Av Jan Storø

Denne teksten ble opprinnelig presentert på Jubileumsseminar 4.12.08 for barnevernpedagogutdanningen. På dette seminaret ble to nye bøker lansert – Roger Mathiesen: Sosialpedagogisk perspektiv på individ og fellesskap og Jan Storø: Sosialpedagogisk praksis – det handler om hva du gjør (Begge; Universitetsforlaget 2008).

Hva er det med sosialpedagogikk som gjør at vi skriver bøker om det? To bøker utgitt på samme dato og på samme forlag? Det må da kunne gå an å si noe kort og greit om dette uten å snakke seg helt bort?

Vel. Tilsynelatende ikke. Det ser ut til at dette faglige temaet har noe ved seg som mange oppfatter som uklart. Som en av tredjeårsstudentene sa til meg for et par uker siden da jeg traff henne tilfeldig for første gang på mange uker og vi ble stående og småprate litt –  at: ”Ja, Jan…….Dette med sosialpedagogikk, ja….det er ikke så enkelt å skjønne det?”

Jeg skal begynne med å tilstå et tyveri. Egentlig har jeg tilstått det for lengst, nærmere bestemt på side 59 i denne boka. Tyveriet, eller referansebruken som det heter i akademia, dreier seg om at jeg har stjålet et perspektiv fra en forfatter som heter Roger Mathiesen. Det dreier seg om perspektivet om at pedagogikk er sentralt i sosialpedagogikk. Ja vel? Kan det være noen tvil om det da? Hvis man leser grunnordet i denne sammenhengen, det som står på forsiden av begge disse bøkene, så ser man det jo ganske tydelig. Sosialpedagogikk.  Det må da oppfattes som å slå inn åpne dører å hevde noe så selvfølgelig?

Men likevel. Når jeg gjennom de siste ukene har møtt mennesker som har interessert seg for boka og kanskje også har lest i den, er det her tilløpene til kritiske diskusjoner har plassert seg. Kan pedagogikkbegrepet anvendes når vi skal snakke om hva barnevernpedagogene driver med spørres det? Pedagogikk er noe annet enn barnevernpraksisen, hevdes noen. Dessuten; pedagogikk har ikke noe å gjøre i situasjoner der mennesker er i nød. Da trenger de helt andre ting enn pedagogiske bidrag!?

Når jeg bruker av min tilmålte tid til å dra fram disse eksemplene, er det for å raskt og med en gang gå til en kjerne av hvilken diskusjon jeg tror er aller mest aktuell i kjølvannet av disse to bøkene. Mitt valg om å fokusere på det pedagogiske i det sosialpedagogiske er for det første en undersøkelse av begrepet. Skal man skrive om sosialpedagogikk, må man se på hva som kan ligge i begrepet. Og da kommer man ikke utenom verken bestanddelene sosial eller pedagogisk.

Men hva er det med folks forhold til pedagogikkbegrepet som er så vanskelig? Det bildet jeg har fått denne høsten er at det ligger mange uuttalte forestillinger og svarte minner om grumsete utslag av pedagogisk praksis i hodene på folk. Det ser ut til at mange først og fremst knytter noe negativt til begrepet.

For mange ser pedagogikkbegrepet ut til å være koblet til ren kunnskapslæring. Til en enveis overlevering fra en fagperson med maktstatus til en uskyldig elev/klient/bruker. Pedagogikk sees på som noe urent, som om pedagogen driver med påvirkningsarbeid uten å se klientens egenstatus som subjekt. Samtidig ser vi at tidens ånd ikke taler til pedagogens fordel. Vår angst for normativitet i møte med hverandre, i møte med barn og ungdom, gjør oss reddere enn før for å påvirke på urimelige måter.

Mitt prosjekt i så måte er å undersøke om pedagogikken kan ha et annet potensiale, om læring i sosiale situasjoner kan ha noe for seg. Om det kan være nyttig å lære om livet – ikke bare om kunnskapsinnlæring, men som tilegnelse av kultur, ferdigheter og holdninger. Jeg snakker om pedagogikk som oppdragelse og som danning. Der kom enda to begreper som mange har et problematisk forhold til. Nok en grunn til å gå inn i dem og undersøke om de kan gis et nytt innhold, i lys av vår tids syn på barnet som aktivt, på den medkonstruerende klienten, på de viktige etiske føringene som skal hjelpe oss til å styre forbi urimelig maktbruk i fagutøvelsens navn.

I min bok hevder med støtte i et tidligere arbeid av kollega Erik Grønvold at sosialpedagogisk praksis er alminnelig og spesifikk. Det alminnelige dreier seg om at praksisen i stor grad utspiller seg i situasjoner som har noe ved seg som kobler dem til alminnelig sosialt liv. Mens det spesifikke på sin side handler om at fagpersonenes handlinger ikke er umiddelbare og spontane; de er villet og gjennomtenkte. Sosialpedagogens handlinger er styrt av et ønske om å forestå endringsprosesser.

Det er dette gjennomtenkte som drives gjennom i alminnelige kontekster eller kontekster som har elementer av alminnelig sosialt liv – som utgjør kjernen i denne praksisen. Der er i slike kontekster jeg finner det interessant å undersøke pedagogikken – den sosiale pedagogikken. Jeg gjør det med en idealisme som ligger opp mot Freires begrep om frigjørendes pedagogikk.

Videre har jeg vært opptatt av forholdet mellom teori og praksis. Jeg har skrevet at sosialpedagogikk er teori, og at det er praksis. Men man kan spørre om disse snakker godt sammen. Min egen reise de siste årene – fra et mangeårig praktikerliv til et akademisk ståsted – har gjort at jeg har måttet reflektere over dette. Mange ganger har jeg sittet med følelsen av å ha tilhørighet i to verdener. Og kanskje kan man forstå det slik, som enkelte tar til orde for, at teori og praksis er to ulike fenomener?

Selv har jeg forsøkt å undersøke om de to kan henge sammen. Jeg har spurt meg selv: Hvorfor er det slik at praktikerne i barnevernet ikke leser bøker og artikler? Hvorfor henger det lange lister over brukte skolebøker på oppslagstavlene her på huset når et kull avgangsstudenter er ferdig med eksamen – istedet for alternativet; at bøkene blir med de nyslåtte barnevernpedagogene ut til den praktiske virkeligheten de skal operere i gjennom et helt yrkesliv? Hvorfor tar de ikke med de skattene som kan sikre god praksis? Er det fordi praksis er noe annet enn teori? Eller kan det være at språket i de to verdenene, den teoretiske og den praktiske, i seg selv oppleves som for fjerne fra hverandre?

Eller kanskje er det fordi bøkene er for dårlige – og ikke hjelper den som leser dem til annet enn å stå til eksamen? Kanskje det ikke er praktikerne det er noe galt med, men teoretikerne? Kanskje klarer ikke teoretikerne annet enn å teoretisere. Teoretisere til eget bruk, og i mindre grad til glede for praktikeren som skal ut i den mye omtalte virkeligheten?

Jeg skriver en del om forholdet mellom teori og praksis, og jeg foreslår at vi kan ane en krise mellom teori og praksis i sosialpedagogikken. Man kan si at selv om vi snakker om en praktisk yrkesutøvelse, er ikke praksis nok tilstede i det teoretiske grunnlaget for fagutøvelsen innenfor området sosialpedagogikk. Her er det behov for nye bidrag, og det er i dette strevet jeg ønsker at mitt eget bidrag skal plasseres.

Et av mine bidrag er å skrive om det jeg kaller den utøvende sosialpedagogen. Jeg har valgt dette fordi bøker om sosialpedagogikk i liten grad handler om utøvelse, men mer om refleksjon. Jeg vil diskutere utøvelse. Men jeg er også nøye med å understreke at utøvelsen skal bygge på to særlige fundament: den skal være guidet av teori og styrt av verdier. Utøvelsen er med andre ord ikke tilfeldig. Den kan bare kalles sosialpedagogisk hvis den også er refleksiv, der refleksjonen omfatter både teoretiske overveielser i et flerfaglig perspektiv og der den tematiserer viktige etiske spørsmål som klientens interesser, klientenes egen fortolkning og perspektiv og maktforholdet mellom hjelper og hjelpetrengende.

Mitt ideal i denne sammenhengen er den reflekterte praktiker, et kjent begrep fra det schönske landskapet.

Slik sett kan man si at jeg har forsøkt å komme med et bidrag til å skrive barnevernpedagogenes praksisutøvelse inn i de faglige diskursene. Vi har nemlig den paradoksale situasjonen i dette feltet at grunnlagsproblemer for barnevernpedagoger fremdeles oppfattes som de samme som sosialt arbeids grunnlagsproblemer. Og langt på vei er de jo parallelle. Men ikke hele veien.

Problemet med pedagogikk ligger der som en særlig utfordring. Og hva med oppdragelse, og voksnes maktbruk overfor barn? Når er den rimelig og knyttet til legitim oppdragelse, og når går den utover sine grenser og blir både praktisk og etisk problematisk?

 

  

Jeg vil avslutte med å ta en titt på forsiden av boka. Min bok har undertittelen …”det handler om hva du gjør”.  I dette ligger et fokus på at utøvelsen av denne praksisen kan være både godt beskrevet, forsket på og kvalitetssikret – uten at den gjør at klienten får det noe bedre. Der er det man faktisk gjør overfor den det gjelder som er utslagsgivende. Ikke hva som står i bøkene, dokumentene og doktorgradene. Men – det som står i bøkene og disse andre kildene er selvsagt også viktig for utformingen av handlingene, og de måtene de gjennomføres på. De er helt sentrale. Det er derfor vi har denne utdanningen.

”…det handler om hva du gjør” kan kanskje antyde at en individualisert og privatisert praksis er akseptabelt. Derfor tar jeg det forbeholdet i teksten at det ikke er dette jeg mener. Det jeg mener er at det er på handlingene den utøvende praktikeren skal måles, ikke på intensjonene.