Rapporten, som er skrevet av Kirsi Laitala, diskuterer de betydelige miljøutfordringene knyttet til tekstilavfall og gir en kunnskapsbase for den norske læringsplattformen Hva nå? Endringslaben, som har som mål å styrke barn og unges kunnskap, engasjement og handlingskompetanse innen bærekraft. Den fremhever den økende tekstilproduksjonen samt den tilsvarende økningen i tekstilavfall, med omtrent 92 millioner tonn som kastes globalt hvert år. Dokumentet understreker de miljømessige konsekvensene av dette avfallet, inkludert forurensning, ressursutarming og virkninger på klimaendringer. I tillegg skisserer rapporten behovet for forbedrede reguleringer, nye forretningspraksiser og endringer i forbrukeratferd for å dempe disse utfordringene, og oppfordrer til utdanningsinitiativer som Endringslaben for å inspirere unge generasjoner til å ta mer bærekraftige valg.
I prosjektperioden med Forskningsrådet vil det bli satt opp to utstillinger, en på Kongsvinger i mars og en i Arendal i april 2026. Les mere om Endringslaben her: https://endringslaben.no/
The overproduction of garments, often of low quality, contributes significantly to environmental degradation, especially in the Global South. Therefore, assessing the durability of garments has attracted the attention of industry organizations and legislators. Recent research has identified both intrinsic and extrinsic dimensions of durability and their links to a circular transition. This study aims to deepen the understanding of garment durability by incorporating the local perspectives of five different global communities. Using a participatory action research methodology, semi-structured interviews were conducted with stakeholders across value chains in France, Ghana, Indonesia, Norway, and South Africa. The key findings of this study have been grouped into 8 trends that characterize garment durability: (1) quality is preferred over durability, (2) garment durability is dynamic, (3) price and brand are related to perceived durability, (4) local refers to geographical proximity, (5) local involves value creation, (6) local touches tradition, (7) traditional garments and textiles are more durable, and (8) local contexts influence garment durability. These trends indicate that local factors significantly influence the definition and practice of durability, suggesting that global legislation must consider such nuances when describing and quantifying durability in the context of garments and textiles.
Vanacker, H., Lemieux, A.-A., Laitala, K., Dindi, M., Bonnier, S., & Lamouri, S. (2025). Understanding garment durability through local lenses: a participatory study with communities across the globe. Scientific Reports, 15(1), 34962. https://doi.org/10.1038/s41598-025-19087-3
Prosjektet Tekstilbønder og motelandbruk arrangerte en panelsamtale med spørsmålet ‘helt på jordet?’ under Arendalsuka foran en fullsatt sal.
I panelet var Ingun Grimstad Klepp, professor i klær og bærekraft Forbruksforskningsinstituttet SIFO ved OsloMet, Nina Alsborn, styreleder og medgrunnlegger, Fibershed Norge, Tor Jacob Solberg, leder Norsk Bonde- og Småbrukerlag, Bodhild Fjelltveit, sauebonde i Bergen og Hordaland og nestleder Norges Bondelag og Vegard G. Wennesland statssekretær Næringsdepartementet.
Panelet i full mundur, fra høyre (sittende): Nina Alsborn, Ingun Grimstad Klepp, Tor Jacob Solberg, Bodhild Fjelltveit og Vegard G. Wennesland
Før vi kastet oss over temaer som «Hvor flinke er myndigheter og landbruket til å se at å fokusere ensidig på jord til bord, og ikke på mangesysleriet, er helt på jordet?» måtte vi selvsagt ta for oss antrekkene til panelet, for i invitasjonen hadde vi oppfordret til kortreist og norsk antrekk. Vegard Wennesland mumlet noe om at kanskje var å anse som ulven i fåreklær i denne forsamlingen, men ulldressen var iallfall på.
Til evenementet hadde Veronika Glitsch designet tekstilbondens nye antrekk med VikingGull stoffet, som flere kjente igjen fra Symesterskapet og som Nina hadde på seg. I designet ønsket Glitsch å ta med elementer fra vår kultur og koble plagget til vår drakthistorie. Dette kan blant annet sees i snittet på ryggen av jakkene, som er inspirert av folkedraktsnitt. Akkurat som lokalmat skaper en følelse av tilhørighet til et område, kan klær som reflekterer klestradisjoner gi en tilsvarende opplevelse av kulturell tilknytning. Dette tilfører en ekstra verdi til plaggene, og oppmuntrer brukeren til å ta godt vare på dem – og bruke dem lenge, til de er utslitt.
Nina i tekstilbondens nye antrekk i spælsauull designet av Veronika Glitsch og Kastel grå trønder ullsko
Tor Jacob la inn bestilling der og da, dog blir dressen laget opp i SYD Interiørs stoffer (som også var utstilt) i fremtiden. I lokalene var det også en glitrende utstilling av muligheter for norske, kortreiste tekstiler, mens Ingun strålte i en kjole strikket av Sjølingstad garn – mer kortreist blir det ikke – mens undertegnede hadde Telespinn topp. Vi som hadde Kastel trønderfår sko fikk også oppmerksomhet. Statssekretæren noterte flittig under hele seansen og var svært interessert i å lære mer om lokale klær.
Tor Jacob likte det han så
Dermed fikk vi synliggjort helt klart hvordan landbruket kan bidra til en bærekraftig, lokal og sunn tekstilindustri med utgangspunkt i bønders rolle som leverandør til mote og tekstilproduksjon, men vi måtte også snakke om mørke skyer på horisonten. Det er drastisk nedgang i beitedyr over hele Europa. Motstand mot rødt kjøtt er en ting, mer industrielt landbruk en annen – og så er det måleinstrumenter som PEF. Statssekretæren forsøkte å bagatellisere det siste, og at KLD helt sikkert hadde kontroll på det, men da fikk forskeren vann på mølla og holdt en tordentale om moteindustriens ‘hesten og havresekken’ posisjon.
Forbruksforskningsinstituttet SIFOs Ingun: «slik går det når ulven blir bedt å passe på bestemor» mens statssekretærens lurte på om han var den som var satt til å spise bestemor.
Med eksempler som Tingvoll Ulls Olve-genser (som Tor Jacob stolt viste oss) og Devolds svanemerkede norske ullgenser i deres ‘Classic’ kolleksjon, som samtidig taper i de verktøyene som ‘liksom’ skal måle bærekraft – en polyester genser fra Kina er 92 prosent mer bærekraftig, i følge EU. Da våknet Tor Jacob, som så for seg en gigantisk kampanje som ville diskreditere PEF.
Interessert statssekretær lærer om norske tekstiler direkte knyttet til landbruket
Et av høydepunktene var begge bondelags invitasjon til Fibershed Norge om å bidra inn i forforhandlingen av landbruksoppgjøret i 2026. Dette er en anerkjennelse og tillit fra de to landbruksorganisasjonene, noe som lover godt for tettere samarbeid og konkret framdrift for våre medlemmers interesser og harde arbeid.
Muligheter og utfordringer for en «farm to fashion» tilnærming ble også diskutert gjennom en oppsummering av funn i kartleggingen fra prosjektet. Den gir et grunnlag for vridning fra konkurranse-basert grønn vekst logikk til lokale, kooperative, motstandsdyktige økosystemer som vokser i sum og bidrar til lokal stolthet, velvære og tilhørighet.
Video (på YouTube) for hele arrangementet finner du her.
Foran utstillingen, kledd i ull fra Sjølingstad, Telespinn og Selbu spinneri (skotøy
De 30-talls norske kommunene som har inngått avtale med Norwegian Re:Textile om sortering og videresalg av brukte tekstiler som de har samlet inn har uttrykt til gründer Knut Skinnes at de er overrasket over hvor mye de får inn. Straks skal han sende den første forsendelsen for salg av ombruk utenfor Norge til Ukraina, mens gjenbruk i Norge skjer i mindre skala.
– Vi har faktisk kjørt lagersalg her tre ganger allerede, forteller Knut, som peker på de forskjellige fraksjonene som er vurdert og sortert i den store hallen han leier, med et moderne bygg for selve sorteringen, som er laget utelukkende av ombrukte materialer. I sorteringsrommet gjennomgås sekkene som er levert til kommunene av kvalifisert personale. – 70 prosent går til gjenbruk, 20 prosent til materialgjenvinning og 10 prosent til forbrenning, er den foreløpige løypemeldingen, på det som er sortert til nå.
Lagersalg på torsdager
De har gjort avtale om eksport av det som ikke selges i Norge, i første rekke til en aktør i Ukraina. Første lass på om lag 30 tonn var klar til utkjøring ganske snart. – Vi deler inntektene fra salget vårt med kommunene, forklarer han, i tillegg betaler kommunene for å levere til sortering. Dess mer som kan selges, dess mer tjener alle på dette. Det som skal selges i Norge er kremen, som går til bruktbutikker, til fotografering om det skal i den planlagte nettbutikk, og noe utsorteres også for to som har bedt om særplukk av tekstiler og materialer for quilting. Noe som er ødelagt, som ansees som verdifullt nok at det likevel kan reddes, er tatt ut og ligger på systua. Her er også restene etter siste lagersalg, med priser. Torsdag er lagersalg dag.
– Vi ser på tidsbruken, prising er jo tidkrevende, det samme er fotograferingen, men jeg tror ikke KI løser dette bedre enn mennesker, i dag er det fem ansatte, selv om det kan bidra til mye bra. I tillegg sorterer vi på fiber, som det er marked for, ull, bomull og polyester, og leverer disse til aktører som gjør resirkulering, sier Knut og viser frem de to scannerne som de ser hva fiberinnholdet er. Disse aktørene er utenfor Norge, og spinner ny tråd av materialene. Prisene på jomfruelig råstoff må opp, og det må etterspørres resirkulert materiale om det skal bli skikkelig fart på dette markedet, understreker han.
Scanneren sjekker fiberinnholdet.
På spørsmål om noe burde vært utsortert i de tusen hjem, som sokker, boxere og nylonstrømper, mener Knut ‘nei’, og begrunner det med at en gang i fremtiden vil det være en nedstrømsløsning også for disse plaggene. Det kan dog hende at å gjøre det enkelt for folk, bidrar til å usynligjøre avfall og dermed har mer enn en side. Hvorvidt det bidrar negativt, fordi andre modeller ville ha vært mer avfallsgenerende, er jo noe som kan og kanskje burde vært studert.
Finansiering har Knut fått av Handelens Miljøfond, Innovasjon Norge og Varner-gruppen. Noe kommer også fra egen lomme. Det burde bli flere tilsvarende anlegg rundt i landet for å håndtere mest mulig lokalt, alle behøver ikke gjøre alt; jeg kan håndtere videresalget, for eksempel, mener gründeren. Han har tro på lønnsomhet, selv uten EPR penger. Kommunene betaler et sorteringsdepositum på 5.000 kroner per tonn. Inntekter fra salget av alt de sorterer deles, slik at kommunene, eller øvrige kunder, får 75 prosent av denne inntekten, og Re:Textile 25 prosent.
Her ligger store mengder innsamlede tekstiler fra i underkant av 30 kommuner.
– Vi tar imot tekstiler fra i underkant av 30 kommuner i dag. Det er også forventet at kommunene vil være vår største kilde til råstoff, men vi er også åpne for å ta imot fra innsamlere, merkevarer med flere – som ønsker å avhende sine tekstiler, sa Knut til Dagsavisen, da de nylig besøkte ham. Han viser oss eksempler på merch t-skjorter og arbeidstøy, som får nytt liv, med overklistret nye logoer.
Løser ikke tekstilfloken
Knut mener mer må styres politisk, som pålagt resirkulert innhold og pålagt gjenbrukssalg, noe vi ikke er helt enige i, med tanke på noen merkevarer hvor dette er helt uaktuelt, som Vera & William. Luksus undertøy i ull og silke må unntas.
Knut er ærlig på at Re:Textile ikke løser tekstilfloken, hans ambisjon er å gjøre systemet ørlitegrann bedre. – Kommunene er overrasket over hvor mye de får inn, de hadde ikke trodd det var så mange tonn.
Og da er det godt at hallen er stor, og at første lass til Ukraina snart hentes.
Sharing experiences of trying and failing to transform EU legislation in setting an upper production/import limit in rich countries – drawing on the case of clothing and textiles.
Chair of session Kate Fletcher
Organised as an interactive session of mutual learning and exchange about attempts to transform policy around setting upper limits to production/import of goods in rich countries, this session will invite dialogue between activists, community organisations, academics and more. The session will begin with a presentation about the experiences of clothing and textiles researchers and their dialogues with policy makers in the EU to limit production/import volumes. The session will then open to the floor, with discussion not limited to the case of clothing and textiles, to share the experiences of others’ policy dialogues in different contexts. Discussion may include: the type of language and terminology used, different ways of framing discussions, the channels that have proved effective, preferred approaches, among others.
This session links to the conference theme by sharing practices and actively linking degrowth theory and priorities to action for transformed futures.
Format of the session: Presentation: 25 minutes – Professor Ingun Grimstad Klepp, SIFO, OsloMet and Tone Tobiasson, reflecting on the work with policy as part of the research project CHANGE
Facilitated discussion open to all attendees: 45 minutes
This chapter explores the influence of gender on clothing consumption and the impact on differences in clothing volumes between men and women. Based on a qualitative and quantitative wardrobe study, we employ Schatzki’s (2002) social ontology of practice combined with Butler’s (1990) gender performance concept to examine the relationship between gender and clothing consumption in 15 households in Norway. The findings show that women had on average 497 items and the men had 258 items, and the main difference between male and female wardrobes was due to the number of items per occasion. These findings highlights the complexities and tensions faced by women in navigating clothing norms and maintaining a balance in the practice of dressing between appropriate dress, feminine expressions and having an ideal and more sustainable wardrobe. This chapter contributes to a better understanding of the interplay between occasions and gender dynamics that shape clothing consumption patterns. Moreover, it illustrates the potential of ‘occasion’ as an analytical concept and the implications of gender in clothing consumption, challenging the prevailing studies on clothing and fashion that often overlook the nuanced practices and actions that influence clothing volumes.
“And he don’t even care for clothes” sang Nina Simone i “My Baby Just Cares For Me”, og sangstrofen er starten på kapitlet “Clothing Care” I den rykende ferske og imponerende omfangsrike “The Palgrave Handbook of Sustainability in Fashion”.
Bidraget fra klesforskerne på SIFO bruker Nina Simone strofen for å diskutere sammenhengen mellom det å Care (det å bry seg – som vi videre bruker i denne artikkelen) om klær, mennesker og natur. Det finnes en kobling mellom Care som noe praktisk og hverdagslig som klesvask og klesreparasjon og den mer generelle følelsen av å ønske om å ta vare på noe. Bidraget spenner mellom å oppsummere kunnskapen om teknikker for Care av klær slik som vask, reparasjon, oppbevaring – og diskusjoner av forutsetninger for å Care om klær.
Ingrid Haugsrud er kapitlets førsteforfatter. I kapitlet brukes empiri fra hennes master i Mote og Samfunn fra OsloMet. Hun gjennomførte et garderobestudiet i 2016 med seks informanter i 20-årene og så på de 63 favorittplaggene som ble presentert. Dette var dermed klær som de brydde seg om (Cared for) i både praktisk og mental forstand. Disse nære bilder og eksempler bindes sammen av de to andre forfatterne, Ingun Grimstad Klepp, and Kirsi Laitala. Sammen har de to en lang rekke vitenskapelige publikasjoner om ulike teknikker for Care, slik som klesvask, reparasjon og bruken av klær der også det å gjenbruke klær i egen garderobe til nye formål inngår. På denne måten både oppsummeres kunnskap og relateres til diskusjoner som er viktige i dag slik som hva som kan skape endring – og forholdet mellom teknisk varighet og lenger levetid.
Kapitlet er et ektefødt barn av CHANGE prosjektet, med bruken av garderobestudier og spennet mellom diskusjoner om hvordan miljøbelastningene, altså mengdene klær som produseres, skal reduseres og empirisk kunnskap. Den er klar på at det hjelper ikke å få folk til å ta mer vare på klær, da det er bare om vi fikk mindre klær at vi ville tatt bedre vare på dem. For Ingrid er ikke bare kapitlet viktig fordi det henter opp og tilgjengeliggjør det viktige arbeidet hun gjorde i sin master. Det peker også frem mot hennes PhD i prosjektet med det samme navn: CARE. Å starte det året hun skal i gang med doktorgraden for alvor med en publikasjon på feltet, må sies å være en flyvende start.
Boken som helhet har vi foreløpig ikke lest, men vi må berømme dens brede anslag. Her finnes ikke bare miljøsiden av bærekraft, men også den kulturelle og sosiale aspekter, og her finner vi langt mer enn i de fleste slike bøker om klesforbruk og produksjon av klær og sko også utenfor Vest Europa og USA.
De siste årene har bruktmarkedet fått mye positiv oppmerksomhet. Å handle brukt er bra for både miljøet, lommeboken og sikrer deg unike klær og gjenstander. I hele Norge har bedrifter som Fretex og UFF fått en større tilstedeværelse i handlegater, og på sosiale medier florerer det av påvirkere som taler for å handle brukt framfor å kjøpe nytt. Samtidig har flere av de store kjedene innenfor gjenbruk fått kritikk for å ha høye priser, for å videreselge klær av dårlig kvalitet og det er en skepsis rundt hvor stor andel av klærne som faktisk ender opp i en butikk i forhold til hva som blir sendt til søppelfyllinger.
I lys av dette er det interessant å debattere om bruktmarkedet utelukkende er positivt. Er det egentlig mer miljøvennlig, eller er det overkonsumering i ny forkledning? Bruker vi bruktmarkedet som en unnskyldning for å fortsette kjøpevanene våre? Å handle brukt har for mange vært nødvendig for å få endene til å møtes økonomisk; har bruktmarkedets prisøkning ført til at markedet har blitt mindre tilgjengelig?
Panelet består av:
Frida Nilsen, fremtiden i våre hender Lisbeth Løvbak Berg, Klesforsker ved OsloMet Tommy Eriksen, daglig leder i Gjenbruken Geir Arne Bals, kundeansvarlig Fretex Midt og Nord-Norge
Dørene åpner 18:45, og arrangementet holdes i Skala. Arrangementet er gratis.
Møtet streames på Samfundets YouTube-kanal her (youtube.com). Møtet blir også lastet opp i sin helhet på YouTube-kanalen i etterkant.
I sammenheng med gjennomgang av status for alle arbeidspakkene i Wasted Textiles prosjektet, ble det rom for å diskutere hvordan prosjektet best kan få en god avslutning om litt over et år.
Firerbanden undersøker om det er noe lokalt tekstilavfall.
Framdriften er bra i Anna Schytte Sigaards PhD, og her ligger det mye innsamlet data som kan brukes i andre sammenhenger; noe som kan være aktuelt både for deltagere i prosjektet og for andre med behov for mer kunnskap om hvorfor klær og tekstiler går ut av bruk, hvor lenge de har vært i bruk og i hvilken tilstand de er når de avhendiges.
Det viser seg også at flere nye søknader er under oppseiling som utspringer fra Wasted Textiles, og det vil bli viktig å få en oversikt over dette for å vise hvordan prosjektet har hatt en påvirkning på hva som faktisk skal forskes på fremover. I denne sammenhengen ble det også diskutert i hvilken grad «hvor enkelt det er å levere tekstilavfall» kan påvirke mengdene som avhendiges og i tillegg hvor mye mer plass folk da får til å kjøpe nytt. Her er absolutt et tema som bør forskes mer på!
I andre enden har diskusjonene innad i den norske bransjen beveget seg dithen at det nå diskuteres (etter det siste Wasted Textiles seminaret arrangert av NF&TA) hvordan bransjen kan faktisk jobbe med å redusere volumene og bruken av plast. Dette blir spennende å følge med på, og første sjanse for mer rundt dette, blir NF&TA konferansen i november.
Arbeidspakken som ser på forskjellige mulige scenarioer, ærlig knyttet opp mot utvidet produsentansvarsordninger, vil bli særlig spennende å følge utover høsten, og Wasted Textiles vil ha et eget møte rundt dette for å bedre forstå premissene.
4. september planlegge Framtiden i Våre Hender og Wasted Textiles Er det innafor å gå i plast-seminar på Klimahuset ved Naturhistorisk museum. Mer informasjon følger over sommeren! Resten av møtet ble viet hvordan vi kan utnytte tiden best som gjenstår. Flere gode forslag ble fremmet, og det ble nedsatt en gruppe til å jobbe videre med dette.
En hyggelig avslutning på møtet.
Det pågående politiske arbeidet ble diskutert både før og etter møtet fordi «Firer-banden» var lenger på hytta. Vi forsøkte både å oppsummere hvor vi var og finne en god måte å fortsette på. Det var vanskelig å stake ut en helt klar strategi, både fordi budskapet blir stadig bredere og fordi vi også samarbeider med andre aktører om det politiske arbeidet, slik som nå sist med Tanja Gotthardsen og brevet til EU rådet. Det kan leses mer om her.
Foto øverst i saken: Wasted Textiles partnere samlet rundt arbeidsbordet på hytta til Jens Måge. Online var flere med.
«Få på plass en bransjeavtale, så kan de samme spillereglene gjelde for alle!» Forslaget kom på bordet under Wasted Textiles konferansen om design og innkjøp, og hvordan disse funksjonene kan påvirke bærekraft. Vi måtte gni oss litt i øynene og renske litt i øregangene, men nå er hansken kastet!
Med bokbransjens avtale som et slags utgangspunkt (at bøker må selges til fullpris ett år før de kan gå på mammutsalg), er det mulig at klesbransjen kunne tenke helt nytt? Spørsmålet dukket opp og selv om det ble hengende litt i luften, så kunne det avstedkomme et tiltak som faktisk nytter?
Sirkulærøkonomi diskusjoner, og særlig de som handler om tekstiler, har en tendens til å gå i ring. Så da er det befriende når en debatt faktisk beveger seg og får frem tiltak som kan monne. Det skjedde altså under konferansen på OsloMet med tema Hvordan må design- og innkjøpsprosesser i tekstilnæringen endres for å bidra til å nå bærekraftsmålene? NF&TA, i samarbeid med OsloMet Institutt for Estetiske fag, Institutt for Produktdesign og Institutt for forbruksforskning SIFO satte to rapporter på dagsordenen, begge er leveranser fra Wasted Textiles prosjektet, som er støttet av Norges Forskningsråd og Handelens miljøfond.
Hva er det som kan monne?
Prosjektet er ledet av professor i klær og bærekraft, Ingun Grimstad Klepp, og målet til prosjektet er å bidra til å redusere bruken av syntetiske tekstiler og mengden tekstiler som kommer på avveie. Hun åpnet også «ballet» med å snakke om plastifiseringen av tekstilbransjen og at vi ikke «bruker opp» klærne våre. Mangelen på politiske tiltak som tar fatt i dette, er påtagelig, forklarte Klepp. «Ingen av de forslagene som er lagt på bordet, som handler om hvordan design og sirkulære forretningsmodeller skal få oss ut av dette uføret, har vi forskning på om virker.»
Ingun Klepp innledet Wasted Textiles konferansen.
Det ble også en liten håndsopprekningsrunde, da det ble snakk om EUs mål om å forlenge produkters levetid gjennom å sørge for at alle plagg med knapper, får med ekstra knapper på kjøpet. Konsensus i salen var at om en knapp falt ut, så ville man uansett sy i en ny knapp, enten den var der eller ikke.
To rapporter presentert
Før de to rapportene ble presentert, snakket hun også om de seneste konkursene som har rammet både utleiefirmaet Vibrent (tidligere Fjong) og resirkuleringsbedriften Renewcell: «De som er best i klassen er dømt til å mislykkes når rammebetingelsene er som de er, nemlig at markedet flommer over av nye produkter.»
Og dermed slapp Kjersti Kviseth til med en gjennomgang av rapporten “Design Tools – and how they relate to designing out waste”. Som i det store og hele handlet om forskjellige designverktøy og andre typer verktøy som Higg MSI, tar for seg reduksjon av volumer og plastbruken. Rapporten er nå flere år gammel, så Kviseth sa selv at mye «vann har rent i havet siden den ble skrevet». Så mulig den har gått litt ut på dato.
Designer og innkjøpsansvarlig har lite de skal ha sagt
Rapporten viser i hovedsak at designere og innkjøpsansvarlige får føringer fra lenger opp i systemet, og dermed må forholde seg til de rammene som firmaene har. Særlig var dette med MOQ – Minimum Order Quantities – et interessant poeng som små aktører prøver å komme rundt med forskjellige tiltak.
Kristiane Rabben fra Mepex presenterte en rykende fersk rapport.
Gisle Mardal fra NF&TA ledet diskusjonen etter pausen, hvor han hadde invitert opp et spennende panel på scenen, bestående av Jo Cramer, Institutt for estetiske fag, Jo Egil Tobiassen, Northern Playground, Sigrid Søvik, Active Brands, Børre Myklebust fra Sverre W. Monsen, Elisabeth Sandnes, divisjon for offentlige anskaffelser, avdeling for bærekraft og innovasjon, Direktoratet for forvaltning og økonomistyring og Espen Haugland, Manufacture Oslo.
Problemskaper fremfor problemløser?
Med mange studenter i salen, fikk Jo Cramer ordet først, etter at Mardal hadde slått fast at designere i dag er i en «locked in situasjon» så lenge spillereglene ikke endres. Hun beskrev en utdannelse i endring, som må spå frem i tid for å møte morgendagens behov, og dermed var viktigheten av prosjekter som Wasted Textiles understreket. Hvorpå konklusjonen var at dagens motedesigner antagelig er mer en problemskaper enn en problemløser; i andre designfag er det jo nettopp problemløsing som kjernevirksomhet.
Jo Egil Tobiassen, tok den stafettpinnen videre, og stilte tusen-kroners spørsmålet om hvordan denne bransjen, som baserer seg på planlagt foreldelse, skal tjene penger på å forlenge livet til produkter. Northern Playground begynner nå å selge sine tynne ull-t-skjorter med innsydd ekstra tråd «så den ikke skal bli borte». Ingen håndsopprekning på om det vil medføre reparasjon, men Tobiassen var klokkeklar på at om kunden selv reparerer fremfor at de må, så sparer Northern Playground penger. Å tilby reparasjon som en tjeneste er dyrt.
Bransjeavtale?
Og her omtrent var det magiens skjedde. For mens hotell og sykehus markedet har skjønt at med bedre data på hvor lenge tekstilene faktisk brukes og kan brukes, så tjener de mer – rett og slett fordi de ikke må byttes ut for tidlig – hadde DFØ tanker om hvordan de kan få inn «rett til reparasjon» som del av offentlig innkjøp. Men det var da berøringsangsten ble borte, i det deltagerne i panelet turte å ta i en så radikal tanke som at noe må standardiseres eller begrenses, at tanken om en bransjeavtale ble lansert. Noe som sørger for at handlingsrommet blir det samme, for alle.
Fra venstre: Børre Myklebust fra Sverre W. Monsen; Jo Egil Tobiassen, Northern Playground; Espen Haugland, Manufacture Oslo, Sigrid Søvik, Active Brands, Elisabeth Sandnes, divisjon for offentlige anskaffelser, avdeling for bærekraft og innovasjon, Direktoratet for forvaltning og økonomistyring og Jo Cramer, Institutt for estetiske fag, OsloMet. Gisle Mardal står til høyre.
Målrettet produsentansvar ble også nevnt, men da mikrofonene var slått av, ble bokbransjens fastprisavtale trukket frem som et eksempel til etterfølgelse. Den går ut på at nye bøker må selges til full pris et helt år før de går på mammutsalg. Og siden Mepex nye rapport viser at akkurat det å selge på salg prematurt er en av de tingene bransjen sliter med, kan en nøkkel til overproduksjonen, plastifiseringen og hvordan å gi de små «førsteklasses» aktørene en mulighet til å overleve være nettopp en slik bransjeavtale. At klærne ikke kan selges på salg før det har gått ett år.
Så slipper kanskje de nye forretningsmodellene og de som er «best på bærekraft» å gå konkurs på første klasse.
