Kategori: Prosjekter

Tekst: Ingun Grimstad Klepp

En kald og snøtunge dag i januar mottok SIFO besøk av filippinske klesforskere. Og det var både hyggelig og overraskende. Instituttet var en del av statsapparatet og dekket en lang rekke ulike oppgaver, fra nærings- og bærekraftig utvikling inkludert beskyttelse av småprodusenters rettigheter, til kjønn og beredskap. På en knapp formiddag lærte jeg mye og oppdaget ikke én, men mange felles interesser og muligheter for samarbeid.

SIFOs direktør Eivind Jacobsen ønsket velkommen og fortalte litt om vårt institutts historie, som jo har fellestrekk med det gjestene kom fra, i hvert fall om vi går en del år tilbake i tid. Dagens skrikende mangel på en tilsvarende institusjon (og politikk) i Norge gjorde selvsagt at jeg lyttet med ekstra interesse.

Planer om mer tverrfaglighet

Instituttets ekspertise var naturvitenskaplig, men de så nå behov for å utvide med også noe mer samfunnsvitenskapelig ekspertise. Og allerede her var det åpenbare likhetstrekk med SIFO – som jo har en historie både som mer statlig enn i dag – og en endring fra natur til mer samfunnsfag. Nettopp forankringen og blikket for samspillet mellom det tekniske og det sosiale var et av flere åpenbare fellestrekk.

Pandemien hadde på Filipinene, som andre steder, vist hvor sårbart samfunnet er når så mye produksjon og testing av medisinske tekstiler ikke finnes lokalt – men importeres fra en stor leverandør i Kina. For TRI hadde dette ført til mer ressurser og oppbygging av kompetanse på medisinske tekstiler, mens vi i Norge… Vel, «beredskap» er vel fortatt begrenset til en diskusjon om mat?

Bærekraft med rettferdighet

De ønsket seg å ta del i en bærekraftig utvikling og dette var en av de viktigste grunnene for at de hadde valgt å sette kursen til Norge. De oppfattet at dette var noe Norge og Skandinavia var gode på. Deres tanker om bærekraft var klare og brede. De ønsket at utviklingen skulle bygge på sosial rettferdighet, økologisk og økonomisk bærekraft. Det var viktig for dem at de kunne være en stemme i en utvikling som i større grad tok med mindre og mindre rike land i det globale sør – og ikke minst de mange småprodusenter som endringene vil få store konsekvenser for. De så Horizon som en mulig måte å jobbe med dette sammen med aktører i Europa.

Tradisjon i et hav av impulser

På det korte møtet var det selvsagt ikke tid til å gå i dybden på tekstilhistorien til dette øyriket med en broket befolkning og historie. I dagens tekstilproduksjon finnes viktige innslag importert dit gjennom århundrer, slik som ananas og silke – og også bruk av naturressurser med dype røtter, slik som bambus. I oppbyggingen av mer lokal tekstilproduksjon – ikke minst småskala – var dette samspillet av deres «eget» og det som hadde kommet over havet før og etter den lange kolonihistorien viktig. De var derfor nysgjerrige på hvordan disse spørsmålene ble håndtert i det norske arbeidet med bevaring og utvikling av bunader. Og jeg var glad jeg hadde lagt Norsk bunadsleksikon på bordet. Den viser jo med tydelighet en bredde i de norske tekstiltradisjonene slik at det var enkelt å forklare at dette hadde hatt betydning for bevaring av norsk tekstilindustri – og forståelse for tekstiler som noe (potensielt) verdifullt. 

Vi har både post industri og post konsumer tekstiler – i rikelig monn, forklarte de. Det siste kom hovedsakelig fra USA, mens det første fra motehistoriens etableringer i landet med lave arbeidskostnader. Det ble ikke tid til diskusjon om noen av delene og hva de tenkte å gjøre med dette. Men jeg rakk å tenke at deres stemme ville være svært interessant i diskusjonen av EPR og andre politiske systemer som nå bygges opp nettopp fordi de både er mottaker av avfall – og produsenter – og kjemper for bevaring og oppbygging av egne lokale verdikjeder og tradisjonsrike fiber, vevteknikker og klær! Men befolkning på over 100 millioner så er jo det lokale markedet også stort.

Å bygge lokale verdikjeder

Lokal fiberproduksjon på Filippinene er abacá, banan, ananas, bambus og silke! Eksotiske og eksklusive fiber som kan brukes fra alt til tekniske og medisinske applikasjoner til skog og klær. Som klær fremstår tekstilene krispi, halvt gjennomsiktige, glatte, blanke og med godt hold slik at de bygger volum og struktur. De tradisjonelle klærne og vevde mønstrene omfatter klær for både kvinner og menn. Arbeidet til instituttet var blant annet et program for å bygge opp lokale spinnerier slik at småprodusentene som vever kunne utnytte fibrene der de bor. Dette arbeidet var rettet mot et lokalt marked og bygget – som for veverier i Norge med spesialitet bunadsstoffer – på at verdien da var høyere. Håndvevetradisjonen var et kapitel for seg. For å sikre håndverkerne rettigheter til egne mønster bygde instituttet opp et digitalt mønsterarkiv med KI-system for gjenkjenning. De mente det var viktig å verne spesielt de små mot kopiering.

Filippinene har egen naturlig lokal bambus – med krokete stammer. Den vokser overalt vilt, og plantasjer er derfor unødvendig – og ja, de har også kunnskap om å ekstrahere fibrene. Viskose spurte jeg – Å NEI! det er jo en altfor miljømessig krevende prosess! Her er det ikke snakk om å løse opp fibrene til veske for så å danne nye kunstige fiber, men tvert imot kan de faktisk produsere bambus! Men… sa jeg. Hvordan skal dere kunne markedsføre det når viskose selges som bambus? Ja, se det er et stort spørsmål, som vi nok må få svar på en annen dag

Naturlige fargestoffer

Fargepaletten på Filippinene er klar og sterk, med lysende klare pasteller som kler både folket og naturen og de skinnende lokale fibrene. Dette visste jeg. Det jeg ikke visste var at de naturlige fargestoffene fra planter og bark faktisk gav disse fargene! En av gjestene var spesialist på naturfarger og som for mange av de andre temaer var det ikke mulig å gå i dybden, men en ting fikk jeg med meg. Fargene var ikke bare klare, de var også lysekte – og noen av dem endret seg over tid, men ikke mot svakere og blekere – men mot mørkere og sterkere. Mirakel. I arbeidet mot bærekraft vil vi måtte jobbe mye mer med å få fossile kjemikaler ut av etterbehandlingene, sa jeg. Heldigvis hadde jeg i bunken med medbrakte bøker tatt med Rebecca Burgess’ bok Fibershed, som de straks skulle skaffe seg. Her legges det jo vekt på lokal produksjon både av fiber og farger til tekstilproduksjon.

Lenke til Mayeth Codoys design finner du her.