Undervisningsformer

Barnevernspedagogutdanningens undervisningsformer – ideen om det tverrfaglige og integrerte ved oppbyggingen av studiet.

Åse Broman

 Grib_skov

Den pedagogiske pendelen har vært i stadig forandring både i barnevern, barneoppdragelse og i undervisningen ved høgskolen. De pedagogiske trendene i høgskolen har variert fra storforelesninger til smågruppeundervisning og tilbake igjen.  Den pedagogiske retningen ved barnevernspedagogutdanningen har til alle tider (helt siden starten) bygget på et sosialpedagogisk grunnlag og har hatt dialogpedagogikken som et kjennetegn ved undervisningen. Utdanningen har vært og er fortsatt preget av en tradisjon der praksis står sentralt.  I undervisningen skal studentens yrkeserfaring vektlegges og teori skal knyttes til praksis. Arbeidsmåter som egenaktivitet, deltakelse på forelesninger, arbeid i grupper, arbeidskrav, ferdighetstrening, utfoldelse av kreativitet og nysgjerrighet skal imøtekomme de kravene vi stiller. Arbeidsmåtene skal utfordre studentenes verdier, holdninger, følelser, intellekt, kreativitet og evne til samspill. [1]

Et annet kjennetegn ved barnevernspedagogutdanningen er at den er tverrfaglig. Integrering av fagområdene skjer ved at studentene skal tilegne seg vesentlige fakta, begreper, betegnelser, definisjoner og teori innenfor det enkelte fagområde.

Undervisning

På 1990-tallet organiserte man studiet relatert til fem viktige pedagogiske prinsipper.

Det var;

Tydeliggjøring av fagenes egenverdi:

Rammeplanen for barnevernspedagstudiet bruker betegnelsen hoved- og delemner i stedet for navn på enkeltfag. Dette er gjort for å fremme en bred faglig forankring av studiet.

De forskjellige fagområdene det undervises i ved barnevernspedagogstudiet, har også sin egenverdi. Med dette menes at hvert delemne representerer en unik faglig enhet som blant annet er kjennetegnet ved sine begreper, betegnelser og teorier. Et fagområde beskriver på en særpreget måte deler av virkeligheten blant annet ved måten kunnskap kategoriseres på, og de ulike fagene representerer forskjellige innfallsvinkler til forståelse av en kompleks og dynamisk virkelighet. Det er viktig at studentene gjennom fagspesifikk undervisning får god kjennskap til egenarten ved det enkelte fag før fagene integreres til større helheter gjennom temaundervisning.

Integrering av fagområdene gjennom temaundervisning forutsetter at studenten har tilegnet seg vesentlige fakta, begreper, betegnelser, definisjoner og teori innenfor det enkelte fagområde. Dette er forutsetningen for å kunne anvende ulike faglige innfallsvinkler i problemanalyse og som bakgrunn for handling. Men den fagspesifikke undervisningen må i størst mulig grad samordnes slik at studenten på et tidlig tidspunkt i studiet gis mulighet for å se sammenhenger mellom de ulike fagområdene.

Tydeliggjøring av fagenes innbyrdes sammenheng:

De forskjellige delemnene i et hovedemne forholder seg til den samme virkeligheten, men fokuserer og beskriver den ved sine teorier på ulike måter. Komplekse fenomener kan vanligvis bare forstås fullt ut ved å analysere disse ut fra ulike faglige vinklinger. Det er av avgjørende betydning at studentene får trening i å anvende ulike teorier, begreper og betegnelser i analyse av komplekse problemstillinger og at det gjennom temaundervisning søkes å integrere fagspesifikk kunnskap til tverrfaglig helhet. Dette forutsetter at studentene er godt kjent med fagenes forskjellige grunnleggende begreper, betegnelser og teorier.

Gjennom studiet vil det bli stilt stadig høyere krav til studentenes evne til å integrere fag og til å omsette teoretisk kunnskap i handlingskompetanse i forhold til blant annet arbeid med utsatte barn og unge. Dette krever utvikling av kompetanse i tverrfaglige og tverretatlige arbeidsprosesser. Enkelte temaer vil bli berørt i fagorganisert undervisning i flere fag. Her kan enkeltfag levere verdifulle innfallsvinkler, men til syvende og sist vil det være opp til den enkelte student alene og i grupper å utvikle barnevernspedagogisk identitet der bl.a. barnevernsfaglige temaer ses i en større sammenheng.

Fra fakta til dybdeforståelse:

Dette prinsippet innebærer at undervisningen har dypinnlæring og dybdeforståelse som et overordnet mål. Motsatsen til dypinnlæring er overflateinnlæring. Med dybdeforståelse menes at studenten på en grundig måte har tilegnet seg sentrale teorier innenfor et fag, at studenten ser sammenhenger mellom fagene, at studenten kan anvende ulike teorier i analysering av forskjellige problemstillinger og at studenten gjennom tilegnelse av teori gis handlingskompetanse i forhold til yrkesrelevante problemstillinger.

Utvikling av dybdeforståelse starter med et møte med faglige fakta. Fakta danner grunnlaget for dannelsen av oppfatninger. Oppfatninger om saksforhold er grunnleggende for utvikling av klare faglige begreper, og gode begreper er viktig for teoridannelse og forståelse av prinsipper og lover. Progresjonen fra fakta til dybdeforståelse kan nedfelles i undervisningen ved å la en god del fagspesifikk undervisning komme før det startes opp med temaundervisning.

Fra teori til handlingskompetanse:

Barnevernspedagogstudiet er et yrkes- og praksisrelatert studium, og det har betydning for teorienes plass i studiet. Dybdeforståelse forutsetter at studentene har tilegnet seg teori. Både i et akademisk og i et yrkesrelatert studium er teoritilegnelse et hovedmål. I et yrkesrelatert studium må siktemålet i særlig grad være at teori blir et redskap for analyse av praktiske problemer og en basis for handlingskompetanse. Overføring av kunnskap som studenten tilegner seg gjennom studiet, skal kunne anvendes i praktiske situasjoner som yrkesutøver. Overføring av kunnskap kan være problematisk fordi slik overføring ikke skjer automatisk. Det krever en bevissthet om at teorier impliserer praksis og at teori kan gi anvisninger om praksis.

I hele studiet og ikke minst i praksisperiodene, må det arbeides med teorienes innhold og teorienes anvendelse. Det må motvirkes at teori er noe som knyttes til studiet og eksamen, men som ikke i samme grad tas med i det daglige arbeidet. Studenten bør utvikle forståelse for at teori og praksis hører sammen. I denne sammenhengen er det viktig at studentene kan analysere problemer ut fra ulike teoretiske og faglige perspektiver. En vesentlig målsetting er at studenten ser sammenhenger og forbindelseslinjer mellom de forskjellige fagområdene. Undervisningen må derfor motvirke at studentene oppfatter fag som isolerte områder som lite har med hverandre å gjøre.

Prinsippet om “spiralpensum”:

Kontinuiteten sikres ved at alle fagkomponentene er gjennomløpende. Faglig kontinuitet ivaretas også gjennom prinsippet om spiralpensum. Det vil si at faglig teori som det tidligere er arbeidet med, utdypes og bearbeides ved blant annet tema- og seminarundervisning. Dette innebærer at de ulike fagkomponentene synliggjøres på alle årstrinn.[2]

En av studentene har laget en digital fortelling som illustrerer det denne artikkelen beskriver.

 

Avslutning

Ved innføring av kvalitetsreformen ble det lagt vekt på å øke kvaliteten i universietets-og høgskolestudiene ved at studentene skulle få undervisning i mindre grupper og mer kontakt med lærere.  Barnevernspedagogutdanningen fikk nå anerkjennelse for den pedagogikk som vi sto for. Reformen la føringer som gjorde at vi satte pedagogikken og studentenes læring i sentrum. Bachelorstudiet skulle nå tilsvare en cand.mag. grad og på en av de årlige NOKUT-konferansen ble det presisert at bachelorutdanningene skulle legge inn et fireårig løp i de tre årene den besto av. Dette skulle gjøres ved å lage større pensum og forlenge semestrene.  Det ble også innført studiepoeng istedenfor vekttall og et nytt karaktersystem.  Den delen av kvalitetsreformen som vektla studentaktive læringsformer med flere små skriftlige oppgaver var det ikke noe problem å innføre på våre utdanninger. [3]

Noe av det positive denne reformen førte med seg var aktive diskusjoner om evaluering av studenter og nye eksamensformer. Mappevurdering ble innført ved utdanningen. Vi gikk inn i viktige diskusjoner om summativ og formativ vurdering. Det viste seg at dette med mappevurdering ikke var så enkelt. Selv om vi etter hvert har modifisert vårt syn på mappevurdering og gått mer tilbake til tradisjonelle eksamensformer, så har det lagt igjen en sterk bevissthet på vurderingsformer og utdanningen har fått flere og mer varierte eksamensformer. Nye pedagogiske forskningsprosesser ble satt i gang og medstudentlæring var et av temaene.[4]

Det ble nå i tillegg satt fokus på det å være en forskningsbasert utdanning og utviklingen gikk mot en akademisering av profesjonsutdanningene. I profesjonsutdanninger må vi ha en visjon for den framtidige yrkes utøvelse. En diskurs i profesjonsutdanninger er hvor nær praksiskunnskapen utdanningen bør være.  Hvor stor plass i utdanningsforløpet skal praksis og ferdigstrening ha i profesjonsutdanninger? Hvordan vil forholdet mellom teori og praksis se ut? Det kan i følge Grimen utvikle seg et dilemma som gjelder teoretisk og praktisk integrasjon av kunnskap.  Grimen trekker videre fram i sin artikkel om Profesjonslærestedenes dilemma fire perspektiver på hva en profesjon er. Den er en organisasjonsform, en praksis, en kollektiv aktør og en statuskategori.

Barnevernspedagogutdanningen i Norge har tradisjonelt vært en utdanning som blir sett på som praksisnær og praksis har en viktig plass i utdanningen. Hvordan kan man ved en akademisering av en bachelorutdanning ta vare på temaer som kommunikasjon, sosial samhandling, sosial kompetanse, empati og anerkjennelse? Studentene må etter endt utdanning ha god menneskekunnskap og gode personlige evner til å møte mennesker i krise. Hvordan kan vi sikre at framtidens barnevernspedagoger virkelig ”ser” barn og forstår hva som fremmer og ikke krenker barns selvtillit. Blir det tid nok til ferdighetstrening og til aktivitetsfag som musikk, drama og forming? Dette må gjøres ved formalisert innhold og klare mål for personlig og profesjonell utvikling. Hvor gjør vi plass for oppmerksomhet mot følelsene for sårbare barn i den teoretiske forståelsen? Relasjon og kritisk refleksjon må være sentrale temaer også ved en akademisering av utdanningen.[5]

Fotnoter

[1] Studiehåndbok 1999-2000 Høgskolen i Oslo, Avdeling for økonomi-, kommunal- og sosialfag.

[2] Studiehåndbok 1997-1998, Høgskolen i Oslo, Avdeling for økonomi, kommunal- og sosialfag.

[3]Olga Dysthe, Arild Raaheim, Ivar Lima og Arne Bygstad, Undervisnings- og vurderingsformer,, Pedagogiske konsekvenser av Kvalitetsreform, delrapport nr 7, NIFUstep

[4] Fougner Amelie, What do students learn from facilitating the learning process of younger students? I Nordisk pedagogikk nr 4 2008 (http://www.hioa.no/Person?id=amelie)

[5] Broman Åse, Kunnskapsledelse – Refleksjoner over studielederrollen, I: Harald Jarning (red.): Dyktighet og kyndighet. HIO-rapport 2011, nr 19

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *