KRONIKK: Selvbestemmelse er en viktig verdi i et samfunn som vårt. Det reflekteres i unges syn på voldtekt.
Av May-Len Skilbrei, UiO, Kari Stefansen, NOVA OsloMet og Synnøve Aursand Pedersen, UiO.
Hvordan bør samfunnet reagere på voldtekt? De siste årene har dette spørsmålet stått sentralt i norsk offentlighet. Debatten har både handlet om hvilke handlinger som skal kriminaliseres som voldtekt, og hvordan samfunnet skal straffe voldtekt.
Justisminister Astri Aas-Hansen (Ap) la nylig frem et forslag som har til hensikt å sikre at sex uten samtykke blir kriminalisert.
Trolig vil forslaget også inneholde endringer som betyr noe for straffeutmålingen, ikke minst fordi flere har kritisert dagens straffealternativer for å hindre dommere i å gjøre rimelige differensieringer mellom ulike typer handlinger.
Gruppeintervjuer med unge
I en moderne rettsstat avhenger straffens legitimitet av at den resonnerer med det befolkningen synes er rettferdig. Selv om det ofte vises til befolkningens rettsbevissthet i debatten, vet vi lite om dette. Ikke minst er det lite forskning om hva slags rettferdighetshensyn folk legger vekt på når de vurderer hva som er en passende reaksjon.
Vi har undersøkt syn på rettferdig straff for voldtekt ved hjelp av gruppeintervjuer med unge i alderen 17–24 år.
Resultatene, som er relevante både for dagens debatt og for hvordan det nye straffebudet bør anvendes i praksis, er publisert i en nyutgitt bok om samfunnets rettslige og institusjonelle håndtering av seksuallovbrudd og vold i nære relasjoner.
Det eneste rettferdige
Et viktig funn i vår studie er at deltagerne så på alle typer voldtekter som like alvorlige og følgelig som noe som må straffes på samme måte – det er det eneste rettferdige.
Generelt argumenterte de i tråd med den forståelsen av voldtekt som lenge har ligget til grunn for lovgivningen: Det alvorlige handler om at den seksuelle selvbestemmelsen er blitt krenket.
Sovevoldtekt ble i utgangspunktet ikke forstått som en mindre krenkende handling enn en overfallsvoldtekt. Dersom utøveren «ikke engang har prøvd å få consent», som en ung mann uttrykte det, er sovevoldtekt helt klart en voldtekt. Men det kunne være annerledes, for eksempel hvis utøveren hadde prøvd å få den utsatte til å si ja. Slike hendelser ble forstått som ille, men ikke like ille som å utnytte en som ikke er i stand til å si hverken ja eller ei.
Det alvorlige ved voldtekt ble også knyttet til de psykiske skadene ofrene kunne få. Flere la vekt på at skadene ved å få grensene sine overskredet aldri helt kan repareres. Seksualiteten forstås i dag som en viktig side ved identiteten. Selvbestemmelse er en viktig verdi i et samfunn som vårt, og det reflekteres i unges syn på voldtekt.
Lite åpne for alternative reaksjoner
Siden de vi intervjuet oppfattet voldtekt som en alvorlig krenkelse, er det lett å tro at de også ville argumentert for en strengest mulig straff. Slik var det ikke.
Riktignok mente de at voldtekt måtte møtes med ubetinget fengselsstraff, som jo er samfunnets sterkeste reaksjon på lovbrudd. De fleste foreslo en straffelengde ikke ulik det som er praksis i dag.
Deltagerne var lite åpne for alternative reaksjoner for voldtekt, slik som konfliktråd. Antagelig kjente de lite til ordningen, men begrunnelsen er relevant her likevel. De uttrykte bekymring for at alternativer kunne skape tvil om hva som var skjedd og hvem som hadde ansvaret. Dette reflekterer at deltagerne var opptatt av at det er flere hensyn som må balanseres for at straffen skal bli riktig.
Foreslo høy økonomisk kompensasjon
Deltagerne så straff som en måte å forhindre voldtekt på, dels gjennom avskrekking, men primært fordi fengselet ble forstått som et egnet sted for rehabilitering. En streng straff ville gjøre at utøveren forsto alvoret i handlingen. I fengselet ville han få anledning til å jobbe med seg selv.
Det var nyanser i dette. Rehabilitering var mest aktuelt for unge utøvere og utøvere som var dømt for første gang.
Av hensyn til den rehabiliterbare utøveren må straffen samtidig ikke være for lang, slik de så det. Det kommer i konflikt med at han skal tilbakeføres til samfunnet. Noen trakk også frem at utøvere får en form for sosial straff ved at de fordømmes av andre. Dette inngår i helhetsvurderingen de gjorde.
Selv om deltagerne mente at streng straff er egnet til å kommunisere til utsatte at det som er skjedd, anerkjennes som alvorlig, mente de at straff hjelper utsatte lite. Derfor foreslo de ofte også relativt høy økonomisk kompensasjon til den utsatte, hovedsakelig som en symbolsk anerkjennelse, men også som en støtte til hennes rehabilitering.
Balansere symbolske og praktiske hensyn
Når politikere nå skal revidere forbudet mot voldtekt, er det mange hensyn å ta. Som flere, inkludert justisministeren, har lagt vekt på, vil bevissituasjonen fortsette å være utfordrende. Samtidig vil en utvidelse av straffebudet trolig kreve betydelige ressurser fra politi og rettsvesen.
De vi intervjuet, minner oss om viktigheten av å balansere symbolske og praktiske hensyn: Lovverket og straffenivået må sende tydelige signaler om at voldtekt er alvorlig fordi det krenker retten til å bestemme over egen seksualitet. Straffen må samtidig virke forebyggende. Den praktiske gjennomføringen av straffen må ikke skape unødig skade, hverken for den dømte eller den utsatte.
Først publisert på aftenposten.no (10.04.2025)