Av Avdelingsdirektør i Barne- og familieetaten i Oslo Kommune, Kjetil Andreas Ostling

Det er 50 år siden de første barnevernspedagogene ble uteksaminert. Det er en god anledning til å se på forhold knyttet til barnevernspedagogen i moderne tid – sett fra et profesjonspolitisk ståsted. De siste 20 årene har jeg blant annet vært leder på en ungdomsinstitusjon, startet og ledet Oslo Barnevernsamband, vært profesjonsleder for barnevernspedagoger i FO, sittet i Barnevernspanelet, vært statssekretær med ansvar for regjeringens politikk på barn og unges oppvekst og barnevern og sitter nå som direktør for barnevernavdelingen i Barne- og familieetaten. Innleggets tittel er ambisiøs. Men med erfaring fra både barnevernfaglig praksis, interesseorganisasjon, profesjonsforbund, politikk og ledelse har jeg tro på å kunne overskue og belyse tittelens tema.

Barnevernspedagogenes posisjon i moderne tid, er influert av mange ulike forhold. Sentrale eksempler er; konvensjoner og juridiske forhold, sosialdemografiske, normative og verdimessige forhold, ny kunnskap og forskning og profesjonspolitiske forhold. Jeg skal konsentrere meg om de profesjonspolitiske forholdene på sentrale arenaer, slik som i utdannings- og forskningsinstitusjonene, i profesjonsforbudet Fellesorganisasjonen FO, i arbeidslivet, i etater, direktorater og departementer, regjering og Storting. I dette formatet har jeg ikke ambisjon om å belyse alle sider. Men jeg vil trekke frem utvalgte kompetansepolitiske forhold fra de siste 10 årene, som et profesjonspolitisk bakteppe.

Det sur-søte 10-året.
Jeg har valgt å kalle 10-året vi har bak oss for det sur-søte 10-året. I et profesjonspolitisk perspektiv har det de siste 10 årene vært parallelle og motstridende forhold som har virket inn på posisjonen til barnevernspedagoger. Noe har vært ”surt” eller krevende og truende for profesjonen og noe har vært ”søtt”, forstått som beskyttende, utviklende og styrkende. Jeg skal si noe om det ”sure” først.

Det sure 10-året
Akkurat på denne tiden – i november 2003 raste debatten om barnevernet og den såkalte Svanhild-saken. Ansatte i barnevernet hadde i lengre tid vært gjenstand for forholdsvis ensidig kritisk fokus i media. Det ble stilt spørsmål om alt fra ansattes kompetanse, moral og motiver. Det var langt mellom de, som snakket høyt ute blant folk om at de jobber i barnevernet og var stolte av det.

Med et fagfelt på defensiven – litt i knestående, manglet noe av den nødvendige profesjonstryggheten. Det kortsiktige behovet var å rette opp det skjeve bildet som var skapt i media og få frem de gode historiene. Dette behovet utfordret idealet som er at profesjonen selv ser kritisk på egen kompetanse, setter seg i førersete og stake ut kursen for utviklingen.

I det samme tidsrommet fikk vi et nødvendig og begynnende kritisk søkelys på hvordan profesjonsutdanningene rustet studentene til å løse oppgaver i arbeidsfeltet og om dette samsvarte med arbeidsfeltets behov for kompetanse.

I 2004 var jeg vitne til møtet mellom et fagfelt på defensiven og den begynnende kompetansekritikken. Jeg hadde invitert Ph.d Per Arne Rød til å snakke på en konferanse i Oslo. Han hadde studert beslutnings-prosessene i flere barneverntjenester på Vestlandet og funnet at beslutningene gjennomføres usystematisk, med ingen eller svake henvisninger til forskning og litteratur og det var lite etterprøvbart hvorfor og hvordan vurderinger ble gjort. Videre stilte Rød spørsmål ved om utdanningene til barnevernet var gode nok på å øve studentene i systematiske beslutningsprosesser.

Reksjonene på innlegget var det nærmeste jeg har sett ”kasting av tomater” på en barnevernfaglig konferanse. Salen formelig kokte og funnene ble kategorisk avvist som uaktuelle for barnevernet i Oslo. Jeg opplevde seansen som en illustrasjon på det profesjonspolitiske tidsbildet i 2004.

I samme tidsrom lanserte et fagmiljø fra Høgskolen i Lillehammer Kryssildprosjektet og boka ”Utakter”. De konkluderte med at utdanningene kun produserte halvfabrikat og at løsningen var å utvide utdanningsløpet til 5 år og slå sammen utdanningene av barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere. De som gikk inn i det omfattende materiale fant god støtte både for påstanden om at utdanningene burde bli mer spesialiserte og feltorientert og at de bør utvides til masternivå. Men det var svake resonnementer for å skulle slå sammen utdanningene. Behovet for mer spesialisering ble godt belyst, men stod i motstrid til konsekvensene av sammenslåing.

I boka ”Utakter” fremstod det som om konklusjonene var gitt på forhånd og det ble ensidig fremhevet funn som understøttet konklusjonene. Som profesjonsleder den gangen var det min jobb å innta en undrende posisjon for å si det akademisk dannet. Ingen av de fem forfatterne var barnevernspedagoger eller vernepleiere. I kjølevannet av bokutgivelsen gikk flere sentrale sosionomer ut og støttet ideen om sammenslåing, men det var ingen støtte fra barnevernspedagoger eller vernepleiere. Samtidig kom det frem at de som støttet en sammenslåing av utdanningene jobbet for å påvirke politiske miljøer.

Seksjonsrådet for barnevernspedagoger så sammenhengen og hva som var på gang. Å si det høyt ble hardt sanksjonert, men noen få turte å påpeke det åpenbare. Det ble kjørt en aktiv profesjonskamp i barnevernspedagogenes og vernepleierens disfavør. Når det er sagt, er det viktig å påpeke at profesjonskamp er både lovlig og kan være faglig nødvendig. Men denne profesjonskampen hadde ikke faglig støtte og ble ikke begrunnet med tjenestenes eller barn og unges behov for bedre tjenester. Dette var en kamp om faglig revir og felthegemoni.

Hvordan revir- og posisjonskampene utartet seg i ulike faser i FO er godt og grundig beskrevet i boka til Jan Messel ”I velferdsstatens frontlinje”. Hvordan kampene har tatt form i høgskole- og universitetsmiljøene må belyses av utdanningsinstitusjonenes ansatte. Men det som er sikkert er at summen av alle arenaene profesjonskampen pågikk hadde effekt på Kunnskapsdepartementet.

I 2009 startet arbeidet med det som i 2012 ble St. m. 13 – ”Utdanning for velferd”. Alt som kom frem fra meldingsarbeidet pekte i en retning. Barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere skulle slås sammen til en udefinert sosialfaglig generalist. Det ble styrt mot rasering av den eneste utdanningen som retter seg særlig mot utsatte barn (barnevernspedagoger) men også den eneste utdanningen som gir særlig kompetanse om arbeid for mennesker med utviklingshemming (vernepleiere).

Det søte 10-året
Heldigvis sett fra utsatte barn og unges sted og i et barnevernfaglig perspektiv, er det også barnevernspedagoger som kan manøvrere i det rikspolitiske landskapet. Det kommer jeg inn på når jeg nå skal trekke frem de søte trekkene ved det samme 10-året.

Den desidert viktigste indikatoren på om en profesjon har livets rett er om profesjonen er etterspurt i praksisfeltet. Det er det som forteller mest om profesjonen svarer til oppgavene som skal løses. Bare det siste 10-året, rettere sagt fra 2003 – 2012 har andelen barnevernspedagoger i barnevernet økt med 73 %. Dette er en kontant og krystallklar tilbakemelding fra fagfeltet til profesjonen. Barnevernspedagoger er etterspurt og har vært det fra de første ble uteksaminert for 50 år siden.

Det er nærmest ikke behov for andre indikatorer på at barnevernspedagogenes kompetanse er viktig for praksisfeltet. Men i tillegg, har summen av bruker-undersøkelser, fagutvikling, forskning, rapporter, utredninger og politiske vedtak både indirekte og direkte pekt på behovet for barnevernspedagogens kompetanse. Jeg skal nevne noen eksempler på det.

Brukerundersøkelser peker på behovet for voksne som særlig kan se og forstår barns behov, som kan snakke med barn i krise, sikre brukermedvirkning, rettsikkerhet og vise omsorg og kjærlighet. Det er åpenbart at arbeidsgiverne i tjenestene for utsatte barn og unge leser kjennetegn ved barnevernspedagogene i disse egenskapene.

Barne- og likestillingsdepartementet satte ned Befringutvalget for å belyse kompetansebehovet i barnevernet og hvordan behovet ivaretas i barnevernspedagogenes og sosionomenes utdanninger. Utvalget slo blant annet fast behovet for 14 barnevernfaglige emner og bedre studiefinansiering. Barnevernspedagogene ble samtidig fremhevet for sin tydelige profil på utsatte barn. Rapporten møtte bred støtte og har for profesjonen og fagfeltet vert av stor verdi.

Barnevernpanelet var bredt sammensatt men også bekledd av flere barnevernspedagoger. Oppdraget var å utarbeide en rapport med råd for utvikling av barnevernet. Utvalget viet stor plass til kompetanse og gav støtte til de 14 fag-emnene. Den fikk videre klart frem at barnevernspedagogenes utdanning må bestå og at profesjonen har en viktig rolle i barnevernet. Rapporten ble en viktig motvekt til signalene som ble gitt fra Kunnskapsdepartementet og de som jobbet politisk for å radere ut barnevernspedagogutdanningen.

17. februar 2012 kom St. m. 13 om ”Utdanning til velferd”. En ikke så rent liten koalisjon av barnevernspedagoger hadde lagt en strategisk plan, fordelt oppgaver, utarbeidet et opprop og mobilisert politisk dag og natt før regjeringens behandling av meldingen. I stedet for en sammenslåing, ble meldingen en manifestering av at barnevernspedagogutdanningen skal bestå, og utvikles i tråd med de 14 fag-emnene i Befringutvalgets anbefalinger. 17. februar var fryktet å stå igjen som datoen på gravstøtten til barnevernspedagogen. I stedet ble det en dag der barnevernspedagoger klirret i glass med boblende innhold.

Kompetansekrav og utlysningstekster til stillinger i institusjoner, barneverntjenesten og andre tjenester for utsatte barn og unge har lang tradisjon for å være diffuse og generelle. I tildelingsbrevet fra BLD til Bufdir i 2013 går det nå frem en forventning til at etaten søker ansatte med barnefaglig kompetanse. I Oslos barneverninstitusjoner ble det i 2011 innført en ny rekrutteringsstrategi som er tydelig på at barnevernspedagogenes kompetanse skal etterspørres. Tydeligere krav til utdanning er en generell trend uavhengig av fagfelt og profesjonen som etterspørres. Det er påfallende at det ikke først og fremst er tillitsvalgte fra FO, men arbeidsgivere selv som kan tilegnes utviklingen. Arbeidsgivere i helse- sosial og barnevernsektoren har det faglige ansvaret og skal drifte stadig mer spesialiserte oppgaver. Til det trengs det fagfolk og profesjoner som kan vise til konkret – og ikke diffus kunnskap. Denne utviklingen kommer de fag- og feltspesifikke profesjonene slik som barnevernspedagogene til gode.

09. september 2013 var norske myndigheter ved Barne- likestillings – og inkluderingsdepartementet invitert til å snakke til svenske myndigheter om arbeidet med barns rettigheter. I innlegget ble den norske utdanningen av barnevernspedagoger pekt på som et av virkemidlene for å nå mål på dette området. Dette er kanskje første gang norske myndigheter i en utenrikspolitisk sammenheng har løftet frem barnevernspedagogene som ”eksportvare”.

Det er over 10 år siden sist vi fikk en St. m. om barnevernet. Det ble endret i juni i 2013. Da ble Prop. 106 L med 9 meldingskapitler om fremtidens barnevern vedtatt (sanksjonert) i Stortinget. Et lengre kapittel ble viet til kompetanse. Meldingen er tydelig både på behovet for mer spesialisert og barnevernfaglig kompetanse og innfrielse av mange forslag fra Befringutvalget. Proposisjonen dikterer retningen for barnevernet i de neste årene og er gull verdt for en 50 åring – som er gull verdt.

Så skal jeg avslutte. Og hva kan underbygge det søte 10-året bedre enn en kategoriheving fra F til E for barnevernspedagogene. Bedre forstått som økt finansiering og bedre rammebetingelser for å øke kvaliteten på utdanningen av barnevernspedagoger. Det var med denne økningen vi beveget oss fra politiske festtaler om behov for satsning på kompetanse i barnevernet, til et etterspurt, varig og konkret løft. Vi som var politikere i Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet jobbet intenst i 1 ½ år for å få økningen inn på det rød-grønne budsjettet for 2014. Det var en stor seier som viste seg å bli en etappeseier. For den nye regjeringen brukte blå-blå korrekturlakk over det hele. Denne gangen var det lederen for seksjonsrådet for barnevernspedagoger i FO, som stod for det politiske fotarbeidet og manøvrerte mellom de borgerlige partiene på Stortinget. Det førte økningen tilbake inn på budsjettet.

50 lange, 10 av dem sur-søte og hva så?
Etter 50 lange og 10 sur-søte år, er det skrevet profesjonspolitisk historie. Aldri før har barnevernspedagogenes utdanning og profesjon vært så høyt på den rikspolitiske dagsorden. Både den rød-grønne og deretter en blå-blå regjeringen med støttepartier har fraksjonert, hestehandlet og avholdt møter med følgende møteagenda: – styrking av utdanningen av barnevernspedagoger. Det er fantastisk og det er en bragd. For alle med hjerte for barnevernspedagogen er dette hendelser som vil stå frem i barnevernspedagogens historie om suksess.

Mitt resonnement er at profesjonen har lagt bak seg et krevende men også begivenhetsrikt og banebrytende 10-år. Barnevernspedagogen er en tydelig forkjemper og stemme for barns rettigheter og barndommens egenverdi. Det at vi i Norge har valgt å satse på en egen utdanning rettet mot utsatte barn er et verdivalg. Det forteller noe om Norge som velferdssamfunn. Barnevernspedagogen har nå en sterk faglig og politisk posisjon. Men profesjonen er ikke naturgitt. Den er betinget av barnevernspedagoger som hver dag løser oppgaver i tjenestene for utsatte barn. Og den består og utvikles videre bare med fortsatt hardt arbeid fra strategiske, tydelige, synlige profesjonspolitiske aktører.

Det å beskytte barn krever vilje og mot og innebærer å ta barnas parti opp mot voksnes interesser. Dette kjennetegner barnevernspedagogen. Og det er dette motet profesjonen må ha med seg de neste 50 årene i barnas tjeneste.