Klesgruppa ønsker hjertelig velkommen til Rita Dominici som har kommet på et intership til SIFO.
Rita Dominici er andreårsstudent i masterprogrammet i «Sosiologi og Samfunnsforskning» ved University of Trento. Hun tok en bachelorgrad i sosiologi ved Universitetet i Bologna med en avhandling med tittelen «Fashion as a Social Phenomenon and Consumption Field: The Rise of Fast Fashion and New Paths Towards Sustainability» hvor hun forsket på trender for forbruk av klær, med fokus på aktuelle fenomener innen produksjon og forbruk i tekstilindustrien. Hun kommer til å jobbe i CHANGE-prosjektet i sitt intership.
Kinga, som har vært med oss siden september, er nå på vei videre i sin karriere og skal starte som produktutvikler i Tufte Wear. Vi ønsker henne lykke til videre!
Det ka høres ut som en selvmotsigelse, men forskningsprosjektet Wasted Textiles er nominert til ’tise awards 2025, i klassen for Årets aktivist.
Her fra nominasjons teksten: I 2024 så vi mange inspirerende initiativer som på ulike måter satte fokus på en mer bærekraftig fremtid. Vi ønsker å løfte fram de som inspirerer til endring og bevissthet, både innenfor og utenfor klesindustrien.
Nominerte her er, foruten Wasted Textiles prosjektet: Tinashe Williamson, Anine Olsen, Fremtiden i våre hender, Kornelia Minsaas, Frida Marie Grande, Oppsynsmannen med Bård Tufte Johansen på NRK, Øyafestivalen og Ella Marie Hætta Isaksen.
Lisbeth Løvbak Berg er en fire redaktører av en rykende fersk og grønnere enn grønn bok: Mediating Sustainabilty on the consumer society. Boken, og seminarserien den har røttene sine i, er begge resultater av en selvoppnevnt gruppe kalt Grøntmet som arbeider på tvers av fag og fakulteter, og med vilje og ønske til samarbeid som ledestjerne.
Lisbeth har vært aktiv i gruppen, ikke bare som redaktør, men også som arrangør av seminarer Home – GreenMet . I boken bidrar hun også med et lesverdig intervju med Venessa Andreotti. I teksten presenterer Lisbeth også hennes forfatterskap som bakgrunn for spørsmålene. Dette er en god innføring i hvordan urfolksperspektiv kan bidra med nytenkning i arbeidet med de akselererende natur- og klimakrisene. At det trengs nytenking, er det ingen tvil om, noe flere av kapitlene i boken tydelig viser.
Blant annet kapitlet fra Ingun Grimstad Klepp og Ingrid Haugsrud: «Hvem som kan stoppe grønnvaskingen»? Den og mye annet i boken viser med all tydelighet at grønnvasking ikke kun finnes i markedsføring, men også i poltikk og verktøy for å måle og sammenligne miljøbelastninger. Den demonstrer dermed hvor problematisk ideen om å gjøre miljøpolitikk om til valg på et marked. Det er på tide å legge bort hele det halvhjertete «bærekraftig utvikling» prosjektet og starte i en annen ende. Det er i det minste en tankerekke som blir nærliggende etter å ha lest Johan Vetlesen artikkel som slår av tonen i boken. Artikkelen til Ingun og Ingrid er allerede presentert på våre engelske sider (lenke her clothingresearch.oslomet.no).
Vi ønsker god lesning og kan melde at lanseringen av boken var inspirerende å kunne være med på (les mer om dette her klesforskning.oslomet.no). Men først og fremst ønsker vi å gratulere alle. GrøntMet har vist at det går an å ta saken i egne hender og få til noe sammen og det er en viktig diskusjon hvordan vi skal snakke om og formidle bærekraft i grønnvaskingens tidsalder.
Wasted Textiles prosjektet tok turen til Norsk Tekstilgjenvinning i Sandefjord, og fikk en utførlig innføring i et av de få resirkuleringsprosjektene som går fremover, muligens fordi gründer Pål Erik Haraldsen har skjønt begrensningene og at det kan være lurt å si ‘nei’.
Bildet viser, fra venstre bak: Anita Austigard, IVAR, Bjørn Erik Rui, Vesar, Kristiane Rabben, Mepex, Jens Måge SIRK Norge, Anne-Lene Lundsett, RIG, Ingun Grimstad Klepp, SIFO, Håkon Bratland, SIRKNorge, Alexandra Eng, Revise/NG, undertegnede, Sofie Nesse Horsberg, Revise/NG. Foran, fra venstre, Nazia Nourin Moury og Solveig Birgitte Jacobsen Aarak, begge NTNU.
Helt i begynnelsen av februar inviterte SIFO-prosjektet Wasted Textiles til studietur til oppstartsbedriften som har fått skryt blant annet av Miljø- og klimaministeren som representant for fremtidens løsninger: Norsk Tekstilgjenvinning. Tolv nysgjerrige fra SIFO, Sirk Norge, Mepex, NTNU, Vesar, IVAR, Revise/NG og RIG tok turen og fikk svar på det meste.
Før en omvisning i de åpne og rene fabrikklokalene (ingen selvfølge for de av oss som har besøkt resirkuleringsbedrifter lenger syd i Europa), fikk vi en oversiktlig innføring i bakgrunnen for NT og planene fremover. – Nå sorterer vi 1 til 5 tonn om dagen, forklarte Pål Erik, som startet opp i 2021 – etter mange år på leverandørsiden med Healthworkers sykehusklær. Dermed var det helse- og hotellsektoren han også begynte med, fordi disse har ensartede produkter som det er enklere å jobbe med enn tekstiler fra private husholdninger.
Men det som først og fremst skiller denne fabrikken fra andre vi har sett på, eller hørt om, er at fiber til fiber resirkuleringen verken er mekanisk eller kjemisk, i klassisk forstand; den er en ‘defibrering, en mer avansert form for mekanisk resirkulering’. – Jeg måtte komme opp med et helt nytt ord, forklarer Pål Erik. Maskinen, som ‘åpner opp’ materialene og fibrene, er det ikke mange av i verden, gründeren fant den i Italia og mener den er unik i verdens-sammenheng. For hvert materiale som går inn i prosessen, enten det er ull, bomull, polyester eller polycotton – krever fininnstilling for å fremskaffe lange nok fibre til at de kan kardes og spinnes til ny tråd og bare en liten andel ander opp nedsirkulert til ulike fyllmaterialer; som det heter på fagspråket. Gjennom vinduer på maskinen får vi se hele prosessen i praksis. Over oss pumper et sinnrikt fuktighetssystem ut vanndamp, samtidig som tekstilstøvet suges ut av luften. Skulle det oppstå brann, stopper alt opp automatisk og brannen isoleres.
Store ambisjoner
Det siste er utrolig viktig, for støvet er svært antennelig, og da noen av oss besøkte et resirkuleringsanlegg i Polen, lærte vi – i eimen av illeluktende mugghindrende kjemikalier – selvantenning av tekstilstøvet skjedde med ujevne mellomrom. Sånn var det bare.
I løpet av 2025 mener Pål Erik at anlegget vil ha en kapasitet på 5000 tonn, mens langsiktige planer ligger på 30 000. For å få til dette er automatisering, AI trening og roboter del av fremtiden. I mellomtiden brukes verdens mest avanserte kamerateknologi til å identifisere fiberinnholdet i referansetekstiler i alle blandingsforhold. For det er de ‘rene’ tekstilene som i dag enklest kan gjenvinnes og defibreres til ny tråd, selv om de også har eksperimentert med skikkelig ‘verstingblandinger’. – Ull er nok det vi først kommer til å få lønnsomhet i, sier han og viser frem råmaterialet som Gudbrandsdalens Uldvarefabrik skal spinne opp av fabrikkens eget avkutt som før gikk til forbrenning. – Vi er også i gang med et prosjekt med Aclima, med merinoull.
Økonomisk bærekraft og sosialt ansvar er de to viktigste bærebjelkene for NT, bærekraft i mer konvensjonell forstand vil han helst ikke bruke om prosessen, selv om den bruker både minimalt med strøm og vann – og siden de sorterer på farge – ingen farlige kjemikalier. – Vi har også valgt å si ‘nei’ til produkter fra Shein og Temu i produksjonslinjen vår, fordi vi ikke vet nok om kjemikaliene de bruker. Så disse produktene tar vi ut.
De samarbeider med mange, blant annet Kirkens Bymisjon og Fretex, som sender dem det som er for ødelagt for gjenbruk. Finner de likevel ting som burde gjenbrukes fremfor å defibreres, er Tise og Finn mottakere. Mens vi står der, dukker en hjemmestrikket isbjørnsgenser fra 1980-tallet opp. – Den er nok antagelig akryl, siden den ikke er blitt tatt ut, spekulerer Pål Erik. Da står vi ved maskinen som tar bilde av alle plaggene med hyperspekralt «kamera», og ut i fra hva den registrerer og er stilt inn på, blåser ut plaggene til videre behandling – dagens dont var å sortere på bomull, viskose og polyester med minimum 95% av dette fiberinnholdet.
– De må være så rene som mulig, i form av fiberinnhold og selvsagt vasket. Vi kan ikke bruke våte eller skitne tekstiler, og dessverre blir det fuktighet i innsamlingstårnene når de er utendørs. Der må det komme bedre løsninger. For eksempel innsamling inne på kjøpesentre. 50-50 bomull og polyester har vi funnet en løsning på.
Pål Erik viser frem sykehusuniformen som inneholder over 50% resirkulert fiber.
Fordi han har fått ansatt en ukrainsk tekstilingeniør, får han god oppbakking på nettopp å finne løsninger på fiberkvalitetene; og når råvarene, tråder eller stoffer skal testes i bedriftens lab, får de et karakterkort mange andre kan bli grønne av misunnelse over. – Kanskje bygger vi opp et spinneri her også, det er ikke nødvendigvis så arbeidskrevende.
Ikke det, mange ønsker seg jobb her forstår vi. Og utsiktene for bedriften – som har mottatt mye økonomisk støtte fra Innovasjon Norge, Handelens Miljøfond og Forskningsrådet, til sammen 50 millioner kroner – er at de kan bli lønnsomme i 2026. Til tross for at de har gått fra 50 til 5000 kvadratmeter. Men så tar de betalt i ‘begge ender’, både fra de som vil kvitte seg med tekstilene og de som kjøper resirkulert fiber: Bomullen selges til Spania, ullen til norske kunder og polycotton har også avsetning. Han viste også frem sykehusuniformer med 52% resirkulert fiber, som har tålt både vask og bruk, og som fremstår både mykere og mer behagelig enn vanlige uniformer.
Ikke alt skal inneholde resirkulert materiale
Stadig prøver de ut nye løsninger, men tar ett skritt av gangen. Han har lyst til og tro på å prøve ut hamp som en erstatning for polyester i en bomullsblanding. Og sier ellers ‘nei’, ikke bare til Shein og Temu, men er også klare på at EUs ide om at alle tekstiler skal ha resirkulert innhold er tøv. – Gardiner er helt fint med resirkulerte fibre, men veldig tynn ull og fine bunadstoffer, det er virkelig bare tull, understreker Pål Erik, selv om han muligens undergraver sin egen forretningsmodell med et slikt utsagn.
Han håper også at det er produkter som kunne forsvinne ut av bruk eller i det minste ikke ende opp som gisler i den sirkulære økonomien, da de skaper store problemer. Når vi ber om en ønskeliste på disse, som Økodesigndirektivet kunne bruke blekk på å kvitte seg med fremfor dagens fokus på fysisk styrke, reparerbarhet og resirkulert innhold, lister Pål Erik opp: – Klær med påtrykte logoer, med elektronikk og paljetter, og sportstøy med masse Spandex. Han er heller ikke særlig begeistret for tynne nylonstrømper, stringtruser og bh’er med spiler – og mener de hører hjemme i restavfallet og bør sendes til forbrenning; at klima- og miljøvernministeren tar feil om at disse skal inni hans system for defibrering. Allværsjakkene, derimot, mener han først og fremst må brukes ‘opp’, og så må behandles som spesialavfall og brennes for seg.
Dagens forbrenning av disse tar ikke høyde for PFAS, mener Pål Erik. Mulig dette må samles opp og lagres inntil en bedre løsning er på plass.
I september 2024 la vi høstlige Oslo bak oss for å ta fatt på forskningsutveksling ved Universitetet i Melbourne med forskningskollektivet Critical Fashion Studies. Denne gruppen, ledet av professor Natalya Lusty og Dr. Harriette Richards, samler moteforskere, -utøvere og industrimedlemmer og fremmer forskning på bærekraft, etikk og innovasjon innen mote.
Under oppholdet hadde vi privilegiet å delta på flere inspirerende arrangementer. I oktober var vi med på en Ethical Fashion Walking Tour, tilrettelagt av Ethical Clothing Australia som en del av Melbourne Fashion Week. Turen tok oss rundt i forstaden Fitzroy, hvor vi besøkte lokale motebedrifter, bl.a Denim Smith, Remuse Designs og The Social Studio – alle etisk akkreditert.
Blant disse ble vi spesielt imponert over Remuse, som jobber med resirkulerte materialer og naturlige fargestoffer med lav forurensning. Inspirert av designene deres deltok vi på et etterlengtet moteshow senere den uken, hvor Remuse ble utstilt. Showet var en utrolig opplevelse, og blandet kunst og mote i minneverdige forestillinger.
I uken før jul ble vi invitert av Dr. Alice Payne og Dr. Yassie Smith til å holde et foredrag på RMIT School of Fashion and Textiles for personalet. I løpet av økten delte vi innsikter og funn fra våre prosjekter og mottok verdifulle kommentarer og spørsmål etter presentasjonene våre. Denne muligheten tillot oss å møte flere kolleger som har jobbet med lignende teoretiske og metodiske perspektiver, som fremmer viktige forbindelser for potensielle fremtidige samarbeider.
Den andre uken i januar brakte høydepunktet på utvekslingen vår: Critical Fashion Studies Symposium ved RMIT. Symposiet fokuserte på å tenke nytt om kles- og tekstilpraksis og besto av tre paneler som utforsket sentrale temaer innen bærekraftig moteforskning. Anna deltok i første panel, som fordypet seg i sirkularitet og avhending. Hun presenterte funn fra prosjektet sitt på avhendingspraksis og «garment care», med spesifikt fokus på deltakernes uttrykk for omsorg, både i forhold til andre mennesker og klærne deres. Den følgende paneldiskusjonen berørte utfordringene markeder for bruktklær i Australia står overfor. Denne økten ga fascinerende innsikt i hvordan sirkularitet tilnærmes i lokal sammenheng. Publikum uttrykte interesse for og forkunnskaper om SIFO klesforskning og forhørte seg om finansieringsmuligheter i Norge.
Det andre panelet utforsket garderobehistorier, og de personlige relasjonene folk har til deres klær. Vilde delte funn fra sin forskning på intervjuer med par, og understreket hvordan kjønnsdynamikk spiller en betydelig rolle i å forme klesforbruket. Hun nevnte også noen funn fra vår scoping-gjennomgang av garderobestudier og oppmuntret de i publikum som har jobbet med garderobestudier til å bidra til garderobestudiebloggen på nettsiden. Panelet fremhevet hvordan garderobestudier kan fange opp hverdagspraksis som støtter bærekraft og inkluderte funn fra en spennende garderobestudie med personer som er blinde og derfor er avhengige av et sensorisk forhold til klærne deres.
Det endelige panelet undersøkte remaking og reparasjon som innovative veier til bærekraft. Emner inkluderte samarbeidsprosesser for remaking, reparasjonsfelleskaper i Melbourne, motebaserte sosiale virksomheter og lokale moteøkologier. Diskusjonen understreket behovet for systemiske endringer for å fremme sirkularitet, åpenhet og stedsbasert regenererende praksis i moteindustrien.
Anna kom tilbake til Oslo etter symposiet mens Vilde fortsatt har noe å reise å se frem til og kommer tilbake til Norge senere i februar. Vår utveksling har vært en utrolig reise med læring og samarbeid, fylt med inspirasjon og nye perspektiver på mote, design og bærekraft.
“And he don’t even care for clothes” sang Nina Simone i “My Baby Just Cares For Me”, og sangstrofen er starten på kapitlet “Clothing Care” I den rykende ferske og imponerende omfangsrike “The Palgrave Handbook of Sustainability in Fashion”.
Bidraget fra klesforskerne på SIFO bruker Nina Simone strofen for å diskutere sammenhengen mellom det å Care (det å bry seg – som vi videre bruker i denne artikkelen) om klær, mennesker og natur. Det finnes en kobling mellom Care som noe praktisk og hverdagslig som klesvask og klesreparasjon og den mer generelle følelsen av å ønske om å ta vare på noe. Bidraget spenner mellom å oppsummere kunnskapen om teknikker for Care av klær slik som vask, reparasjon, oppbevaring – og diskusjoner av forutsetninger for å Care om klær.
Ingrid Haugsrud er kapitlets førsteforfatter. I kapitlet brukes empiri fra hennes master i Mote og Samfunn fra OsloMet. Hun gjennomførte et garderobestudiet i 2016 med seks informanter i 20-årene og så på de 63 favorittplaggene som ble presentert. Dette var dermed klær som de brydde seg om (Cared for) i både praktisk og mental forstand. Disse nære bilder og eksempler bindes sammen av de to andre forfatterne, Ingun Grimstad Klepp, and Kirsi Laitala. Sammen har de to en lang rekke vitenskapelige publikasjoner om ulike teknikker for Care, slik som klesvask, reparasjon og bruken av klær der også det å gjenbruke klær i egen garderobe til nye formål inngår. På denne måten både oppsummeres kunnskap og relateres til diskusjoner som er viktige i dag slik som hva som kan skape endring – og forholdet mellom teknisk varighet og lenger levetid.
Kapitlet er et ektefødt barn av CHANGE prosjektet, med bruken av garderobestudier og spennet mellom diskusjoner om hvordan miljøbelastningene, altså mengdene klær som produseres, skal reduseres og empirisk kunnskap. Den er klar på at det hjelper ikke å få folk til å ta mer vare på klær, da det er bare om vi fikk mindre klær at vi ville tatt bedre vare på dem. For Ingrid er ikke bare kapitlet viktig fordi det henter opp og tilgjengeliggjør det viktige arbeidet hun gjorde i sin master. Det peker også frem mot hennes PhD i prosjektet med det samme navn: CARE. Å starte det året hun skal i gang med doktorgraden for alvor med en publikasjon på feltet, må sies å være en flyvende start.
Boken som helhet har vi foreløpig ikke lest, men vi må berømme dens brede anslag. Her finnes ikke bare miljøsiden av bærekraft, men også den kulturelle og sosiale aspekter, og her finner vi langt mer enn i de fleste slike bøker om klesforbruk og produksjon av klær og sko også utenfor Vest Europa og USA.
Ull og andre lokale fibre var på agendaen da Textile Fashion 2030 konferansen Textiles for prosperity i Borås gikk av stabelen. Workshopen på ettermiddagen diskuterte også tidvis at det ikke er prosperity i form av vekst, men prosperity for kloden og naturen som har presedens. Og at fremtidens fiber rett og slett er de vi velger å bruke.
Tekstilhøgskolan og deres Science Lab i Borås er alltid morsomt å besøke, dessverre var besøket litt kort og muligheten til å utforske deres Science Lab og ikke minst tekstilmuseet var begrenset, men interaksjonen med deltagerne ga en mulighet til å utforske fremtidige samarbeid. For Amazing Grazing var det et vindu ut i verden, for en bedre forståelse av regenerativt landbruk, da Nudie Jeans gikk inn i det samme landskapet, med sitt arbeid rundt bomull. Prosjektet Tekstilbonden fikk også et lite ‘fønster’ ut mot verden.
EUs tekstilstrategi var selvsagt på alles lepper, og svenske TEKO og ikke minst Naturskyddvärket hadde to presentasjoner som på hver sin måte åpnet noen nye perspektiver. Blant annet ble det som handler om mikroplast sett fra to forskjellige ståsteder. På den ene siden syntes TEKOs Ulrika Simonsson å forfekte at dette er løst innenfor PEFCR eller vil bli løst, på den annen siden presenterte Naturskyddvärket selve grunnen for hvorfor dette IKKE er løst i PEFCR.
Mikroplast og kompliserte verktøy
Slik vi forsto det, handler det om at mikroplast kommer inn i ‘end-point’ data, mens PEFCRs baseres på mid-point data, det er derfor mikroplast kun kan komme med i ‘tilleggsinformasjonen’, slik som biodiversitet. Derimot var Naturskyddvärkets Bjørn Spak sikker på at det seneste arbeidet med biogent karbon, som i regenerativt landbruk, vil på et eller annet tidspunkt snu opp ned på dataene som inngår i LCAene.
LCAer er kompliserte, og kompleksitet for SMEer var selvsagt et tema med både sukk og stønn, også i Borås. Heldigvis er dette et tema som begynner å få oppmerksomhet i Brussel: At kompleksiteten er såpass stor og databasen såpass kontroversiell at noe må gjøres. Det at SMEer skal trues av konkurs pga logistikk er noe EU ikke vil at skal bli resultatet av Tekstilstrategien.
Settingen, med de svenske tekstilbedriftsstørrelsene, hvor i det du kjører inn i Borås ser de ikoniske bedriftenes kontorer langs veien, er i seg selv en øyenåpner. Samtidig har svenskene en mer ukuelig optimisme for at teknologi skal redde oss. Heldigvis sa noen også ‘k’ ordet: Kapitalismen. Som en kontekst for det evige vekstparadigmet. På teknologisiden hadde FilippaK kommet langt med sitt The Fiber Traceability Initiative på ull, presentert av Stina Behrens i AxFoundation. Sustainable Fibre Toolkit utgave 3 presentasjonen tok oss inn i lunsjen, en tykk bok som medlemmer av TEKO kan få gratis.
Fortidens fibre i fremtiden
May Kahoushs foredrag handlet om hamp som fortidens fiber som burde få en større plass i fremtiden. Det er funnet bevis for var dyrket og brukt i vikingtider i Sverige, men på samme måte som i WOOLUME prosjektet, hadde de funnet nye anvendelser for hamp, blant annet for lydabsorberende paneler.
Etter lunsj var det workshop med tema ”Hållbara och circuläre materialval”, som – iallfall i den gruppen undertegnede deltok i – heldigvis landet på at det er best å bruke materiale til det de passer best til. Og heller se på de andre prosessene – hvor nødvendige de faktisk er – som innfarging. Tingvoll Ulls Olve genser som Tor Jacob Solberg prydet sluttbildet i min presentasjon, som kun bruker saueullens naturfarger for å lage mønsteret – hadde flere fått sansen for.
Olve-genseren fra Tingvoll Ull som ikke er farget, men bruker saueullens naturlige farger, imponerte i Borås.
Det var særdeles lite natur og utendørs liv på Helsfyr hotell i Oslo to lange novemberdager, men desto flere mennesker engasjert i forskning på og tilrettelegging for friluftsliv. Fra SIFO bidro vi med et foredrag Pakket i plast, som Kate og Ingun holdt sammen. Alle foredragene ble streamet og vi vil oppdatere dette innlegget med lenke til foredragene så fort de kommer. Det kommer også en rapport fra konferansen med et par siders sammendrag av alle foredragene. Konferansen ble, med unntak av vårt innslag, holdt på norsk/nordisk. Kate hadde også en egen Photo Booth vi har omtalt separat her (lenke til innlegget på klesforskning.no).
Pakket i plast er basert på et feltarbeid Kate og Ingun gjorde sensommeren 2024 i samarbeid med ULU og REDUCE prosjektet. Vi ville prøve ut metoder for å kunne fange hva som skjer med opplevelsen av naturen når vi ikke er pakket i plast. Selve feltarbeidet var utrolig lærerikt og hyggelig, og ga inspirasjon til å utvikle metoder der vi bruker opplevelser av å være kledd på ulike måter mer direkte i vår forskning. Så langt har vi bare arbeidet med egne opplevelser, men vi ønsker å utvikle dette videre og inkludere andre informanter. Abstraktet til foredraget er limt inn under.
Hensikten for oss å ta del i konferansen var å undersøke hvor friluftslivsforskningen står i dag og om det er en god ide å videreutvikle Kates mangeårige engasjement med klær og natur sammen med Inguns tidligere forskning på friluftsliv. Vår klare konklusjon var at, JA det er plass til og bruk for oss.
Konferansen startet med felles foredrag som trakk opp de store linjer. Annette Bischoff fra USN snakket om «Friluftslivsforskningen – hvor står vi i inngangen til Friluftslivets år 2025?» Hun sa at arbeidet med friluftsliv er preget av to myter. Den ene er at de som går ut blir glad i naturen og så tar de vare på den, og den andre er at friluftsliv er bærekraftig. Det paradoksale ved at det ikke er slik, var hovedingrediensen i NFR prosjektet om Friluftslivsparadokset, Friluftsliv og bærekraftig utvikling: en del av problemet, eller en del av løsningen? Fra 2008-2011. Der hadde SIFO en case om klær og utstyr og ett om fritidsbåter. Bischoff refererte til prosjektet og både det hun sa, og konferansen ellers, tydet på at problemstillingen er vel så viktig i dag. Det var mange, og mange svært gode innlegg på konferansen, men med unntak av vårt, ingen om klær eller utstyrsvekst. Det nærmest var foredrag som tok utgangspunkt i helseeffekter av friluftsliv fordi disse diskuterte verdiene i naturopplevelse mest eksplisitt, selv om det også var mye om naturopplevelse i arbeid rundt tilrettelegging.
Verdiene ved friluftsliv var også tema i en av de andre svært gode plenumsfordragene Friluftsliv og verdiar for framtida som Elisabeth Veivåg Helseth fra NINA, holdt. Til tross for at Kate naturlig nok ikke forsto et ord av hva som ble sagt, og Ingun ikke har jobbet med friluftsliv på mange år, fikk vi begge en følelse av at ja, klesforskning har noe å bidra med inn i dette miljøet av tverrfaglige forskere og praktikere rundt friluftsliv.
Foredraget: Pakket i plast
Frilutslivsklær består av mer plast (syntetiske fibre) enn andre typer klær. Plaggene vi bruker for å være trygge og komfortable i naturen holder også naturen ute og skaper en barriere rundt oss. Spesielt syntetiske fibre og deres laminater skaper barrierer som holder naturen på en armlengdes avstand. Noen ganger kan dette være ønskelig. Andre ganger ikke. Plast er også tett forbundet med overproduksjon og avfallsgenerering på grunn av lav pris og enkel produksjon. Fibrene er så slitesterke at de vil varer lenger enn oss alle – og fortsette å forurense når vi brytes ned til jord. Miljøfilosofer har lenge hevdet at roten til de bærekraftskrisene ligger i en vilje til å adskille oss fra naturen. Det er dermed mulig å si at plastfibre i klær er legemliggjørelsen av teknikker for mestring og kontroll i et hierarkisk «makt over»-forhold til en verden som vi faktisk er avhengige av, og som vi kan søke å forenes med i friluftsliv. Dette paradokset er utgangspunktet for vårt foredrag.
Forskningsspørsmål: Hvordan virker klær og sko vi bruker i friluftslivet til å skape nærhet, kontra kontroll og distanse til naturen? Vi vil diskutere dette med utgangspunkt i distinksjonen plast kontra naturlig materialer. Metoden er et ‘case-studie’ hvor erfaringer med uten plastbaserte klær og sko diskuteres. Prosjektet bruker også vitne (St Pierre og Fletcher, 2023), en strukturert metode for naturengasjement, utveksling, læring og kunnskapsgenerering inspirert av urfolks muntlige praksiser for å dele historier og opplevelser ved hvert måltid på turen. Disse metodene vil bli supplert med refleksjon ved at forskerne bruker Life Writing, fotografi og sensorisk etnografi. Resultatet er å få frem hva utøver mister gjennom å praktisere friluftsliv pakket i plast og hvordan vi kan utvikle vår forståelse for hva det vil si å være i natur.
As part of the SIFO presence at the recent Friluftsliv conference, Kate Fletcher, ran a “Photo Booth” to record the thoughts (in a thought bubble!) of conference delegates about clothing and nature. Delegates responses ranged from desirable practical qualities of clothes for use outdoors, to the feelings that clothes imbue; and from aspiration about the potential length of life and compostability of clothes, to questions about whether clothes are needed at all when living en plein air!
A huge thank you to all those who took part and to the conference organisers for hosting us.
Bokbad med forfatter Liv Klakegg Dahlin fra OsloMet ble rene badstuen, da det formelig kokte på Kunstnernes hus i sammenheng med lanseringen av hennes bok om bautaen Sigrun Berg.
Det ble feiring og stinn brakke til ære for brukskunstner, designer og kunsthåndverker Sigrun Berg da forfatter og estetiker Ragnhild Brochmann bokbadet Liv Klakegg Dahlin. Det kom som julekvelden på kjerringa at så mange ville heie fram denne lenge etterlengtede boken, som selvsagt burde vært skrevet for lenge siden, men som endelig nå er mellom to permer. Folk satt ute i gangen, lå og satt på gulvet i den stappfulle kinosalen, hvor det også var en mini-utstilling av Sigrun Bergs tepper, plagg og stoffer. Det var folk i alle aldre som ville høre og lære, og overraskende mange menn som hadde funnet veien. Stemningen var høy og det samme ble temperaturen, og Dahlin har gjort en formidabel jobb med boken.
Sigrun Berg (1901-1982) var en ledende skikkelse innenfor norsk tekstilkunst og stod sentralt i den økte eksporten av skandinavisk design og norsk brukskunst i etterkrigstiden. Virksomheten hennes satte sitt preg på norsk design, mote og arkitektur og var sterkt knyttet sammen med den feministiske bevegelsen som vokste fram på 1900-tallet.
Bokhandlerkjeden Norli har skrevet: «Det ikoniske Sigrun Berg-skjerfet, med sine glødende farger og frynser, var et sterkt politisk symbol i seg selv. Det, og de andre Sigrun Berg-plaggene som jakker, busseruller og vamser indikerte sosialistiske holdninger, kvinnefrigjøring og sterke kvinner med egen utdanning.
De pekte mot ideer om kvinnehelse, norsk design, distriktspolitikk, eksport, og oppbyggingen av landet etter krigen. De som fikk sjansen til å stikke innom vevstuen til Sigrun Berg i Damstredet i Oslo, beskrev det hele som et magisk sted, med intense farger, dunk fra vevstoler, knirk fra rennebommer og lukt av ull. Livet til Sigrun Berg hadde en rekkevidde langt utover vevstuen.
En rikt illustrert bok om kunstner, designer, forretningskvinne og sosial entreprenør Sigrun Berg.»
Det er Orfeus forlag som har gitt ut boken Vev og virke. Mulig at dette er årets julegave for tekstilnerdene der ute. Ikke minst var hun en foregangskvinne når det gjaldt å spinne spælsaugarn, og hun jobbet tett med og var designer ved De Forenede Ullvarefabrikker i 1957–1965.
