Skilbrei og Stefansen

Hvordan snakker vi om det?

Vi må anerkjenne at seksuell vold kommer i mange former, skriver Kari Stefansen og May-Len Skilbrei i en kronikk i Dagsavisen 30.8.22.

Nylig spurte kommentator i Dagsavisen Selma Moren om vi egentlig orker å høre om overgrep. Moren peker på et ubehag i vår kultur og manges problemer med å ta inn over seg hvor utbredt erfaringer med voldtekt er, og dermed hvor mange som begår overgrep.

Bakgrunnen er blant annet tall fra årets Ungdata-undersøkelse som viser at tolv prosent av jenter og tre prosent av gutter i videregående skole forteller at de er blitt presset eller tvunget til seksuelle handlinger eller samleie – og språket som er brukt i diskusjonen om dem, blant annet ordet «urovekkende».

Moren mener språket som brukes når forskning og annen kunnskap om voldtekt formidles ikke er sterkt nok. «Ordene vi bruker, må bli spissere», skriver hun, med henvisning til at voldtekt er «et av de mest krenkende og traumatiserende lovbruddene man kan oppleve». Morens innlegg er et fint utgangspunkt for en diskusjon om hvordan vi snakker om seksuell vold.

Det vil vi gjerne bidra til.

Vår bakgrunn er som forskere på seksuell vold, blant annet som del av en større satsing på forskning på vold i nære relasjoner og seksuell vold ved forskningsinstituttet NOVA ved OsloMet. Vi har også vært med på å utforme spørsmålene om seksuelle overgrep og krenkelser i Ungdata, én av undersøkelsene Moren trekker spesielt fram og som NOVA også står bak.

Vi deler Morens syn at alvoret ved voldtekt og alvoret ved at overgrepserfaringer er utbredt, må formidles tydelig. Samtidig vil vi advare mot å sikre det ved en mest mulig alarmistisk språkbruk. Merkelappen «urovekkende», som Moren reagerer særlig på, er problematisk. Men vi er kritiske av en annen grunn enn henne.

I likhet med Morens alternative merkelapper, «grusomme tall» om «voldsomme handlinger», er «urovekkende» et evaluerende begrep som forteller lite om hva som ligger bak tallene som rapporteres. Det legger snarere til rette for fortolkningsforskyvninger av den typen Moren gjør.

Tallene tolkes som å representere voldtektserfaringer. Fra forskning vi har gjort, der vi har gått mer kvalitativt til verks, vet vi at virkeligheten bak denne typen tall er mangefasettert. Noe handler om voldtekt og manipulerende eller voldelige overgripere, mye handler om andre ting. Noen erfaringer befinner seg i en gråsone mellom overgrep og samtykket sex, andre framstår mer som uhell.

Det gikk for langt, uten at noen av de som deltok har ansvaret.

Denne variasjonen er viktig å formidle, noe vi nok har gjort for lite, og bør legges til grunn når samfunnet skal utforme politikk og tiltak for forebygging. Her må det også forskes mer.

Unges seksualnormer er ikke statiske, de endrer seg og speiler samfunnet vi lever i. Vi må derfor følge med på ungdoms seksuelle prosjekter – på hva de tenker om det som er greit og ikke og på hvorfor de har sex og ikke – hvis vi skal forstå de sosiale dynamikkene som skaper betingelsene for at overgrep skjer.

Ved NOVA samler vi nå inn nye, kvalitative data som er egnet til å utforske dette videre. Noe vi allerede ser, er at sex blant unge er koblet til sosial tilhørighet og statusdynamikker. Å forstå mer av dette vil gi viktige innspill til hvordan vi kan snakke med ungdom om sex og risiko, blant annet i seksualundervisningen.

At denne må bli bedre, er vi skjønt enige med Moren i.

Moren påpeker også hvordan det fokuseres langt mer på ofrene enn på utøverne når vi snakker om seksuell vold. Dette er åpenbart riktig. For andre typer kriminalitet er det i stor grad utøverne som vies oppmerksomhet, ikke ofrene. Det tydelige offerfokuset for seksuell vold henger sammen med at synliggjøring av voldtektserfaringer og medfølelse med den utsatte har vært viktig av politiske og menneskelige grunner.

Unges seksualnormer er ikke statiske, de endrer seg og speiler samfunnet vi lever i. Vi må derfor følge med på ungdoms seksuelle prosjekter.

Som Moren påpeker bidrar skjevheten til at vi vet mindre om utøverne av seksuell vold. Men at utsatte for seksuell vold oftere enn andre ofre tillegges ansvaret for det som har skjedd, slik Moren hevder, stemmer ikke. I stedet er det slik at det raskt slås ned på om noen peker på hvordan personer selv kan forebygge at de blir utsatt for overgrep.

Utsatte for annen kriminalitet derimot tillegges ansvar uten at folk reagerer, som når handlingene til ofre for fysisk vold presenteres som provokasjoner i norske rettssaler eller når utsatte for innbrudd får redusert utbetaling fra forsikringsselskaper fordi de har opptrådt uaktsomt.

Som Moren er vi opptatt av hvordan seksuell vold og dens ofre og utøvere snakkes om, men vi advarer samtidig mot å male fanden på veggen og å bidra til en forståelse av seksuell vold – og dermed både ofre og utøvere – som fundamentalt forskjellig fra annen kriminalitet. Dette skaper et bilde det kan være vanskelig å kjenne seg igjen i for utsatte og utøvere, og som dermed kan heve terskelen for å søke hjelp.

Vi må anerkjenne at seksuell vold kommer i mange former og oppleves ulikt av dem som rammes. En mer nyansert språkbruk er en del av dette. For seksuell vold har det dessuten skjedd en positiv endring i vår kultur. Selv om det kan skje, er det ikke lenger gangbart å skylde på offeret for det som skjedde, med henvisning til hvor hun var og hva hun hadde på seg.

Slike endringstrekk bør etter vårt skjønn ikke underkommuniseres, men løftes mer fram som del av arbeidet mot seksuell vold.

Referanse: Stefansen, K. & Skilbrei, M-L. (2022). Hvordan snakker vi om det? Kronikk i Dagsavisen, 30.8.22

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.