For å kunne være trygg og aktiv i samhandling med barn under spontantegning eller rabbellek, har jeg utviklet noen teknikker som vises i filmen My Mongolia som jeg laget etter en workshop med to voksne som i utgangspunktet vegret seg for å tegne.Filmen er vist på ETEN konferansen i Portugal i 2016 etter at jeg ledet deltagerne i co-crating, eller samskapelse som det kan oversettes til.
Jeg er inspirert av Donna Haraways filosofiske ideer om samskaping. Samskapelse betyr å flytte fokus fra frykten for å tegne til gleden over å fortelle og samarbeide og leke sammen. Det å utføre kunstneriske øvelser sammen som assistenter og pedagoger er svært viktig i alle kunstfagets ulike teknikker i musikk, drama og forming. Å bruke det å fortelle til den andre, kan være en teknikk for å flytte bevisstheten til lysten til å fortelle, fremfor å tegne. Det kan være om et sted i hagen du liker, en strand eller en reise du aldri glemmer, et yndlingssted i nærmiljøet eller en krok på hytta eller skogen. Poenget er at den andre skal herme med strek og vise empati for det som fortelles ved å tegne det samme, spørre mer, lytte mer aktivt med hender, farger og form.
Samhandling med ettåringer
Den som er i førstelinjen i samhandling med ett – og toåringen trenger trygghet og kunnskap om kroppslig og estetiske muligheter, egnede papirkvalitet og materialer for å gå aktivt inn i samspillet. Å herme barnet, handler om å forsøke å strekke seg mot barnets uttrykksmåte og glemme «voksen-måter» som ofte hindrer oss i å se kvalitet i rabbel, og kanskje handler om tillærte ideer om hva som er å tegne og at rabbel » er bare rabbel».Som lærer i kunstfag, møter jeg ofte nye barnehagelærerstudenter som ikke forstår at rabbel er et språk på linje med sang eller rollelek. Men gjennom øvelser hvor vi rabler sammen, skjer det noe nytt i synet på barns visuelle uttrykksmåter og egen mestring i «lek med streker»- . Det var engstelige studenter som tvang meg til å utvikle didaktiske måter fordi de har med seg frykt for å tegne. Og hvis jeg utdanner til utrygghet har jeg et problem, for noen år senere, er frykten forflyttet til barnehagen og den pedagogiske lederes vegring for å tegne selv og samspille.
Gjennom mine observasjoner av personalet i barnehagen og barn som tegner gjennom mange år, har jeg begynt å se rabbel som geometrisk designlek, formutforskning og romundersøkelse der bevegelser, linjer, former og størrelser undersøkes og utfordres.
Sporene handler om visuelle og mentale «fotavtrykk» og å sette spor etter seg er stort for en toåring! I videoen My Mongolia ser dere voksne som hermer og forsterker hverandres fortellinger med lyd, ansikt, hender og tilrop, først på bord. Så forflytter de seg til vegger og gjentar den enes fortelling om en reise til Mongolia hvor hun jobbet på en enkes gård, hentet vann med en jakokse langt oppe i fjellet fordi elva var forurenset.Gjennom å herme, skaper vi et rom for å utvikle formenes og fortellingens detaljer noe som gir den som leder an en opplevelse av at vi er tilstedeværende og engasjerte i nettopp henne.
Tenk dere ettåringen som tegner på store flater på gulv eller vegg! Hvordan støtter vi dette? Og hvordan oppleves det å tegne på A 4 ark ved bord i motsetning til å få bruke hele seg og gå, ligge på magen og krabbe eller strekke seg mens man tegner? Vi oppdaget at vi ble små mot de hvite store flatene,- vi ble del av formatet! Det gjorde noe med oss, forflyttet fokus fra en verbal fortelling til en sansende kropp. Da vi begynte å tegne på gulvet, – ble vi stille, konsentrerte, med individuelle prosjekter. Vi provoserte med strek, vi fikk ideer langt borte fra det første tema og kom inn i en materialflyt, noe Bla. Ann-Hege Waterhouse (2013) skriver om i I materialenes verden og som jeg skriver om i Kunstneriske bevegelser i barnehagen (2014) om fantasi, kreativitet, estetiske erfaring og hvordan flyt-tilstanden kan se ut når barn leker og blir fenget av materialer, rommet eller naturen. Jeg knytter rom, sted og tid til posthumanistisk e perspektiver og teori om materialitet som aktiv, handlekraftig, samhandlende og «snakkende» (Nordtømme 2016; Odegard, 2012; Barad, 2003). Særlig er jeg opptatt av blikket på hverandre, tilstedeværelse i samskapelse, fordi det er her kvalitet i barnehagen er truet gjennom at kunstfagerne stadig underkjennes som integrerte deler av hverdagslivets ulike pedagogiske hendelser sammen med barna. Ved å fokusere på forming som samskapelse og lek, forsøker jeg å utfordre diskurser der forming skyves inn på et formingsverksted som må låses opp, ved små flyttbare mobile verksteder, kan pedagogiske ledere bevege seg der barna er og det oppstår magiske øyeblikk. Derfor har jeg skrevet barnehageformingens historie og røtter (Fønnebø, s. 78-94,2014) Balke, Baardson og Trageton vektla leken, samspillet og verksteder som del av læringsmiljøet, ikke avstengt i spesialrom langt vekk fra barnas oppdagelser og ideer.
Gjennom «lek med strek» oppdagetvi at formatet og rommet betød mye for den skapende prosessen. Ordene som kommer opp i filmen, er ord jeg kom frem til da jeg analyserte filmene og fotoene før jeg laget sluttproduktet My Mongolia. Jeg tror at voksne som selv har vært midt i en rabbellek, danset, musisert, dramatisert, står bedre rustet til å respektere barns skapende prosesser og aller viktigst delta aktivt og samhandle med barna.
Referanser:
Barad, K. (2003). Posthumanist Performativity: Toward an Understanding of How Matter Comes to Matter. Signs, 28(3), 801-831. doi:10.1086/345321
Fønnebø,B.(2014) Røtter og vinger: barnehagefomingens egenart og historikk s. 71-103. I Kunstneriske bevegelser i barnehagen: de yngstes formgiving,bildeskaping og verksteder.Oslo: Cappelen Damm Akademiske.
Fønnebø,B.(2012) forming som jazzete bevegelser. I Otterstad,A.M. & Rossholt,N.(2012) Barnehagelærerutdanningens kompleksitet og bevegelser i faglige perspektiver. Oslo: Universitetsforlaget.
Fønnebø, B. (2011). Childrens sosial participation and creative transformation in changing places and spaces. Retrieved from https://barnehagerom.files.wordpress.com/2011/12/fonnebo-rolfsen-221011-ny-utg220612.pdf
Huuros, L. I. (2011). Skapende prosesser i pedagogisk arbeid med fokus på to- og treåringers kroppslige og sanselige utrykksformer – nye perspektiver og setninger. Bachelorproject. Oslo and Akershus University College of Applied Sciences.
Nordtømme, S. (2016). På vei mot en rom(s)lig pedagogikk: En fortolkende studie av barns lekeerfaringer med rom og materialitet. (PhD-thesis), Høgskolen i Sørøst-Norge, Kongsberg.
Odegard, N. (2015). Gjenbruk som kreativ kraft : når (materi)AL(ite)T henger sammen med alt. Oslo: Pedagogisk Forum.
Waterhouse, A-H.L. (2013) Tanker om ny praksis, s.172-177. I materialenes verden. Bergen:Perspektiver og praksiser i barnehagens kunnstneriske virksomhet. Fagbokforlaget.
