Er et globalt produsentansvar mulig? Hvordan kan produsentansvaret harmoniseres og hvordan finner vi felles målemetoder? Hvordan tenke nytt om produsentansvar når stadig flere avfallskategorier skal omfattes av det? I dette webinaret får du innsikt i både produsentansvarets utvikling og fremvoksende prosjekter som tenker helt nytt rundt ordningen.
Program
08.30–08.35: Velkommen v/ Håkon Bratland Fagrådgiver, Avfall Norge
08.35–08.50: Erfaringer med EPR i Europa og tanker om et globalt produsentansvar v/ Peter Sundt Daglig leder, Sundt Consult AS
08.50–09.05: Målrettet produsentansvar for tekstiler v/ Ingun Grimstad Klepp, Professor i klær og bærekraft, SIFO – OsloMet
09.05–09.20: EKSII: Mapping global EPR systems v/ Kartik Kapoor Waste Management Consultant, GIZ India
This project note presents preliminary findings from a PhD project looking into textile waste from Norwegian households. 28 households collected textiles that they would have otherwise discarded for a period of six months. The textiles were collected by the PhD candidate during visits to the households where qualitative interviews were carried out. Then, all textiles were registered along with information from the interviews. The findings indicate that most of the discarded textiles are clothes and shoes. However, when broken down into textile categories, household textiles represent the largest group of discarded textiles. In addition, findings show that about one third of the collected textiles were in a very good condition, either like new or with only minor changes. The fiber content of the textiles corresponded with the preliminary findings from work package 2 in Wasted Textiles, as there was an equal distribution between 100% synthetic textiles, 100% non-synthetic textiles and textiles containing a mix of these. It was also found that the largest group of users were adult women, especially when looking at number of textiles discarded. If weight was applied instead, the difference between the genders evened out more. As these findings are preliminary, it is too early to provide any hard conclusions. Instead, the project note is meant to grant insights into the kind of data that will eventually be available and shared with the project group.
Både det danske Altinget og det norsk Storting har i løpet av kort tid invitert til åpne møter rundt EUs tekstilstrategi og hva dette betyr for nordiske virksomheter, politikk og forbrukere. Vi kan konstatere at i begge tilfeller var endelig overproduksjonen kommet på dagsordenen. Amen.
Det var SVs Birgit Oline Kjerstad som hadde tatt initiativet til møtet på Stortinget, sammen med NF&TA, og det var først og fremst ment som en arena for å informere norske stortingspolitikere om de mange skjær i sjøen som ligger foran oss i sammenheng med forordningene som kommer fra Brussel på løpende bånd. EU har nemlig tatt mye Møllers tran. Det første, om utsortering av tekstiler fra restavfallet i 2025, er selvsagt det mest prekære; men er samtidig også bare toppen av isfjellet.
Mens Alting-møtet hadde to politikere på scenen, hvorav én, Pernille Weiss, er EU parlamentariker, satt de folkevalgte på tilhørerbenken i den norske settingen. I den grad de møtte opp. I følge Kjerstad var de mest politiske rådgivere som hadde tatt turen til øverste etasje i det ærverdige bygget, men i første del av seminaret satt forhenværende klima- og miljøminister Ola Elvestuen (V) i salen.
Til felles for begge arrangementene var taletid til CHANGE-forskere: I Danmark Else Skjold, Det Kongelige Akademi, og på Løvebakken, Forbrukerforskningsinstituttet SIFO ved OsloMet, Ingun Grimstad Klepp, som leder CHANGE prosjektet. I begge tilfeller var dermed også overproduksjon selvsagt tematisk i høyeste grad med, siden dette er et sentralt tema i akkurat CHANGE, men også andre løftet frem dette viktige temaet i sin taletid. For bransjen, derimot, muligens det vanskeligste å ta fatt i. Derfor etterlyses også politikk som tar fatt i dette.
Fra Altingets paneldebatt, helt til høyre Else Skjold, som snakket om «mengde». Foto: Tanja Gotthardsen.
Eller som Marianne Haugland, fagsjef, Samfunnsbedriftene, skrev på LinkedIn: «Tekstiler. Jepp, angår alle. Derfor er det viktig med god politikk. I dag samles vi på Stortinget for å øke kunnskapen om politikk som virker. I hele verdikjeden.»
Kunnskapsheving var bakgrunnen for SVs initiativ og MDGs Nora Selnes spurte også helt til slutt spesifikt om hvor kompetanseskoen trykker mest. Svaret fra Klepp var at den trykker overalt, fra helt konkrete ferdigheter i søm til reparasjon, samt det å ta seg av tekstilavfallet. Det haster selvsagt med å få på plass kunnskapen som kan bringe EUs tekstilstrategi i riktig retning, og ikke utfor et stup. Å lage politikk på den kvikkleiren som i dag fremsettes som «fakta» og «kunnskap» kan gi katastrofale følger for miljøet, for europeisk industri, for urfolk, for kulturell bærekraft og resultere i at «fast fashion» vinner istedenfor å tape. Eller enda verre: ultra-fast fashion kan vinne hele ballet.
Målrettet regulering, mer forskning
At Jan Thomas Hagen fra Voice Norge kalte sitt foredrag Kunnskapsløft for bærekraftige klær, og innledet med å si at «alle klær har et miljøavtrykk», sørget for å treffe spikeren ettertrykkelig på hodet, om ikke også treffe den siste spikeren i tekstilindustriens bærekrafts-påstanders likkiste. For selv om alle hele tiden jobber med å forbedre sitt miljøavtrykk, så er det netthandel hvor innkjøpene flys inn og så distribueres land og strand rundt pakke for pakke, og gjerne returneres på samme måte, det som er i størst vekst. «Målrettet regulering, mer forskning og like konkurransevilkår,» var høyest på Hagens ønskeliste
Også Wasted Textiles prosjektet fikk oppmerksomhet, fra Klepp, men også fra Tord Dale, VIRKE, som pekte på plukkanalyser som en måte å fremskaffe mer kunnskap om hva som faktisk går ut av bruk og blir avfall. I sammenheng med sitt foredrag, hadde i tillegg Klepp også et viktig råd til politikerne: Å huske at tekstiler er plast, for der er det mer å hente og ikke minst raskt i de pågående plastpolitiske tiltakene. Når virkemidlene skal samsvare med utfordringene (å få ned mengdene med tekstiler som flommer inn på markedet fra det globale syd og så sendes ut igjen etter kort tids bruk til samme globale syd), må de trekke i riktig retning. Basta.
I Danmark, tok Weiss opp det same, og sa at transport av avfall (ut av EU) er på hennes bord. «I fremtiden blir det ulovlig å eksportere til land som ikke kan bevise at de kan håndtere dette avfallet på en god måte. Det vil bli ulovlig å eksportere plast avfall, og dette vil inkludere tekstiler.» Seeing is believing.
At politikerne må være med å trekke i riktig retning, basert på forskning og kunnskap, var også tema i København-eventet, noe Else Skjold understreket opptil flere ganger, relatert til vår lokale råvare, ull. Den særnorske situasjonen at vi faktisk har en fungerende verdikjede, ble løftet frem av Gisle Mardal i NF&TA under Oslo-møtet, mens Thomas Frodahl fra Røros Tweed ropte «ulv». For etterspørselen etter norsk ull økt, mens tilgangen har gått drastisk ned. «Fra 2007 til 2021 har tilgjengelig C1 ull gått ned med 32%», fortalte Frodahl om den ullen Røros Tweed er helt avhengig av for produksjon. «Resultatet kan bli at en helt industri forsvinner,» var hans konklusjon.
Samtlige foredragsholdere fra Stortingsseminaret, fra venstre Thomas Frodahl (Røros Tweed), Siv So Hee Steinaa (OsloMet), Marianne Haugland (Samfunnsbedriftene), Gisle Mardal (NF&TA), Gro Haram (NF&TA), Tord Dale (Virke), Linda Refvik (NF&TA), Jan Thomas Hagen (Voice), Birgit Oline Kjerstad (SV) og Ingun Grimstad Klepp.
Om, slik NF&TA ønsker, det kan bli en reindustrialisering i Norge, så må det selvsagt kompetanse på plass, som ikke er der per i dag. Klepp klarte også å få inn en liten finte til politikerne og myndighetene om nedleggelsen av laboratoriet på SIFO, når vi stadig står overfor kriser som pandemier og mikroplast, som den kunnskapen som et tekstillaboratorium kan bidra med på produkter, vil være avgjørende. Kunnskapsløft som kunne redde en «Houston, we have a problem», for å si det mildt.
Samtidig, i København, kommenterte møteleder at Skjold hadde detonert noen bomber. Nemlig at det vi må slutte med, og raskt, er produksjon av problematiske klær vi overhode ikke har bruk for. «Det er produkter som vil skape katakomber av tekstilavfall,» sa Skjold. Og så lenge ingenting er på plass når det gjelder sortering eller resirkulering av disse tekstilene, vel, da sitter vi på nettopp udetonerte bomber av kleskatakomber.
To artikler fra Klesforskning har blitt akseptert av tidsskriftet Fibres og er tilgjengelig på nett. De to artiklene er Reducing plastic: Opportunities and obstacles for coarser wool in consumer goods og Natural and sustainable? Consumers’ textile fiber preferences.
Mer enn halvparten av teamet i Klesforsknings-gruppen har bidratt til disse to kapitlene: Kirsi Laitala, Anna Schytte Sigaard (forfatter på begge artiklene), Lisbeth Løvbak Berg og Ingun Grimstad Klepp – kapittelet om å redusere plast er skrevet sammen med tre fra universitetet i Bielsko-Biala. I den første artikkelen presenteres funn som viser at på produktnivå skaper de mange iboende egenskapene til ull muligheter for produktutvikling og bærekraftsforbedringer, og at bruk av grovere ull representerer en mulighet for å erstatte plast i mange bruksområder. Dette ble gjort ved hjelp av en SWOT-analyse (Strengths-Weaknesses-Opportunities-Threats) av resultater fra en skrivebordsstudie og intervjuer med produsenter av produkter laget av ull, samt dokumenter knyttet til ull, avfall, tekstiler og plast i sammenheng med politikk.
Den andre artikkelen ser på syntetiske kontra naturlige fibre, forbrukerpreferanser, deres syn på bærekraft og enda viktigere, forbrukernes vilje til å redusere forbruket. Interessant nok foretrekker ikke bare norske forbrukere ull, de mener også at ull er det mest bærekraftige valget, med polyester som det minst bærekraftige. Dette er det stikk motsatte av hva dagens vanligste måleverktøy, Higg Material Sustainability Index, forteller oss.
Lisbeth Løvbak Berg, Ingun Grimstad Klepp, Anna Schytte Sigaard, Jan Broda, Monika Rom and Katarzyna Kobiela-Mendrek.
Abstract
Production and use of plastic products have drastically increased during the past decades and their environmental impacts are increasingly spotlighted. At the same time, coarse wool, a by-product of meat and dairy production, goes largely unexploited in the EU. This paper asks why more coarse wool is not used in consumer goods, such as acoustic and sound-absorbing products, garden products, and sanitary products. This is answered through a SWOT analysis of results from a desktop study and interviews with producers of these products made from wool, as well as policy documents relating to wool, waste, textiles, and plastic. Findings show that on a product level, the many inherent properties of wool create opportunities for product development and sustainability improvements and that using the coarser wool represents an opportunity for replacing plastics in many applications as well as for innovation. This is, however, dependent on local infrastructure and small-scale enterprises, but as such, it creates opportunities for local value chains, value creation, and safeguarding of local heritage. The shift to small-scale and local resource utilization requires systemic change on several levels: Here the findings show that policy can incentivize material usage transitions, but that these tools are little employed currently.
Textile fibers have become a major issue in the debate on sustainable fashion and clothing consumption. While consumers are encouraged to choose more sustainable and circular textile materials, studies have indicated that a reduction in production and consumption has the greatest potential to reduce the total environmental impact. This can be considered an ecocentric perspective with a focus on degrowth as opposed to a technocentric view where new technologies are expected to solve environmental problems while economic growth continues. Based on a survey in Norway (N = 1284), we investigate how the techno- and ecocentric perspectives impact Norwegian consumers’ fiber preferences and perceptions and the corresponding effects on their clothing consumption. We found that the majority of consumers preferred natural fibers compared to synthetic materials. This contradicts current market practices and the recommendations by material sustainability comparison tools such as the Higg Material Sustainability Index (MSI), where many synthetics receive better ratings than natural fibers. We also found that perceptions of high sustainability regarding fibers were negatively correlated with reduced consumption. Our study suggests that a continued focus on material substitution and other technological measures for reducing climate change will impede the move toward sustainability in the textile sector.
Arrangementet vil være på engelsk, og i tillegg til en fysisk presentasjon, tilgjengelig via Zoom.
PhD Candidate Anna Schytte Sigaard will present preliminary findings based on data collection from 28 Norwegian households in three areas of Norway: Oslo, Vestfold and Salten. This is part of her PhD Want Not, Waste Not: A wardrobe study approach to minimizing textile waste from Norwegian households.
Each household collected textile items that they would have otherwise discarded during a period of 6 months. They participated in a start-up interview at the beginning of the collection period and two interviews about the collected textiles after 3 and 6 months. All textiles (more than 3000 pieces) were brought to SIFO for analysis where they have been registered according to different physical properties and the story for each textile, from acquisition to disposal, has been recorded.
The findings will grant insights into consumption of clothing and other textiles from households in Norway.
A more detailed agenda will be shared closer to the event date.
Snacks and coffee/tea will be provided.
Location: Athene 1 (auditorium), Pilestredet 46, 0170 Oslo
If you are interested in joining in person, please contact Anna Schytte Sigaard. email: annasiga@oslomet.no
Vi kaster enorme mengder klær, og det meste inneholder polyester og annen plast. Vi trenger mer kunnskap for å kunne oppfylle kravet om tekstilinnsamling innen 2025, mener forskere.
Etter en opprydding i klesskapet står du kanskje der med en bukse med et digert hull på kneet, en genser du sluttet å bruke for lenge siden eller en kjole du egentlig aldri fikk brukt. Hvor skal du gjøre av klærne du ønsker å bli kvitt?
Hele og fine plagg legger du kanskje i en konteiner for klesinnsamling til UFF eller Fretex, men hva med de ødelagte klærne?
– Det er få andre muligheter enn å kaste dem i restavfallet, sier SIFO-stipendiat Anna Schytte Sigaard.
Men det skal det trolig bli en slutt på om ikke lenge. Tekstiler er prioritert i EUs strategi for sirkulærøkonomi, og innen 2025 skal det innføres tekstilinnsamling, også i Norge.
– For å finne ut hvordan dette skal organiseres må vi vite hvilke typer tekstiler som blir levert inn, sier Sigaard.
Hun er med i forskningsprosjektet Wasted Textiles, som studerer hvor det blir av alle tekstilene som går ut av bruk. Hvorfor kaster vi klær, hva kaster vi, og hva velger vi å beholde? Hvilken tilstand er klærne som blir kastet i, og hvor mye består av syntetiske materialer, altså plast?
For hva skal skje med tekstilene som samles inn? Kan de resirkuleres på noen måte, slik at materialene kan brukes videre?
En av NF&TAs oppgaver i Wasted Textiles er en kartleggingen av hvilke verktøy brukes i dag av bedrifter, akademia og organisasjoner i design- og produktutviklingsprosessen for å sikre mer miljøvennlig og sirkulær produksjon, og hvordan disse stiller seg til de sentrale spørsmålene i prosjektet.
Kartleggingen er gjennomført av Kjersti Kviseth. Ti ulike designverktøy er undersøkt, og analysen viser at de har klare fellestrekk. De legger alle stor vekt på varighet (‘Social’, ‘Emotional’, ‘Technical’, ‘Longer use’) og minimering av avfall i produksjonen.
De viktigste spørsmålene for Wasted Textiles er om de vil bidra til å minimere mengdene klær som produserer og andelen av disse som er syntetiske. På disse spørsmålene er verktøyene både mer ulike og mindre tydelige. Det er bare to som inkluderer det å minimere bruken av de syntetiske materialene. Samlet vil verktøyene dermed ikke bidra til å stoppe ‘plastifiseringen’.
Det samme kan sies om mengde. Det er riktignok fire verktøy som nevner noe om mengde, men gjennom vage tiltak. De resterende seks tar ikke opp dette avgjørende aspektet i det hele tatt.
Kjersti Kviseth avslutter rapporten med en personlig refleksjon der hun legger vekt på at verktøyene reflekterer forståelsen av miljøproblemer da de ble laget, og at de vil endres i takt med at forståelsen modnes og kunnskapen omkring plast og volumer økes. Vi kan håpe hun har rett, men må samtidig si at det er en lang vei frem og at slik situasjonen er i dag er det ingen av de vanligste designverktøyene som tar opp to av de mest sentrale utfordringene i tekstilsektoren: Økningen i mengden som produseres og den galopperende plastifiseringen av klær og andre tekstiler.
I samarbeid med Wasted Textiles prosjektet arrangerte NF&TA en workshop som skulle utforske både språk og muligheter som ligger i feltet som verken er gjenbruk av plagg slik de er eller resirkulering av fiber –området som Klesforsknings-gjengen har valgt å kalle «mellomrommet».
Norge flommer over av brukte tekstiler. Men mellom de to ytterpunktene gjenbruk og resirkulering er det et mellomrom med tekstiler som kan gjøre mer nytte for seg, spørsmålet er hvordan. Hva skal vi gjøre med disse tekstilene? Og hva skal vi kalle mellomrommet? Det er en utfordring som trenger nytenkning og innovasjon, mente NF&TA som dermed fylte salen med rundt 40 påmeldte studenter og andre interesserte.
Trolig må en del av tekstilene gjenbrukes i andre næringer og for andre formål, men vi har verken språk eller nok kunnskap til å utnytte potensialet, var utgangspunkt for workshopen, som åpnet med tre foredrag. Professor i klær og bærekraft, Ingun Grimstad Klepp, tok tilhørerne på en reise fra fiber til ferdig plagg, og på veien sa hun noe om mulighetsrommet. Vi ble påminnet at handelen med brukte klær er eldre en handelen med nye klær, og at om dronning Sonja bruker en kjole flere ganger, så handler ikke det om gjenbruk. Da måtte hun brukt kjolen som noe annet, for eksempel som en nattkjole, eller gitt den bort til noen andre.
Gruppene arbeidet flittig med ord og begreper.
Å finne gode eksempler i «mellomrommet», hvor de utnyttes på en god måte, er ikke enkelt. At gamle fiskegarn kan bli til målnett, at filler kan bli til filleryer eller at gamle strømper kan fylles med menneskehår og brukes som oljelenser, er noen av de eksemplene som er der ute. Vitenskapelig assistent Lisbeth Løvbak Berg gikk gjennom noen foreløpig resultater fra plukkanalysene som har foregått i Wasted Textiles, og hvor SIFO og MEPEX ser på «bortkastede» tekstiler både i husholdningsavfall og andre steder hvor folks utbrukte eller gjenbrukbare tekstiler ender opp. Så langt har de sett på 3509 kilo, hvorav det som er mest ødelagt er sokker. Men her er alt med tekstilt opphav studert, fra vedsekker til kosebamser.
Et av målene i Wasted Textiles, er å få ned mengden av syntetiske tekstiler, og da er det lurt å finne ut hvor mye av det som avhendiges er syntetisk. De foreløpige tallene viser at 43% av all vekten er syntetiske materialer, men det er også mye blandingsmaterialer: 65% av det undersøkte materialet. Kerli Kant Hvass, assisterende professor i sirkulær økonomi, ga til slutt tilhørerne et lite overblikk over hva som finnes av forretningsmodeller der ute i «mellomrommet» uansett om det kalles redesign eller, up-cycling. Gamle materialer fra hoteller og restauranter brukes av noen designere til å lage kolleksjoner av, men mest påtakelig er det at disse forretningsmodellene ikke har vært levedyktige over tid. De sliter rett og slett i et marked hvor nye klær er så alt for billige og god utnyttelse av i og for seg fine materialer er tidkrevende håndarbeid.
Dermed var det duket for workshop, og gruppene ble satt til å utforske ord og begreper. Det ble livlige diskusjoner rundt bordene og noen nye ord så dagens lys. Som «plastplanlegge» og «sokkepant». Men noe nytt ord for «mellomrommet» dukket ikke opp i løpet av idé-myldringen. Avslutningsvis ble det en diskusjon rundt EUs tekstilstrategi og politiske virkemidler for å få mengdene ned slik at vi ikke stadig lurer på hva vi skal gjøre med dette berget av «bortkastede» tekstiler. Hvordan kan politikk bidra til at forretningsmodellene for gjenbruk, omsøm og reparasjon kan bli lønnsomme?
