Av Marte Johanne Sørmo
Nå nærmer praksisperioden seg slutt, og jeg tenkte jeg skulle oppsummere tiden hos Spiseforstyrrelsesforeningen med det jeg ser på som veldig nyttig lærdom for fremtiden.
De fleste som jobber i Spisfo har eller har hatt en spiseforstyrrelse. Før praksisperioden hadde jeg prøvd å se for meg hvordan det kom til å være. Jeg hadde sett en dokumentar om behandling av spiseforstyrrelser på RASP og sett at man ikke skulle snakke om mat og ikke kommentere utseende hos personer med spiseforstyrrelser. I dokumentaren kom det også frem at «hvordan har du det i dag» kan være et veldig vanskelig spørsmål, og at hvis man spør om det, så må man være klar for at det kan være et veldig vanskelig spørsmål for en spiseforstyrret person å svare på. Før praksis var jeg redd for å trå feil, og redd for å si noe som kunne gjøre kollegaene mine i Spisfo sykere. På forhånd hadde vi lært om fordommer og tabuer gjennom studiet, og jeg bestemte meg for å være veldig åpen og heller spørre om ting istedenfor å gå rundt å lure på om jeg sa eller gjorde noe feil. Dette viste seg å være veldig smart, for det viste seg at det absolutt ikke var noe problem å snakke om verken mat eller spiseforstyrrelser her, og alle er veldig åpne og vil fortelle om egen erfaring. Så lærdom nummer 1 er: Ikke vær redd for å spørre! Man kan lære mye av å høre andres erfaringer og av å se ting fra ulike perspektiver.
Gjennom studiet har vi lært om hva kriteriene for de ulike spiseforstyrrelsene er, og ulike parametere for å «passe inn i» definisjonene til spiseforstyrrelsene anoreksi, bulimi og overspising. Jeg skjønner at man må ha slike parametere i forhold til å klassifisere diagnoser i forhold til behandling. Denne lærdommen kommer fra behandlingsapparatet sin side. Gjennom praksisperioden hos Spisfo har jeg lært mer fra brukerperspektivet. Som Anette som jobber her så fint sa det: «Om du selv føler at du har et problem med mat, så har du faktisk det selv om du ikke passer inn i noen diagnosekriterier». Jeg synes dette var veldig bra sakt og tenker at det er noe jeg kommer til å ta med meg. Lærdom nummer 2: Hvordan du selv opplever noe er minst like viktig i forhold til å få hjelp med problemet som det å ha en diagnose er.
Jeg har også lært mye om ulike typer behandling av spiseforstyrrelser. Ingen er like og ingen reagerer likt på behandling. For noen kan det hjelpe med for eksempel kostholdsveiledning og kunnskap om mat (som er noe jeg kan bidra med etter endt utdanning), mens det for andre handler om så mye mer enn mat, og da kan behandling som psykolog, kunstterapi eller musikkterapi hjelpe. Lærdom nummer 3: Ved å finne den riktige typen behandling for deg så er det er absolutt mulig å bli frisk.
Gjennom arbeidet og researchen for tidslinjen jeg har laget har jeg lært at media har veldig stor påvirkning på mat og kropp. Personer med stor påvirkningskraft (for eksempel bloggere) som ikke nødvendigvis har fagkunnskap kommer med dietter og treningsråd som ikke nødvendigvis funker for alle eller er noe særlig bra. Man skal selvfølgelig få lov til å legge ut bilder av kropp og av mat osv, men jeg vil oppfordre alle til å tenke over hva man legger ut og hvordan det kan påvirke.