Det er relativ fast ordstilling på norsk. Ordstillinga har betydning for innholdet i setningen.

• Emil kysser Mette. Her er det Emil som utfører handlingen og kysser Kari.
• Mette kysser Emil. Nå er det Kari som tar initiativet og kysser Emil.
• Kysser Mette Emil? Her spør en om det er Kari som kysser.
• Kysser Emil Mette? Her spør en om det er Emil som kysser.

I en vanlig hovedsetning på norsk kommer det bøyde verbet på plass nummer to.  Kommer verbet først i setningen, kan det indikere et spørsmål. Norsk er et SVO-språk (subjekt – verb – objekt). Vi kan flytte om på subjektet i setningen, og for eksempel putte tid eller sted først. Likevel vil verbet beholde sin plass nummer to. Da får vi det som kalles inversjon. Det betyr at subjektet flyttes etter verbet:

1.plass	2.plass	3.plass	4.plass
Vi	leste	en tekst	i går.	Denne setningen har ikke inversjon.
I går	leste	vi	en tekst.	Denne setningen har inversjon.

I leddsetninger vil derimot ikke verbet komme på andreplassen. Siden vi leste en tekst i går, skal vi se en film nå.

Det er ikke rart at mange strever med å få verbet plassert på rett sted. Ta fram grammatikkbøkene og studer det nærmere. Hvordan er ordstillinga på studentens førstespråk?

(Hentet fra: Greek, M., Jonsmoen, K.M. & Nilsen, I.M. (2014). Studer med norsk som andrespråk. Oslo: Gyldendal Akademisk. s. 15.)