Kan jeg få litt ettervern, takk?

Av Jan Storø

I oktober 2012 arrangerte Oslo barnevernsamband et møte med samme tittel som denne artikkelen. Jeg holdt en innledning på dette møtet, og her skriver jeg litt videre på det jeg sa denne høstlige ettermiddagen.

Tittelen på møtet uttrykker presist den bekymring som mange har når det kommer til dette spørsmålet. Bekymringen kan oppsummeres i forestillingen om at barnevernungdommene må spørre for å få støtte på veien til voksenlivet. Det skiller dem i så fall fra hva de fleste andre i samme aldersgruppe erfarer. For de aller fleste er denne støtten en selvfølge. Og i vår tid varer den gjerne langt opp i 20-årene.

Er det virkelig sånn? At ettervernet fremdeles ikke er en naturlig del av barnevernets praksis? At det å gjøre en ordentlig avslutning av barneverntiltak er den plassertes eget ansvar, og ikke et ansvar som hører til hos den offentlige instansen som gikk inn med tiltaket?

Dette vet vi ikke nok om. Vi har iallfall ikke god nok forskning som gir oss sikre tall. Det vi imidlertid vet, er at i 2009 vedtok Stortinget at ungdommene i barnevernet skulle få ettervern hvis de ønsket og trengte det. Og lovendringen den sommeren slo fast at barneverntjenesten ble pålagt å begrunne det spesielt hvis den ikke ga ettervern. Statsråden i fagdepartementet i den perioden, Anniken Huitfeldt, uttalte endog at fra da av skulle ettervern betraktes som hovedregelen. Dette er det nærmeste noen ansvarlig politiker har lagt seg opp mot det sterke kravet fra blant andre Landsforeningen for barnevernbarn (LFB) om at de ønsket seg en rettighet til ettervern når de først var kommet under offentlig omsorg.

Noen steder rundt i landet gjøres det godt ettervernsarbeid. Andre steder virker det som om ettervernet er bortimot fraværende. Selv om barneverntjenestene, når de blir intervjuet av forskere, sier at de tilbyr ettervern til så å si alle unge under omsorg, er det ikke vanskelig å fange opp fortellinger om unge som ikke har fått den oppfølgingen de mente de trengte. Noen steder vet vi det finnes gode planer for hvordan man skal støtte de eldste blant barneverbarna, andre steder har man ikke skrevet ned noen slike rutiner. I Oslo Kommune vet vi at det for ikke lenge siden, nærmere bestemt 15. juni 2012, kom et fellesskriv til bydelene som presiserer betydningen av ettervern, og gir retningslinjer for hvordan det skal gjennomføres. Det ser ut til at ettervernet fungerer svært ulikt fra kommune til kommune, fra bydel til bydel. Akkurat dette siste er jo i seg selv bekymringsfullt, det kan ikke være slik at en offentlig tjeneste gis på helt ulike måter i ulike geografiske områder. Det er ikke velferdsstaten verdig.

Ettervernsiden inneholder mye stoff om ettervern.

Hva er ettervern?

Men, hva er egentlig ettervern? Det er vanligst å tenke på ettervern som støtte og hjelp for den unge som har bodd i fosterhjem (eller institusjon) og er på vei til å flytte for seg selv. Ettervern kan foregå på mange ulike måter. Noen ganger er det naturlig å forlenge oppholdet i fosterhjemmet. Den unge vil vanligvis trenge et stabilt sted å bo så lenge han eller hun fullfører videregående skole. Men det kan også bety å hjelpe ungdommen med å finne fram til et sted å bo, å hjelpe til med å gjøre det hyggelig der, å hjelpe til med skole eller arbeid. Noen unge trenger mye støtte i overgangen til voksenlivet, andre mindre. Men for de fleste vil det være betydningsfullt at de vet at de har noen å snakke med, noen å ringe til, noen å komme på besøk til – at de hører til hos noen.

Samtidig kan man godt si at ettervernet begynner lenge før den unge flytter ut. Det er vanlig å tenke på forberedelsen til å flytte ut som like viktig som det som foregår etter flyttingen. Den ungdommen som flytter ut uten å være forberedt på å klare seg selv, har langt mindre sjanser til å utvikle den selvstendigheten som behøves «der ute». Da snakker vi både om å føle seg klar, og hva den unge har av sosiale og praktiske ferdigheter.

Det er mye vi gjerne skulle visst mer om når det gjelder norske barnevernbarn på vei ut i samfunnet. Selv om vi har en del forskning på dette, er det områder der vi ikke har god nok kunnskap. Hvordan etablerer de seg? Hva er viktig for dem? Hva vil det si å sette bo når ens viktigste erfaringer inneholder ustabilitet og brudd i nettopp boerfaringer? På hvilken måte spiller deres særlige erfaringer inn i det arbeidet de gjør med sin egen selvstendighetsprosess? Hvordan arbeider de med erfaringene i de første årene etter at de har begynt å leve sitt selvstendige liv, og så; videre utover i den selvstendige tilværelsen?

Kan ungdom hjelpe hverandre?

Jeg har nå og da de siste 15 årene hatt kontakt med, samarbeidet med og diskutert med ulike grupper av ungdom som var på vei ut av barnevernet for å ta fatt på voksenlivet. De unge i LFB var alltid en del av dem. Men også andre, for eksempel ungdom jeg selv kjente fra da jeg jobbet i institusjon og senere drev drop-in senter for dem i Oslo. Det har mange ganger slått meg, hvilken ressurs disse ungdommene er. Hvilken ubrukt ressurs de er for barnevernet.

La meg gi dere to eksempler fra andre land på hvordan barnevernbarna kan være en ressurs.

Nylig traff jeg Zachari Duncalf da jeg var Glasgow i Scotland. Zachari er tidligere barnevernbarn og for to år siden publiserte hun en undersøkelse, i regi av den britiske Care Leaver`s  Association, der 310 tidligere barnevernbarn i Storbritannia ble spurt om sine erfaringer med å være under omsorg, om overgangen til voksenlivet, og om tiden etterpå. Informantene til undersøkelsen var i alderen 17 – 78 år. Dette gjør undersøkelsen unik. Og alle aldersgruppene svarer relativt likt; at det er høyst nødvendig å få støtte i overgangen. En av informantene, en kvinne på 59 år som bor i Kent, sa at ”De som forlater barnevernet burde få et forberedelseskurs før de flytter, der kunne lære om hverdagslivet, om relasjoner, økonomi, selvfølelse og så videre”. En kvinne på 25 år fra Highlands sa at: ”Jeg syntes det var veldig vanskelig å ikke ha en sosialarbeider å kontakte, og jeg følte meg veldig overlatt til meg selv. Jeg hadde ikke egentlig noen å spørre om hjelp, eller råd, og syntes overgangen var veldig vanskelig”

Zachari selv holder nå på med en doktorgradsstudie ved universitetet i Glasgow. Hun brenner for disse temaene, og hun viser at hun har viktige meldinger å komme med.

Et annet eksempel. I København finnes et unikt tilbud. Det heter ”De fire årstider”. Det er kjent blant enkelte her i landet også. Helse- og velferdsetaten i Oslo laget faktisk en utredning om hvorvidt vi skulle starte et slikt tilbud i hovedstaden for et par år siden. Jeg vet ikke om saken har stoppet, eller om den er under emning. Men ideen er utmerket. Jeg besøkte nylig mine venner i ”De fire årstider” og fikk høre om deres egen mentorutdanning, der de kjører et ganske omfattende kurs for egne brukere, barnevernbarn, slik at de skal kunne være mentorer for kommende brukere. Et meget meningsfullt opplegg. Og et opplegg der barnevernbarna selv blir en ressurs, i helt konkret forstand, til å bistå hverandre i overgangen til voksenlivet. Jeg tror vi bør ha en norsk variant av ”De fire årstider”. Og jeg mener hver eneste barneverntjeneste i Norge burde vært pålagt å nedsette et råd av unge som kunne hjelpe ”sin” barneverntjeneste med hvordan den sender unge ut i den selvstendige tilværelsen. Dersom vi skal ta tidens sterke føringer om barns egen deltagelse på alvor, må iallfall de eldste barnevernbarnas stemme høres. Og slike ordninger må organiseres. Et slikt råd, eller kanskje vi skulle kalle det en ekspertgruppe, slik barneombudet gjør når det er behov for å få vite noe om et område som barn eller ungdom har spesiell erfaring med, en slik gruppe ville kunne være en viktig støttespiller i å utvikle barneverntjenestene mer generelt også.

Ansvar for ettervernet

Dessuten er det viktig å slå fast at fosterforeldre, miljøarbeidere, støttekontakter, saksbehandlere og andre som er ansatt i systemet også har svært viktige oppgaver i ettervernet, som støttepersoner i overgangen, som tilretteleggere. Vi skal på ingen måte glemme disse aktørene.

Fosterforeldre er spesielt viktige i den unges overgang til et selvstendig liv. De kjenner som regel den unge godt, og de vet mye om hva han eller hun trenger. Hvis de også har en god dialog med den unge, er dette verdifullt. Vi vet at den livsfasen der unge skal definere seg selv som voksne, selvstendige medlemmer av samfunnet kan være turbulent. I sin iver etter å finne ut av hva voksenlivet har å by på hender det at den unge bryter bånd til de voksne og prøver å klare seg uten støtte. Mange har angret på dette i ettertid. Da kan det å ha noen tålmodige fosterforeldre «i bakhånda» være gull verdt.

Barnevernlovens bestemmelser om ettervern

Barnevernloven setter to grenser for hvem vi oppfatter som barnevernbarn. Den ene inntreffer når den unge blir 18, den andre ved fylte 23 år. Myndighetsdagen innebærer fulle juridiske rettigheter og selvbestemmelse når det gjelder forholdet til barnevernet, oppnådde 23 år at den unge ikke lenger kan motta barneverntiltak. Dermed er ettervern ofte definert som den støtten og hjelpen unge mellom 18 og 23 år mottar fra barnevernet, enten direkte eller via f.eks. fosterforeldre.

Lovens § 1-3 sier, i siste ledd, at: «Opphør av tiltak ved fylte 18 år og avslag på søknad om tiltak etter fylte 18 år skal regnes som enkeltvedtak og skal begrunnes ut fra hensynet til barnets beste, jf. § 4-1». Dette er en vanskelig formulering som det ikke nødvendigvis er så lett å gripe innholdet i. Enkelt sagt sier den at barneverntjenesten må lage et såkalt enkeltvedtak når den skal avgjøre om den gir ettervern, og vi vet at enkeltvedtak alltid skal begrunnes. Et slikt vedtak gir også den unge rett til å klage.

Den andre paragrafen som er viktig, er § 4-15, og også her er det siste ledd som er det sentrale: «I god tid før barnet fyller 18 år, skal barneverntjenesten i samarbeid med barnet vurdere om plasseringen skal opprettholdes eller om barnet skal motta andre hjelpetiltak etter fylte 18 år. Dersom barnet samtykker skal barneverntjenesten utarbeide en plan for framtidige tiltak. Planen kan endres.» Paragrafen sier oss altså at barneverntjenesten skal begynne arbeidet i god tid før 18-årsdagen. Det er vanlig å si at et bør skje minst et halvt til ett år tidligere. Dessuten skal «barnet» samtykke og være med på å utarbeide en plan for ettervernet. Jeg har skrevet langt mer utfyllende om ettervern i barnevernloven på Ettervernsiden, se i faktaboksen.

Nok tid og rett tid

Det viktigste hensynet når det gjelder støtte er nok at den er tilstrekkelig, at den er personlig og at den kommer til rett tid. For noen ungdommer oppleves det å be om støtte i en livsfase der de skal fokusere på selvstendighet som er paradoks. Det er en av grunnene til at dialogen mellom den unge og de voksne kan være vanskelig i denne fasen.

En miljøarbeider jeg kjenner, en som har arbeidet med ungdom i institusjon gjennom flere tiår, har stadig kontakt med flere av dem. Noen av disse unge har vært voksne i flere år, de bor for seg selv. Men de ønsker også kontakt. Når hun snakker med en av «de gamle ungdommene» på telefonen, avslutter hun alltid med «Så deilig å vite at du fremdeles tar vare på meg». Jeg liker veldig godt denne måten å si det på. Den er selvfølgelig også sann.

 

 

Litteratur om ettervern:

Jan Storø: Ettervern og overgang for ungdom i barnevernet. Oslo: Universitetsforlaget 2012

Elisiv Bakketeig og Elisabeth Backe-Hansen: Forskningskunnskap om ettervern. Nova 2008. Rapporten ligger i fulltekst på nova.no.

 

Lars Kristofersen: Ettervern og barnevern. Hjelpetiltak for 16 – 22 åringer og levekår for unge voksne. Rapporten ligger i fulltekst på nova.no.

 

Jan Storø: Klar, ferdig … flytt. Verktøykasse for ungdom. Oslo: Gyldendal Akademisk. (Denne boka er utsolgt fra forlaget, men kan bestilles fra pensum.no)