I dag er jeg inspirert av barnas is -utstilling på MiniGloger: Gloger-festspillenes barnesatsing og spesielt barnehagesamarbeidet om et is-prosjekt utenfor Kongsberg kirkes inngangsparti. Lokale barnehager kom med is på akebrett, i kasser og sekker. Alle aldre hadde laget is-installasjoner. Når man studerer nærmere de ulike delene i is-installasjonene , oppdager man oppfinnsomme måter å forme og «is – konstruere» med innslag av tradisjonelle perlebrett-figurer, tovede hjerter og andre materialer i isen eller organiske materialer støpt inn i is-former. Dette viser et innovativt element der barnehagenes oppfinnsomhet og ideskaping er en kvalitet. Fotodokumentasjonene viste mye hender og fingre – mye bevegelser og samhandling med hender og kropp i handlingene der barn og personalet bygget opp med farger og form.
Hender som holdt omkring is, hender som plasserte i mønster og hender som ble varmet i votter og som ble kalde av isflatene. Det sanselige og elementet vann og ild ble tydelig når lys ble tent inni formasjonene og temperaturene gikk mot pluss. Det dryppet og det lyste i isen ettersom den ble omformet til vanndråper. Alva Myrdal som var barnehagelærer, skrev i 1930 – årene at barn bør få møte elementene ild, jord, luft og vann i sin reneste form, bygget hun dette synet på forskning knyttet til hva som skjer med oss mentalt når vi møter elementene. Og når hender møter bløt leire, glatt is, kald marmor, eller det motsatte; varm sand eller myke runde steiner, – skjer det noe med den estetiske følsomhet.
Hva gjør hendene til fantastiske verktøy og et redskap for å sanse tekstur, berøre og forme materialer? Med fingrene som kan plukke opp de minste nåler, bruke strikkepinner eller holde omkring tungt verktøy og knytte nevner omkring små skatter?
Kanskje er tiden klar for å anerkjenne hendene på nytt som kompliserte verktøy for å forstå og være til i dagens materialitet – der «den digitaliserte omsorg» via nettbrettet, mobilen og dataskjermens flate visuelle opplevelser sliter ut øynene. Kanskje er det på tide at de digitale uttrykk får sin plass litt lenger nede på statusstigen, – mens de mer romlige og ideskapende plastiske materialer som sand, leire, plastelina og snø, kan få økt status som kreative metoder for mer iderikdom i fremtidige læringsarenaer.
