I en ny studie har NOVA-forskere undersøkt hvordan sentrene mot incest og seksuelle overgrep i Norge påvirkes av en «psykologisk vending».
Kari Stefansen (oslomet.no), Ingrid Smette (oslomet.no) og Jane Dullum (oslomet.no), forskere ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA (oslomet.no), har skrevet en ny forskningsartikkel. I forskningsartikkelen diskuterer de hvordan profesjonaliseringen av sentrene mot incest og seksuelle overgrep i Norge påvirker deres opprinnelige brukergruppe.
Den «psykologiske vendingen»
Da sentrene mot incest og seksuelle overgrep ble opprettet, var målet å tilby et lavterskeltilbud, og sentrene skulle drives etter prinsippet «hjelp til selvhjelp». De fleste sentrene ble etablert av kvinner som selv hadde opplevd seksuelt misbruk, og virksomheten var basert på frivillighet. Etableringen av sentrene var en reaksjon på hvordan ofre for seksuelle overgrep ble behandlet i det psykiske helsevernet.
Sentrene har endret seg med årene. I dag er sentrene mer profesjonalisert. Sentrene er også tettere koblet til andre instanser og organisasjoner som hjelper ofre for vold og overgrep.
I artikkelen argumenterer forskerne for at dagens sentre har gjennomgått en «psykologisk vending» som kommer til uttrykk blant annet gjennom at traumer og traumehåndtering er et sentralt tema ved sentrene. Den nye tanke- og arbeidsmåten som stammer fra psykologidisiplinen fokuserer på psykologisk helbredelse og bedring fremfor reduksjon av stigma. Den psykologiske vendingen innebærer også en redefinering av hva som opprinnelig var sentrenes mål og nisje – å ivareta de mest sårbare og marginaliserte ofrene: kvinner som er sterkt preget av seksuelle overgrep i barndommen. Denne tankegangen og arbeidsmetoden, og den mektige traumediskursen har endret det organisatoriske feltet sentrene er en del av.
En snevrere forståelse av brukergruppen
De ansatte på sentrene skilte mellom to hovedkategorier brukere – den «gamle» brukergruppen og de yngre brukerne. Hovedforskjellen mellom gruppene var hvordan de brukte sentrene og tjenestene som tilbys. Den «gamle» brukergruppen besto av kvinner som hadde blitt utsatt for incest i barndommen og som led av komplekse traumer. De kom ofte, og de brukte sentrene over tid, de er «faste» brukere. For mange av disse kvinnene var sentrene deres hovedarena for sosialt samvær.
De yngre brukerne var hovedsakelig unge kvinner under utdanning eller i jobb som ønsket hjelp med å håndtere et seksuelt overgrep de var utsatt for som unge eller som voksne. De fleste ønsket én-til-én-samtaler med profesjonelle, eller selvhjelpgrupper tilrettelagt av profesjonelle. Disse kvinnene hadde en mer avgrenset bruk av sentrene, og brukte sentrene i kortere tid enn de faste brukerne.
Gjennom intervjuer og feltbesøk ble forskerne oppmerksomme på flere spenninger rundt de faste brukerne. Blant personalets bekymringer var at dersom sentrene primært ble assosiert med tungt traumatiserte kvinner, ville andre brukere la være å oppsøke hjelp fra sentrene.
Ifølge forskerne er den pågående profesjonaliseringen av sentrene mot incest og seksuelle overgrep en del av en generell «psykologisk vending» i antivoldsarbeid. Forskerne argumenterer for at selv om sentrene er nyttige for den individuelles bedring, kan de samtidig marginalisere den opprinnelige brukergruppen og alternativ kunnskap for arbeid med ofre for voldtekt og seksuell misbruk.
Referanse
Stefansen, K., Smette, I., & Dullum, J. (2020). The ‘psychological turn’ in self-help services for sexual abuse victims: Drivers and dilemmas. International Review of Victimology. https://doi.org/10.1177/0269758020918797