Nå har jeg straks fullført uke 6 av 8 i praksis hos Kreftforeningen. Tiden går veldig fort.
Vi er det andre kullet fra samfunnsernæring (SERN) på HiOA som har praksis, og det kan kort oppsummeres i at praksis er gull verdt. Dette tror jeg gjelder alle typer studenter. Det er fort gjort å sitte med teori i mengder og tenke at man kan så mye. Dette oppdager du fort at ikke stemmer helt, for med en gang du må ut og faktisk bruke kunnskapene dine i en reell setting, der situasjonene ikke er planlagte og håndfaste som spesifikke arbeidskrav og eksamener, finne du deg selv ydmyket. Når du oppdager at du ikke kan alt, desto mer innstilt blir du på å lære av de du møter. Feelingen av det store samspillet på kryss av alle teorier, modeller og metoder kommer bare ikke like tydelig fram i et klasserom, men heldigvis har vi nå praksisen som gir oss muligheten til å oppdage en annen dybde i oss selv som gryende fagpersoner. (La meg presisere at alle teoriene, modellene og metodene vi har lært er også gull verdt, men jeg håper dere skjønner poenget mitt.)
Så langt har jeg fått brukt kunnskapene mine fra ernæringspolitikk, prosjektplanlegging, ernæringskommunikasjon, ernæringsbiokjemi, internasjonal ernæring, matsosiologi og –kultur, og statistikk og metode.
Hva har jeg lært om meg selv i praksis? Vel, jeg kan gjøre det her. Jeg passer absolutt inn i feltet, og feltet passer meg. Det tror jeg er en liten luksus i disse dager der ungdom blir pushet inn i studieretninger som de plutselig finner ut at ikke passer dem i det hele tatt. Jeg har blitt stilt ovenfor oppgaver og prosjekter jeg absolutt ikke ville klart å gjennomføre da jeg startet på SERN i 2013 (men da trodde jeg også på ting Dr. Hexeberg sa, og det tror jeg taler nok for hvordan jeg lå an). Jeg kan se tilbake på min egen faglige utvikling gjennom oppgave jeg har hos Kreftforeningen, i tillegg til min personlige utvikling på mestring. Jeg har, i meg selv, blitt konfrontert med hva jeg virkelig kan, og hva jeg trenger å jobbe med for å bli bedre. Jeg kjenner meg også ekstremt klar for å jobbe med masteren fra høsten av. There will be plenty of things to do.
Det er skummelt å skulle prestere foran faglige tungvektere. Jeg er gjerne den som snakker mest og høyest, og skal diskutere alle slags temaer og ta min plass. Men jeg har faktisk sittet og ikke klart å få ut en lyd og tvilt på om jeg klarer å jobbe innenfor feltet. Og derfor er denne praksisen så viktig. Hva skulle vi gjort om denne tvilen ikke fikk kjøre løpet sitt når vi befinner oss i den tryggheten som kommer i studietiden? Hvor mange ekstra måneder uten arbeid hadde gått med om vi ikke fikk testet ut hva vi er gode for i forkant? For min del hadde jeg denne tvilen to ganger; første gangen var da jeg skrev kontrakt hos Kreftforeningen. Prestasjonsangsten og redselen for å være for faglig svak traff meg hardt i brystkassen. Den andre, og siste gangen, var da jeg var helt ny i seksjonen. Den treningen i å være den nye et sted er veldig viktig, spesielt for oss unge som er på vei ut av studier. Det å tørre å stå på sine egne ben og stole på at man har all krav på sin plass og tilhørighet, det lærer du ikke i et klasserom.
Dette var den første gangen (ja, det har skjedd flere ganger) at jeg og veilederen min, Ida, møtte opp på jobb i veldig like klær. Den gangen der var det samme kjole.
En annen ting jeg har fått bekreftet gjennom praksisen, er at hvordan du er som person, hvordan du tenker, hvordan du velger å møte utfordringer og håndterer å mislykkes, har alt å si for hvor du kan ende opp. Og ute i den litt mer ekte verden har jeg også blitt mer sikker på at ingen av oss vet hvor vi skal ende opp. Vi må hele tiden utvide kompetansen vår og ta valg for fremtiden ut i fra der vi står akkurat der og da.