Ull og andre lokale fibre var på agendaen da Textile Fashion 2030 konferansen Textiles for prosperity i Borås gikk av stabelen. Workshopen på ettermiddagen diskuterte også tidvis at det ikke er prosperity i form av vekst, men prosperity for kloden og naturen som har presedens. Og at fremtidens fiber rett og slett er de vi velger å bruke.
Tekstilhøgskolan og deres Science Lab i Borås er alltid morsomt å besøke, dessverre var besøket litt kort og muligheten til å utforske deres Science Lab og ikke minst tekstilmuseet var begrenset, men interaksjonen med deltagerne ga en mulighet til å utforske fremtidige samarbeid. For Amazing Grazing var det et vindu ut i verden, for en bedre forståelse av regenerativt landbruk, da Nudie Jeans gikk inn i det samme landskapet, med sitt arbeid rundt bomull. Prosjektet Tekstilbonden fikk også et lite ‘fønster’ ut mot verden.
EUs tekstilstrategi var selvsagt på alles lepper, og svenske TEKO og ikke minst Naturskyddvärket hadde to presentasjoner som på hver sin måte åpnet noen nye perspektiver. Blant annet ble det som handler om mikroplast sett fra to forskjellige ståsteder. På den ene siden syntes TEKOs Ulrika Simonsson å forfekte at dette er løst innenfor PEFCR eller vil bli løst, på den annen siden presenterte Naturskyddvärket selve grunnen for hvorfor dette IKKE er løst i PEFCR.
Mikroplast og kompliserte verktøy
Slik vi forsto det, handler det om at mikroplast kommer inn i ‘end-point’ data, mens PEFCRs baseres på mid-point data, det er derfor mikroplast kun kan komme med i ‘tilleggsinformasjonen’, slik som biodiversitet. Derimot var Naturskyddvärkets Bjørn Spak sikker på at det seneste arbeidet med biogent karbon, som i regenerativt landbruk, vil på et eller annet tidspunkt snu opp ned på dataene som inngår i LCAene.
LCAer er kompliserte, og kompleksitet for SMEer var selvsagt et tema med både sukk og stønn, også i Borås. Heldigvis er dette et tema som begynner å få oppmerksomhet i Brussel: At kompleksiteten er såpass stor og databasen såpass kontroversiell at noe må gjøres. Det at SMEer skal trues av konkurs pga logistikk er noe EU ikke vil at skal bli resultatet av Tekstilstrategien.
Settingen, med de svenske tekstilbedriftsstørrelsene, hvor i det du kjører inn i Borås ser de ikoniske bedriftenes kontorer langs veien, er i seg selv en øyenåpner. Samtidig har svenskene en mer ukuelig optimisme for at teknologi skal redde oss. Heldigvis sa noen også ‘k’ ordet: Kapitalismen. Som en kontekst for det evige vekstparadigmet. På teknologisiden hadde FilippaK kommet langt med sitt The Fiber Traceability Initiative på ull, presentert av Stina Behrens i AxFoundation. Sustainable Fibre Toolkit utgave 3 presentasjonen tok oss inn i lunsjen, en tykk bok som medlemmer av TEKO kan få gratis.
Fortidens fibre i fremtiden
May Kahoushs foredrag handlet om hamp som fortidens fiber som burde få en større plass i fremtiden. Det er funnet bevis for var dyrket og brukt i vikingtider i Sverige, men på samme måte som i WOOLUME prosjektet, hadde de funnet nye anvendelser for hamp, blant annet for lydabsorberende paneler.
Etter lunsj var det workshop med tema ”Hållbara och circuläre materialval”, som – iallfall i den gruppen undertegnede deltok i – heldigvis landet på at det er best å bruke materiale til det de passer best til. Og heller se på de andre prosessene – hvor nødvendige de faktisk er – som innfarging. Tingvoll Ulls Olve genser som Tor Jacob Solberg prydet sluttbildet i min presentasjon, som kun bruker saueullens naturfarger for å lage mønsteret – hadde flere fått sansen for.
Olve-genseren fra Tingvoll Ull som ikke er farget, men bruker saueullens naturlige farger, imponerte i Borås.
Det var særdeles lite natur og utendørs liv på Helsfyr hotell i Oslo to lange novemberdager, men desto flere mennesker engasjert i forskning på og tilrettelegging for friluftsliv. Fra SIFO bidro vi med et foredrag Pakket i plast, som Kate og Ingun holdt sammen. Alle foredragene ble streamet og vi vil oppdatere dette innlegget med lenke til foredragene så fort de kommer. Det kommer også en rapport fra konferansen med et par siders sammendrag av alle foredragene. Konferansen ble, med unntak av vårt innslag, holdt på norsk/nordisk. Kate hadde også en egen Photo Booth vi har omtalt separat her (lenke til innlegget på klesforskning.no).
Pakket i plast er basert på et feltarbeid Kate og Ingun gjorde sensommeren 2024 i samarbeid med ULU og REDUCE prosjektet. Vi ville prøve ut metoder for å kunne fange hva som skjer med opplevelsen av naturen når vi ikke er pakket i plast. Selve feltarbeidet var utrolig lærerikt og hyggelig, og ga inspirasjon til å utvikle metoder der vi bruker opplevelser av å være kledd på ulike måter mer direkte i vår forskning. Så langt har vi bare arbeidet med egne opplevelser, men vi ønsker å utvikle dette videre og inkludere andre informanter. Abstraktet til foredraget er limt inn under.
Hensikten for oss å ta del i konferansen var å undersøke hvor friluftslivsforskningen står i dag og om det er en god ide å videreutvikle Kates mangeårige engasjement med klær og natur sammen med Inguns tidligere forskning på friluftsliv. Vår klare konklusjon var at, JA det er plass til og bruk for oss.
Konferansen startet med felles foredrag som trakk opp de store linjer. Annette Bischoff fra USN snakket om «Friluftslivsforskningen – hvor står vi i inngangen til Friluftslivets år 2025?» Hun sa at arbeidet med friluftsliv er preget av to myter. Den ene er at de som går ut blir glad i naturen og så tar de vare på den, og den andre er at friluftsliv er bærekraftig. Det paradoksale ved at det ikke er slik, var hovedingrediensen i NFR prosjektet om Friluftslivsparadokset, Friluftsliv og bærekraftig utvikling: en del av problemet, eller en del av løsningen? Fra 2008-2011. Der hadde SIFO en case om klær og utstyr og ett om fritidsbåter. Bischoff refererte til prosjektet og både det hun sa, og konferansen ellers, tydet på at problemstillingen er vel så viktig i dag. Det var mange, og mange svært gode innlegg på konferansen, men med unntak av vårt, ingen om klær eller utstyrsvekst. Det nærmest var foredrag som tok utgangspunkt i helseeffekter av friluftsliv fordi disse diskuterte verdiene i naturopplevelse mest eksplisitt, selv om det også var mye om naturopplevelse i arbeid rundt tilrettelegging.
Verdiene ved friluftsliv var også tema i en av de andre svært gode plenumsfordragene Friluftsliv og verdiar for framtida som Elisabeth Veivåg Helseth fra NINA, holdt. Til tross for at Kate naturlig nok ikke forsto et ord av hva som ble sagt, og Ingun ikke har jobbet med friluftsliv på mange år, fikk vi begge en følelse av at ja, klesforskning har noe å bidra med inn i dette miljøet av tverrfaglige forskere og praktikere rundt friluftsliv.
Foredraget: Pakket i plast
Frilutslivsklær består av mer plast (syntetiske fibre) enn andre typer klær. Plaggene vi bruker for å være trygge og komfortable i naturen holder også naturen ute og skaper en barriere rundt oss. Spesielt syntetiske fibre og deres laminater skaper barrierer som holder naturen på en armlengdes avstand. Noen ganger kan dette være ønskelig. Andre ganger ikke. Plast er også tett forbundet med overproduksjon og avfallsgenerering på grunn av lav pris og enkel produksjon. Fibrene er så slitesterke at de vil varer lenger enn oss alle – og fortsette å forurense når vi brytes ned til jord. Miljøfilosofer har lenge hevdet at roten til de bærekraftskrisene ligger i en vilje til å adskille oss fra naturen. Det er dermed mulig å si at plastfibre i klær er legemliggjørelsen av teknikker for mestring og kontroll i et hierarkisk «makt over»-forhold til en verden som vi faktisk er avhengige av, og som vi kan søke å forenes med i friluftsliv. Dette paradokset er utgangspunktet for vårt foredrag.
Forskningsspørsmål: Hvordan virker klær og sko vi bruker i friluftslivet til å skape nærhet, kontra kontroll og distanse til naturen? Vi vil diskutere dette med utgangspunkt i distinksjonen plast kontra naturlig materialer. Metoden er et ‘case-studie’ hvor erfaringer med uten plastbaserte klær og sko diskuteres. Prosjektet bruker også vitne (St Pierre og Fletcher, 2023), en strukturert metode for naturengasjement, utveksling, læring og kunnskapsgenerering inspirert av urfolks muntlige praksiser for å dele historier og opplevelser ved hvert måltid på turen. Disse metodene vil bli supplert med refleksjon ved at forskerne bruker Life Writing, fotografi og sensorisk etnografi. Resultatet er å få frem hva utøver mister gjennom å praktisere friluftsliv pakket i plast og hvordan vi kan utvikle vår forståelse for hva det vil si å være i natur.
As part of the SIFO presence at the recent Friluftsliv conference, Kate Fletcher, ran a “Photo Booth” to record the thoughts (in a thought bubble!) of conference delegates about clothing and nature. Delegates responses ranged from desirable practical qualities of clothes for use outdoors, to the feelings that clothes imbue; and from aspiration about the potential length of life and compostability of clothes, to questions about whether clothes are needed at all when living en plein air!
A huge thank you to all those who took part and to the conference organisers for hosting us.
Bokbad med forfatter Liv Klakegg Dahlin fra OsloMet ble rene badstuen, da det formelig kokte på Kunstnernes hus i sammenheng med lanseringen av hennes bok om bautaen Sigrun Berg.
Det ble feiring og stinn brakke til ære for brukskunstner, designer og kunsthåndverker Sigrun Berg da forfatter og estetiker Ragnhild Brochmann bokbadet Liv Klakegg Dahlin. Det kom som julekvelden på kjerringa at så mange ville heie fram denne lenge etterlengtede boken, som selvsagt burde vært skrevet for lenge siden, men som endelig nå er mellom to permer. Folk satt ute i gangen, lå og satt på gulvet i den stappfulle kinosalen, hvor det også var en mini-utstilling av Sigrun Bergs tepper, plagg og stoffer. Det var folk i alle aldre som ville høre og lære, og overraskende mange menn som hadde funnet veien. Stemningen var høy og det samme ble temperaturen, og Dahlin har gjort en formidabel jobb med boken.
Sigrun Berg (1901-1982) var en ledende skikkelse innenfor norsk tekstilkunst og stod sentralt i den økte eksporten av skandinavisk design og norsk brukskunst i etterkrigstiden. Virksomheten hennes satte sitt preg på norsk design, mote og arkitektur og var sterkt knyttet sammen med den feministiske bevegelsen som vokste fram på 1900-tallet.
Bokhandlerkjeden Norli har skrevet: «Det ikoniske Sigrun Berg-skjerfet, med sine glødende farger og frynser, var et sterkt politisk symbol i seg selv. Det, og de andre Sigrun Berg-plaggene som jakker, busseruller og vamser indikerte sosialistiske holdninger, kvinnefrigjøring og sterke kvinner med egen utdanning.
De pekte mot ideer om kvinnehelse, norsk design, distriktspolitikk, eksport, og oppbyggingen av landet etter krigen. De som fikk sjansen til å stikke innom vevstuen til Sigrun Berg i Damstredet i Oslo, beskrev det hele som et magisk sted, med intense farger, dunk fra vevstoler, knirk fra rennebommer og lukt av ull. Livet til Sigrun Berg hadde en rekkevidde langt utover vevstuen.
En rikt illustrert bok om kunstner, designer, forretningskvinne og sosial entreprenør Sigrun Berg.»
Det er Orfeus forlag som har gitt ut boken Vev og virke. Mulig at dette er årets julegave for tekstilnerdene der ute. Ikke minst var hun en foregangskvinne når det gjaldt å spinne spælsaugarn, og hun jobbet tett med og var designer ved De Forenede Ullvarefabrikker i 1957–1965.
The Wool museum and universitty in Covilhã, Portugal hosted the Designa conference, where Clothing Research’s Ingun Grimstad Klepp and Kate Fletcher were both key note speakers. Here is their report:
Kate and I felt very honoured and privileged to be able to open this conference together. Both the importance of the environmental crisis and of textiles was taken as read in the conference, and this made it easy to talk to this diverse group of designers representing a range of disciplines from all over the world.
The overarching theme was citizenship, a challenging one in a time of decline of democracy and increasing differences and distrust. The first Designa conference took place in 2011 and the themes have always been important and challenging. It also felt special to be able to attend an in-person conference in the heart of Covilhã.
The town is characterized by its steep hills and lies tucked into the mountainside, and is a tourist destination, made clear by the pictures of skiers in our hotel lobby. The hotel’s name was Solneve (sun snow in Portuguese) and it felt an apt choice in which to host researchers from Norway! It is also the main urban hub for the region with a long industrial tradition, a place where textile history is embedded in every house and stone. The university and the wool museum hosting the conference are interwoven, making this a unique place for a conference. Kate was told, time and again, how Covilhã was the Manchester of Portugal. However, in Norwegian eyes, it is more reminiscent of Lillehammer. The closeness to the mountains with rich pasture landscapes, wool (not cotton as would have been the case with Manchester) and water for dyeing and power, all had more in common with Lillehammer – and possibly Leeds (sans mountains).
Nonetheless, the textile industry has been important to the development of the local university, similarly to Manchester and Leeds. Lillehammer lacks that aspect.
The building in which the conference took place was part of the wool museum and was originally the site of the Royal Textile Factory from the 1760s. The museum and the university have brought new life to the old industrial buildings. The new institutions are literally building on old textile production locations, layering on top on old terrasses, and wells previously used for dyeing and scouring, and all the other stages of production.
After a formal welcome, Kate’s and my keynotes opened the conference. The session was led by the director of the wool museum, Rita Salvado. In her talk, Kate explored design themes and actions of nature relations, extending the ideas of citizenship to include the greater-than-human world. I followed up with “Clothing consumers as citizens, and the role of design” where I ended with wool as an example of design for and by citizens, with the example of Tingvoll ull. It was a fitting and soft place to land in this wool-town.
While Kate lifts and expands on concepts, my perspectives are often rooted in the technical and practical realm, as well as including material and political aspects. We were both able to respond to the many questions that followed our key notes, a both felt this was rare moment for us and our clothing research colleagues in the audience, Irene Maldini and Ana Neto.
Other conference-goers included fashion and design students from the local university and researchers from many other corners of the world, including a group from NTNU, representing Norway and brought with them warm greetings from Mari Bjerk, in addition to many excellent thoughts and reflections on the presented material. The themes that were discussed were broad, with a lot of emphasis on AI and different forms of design of systems and social relations. This was made possible by a responsive and positive audience, who were given ample time to ask their many questions.
In between we were also able to tour the wool museum, which impresses with its size, content and engagement with the town’s citizens and visitors, adding to the interesting discussions between Rita, Irene, Kate and myself. Rita’s background as a textile engineer, paired with an openness and curiosity about how wool’s history can come more to the forefront in understanding the places geographically and for tourist development, made it easy to find common ground.
The last keynote speaker, Nuno Jardim Nunes, represented the impressive initiative, the New European Bauhaus, with the talk “Bauhaus of the Seas”, in which he emphasized the importance of interviewing non-humans, and with that made a nice connection to Kate’s keynote. Nuno spoke on how they feed sounds from sea dwellers through AI.
It felt like it was not the last time our paths will cross the warm and sometimes snowy Portuguese wool town: Covilhã.
Fra grasrotengasjement til beinhard business, fra kunst og materialitet til håndverk og politikk; i løpet av tettvevde ulldager i vest, i Midt-Norge og i hovedstaden ble det meste diskutert.
Til glede for Klesforskning, ble KRUS fremsnakket flere ganger, og anerkjennelsen av at det som foregår i dag med de mange ulldagene ikke ville vært mulig ute å stå på skuldrene til KRUS prosjektet, varmer like mye som en god raggsokk.
Gledelig er det også at hver av ullarrangementene har funnet sin stil og sin stemme. Først ute var 10-års jubilanten Ullveka i Nordhordland og Bergen, en ulluke som har funnet form med folkelig forankring: Natt på fabrikken, kurs for alle nivåer og fullt program fra 26. september til 6. oktober i år. Imponerende, rett og slett. Se hele programmet her.
Marta Kløve Juuhl mottok ærespris for sitt mangeårige arbeid.
Høydepunkter var utstilling av Marta Kløve Juuhls vakre arbeider, og en utdeling av en ærespris til denne tusenkunstneren som har hatt sitt virke ved Osterøy museum, Museumssenteret i Hordaland. Velfortjent, og prismottakeren ble kledelig beskjemmet da applausen runget løs.
Bredden er stor, det er flere museers involvert, også Salhus med Bergen strikkefestival, og Lyngheisenteret, med blant annet Ullvekakonferansen; men også gårder, husfliden og fabrikker i området. Dermed blir noe for hele familien, nybegynnere og viderekommende. Her fikk verdikjeden fra sau til ferdige produkter virkelig skinne. Temaet var Hvordan kan kortreist og lokalt bidra med utviklingen fremover, og Klesforsknings Ingun Grimstad Klepp bidro med Kva gjer lokal produksjon så utenkelig, men samtidig så viktig?
Tema ble også belyst fra lokale aktører og næringsliv i flere foredrag, fra Industriutvikling Vest, forretningsutvikling for ull i Nordhordland, og et foredrag om et nytt spinneri under utvikling for spælsauull, Kraftull i Gausdal.
Utstilling av noen av Marta Kløve Juuhls vakre arbeider.
Fra Sverige kom en stor delegasjon fra Fårfestivalen i Kil, som bidro både med foredrag (muligens fåredrag) og viktige spørsmål. Ellers kunne salen vært fullere, og vi savnet en presentasjon fra Biosfære prosjektet i Nordhordland og i det hele tatt mer om samarbeid og utveksling mellom biosfæreområdet og engasjementet rundt ull.
Ullen fikk en svært sentral plass i Trondheim
I Trondheim varte ullprogrammet fra 5. til 20. oktober, med ullsortering og kurs både i brikke- og billedvev. Klesforsknings Ingun Klepp og undertegnede deltok på det to-dager lange Ullseminaret på Trøndelag senter for samtidskunst, hvor det både var pop-up butikk og utstilling med en stor ullball i sentrum, og verker fra Inger Johanne Rasmussen, Lilian Saksi, Franz Petter Schmidt, Damian Ajavon, Britt Dyrnes, Randi Heitmann Hjort, Astrid Ljungberg, samt Inga Skålnes og Eva Ballo. Det var også her kursene foregikk. Og flere av utstillerne holdt foredrag under Ullseminaret, som ble gjennomført samme sted.
I tillegg ble det diskutert de tomme lokalene til Nordenfjeldske kunstindustrimuseum, mulighetene for at Trøndelag kan bli et tekstilt sentrum basert på fornyet utdannelsesløp ved NTNU og Selbu Husflidscentrals gjenopptagelse, med stor entusiasme. I sentrum for foredrag og diskusjon sto det kunstfaglige, tekstilfaglige og ikke minst politikken rundt kunnskap i håndverk og produksjon.
Å se Selbuvotten, slik den opprinnelig var ment å være strikket, opp mot det Husfliden har solgt i kladdete garn fra en annen norsk garnleverandør enn Selbu spinneri, er en øyenåpner. Når pris trumfer produkter basert på den opprinnelige tradisjonen, ja, da blir det gæli.
To tettpakkede dager fikk en brennbar start med vårt innlegg om Ullen EU politikk, som tydelig engasjerte de fremmøtte. Det ble også politikk i Solveig Lønmos foredrag Hannah Ryggen og den tekstile politikken, med en helt annen innfallsvinkel. Her handlet det mer om kunstnerens valg av tekstiler og råvarer som et politisk statement, men også farger som sier noe om hva hun ville oppnå å videreformidle. «Hun halshugget tyranner med tråden og opphøyet den ugifte kvinnen,» sa Lønmo.
Deilig fårikål middag var også del av arrangementet, så her tenker de helhetlig. Til motsetning til noen andre, vi snart skal høre om.
Ikke kun dyrehår på utstilling, også et strikkeplagg av menneskehår….
Og vi alle gledet oss over et viktig bidrag for kunsthistorie og gleder oss til denne PhDen blir ferdig. Det kan ikke sies for ofte, eller med ulike stemmer, Norges billedvevtradisjon og foregangskvinner innen dette feltet fortjener langt mer oppmerksomhet. Dermed var det en klar rød tråd fra Vestlandet, der også veven ble hedret. Les mer om programmet her.
Og så var det Oslo, da. Ulldagen. En arena undertegnede var med og etablerte i sin tid. Tanken var opprinnelig at vi skulle bli del av Campaign for Wool og deres Wool Week, men Curtis Wool Direct stakk kjepper i hjulene. Tolv år etter at vi hadde saueklipping utenfor Stortinget, har Ulldagen i Oslo, i regi av Norsk Industri og Norilia, rukket å bli voksen.
Lise Grøva fra Amazing Grazing prosjektet var første som fikk forklare om LCA.
Her fikk bedriftene skinne: Rauma, Innvik, Selbu spinneri og Oslo mikrospinneri, og i tillegg Norsk tekstilgjenvinning, fikk dele sine historier – på godt og vondt – for utfordringene har vært både store og dramatiske for de med lang fartstid og de som er helt ferske. Bakteppet, at tilgangen på norsk ull av det som betegnes som ‘beste kvalitet’ er på nedadgående, var selvsagt med i presentasjonene. Heldigvis tok de to kvinnelige gründerne opp noe de mannlige bedriftslederne ikke berørte: at vi må finne gode anvendelser for all ulla. Og skal vi ha mer finfibret lammeull må vi nødvendigvis ha flere søyer, som ikke gir den fineste lammeullen. Enkel matematikk.
Enkel matematikk var tydeligvis litt vanskeligere for siste taler på Ulldagen, Venstre-politiker Alfred Bjøro. Han ble selvsagt heiet fram for både å vise fram sin vadmelsjakke i ull som skulle på slottet og ikke minst sitt forslag om å øke ulltilskuddet som ikke gikk gjennom i landbruksoppgjøret i år. De fleste i salen satte derimot kaffen i halsen da han helt klart mente at ‘vi skal jo ikke spise rødt kjøtt’, ergo ligg unna fårikålen, folkens.
Venstres Alfred Bjøro hadde med finstasen til middag på slottet i ull, men var ingen stor fan av fårikål.
Hvordan skal vi da få mer ull, om vi ikke utnytter alle ressursene fra beitedyrene og spiser mer rødt, sunt kjøtt fra beitedyr? Dette er tema i Amazing Grazing, og her er nettopp det å vektlegge helseaspektene ved mat fra utmarksbeite et viktig poeng, som Bjøro blankt avviste. Det ble det store diskusjonstemaet på middagen, for alle skjønte jo at skal vi ha mer norsk kvit ull, må vi også ha flere norske kvite sauer, og dermed mer utmarksfôret kjøtt på tallerkenen. De to tingene henger sammen.
At arrangørene denne gangen ikke åpnet for spørsmål eller kommentarer fra salen, gjorde at han forble uimotsagt, som selvsagt ga enda mer mat til bålet under middagen.
Karen Boye fra Syd interiør viste fram ullstoff farget med plantefarger
Hele første delen av dagen, hadde et annet politisk tema: livssyklusanalyser som basis for offentlig innkjøp og for nye forordninger fra EU, og en utførlig innføring i PEF, EPD og LCAer og hvordan de henger sammen. Per i dag er Environmental Product Declaration (EPD) mye brukt i bygg og anlegg. Det brer seg også til offentlige innkjøp f. eks. av møbler – med ullstoff – som da scorer veldig dårlig sammenliknet med polyester. Ida Oppen hadde gått inn i databasen og hentet ut noen tall, som viste nettopp dette. (Make The Label Count har gjort det samme med et nytt verktøy, som bruker den samme databasen, og de viser det samme.)
Da Bjørn Krekke fra Gudbrandsdalens Uldvarefabrik og Øyvind Myhr fra Hillesvåg Ullvarefabrikk skulle diskutere dette etterpå, var første kommentar fra Krekke talende: «Jeg blir litt svimmel». Men da hadde det vært mye tall som ble kastet på oss fra Lise Grøva med NIBIOs utregninger i Amazing Grazing prosjektet (på både kjøtt og ull) og Hanne Møller fra NORSUS’ beregninger foreløpig bare på kjøtt, på oppdrag av Nortura. Ull og skinn er neste ut.
Kjør debatt: Er klima viktig for kunden? Ikke foreløpig var konklusjonen.
Morsomt var det å høre Tufan Yurt fra Hud og skinnavdelingen i Norilia fortelle om akkurat disse produktene fra husdyrene, og her er det en helt annen inntjening, viser det seg; selv om det russiske og ukrainske markedet brått ble borte. I Amazing Grazing er jo også skinn med, så her er det klart at bedriftsbesøk til Skjeberg nå står på programmet. Og etterpå ga Yurt noen av oss en innføring i noe som fort kan bli en utfordring også for ull: EUs nye avskogingsforordning, hvor produkter som selges i EU skal kunne bevise at de ikke har bidratt til avskoging. Og det gjelder ikke bare kraftfôr fra Brasil som finner veien til norske sauevommer, men også landbruksområder med flathogst eller monoskog hvor sauene måtte finne på å beite. Det påvirker nemlig det biologiske mangfoldet (her teller det, selv om det ikke gjør det i PEF!).
Som nevnt, var det ikke åpent for spørsmål eller kommentarer under dagen, så noen ting får vi heller ta her:
At vi ikke vet nok om karbonlagring og opptak i utmark må utredes og forskes på, og det haster, fordi det vil gjøre store utslag i livssyklusanalysene for ull, et foreløpig anslag peker mot at for beitende sau i utmark kommer scoren ned på nivå med frukt og grønnsaker.
Fullsatt sal og fullsatt program på Ulldagen i Oslo.
At så lenge datagrunnlaget er så syltynt som det er i EcoInvent, og nye studier ikke blir tatt inn, OG den tekniske komiteen på kjøtt har kastet inn håndkleet fordi det ble for komplisert, hvorfor kan ikke ull – som kommer fra de samme dyrene – også si: Dette går rett og slett ikke. Norsk Industri anbefalte fra scenen å ikke bruke PEF, og gjøre det vi kan for å delta i diskusjonen (det er fullt mulig i begynnelsen av desember når EU har en åpen høring 9. og 10. desember, men man må registrere seg som ‘stakeholder’, noe du kan gjøre her) om dette verktøyet, og om det faktisk har en plass i lovverket som kommer. Derimot anbefaler NI å bruke EPD – som gir samme talltull – med et slags håp om at nye studier kommer inn i EcoInvent (som ikke er realistisk slik vi har sett).
Uansett var det fint at Ida Oppen nevnte SIFOs forskning på levetid som spesielt viktig for videre arbeid med PEF og LCAer. Selv om muligens salen ikke forsto helt hva dette handler om, fordi diskusjonen om tre sentrale temaer, funksjonell enhet, vekting og allokasjon aldri fikk breiet seg.
Det var en annen interessant ting som muligens ikke helt ble oppfattet. Erling Digernes fortalte om hvordan de strever med å fortelle forbruker graden av lokalproduksjon, et tema som vi er opptatt av i Amazing Grazing. I en slide viste han deres valg av kommunikasjon: «All Norwegian. The wool. The knitting. Everything.» Hva tenker vi? Hadde et merke vært enklere, nå som til og med walisisk ull har klart dette?
Ironisk da, at Norsk tekstilgjenvinning har begynt å bruke ‘Made in Norway’ som merkevare.
Amazing Grazing tar denne diskusjonen videre neste måned.
Kinga Zablocka som nylig fullførte sin master oppgave på OsloMet, vil i tiden frem mot jul, være å finne som del av Klesforskningsteamet ved SIFO fire dager i uken.
«Jeg skal jobbe på CHANGE, men akkurat nå skriver jeg en artikkel på BELONG som handler om funksjon av klær og barn,» forteller Kinga, som skrev om Is it worth it? An exploration of clothing repair and value using wardrobe studies i sin master-oppgave.
Oppdatering av Clothing research/Klesforsking sine nettsiden blir også hennes ansvarsområdet, samt flere artikler som skal skrives i samarbeid med Ingun. «I tillegg er det en annen artikkel som jeg har skrevet med Ingun og Jo (Cramer) som er i andre runde med vurdering for Fashion Theory journalen, den handler om klesreparasjon og EU, og var skrevet i forbindelse med masteren.»
Masteren handlet om hvilke plagg som blir reparert og hvordan reparasjon påvirker verdien av klær. Kinga har intervjuet fire par mellom 19 og 24, som forklarte hvorfor eller hvorfor ikke de reparerer plagg, og hvordan de anser verdien av disse både før og etter reparasjon. Unge menneskers holdninger og praksis vil nødvendigvis påvirke i hvilken grad reparasjonstjenester har en fremtid som ny forretningsmodell. Hun fant også at den lave prisen på «billigmote” figurerte som en unnskyldning for ikke å reparere klær.
I tillegg til arbeidsoppgavene på SIFO, jobber hun som kulturskolelærer i visuell kunst og produktutviklings-assistent på Tufte Wear.
Har du en lidenskap for lokal tekstilproduksjon og er du en del av norsk tekstilnæring, da ønsker vi at du deltar i vår spørreundersøkelse.
Enten du er bonde, designer, håndverker eller kunstner med ditt virke som en næring (hoved- eller sideinntekt), så ønsker vi dine innspill om lokal fiber, skinn/lær/fisk og non-woven (tovet) produksjon. Vi søker alle innen norsk tekstil næringskjede (ikke hobbyister). Sett av 15 minutter av tiden din for å fylle ut spørreskjemaet og bidra til en mer tekstil fremtid uten import og plast. Funnene deles med dere i 2025.
«Tekstilbønder og motelandbruk» har støtte fra Landbruksdirektoratet for å undersøke mulighetene for en sterkere lokal verdikjede. Bli en viktig stemme i utviklingen av norsk tekstilnæring, ved å klikke på lenken her og svare.
Er du en større bedrift som kun i liten grad bruker norske råvarer, ta direkte kontakt, og vi sender en kortere spørreundersøkelse. Kontakt i tilfelle Fibershed Norge direkte styreleder@fibershed.no.
I alt 22 forskere ved OsloMet er på Stanford universitetets prestisjetunge liste over de to prosent mest siterte i verden, og blant dem finner vi Klesforsknings Kirsi Laitala.
Prorektor Tanja Storsul var raskt ute med å gratulere samtlige 22, og SIFO sørget for å spre det glade budskap om Kirsi blant annet på LinkedIn hvor gratulasjonene strømmet inn.
– Å være blant de to prosent mest siterte i global sammenheng vitner om at de driver svært relevant forskning, og at de har stor innflytelse i det internasjonale fagmiljøet på sine felt, sa Tanja Storsul, og vi må si oss enige.
Kirsi Laitala er forsker II hos SIFO og har jobbet med tekstilforskning siden 2001. Hun har sivilingeniørutdanning fra Tammerfors Tekniske Universitet i Finland innen tekstil, fiber og konfeksjonsteknikk og PhD fra institutt for produktdesign ved NTNU fra 2014. Hun har forsket og publisert på områder knyttet til kleskvalitet, vedlikehold, sikkerhet, miljø, design, samt passform og størrelsesspørsmål. Vi finner hennes navn i flere av de dokumentene og studiene som EU har lagt til grunn for i Tekstilstrategien, og vi finner illustrasjonen fra Review of clothing disposal reasons med tredeling av avhendingsgrunner igjen i en Joint Research Center underlagsrapport for EUs politikk uten at den er kreditert!
Flittig brukt illustrasjon fra Kirsi Laitalas forskning, også av EU.
Rangeringen er et samarbeid mellom Stanford University og analyseselskapet Elsevier, og er basert på data hentet fra den globale databasen Scopus, hvor de har plukket ut de to prosentene av forskere i verden som har publisert mest og blitt sitert flest ganger.
– Det er jo en god følelse å vite at forskningen vi har publisert blir lest og brukt av andre forskere videre. Det er en bekreftelse at det vi holder på er relevant også for andre, og det er motiverende, sier Kirsi. – Klassifiseringssystemet gjør at det er ikke så lett å finne andre på sitt eget felt, så det er vanskelig å vite hvor mange andre klesforskere er på listen. Jeg var kategorisert innen tre kategorier: Energi, Markedsføring og «Enabling & Strategic Technologies», som jo ikke treffer så godt. Det finnes ingen egen kategori for klesforskning, men jeg spottet noen kjente navn, for eksempel Kirsi Niinimäki, og innen produktlevetid så fantes Tim Cooper. I tillegg er det en del samarbeidspartnere fra NTNU der.
Det er syvende gang listen er publisert. Den kan sees ved å følge denne lenken.
Framtiden i Våre Hender, Forbrukerrådet og SIFO stilte spørsmålet på hybrid-seminar og temaet ble videre utdypet under den påfølgende diskusjonen etterpå. Det ble ikke et entydig ‘nei’, til tross for skremmende forskningsindikasjoner på at vi er del av det som kan kalles et gigantisk eksperiment med vår helse.
Det er Wasted Textiles prosjektet som sto bak arrangementet, med midler både fra Norges Forskningsråd og Handelens Miljøfond. Opptak av arrangementet kan sees her.
Kanskje det mest betimelige spørsmålet som sto igjen ubesvart er om det er innafor å eksportere klær i plast for gjenbruk til land som ikke har avfallshåndtering som kan behandle de volumene vi kvitter oss med – og som på sikt dermed representerer en mikroplastbombe. Les kronikken som ble publisert i forkant av arrangementet her.
Materiale-quiz
Det ble et fullpakket program på Klimahuset i Botanisk hage, hvor et engasjert publikum også fikk brynet seg på en liten materiale-quiz. Denne gangen skulle de ikke gjette hvilket materiale de holdt i hånden, men i stedet andelen plast i materiale-prøvene. Her var det alt fra ren polyester (som mange gjettet) til ull og silkeblandinger (som nærmest ingen klarte). Vanskeligst var kanskje en blanding av 43 prosent ull, med resten plast, men flere tok også den. Ren silke, det tok de fleste. Men nesten alle vare enige om at «dette var ikke lett!». – Poenget med plastmaterialene er jo at de skal etterlikne naturmaterialene mest mulig, forklarte professor Ingun Grimstad Klepp, som loset oss gjennom ettermiddagen.
Deltagerne fikk bryne seg på en materiale-quiz.
Et viktig utgangspunkt for seminaret, var Framtiden i Våre Henders kartlegging av kleskjedenes bruk av og vilje til å skale ned bruken av syntetiske fibre, forfattet av Charlotte Ruud Granum og Mia Bjerkestrand, som sistnevnte presenterte. Denne rapporten kan lastes ned her.
Det ble et møte med mye plast og kun en norsk aktør, VOICE, som ville redusere aktivt bruken av plast i klær. «Men det var hele tiden fokus på å erstatte med naturmaterialer, ikke å produsere mindre,» understrekte Mia Bjerkestrand. Det er også et tankekors hvor mye av de syntetiske materialene som kleskjedene oppgir er laget av rPET, nemlig resirkulerte plastflasker, og dermed ikke kan resirkuleres videre til nye tekstiler. Dette er noe EU allerede har påpekt ikke er en løsning som inngår i det grønne skiftet.
Mia Bjerkestrand fra FIVH presenterte rapporten om merkevarenes vilje til å redusere plastbruken.
Da Bjerkestrand presenterte konkrete råd fra FIVH, for å få ned plastbruken, pekte hun først og fremst på å styre unna et økodesigndirektiv som favoriserer plast, noe som er en reell fare i dag.
Neste ut var Elisabeth Rødland i Norsk institutt for vannforskning (NIVA) som forsker på mikroplast særlig i vann, noe vi hadde hørt i innledningen ikke nødvendigvis er det presserende problemet om det kun fokuseres på utslipp fra vask av klær. Her ble det en grundig gjennomgang av de mange strømmene (luft og jord i tillegg til utløpsvann), i tillegg til fragmenteringen av materialene – som var Klepps poeng i innledningen: Syntetiske materialer fragmenterer og blir til slutt – hundrevis av år fra nå – mikroplast. Sånn sett er grunnlaget for en «plastskam» med tanke på fremtidens konsekvenser, et betimelig spørsmål som forskning og myndigheter foreløpig ikke tar på alvor. MEN som kunne tas inn f. eks. gjennom noe som likner på den franske løsningen hvor prosentandel av plast skal merkes på tekstiler om de inneholder mer enn 50%.
Elisabeth Rødland fra NIVA.
Det som forskes mest på, og som inntil nå har hindret at mikroplast er en del av miljøvurderingene og verktøyene knyttet til fibre, er i hvilken grad de «slipper» mikrofibre under vask og eventuelt også bruk. Poenget om at dette kun er en liten del av det totale bildet og problemstillingen, har en tendens til å drukne.
Skremmende helsekonsekvenser
At de potensielle helsekonsekvensene er såpass alvorlige, slik Rødland beskrev rundt foreløpig forskning på reker og mus, hvor man ser at både utvikling i vekst og adferd påvirkes, sendte grøsninger nedover ryggen på de nærmere 40 fremmøtte og muligens også til de som deltok i cyberspace.
Rødland kom inn på en viktig ting som ofte blir oversett, nemlig alle kjemikaliene som brukes i etterbehandlingene av tekstiler, som er alt fra farging til vanntetting, osv., prosesser som også brukes på naturfibre og som er vel verdt å se nærmere på, og muligens unngå så mye som mulig, noe som ble et tema under diskusjonen etter pausen.
Sjur Kvifne Nesheim fra Handelens Miljøfond var nestemann ut, og fortalte om fondet som deler ut penger som stammer fra det vi betaler for plastposene, som også kommer prosjekter rundt det å få ned bruken av plast i tekstiler til gode. HM er smertelig klar over at de mengdene med plast i tekstiler som blir og vil bli avfall fremover ikke har i nærheten av det mottaksapparatet som er nødvendig for at vi skal møte kravene til en sirkulær økonomi.
Sjur Kvifne Nesheim fra Handelens Miljøfond
Siste foredragsholder var Audrun Utskarpen fra Svanemerket, som fortalte hvilken plass syntetiske materialer har i deres merkeordning. Blant annet at for å få svanemerket noe med syntetisk innhold, må det enten være biobasert (GMO er ikke tillat) eller fra resirkulert syntetiske materialer, dog er rPET fra flasker i Europa utelukket (i Østen hvor det ikke finnes resirkulering av flasker, er det unntak).
Det mest spennende var kanskje hvordan Svanen tenker om neste revisjon av merkeordningen, hvor det står en del åpne spørsmål, om hvordan man skal få oppmuntret til mer bruk av fornybare råvarer, eventuelt begrense plast til kun bestemte formål, ta inn årstallsmerking og begrense antallet fibre i materialene for å gjøre dem lettere å resirkulere.
Disse spørsmålene ble hengende til ettertanke inn i pausen, hvor de som ennå ikke hadde fått ta på stoffprøvene og gjette, gjorde det.
Tusenkroners-spørsmålet
Om det er innafor?
En person i salen sa at det definitivt ikke innafor. Bestemt. De andre stilte praktiske spørsmål, som jo er reelle: treningstøy, sytråden, ytterjakken… Vi er fanget i plastfellen, om man vil. Uten at noen egentlig er sinna nok for det til at vi eller de tar affære.
En av deltagerne hadde tatt med seg sin bomullsparaply som er vokset, mens undertegnede hadde sin ’allværsjakke’ i ren ull. Unntakene som muligens bekrefter regelen.
Ingun Grimstad Klepp lurte på hva publikum mente om det er innafor?
Hvordan all den skremmende forskningen rundt plast i hjernen, lungene, blodet, morkaken og alle de steder vi ikke vil ha fremmedlegemer, til syvende og sist vil påvirke politikk med forbud, ble ikke et tema. Føre var er muligens for sen snar allerede.
Når hverken industrien, som FIVH rapporten viser, eller politikken, som Plastelefanten viser, søker å få stoppet den økte plastbruken i klær er det kanskje på tide at andre tar ansvar – og andre er vel da miljøorganisasjoner og forbrukere.
