Gleisberg (fotograf), Vilde Haugrønning foran på sparken.
Hva synes du bør utforskes videre på SIFO, hvilke temaer ser du som uadresserte?
En av de kritiske utfordringene for mote og bærekraft er å takle økende forbruksvolumer. Jeg vil gjerne komme rett til kjernen av denne utfordringen og utforske å konsumere mindre, og å gjøre det med kolleger med ekspertise fra hele SIFO-familien.
Føler du at forskningsråd forstår hva de faktiske problemene er? Har du et ønske om en utlysning du ikke har sett?
Generelt ser det ut til at forskningsråd foretrekker å finansiere prosjekter som ligner på eksisterende, som bruker samme tenkning og er i tråd med etablerte økonomiske prioriteringer. Det jeg håper på er at dristigere, mer risikofylte, langsynte prosjekter også vil bli finansiert. Slike prosjekter skaper generelt komposten som andre prosjekter kan så frøene til endring i. Og uten komposten vil ikke andre frø til fremtidige prosjekter spire. Så dette er til syvende og sist en investering i fremtiden.
Forbruk, som ord og begrep; hva synes du er mest problematisk og hva synes du er verdifullt?
Etymologisk sett finner jeg begrepet forbruk problematisk, fordi det betyr «å bruke opp». Og i motesammenheng er dens sterke tilknytning til forbrukskulturen antitetisk til bærekraftig balanse. Likevel, inspirert av ordene til poeten og bonden Wendell Berry, ser jeg også på forbruk at det handler om omsorg og ivaretagelse. Det vil si alle typer praksis som opprettholder livet ved å knytte oss til stedene våre og verden som ivaretagere. Det er selve kunsten å binde sammen alle trådene i det levende nettverket som opprettholder oss.
Consumers play an essential role in efforts to extend product lifetimes (PL) and consumers’ practices can determine how long and active lives products get. Applying the framework of Social Practice Theory, this paper argues that in order to suggest changes to how consumers can contribute to longer product lifespans, research needs to focus on consumer practices. The data material consists of 4 focus group interviews with 38 participants about household goods and 29 semi-structured interviews about clothing.
Previous research shows that consumers’ expectations of product lifetime has decreased, while satisfaction with products is relatively high, which may indicate that product break down and/or replacement is more accepted. Therefore, we argue, it is necessary to focus on social lifespans. Our findings show that products such as clothing and sofas often go out of use or are disposed of before their physical lifespan ends, and it is more common to donate or sell old clothing and sofas than buying the products second hand. There are a number of routinised practices, such as disposal of functional items, that are considered normal, which leads to less reflexivity of seemingly unsustainable practices.
The material in products, or the expectation to the material, is highly influential for practices that can extend the social lifespan, such as maintenance. We conclude that by understanding practices as integrated and influenced by elements of the material, social and cultural, policy interventions may have a greater impact on the social lifespan of products.
Increasing the length of clothing lifespans is crucial for reducing the total environmental impacts. This article discusses which factors contribute to the length of garment lifespans by studying how long garments are used, how many times they are worn, and by how many users. The analysis is based on quantitative wardrobe survey data from China, Germany, Japan, the UK, and the USA. Variables were divided into four blocks related respectively to the garment, user, garment use, and clothing practices, and used in two hierarchical multiple regressions and two binary logistic regressions.
The models explain between 11% and 43% of the variation in clothing lifespans. The garment use block was most indicative for the number of wears, while garment related properties contribute most to variation in the number of users. For lifespans measured in years, all four aspects were almost equally important. Some aspects that affect the lifespans of clothing cannot be easily changed (e.g., the consumer’s income, nationality, and age) but they can be used to identify where different measures can have the largest benefits. Several of the other conditions that affect lifespans can be changed (e.g., garment price and attitudes towards fashion) through quality management, marketing strategies, information, and improved consumer policies.
Kirsi Laitala, Ingun Grimstad Klepp, Roy Kettlewell & Stephen Wiedemann
Abstract
Clothing maintenance is necessary for keeping clothing and textiles functional and socially acceptable, but it has environmental consequences due to the use of energy, water and chemicals. This article discusses whether clothes made of different materials are cleaned in different ways and have different environmental impacts. It fills a knowledge gap needed in environmental assessments that evaluate the impacts based on the function of a garment by giving detailed information on the use phase. The article is based on a quantitative wardrobe survey and qualitative laundry diary data from China, Germany, Japan, the UK and the USA.
The largest potential for environmental improvement exists in reducing laundering frequency and in the selection of washing and drying processes, and through a transition to fibres that are washed less frequently, such as wool. Adopting best practice garment care would give larger benefits in countries like the US where the consumption values were the highest, mainly due to extensive use of clothes dryers and less efficient washing machines combined with frequent cleaning. These variations should be considered in environmenta assessments of clothing and when forming sustainability policies. The results indicate the benefits of focusing future environmental work on consumer habits and culture and not only technologies.
Ingun Grimstad Klepp, Kirsi Laitala & Stephen Wiedemann
Abstract
Increasing the use of each product, most often called longer lifespans, is an effective environmental strategy. This article discusses how garment lifespans can be described in order to be measured and compared. It answers two sub-questions: (1) what to measure (units), and (2) how to measure (methods). We introduce and define terms related to clothing lifespans and contribute to discussions about an appropriate functional unit for garments in life cycle assessments (LCA) and other environmental accounting tools. We use a global wardrobe survey to exemplify the units and methods.
Clothing lifespans can be described and measured in years, the number of wears, cleaning cycles, and users. All have an independent value that show different and central aspects of clothing lifespans. A functional unit for LCAs should emphasise both the number of wears for all users as well as the service lifespan in years. Number of wears is the best measure for regular clothing, while number of years is most suited for occasion wear, because it is important to account for the need of more garments to cover all the relevant occasions during a specified time period. It is possible to study lifespan via carefully constructed surveys, providing key data relating to actual garment use.
Ingun Grimstad Klepp, Kirsi Laitala and Vilde Haugrønning
Abstract
It is easy to assume that a large wardrobe is characterized by excessive clothing and high acquisition, with little use of each garment and thus a big environmental impact. However, it is also possible to think the opposite; that the large wardrobe is a result of clothes remaining in use for a long time, that disposal happens rarely, while acquisition can be normal or even low. Whatever the reason, in a large wardrobe it is more likely that clothes become old before the technical life expires. This is because many of the garments are seldom used. Small wardrobes are often presented as favourable for both people and the environment, and as part of an ecological-friendly lifestyle, but we know little about the interaction between wardrobe sizes, longevity and the environmental impact.
In this paper, we investigate this relationship based on survey material from five countries; China, Germany, Japan, UK and the USA. We find that consumers with large wardrobes use their clothes longer, but consumers with small wardrobes use their clothes more often before they are disposed. We conclude that a good utilization of resources is possible with both large and small wardrobes, but in different ways. As we work towards more sustainable clothing consumption, we need to approach consumers differently, in order to give constructive advice to all.
This article discusses what kind of strategies people with a stoma or various chronic skin conditions, such as psoriasis oratopic dermatitis, use to find clothes that fit and enable them to fit in. Based on qualitative interviews in Norway, we study how they manage to dress with a demanding body, a poor market and limited economic resources. This includes describing how purchases take place, which clothes fit, how much clothing is needed, and which laundry practices are used. Their main strategy was to reduce the requirements for their own appearance rather than to cleanliness and body odours. If they were unable to appear appropriately dressed, as a minimum odourless and stain-free, they reduced their participation in social life.
This chapter takes a close look at the different forms of sharing based on empirical material on leisure clothing in Norwegian families. We ask what forms of sharing are practiced, which terms are used, and how consumers draw distinctions between them. We find that the forms are numerous and have an established place in Norwegian clothing culture. Sharing within the household, outside the pecuniary market, appears still to be the most important and also the most understudied form of sharing.
The literature about clothing consumption is increasingly about sharing, but limited to the new forms. However, sharing is a common form of human interaction, often misunderstood or overlooked. In order to understand the role of collaborative consumption in contemporary society, it is necessary to study both new and old forms of sharing. For a more systematic mapping of these forms a good place to start might be the study of relationships between access and ownership, and between different temporalities.
