Dialog som punktum

En hutrende torsdagskveld i november samlet Fibershed Norge ca. 20 interesserte til en samtale om hva norske tekstiler bør koste, et dialogmøte som satte punktum for Tekstilbønder og motelandbruk prosjektet finansiert av Landbruksmidlene for jordbruk og matindustri (FFL/JA).

Vi hadde lagt opp til et uformelt møte, hvor det ikke skulle være noen konkrete presentasjoner, men i stedet en samtale – løst og ledig. Det gikk veldig bra! Vi var også positivt overrasket over at i alt fire menn dukket opp, denne typen samlinger pleier å være kvinnedominerte. I den senere tien har vi opplevd dette to ganger… at noen innfallsvinkler fanger et mer kjønnsblandet publikum. Mulig penge-aspektet gjorde at flere menn ville diskutere problemstillingen?

Arenaen var Spillbaren på Kulturhuset, invitasjonen oppfordret til å ta med håndarbeid, noe flere gjorde, og det var mulig å kjøpe drikke. Siden det var en utrolig herlig sammenblanding av folk med bakgrunn fra alt fra modellbransjen, konfeksjon, akademia, museum, naturvern, landbruk, design, produksjon av tekstiler og folk som bare ønsket å snakke om tekstiler, prising og bærekraft – ble det aldri kjedelig!

Flere viktige ting ble diskutert, også hvordan vi igjen skal få klær og tekstiler til å være mer verdifulle, for eksempel kunne man tenke mer slik som parfymebransjen, hvor billig er et skjellsord? Ingen vil si at de bruker billig-duft… Og hva med å gi forbrukere mer styring, for eksempel med målsøm og mer lokal produksjon? Det er et mulighetsrom mellom masseprodusert konfeksjon og skreddersøm, som var mer tilgjengelig før og som åpner for bedre tilpasning av klærne til forbruker, siden passform er en såpass viktig faktor for at vi bruker klær mye og lenge, og som dermed gir dem verdi. Hvis vi regner på pris per bruk, for eksempel.

Ekstremt billig… og noe som antagelig får et kort liv i skapet.

At klær må opp i ‘bunadspriser’ for å få ned volumene blir fort et ‘demokratisk problem’ i de fleste debatter. Det er en diskusjon som går like mye i sirkel som sirkulærøkonomien, men som ofte også ender opp med å peke på at det da er noen andre som betaler for vår ‘demokratiske’ rett til billigmote, nemlig produsentene i det globale syd. Hvis alle hadde fått betalt det de skulle, ville klærne selvsagt bli dyrere, og det kan hende dette må synliggjøres enda tydeligere.

Som Tor Jacob Solberg fra Bonde- og småbrukarlaget bragte til torgs: Hvis man synes prisen er for høy, så kan man jo gjøre det selv! «Hvis du synes prisen på melk er for høy, kjøp en ku og se om du fikser å få melk billigere!»

Ny rapport med kunnskapsoppsummering om miljøutfordringene knyttet til tekstilavfall

Hele rapporten finner du her: Textile waste as an environmental challenge – A Knowledge Base for What Now?

Rapporten, som er skrevet av Kirsi Laitala, diskuterer de betydelige miljøutfordringene knyttet til tekstilavfall og gir en kunnskapsbase for den norske læringsplattformen Hva nå? Endringslaben, som har som mål å styrke barn og unges kunnskap, engasjement og handlingskompetanse innen bærekraft. Den fremhever den økende tekstilproduksjonen samt den tilsvarende økningen i tekstilavfall, med omtrent 92 millioner tonn som kastes globalt hvert år. Dokumentet understreker de miljømessige konsekvensene av dette avfallet, inkludert forurensning, ressursutarming og virkninger på klimaendringer. I tillegg skisserer rapporten behovet for forbedrede reguleringer, nye forretningspraksiser og endringer i forbrukeratferd for å dempe disse utfordringene, og oppfordrer til utdanningsinitiativer som Endringslaben for å inspirere unge generasjoner til å ta mer bærekraftige valg.

I prosjektperioden med Forskningsrådet vil det bli satt opp to utstillinger, en på Kongsvinger i mars og en i Arendal i april 2026. Les mere om Endringslaben her: https://endringslaben.no/

Understanding garment durability through local lenses: a participatory study with communities across the globe

Authors: Hester Vanacker, Andrée-Anne Lemieux, Kirsi Laitala, Michelle Dindi, Sophie Bonnier & Samir Lamouri.

Abstract

The overproduction of garments, often of low quality, contributes significantly to environmental degradation, especially in the Global South. Therefore, assessing the durability of garments has attracted the attention of industry organizations and legislators. Recent research has identified both intrinsic and extrinsic dimensions of durability and their links to a circular transition. This study aims to deepen the understanding of garment durability by incorporating the local perspectives of five different global communities. Using a participatory action research methodology, semi-structured interviews were conducted with stakeholders across value chains in France, Ghana, Indonesia, Norway, and South Africa. The key findings of this study have been grouped into 8 trends that characterize garment durability: (1) quality is preferred over durability, (2) garment durability is dynamic, (3) price and brand are related to perceived durability, (4) local refers to geographical proximity, (5) local involves value creation, (6) local touches tradition, (7) traditional garments and textiles are more durable, and (8) local contexts influence garment durability. These trends indicate that local factors significantly influence the definition and practice of durability, suggesting that global legislation must consider such nuances when describing and quantifying durability in the context of garments and textiles.

The full article is available open access via Scientific Reports (rdcu.be)

Reference

Vanacker, H., Lemieux, A.-A., Laitala, K., Dindi, M., Bonnier, S., & Lamouri, S. (2025). Understanding garment durability through local lenses: a participatory study with communities across the globe. Scientific Reports, 15(1), 34962. https://doi.org/10.1038/s41598-025-19087-3

Rogaland rundt: Finnes bærekraftige klær?

Ingun Grimstad Klepp og undertegnede har vært på turné og det var så vellykket at vi gjerne vil dele med våre lesere. Ikke for å tromme på egne brystkasser, men fordi det muligens kan inspirere andre – når det gjelder hvordan vi diskuterer bærekraft og tekstiler.

Det er lenge siden sist vi var på Sør-Vestlandet, og det var med stor spenning vi dro av sted til Rogaland, som jo er nærmest selve arnestedet for norsk ullindustri. Her er det flest sauer og her er Norges desidert største spinneri. Og ikke minst har Fatland to store anlegg her, på Jæren og i Ølen. Det var Rogaland Husflidslag som hadde invitert oss, og maken til gjestmildhet og organisasjon av en sømløs turné-plan skal man lete lenge etter. I tillegg viste Rogaland seg fra sin beste side, værmessig, etter en regnfylt første dag med en spektakulær regnbue som bonus.

Tema for turnéen var ‘Bærekraftige klær, finnes de?’ og det engasjerte tydeligvis – for husflidslagene klarte å fylle både bibliotek og kulturhus. Men før vi barker løs på arrangementene, så hadde vi blitt booket med en gjesteforelesning for søm og tekstil/kjole og draktsyerfaget på Godalen VG1, VG2 og VG3, så cirka 40-50 elever. Det var rett og slett et lykketreff, da Kristel Erga som underviser der, var med i et SIFO prosjekt (Textile Waste) for mange, mange år siden og fikk være med på lanseringen av Campaign for Wool i London i vårt sted.

Full aktivitet i avdelingen for søm og tekstil/kjole og draktsyerfaget på Godalen VGS.

Før foredraget fikk vi innblikk i studiet, og fikk se noen veldig fine bluser under arbeid, samt forklær som personalet i skolens kantine skal bruke. For oss ble det en fin øvingsarena med foredraget, særlig siden et mye yngre publikum trengte at vi forklarte ting ekstra nøye. Og vi fikk selvsagt kjørt oss i spørsmålene som kom etterpå – intelligente og velreflekterte som de var.

Særs blide fabrikknerder på besøk hos Woodling, Siv Elise Seland til venstre.

Så sto en tur til Woodling fabrikken på programmet, nøye planlagt da vi først var på de kanter! Det ble en opplevelse for fabrikknerdene. Med syv Shima Seiki ‘whole garment’ strikkemaskiner installert på låven i Undheim, syd for Sandnes, med sauer rundt på alle vollene, fikk vi se Siv Elise Selands eventyrlige moteeventyr ta form. Hun bruker noe norsk ull fra Sandnes Garn (som har investert i bedriften), og én av maskinene har grov nok ‘gage’ for den norske ullen. Vi fikk også slått av en prat med mor Seland, som vi møtte forrige gang vi var på gården og som er aktiv i familiebedriften, og vi kunne jo ikke annet enn være imponert over hva som har skjedd siden den gang.

Og så: turné! Vi fikk skikkelig hakaslepp av hvor mange som dukket opp på biblioteket i Sandnes, og stoler måtte stadig settes opp i lokalet fordi det strømmet på. Utfordringen var da å få en god forståelse for at ‘bærekraft’ er noe det ikke noe det er enighet om. I Norge er vi ganske enige om at ull og naturfibre er bærekraftige, i EUs ‘tellesystem’ PEFCR er de ikke enige med dette. Der vinner syntetiske materialer. Samtidig er den store ironien at Devolds svanemerkede norske ullgenser målt opp mot en ‘kinesisk’ (Temu?) polyestergenser scorer 92 prosent bedre enn Devold. Tygg på den pastillen. Det siste var jo da ‘bomben’ i foredraget og det avstedkom ivrig diskusjon.

Her snakker vi om Multifiberavtalen.

Etter Sandnes bibliotek, gikk turen (med hurtigbåt) til Suldal kulturhus, og en mindre forsamling, og så til Haugesund for avslutningen med stort oppmøte i det utrolig koselige biblioteket. Her følte vi at foredraget endelig ‘satt’, selv om diskusjonen var mer utfordrende. Var ikke reparasjon/gjenbruk mm veien til frelse? Det ble utfordrende å få frem balansen: Ja, vi heier på, men så lenge overproduksjon dominerer, monner det for lite. Det å få en forståelse for dynamikken – hva som påvirker hva – er stadig en utfordring, slik vi har opplevd med EUs politiske apparat og med forskere med klokketro på at ‘more durable, repairable and recyclable’ fører til lavere miljøbelastninger, uten at denne sammenhengen stemmer med det vi vet om klesforbruk.

Fra Unn Søiland Dale utstillingen i Haugesund

På en liten vandring rundt i Haugesund, tok vi en tur innom Unn Søiland Dale utstillingen i gågaten. Det var et herlig gjensyn med fransk couture og norskeikoniske strikkemønstre som vi tidligere hadde opplevd i en bakgård på Grünerløkka, og som nå hadde fått en hedersplass i Unn Søiland Dales hjemby. Takket være datteren Vigdis Yran Dales iherdige jobbing.

Foredraget og tematikken reiser videre denne høsten, og følger du med på sidene her så dukker det kanskje opp i nærheten av nettopp deg.

Tema i foredraget: Er resirkulert polyester det som skal redde oss? Tydeligvis, siden vi fant dette i en butikk i Haugesund.

Prosjektene som bidro til turnéens innhold: Amazing Grazing, Tekstilbønder og motelandbruk, CHANGE og Wasted Textiles.

Nytt prosjekt med forfriskende endring i perspektivet på natur og bærekraft

Tekst: Kjersti Lassen

Prosjektet GREEN BLOOD: Undressing hierarchies to reduce pressure on land through Forest Finn perspectives vil gi innsikt i forholdet vårt til naturen gjennom kulturen til skogfinnene, en av våre nasjonale minoriteter.

Prosjektet har fått 10,5 millioner fra Norges forskningsråd som forskerprosjekt for fornyelse, under temaet Arealer under press.

Green Blood er utviklet av Ingun Grimstad Klepp, Kate Fletcher og Lisbeth Løvbak Berg. Klepp er mangeårig professor i klær og bærekraft ved SIFO, og har doktorgrad i friluftsliv med feltarbeid på Finnskogen. Kate Fletcher ved Manchester Metropolitan University forsker på klær, design og bærekraft med vekt på forholdet til natur, mens Lisbeth Løvbak Berg er forsker med bakgrunn som klesdesigner med vekt på bærekraft.

– Det er åpenbart for alle som ønsker å se det at vår måte å bruke naturen på er katastrofal, sier Klepp.

– Etter å ha arbeidet i mange år innenfor «bærekraft» blir det tydeligere og tydeligere at den politikken som utformes, ofte under overskriften «sirkulærøkonomi» ikke leder til reduserte miljøbelastninger og ikke bygger på forskning.

– Grønt Blod er derfor en forfriskende endring i perspektiv. Vi skal ikke banke hodet mer i den muren mot endring som kort kan kalles vekst, men forsøke å finne sporer til endring i oss selv, og i en av mange kulturer med andre tradisjoner for å være i naturen, sier hun.

Slektskap til skogfinsk kultur

Navnet Grønt blod er litt tvetydig, forteller Klepp.

– Det referer til at vi alle er natur og ikke bare er brukere av natur som noe utenfor oss selv. Det kan også forstås som en arv, slik blått blod er å ha adelige slektninger vil grønt blod være slektskapet til skogsfinsk kultur. Om dette kun forstås som et «blodsbånd» eller forstått mer som alle som føler på dette slektskapet lar vi være åpent.

Hun mener det er mye å lære av den skogfinske kulturen.

– Det er mye vi ikke vet. I høst åpner et praktfullt nytt museumsbygg for skogfinsk kultur. I prosjektet samarbeider vi med muset, og vi vil bruke dans og bevegelse, klær og sko for å åpne opp for andre måter å være i og med naturen.

Tekstilbonden på tur

Vi har vært på tur og det skaper merverdi, gitt. Enten vi snakker til etterkommere etter industriarbeidere eller vordende tekstilbønder.

I løpet av en ukes tid dukket Tekstilbønder og motelanbruk opp både utenfor Halden og på Dyrsku’n i Seljord, dog med litt forskjellig inngangstråder. I lokalene til nedlagte Haldens Bomuldspinderi & Væveri var temaet hvorfor mye av den norske tekstilindustrien ikke lenger finnes og mulighetene for at den kan gjenoppstå. I Møt landbruket teltet var temaet hvordan vi skal få bøndene til å omfavne at de også er produsenter av tekstiler. Og dermed bli en stolt del av den lokale, tekstile verdikjeden.

Nina Alsborn stilte i Tekstilbonde-antrekket begge steder, og i tillegg til paneldebatten på Dyrsku’n, sto hun på stand med Norsk mohairlag, Den norske alpakkaforeningen og Tingvoll Ull, som solgte kortreiste landbruks-tekstiler og dermed synliggjorde hva tekstilbønder bidrar med. Vårt nye tekstilkartotek fikk også være med på tur.

‘Dette skal vi jobbe med fremover!’ var klar tale fra leder i Bonde og småbrukarlaget, Tor Jacob Solberg, som denne gangen satt i salen og heiet på ‘ulldamene’. ‘Dette’ er nettopp Tekstilbøndenes rammevilkår. At det ikke finnes noe importvern kontor for ull, som et eksempel. På scenen var nestleder i Telemark Bondelag, Anders Stensrød, Tingvoll Ulls Rose Bergslid, designer Veronika Glitsch, som har designet Tekstilbonde-antrekkene, og som tegnet og forklarte mens Nina og hennes mann gjennomførte en liten motevisning.

Hvordan hun hadde latt seg inspirere av norske folkedrakter, men også tenkt gjennom de røffe detaljene, imponerte tilhørerne.

Ellers fylte panelet de tilmålte 50 minuttene på minuttet, og fikk diskutert utfordringer som subsidier, bærekraft, mangesysleri, rovdyr, politiske virkemidler og stolthet i å bidra til selvforsyning også av tekstiler og kulturarv.

Flere av disse temaene dukket også opp helga før i Halden, hvor om fortiden kan sitte på nøklene til en mer bærekraftig fremtid.

Fabrikken som huset både presentasjonen og en spennende utstilling av samtidstekstiler med blant annet Franz P. Schmidt, Julie Skarland, Kristina Müntzing, Andrea Galiazzo, Karen Aurora Lindell, Anne Knutsen, Gidsken Braadlie og Lisa Pacinistilling som kunstnerne, flere av dem med atelier i den nedlagte fabrikken.

Fra utstillingen Echoes of the Past – Voices of the Future: Rekonstruksjon av dresstoffer fra Sjølingstad Uldvarefabrik, Franz P. Schmidt

En av Norges første tekstile industribedrift, ble etablert i Tistafossen av Mads Wiel

i 1813 som Mads Wiels Bomuldsfabrique. På sitt største, rundt 1960, var bedriften et bredt

tekstilforetak som spant, farget, vevet og etterbehandlet bomull, ull og kunstfiber. Fabrikken

eide 7 bygg, hadde 41 spinnerimaskiner, 157 vevstoler og 420 ansatte. I 1971 var det slutt,

konkurransen fra import tok knekken på norsk tekstilindustri. Dette var nettopp tema i vårt foredrag. Hva som ledet opp til dette, om industrien som har overlevd, og om lokal produksjon og lokale råvarer kan være nettopp det som skal til.

Fabrikkbygningene ligger idyllisk til og huser flere kunst atelier

Og akkurat som på Dyrsku’n fikk vi vist frem kartoteket vi har laget med de norske materialprøvene – og Tekstilbondeantrekket, som også her vekket stor interesse. Og akkurat som på Dyrsku’n vekket det forargelse at Devolds svanemerkede 100 prosent norske ullgenser med EUs klima- og miljøverktøy scorer kjempedårlig opp mot en kina-produsert polyestergenser.  En karamell verdt å suge på.

Tekstilkartoteket på utstilling

Tekstilbønder på Arendalsuka: IKKE på jordet!

Prosjektet Tekstilbønder og motelandbruk arrangerte en panelsamtale med spørsmålet ‘helt på jordet?’ under Arendalsuka foran en fullsatt sal.

I panelet var Ingun Grimstad Klepp, professor i klær og bærekraft Forbruksforskningsinstituttet SIFO ved OsloMet, Nina Alsborn, styreleder og medgrunnlegger, Fibershed Norge, Tor Jacob Solberg, leder Norsk Bonde- og Småbrukerlag, Bodhild Fjelltveit, sauebonde i Bergen og Hordaland og nestleder Norges Bondelag og Vegard G. Wennesland statssekretær Næringsdepartementet.

Panelet i full mundur, fra høyre (sittende): Nina Alsborn, Ingun Grimstad Klepp, Tor Jacob Solberg, Bodhild Fjelltveit og Vegard G. Wennesland 

Før vi kastet oss over temaer som «Hvor flinke er myndigheter og landbruket til å se at å fokusere ensidig på jord til bord, og ikke på mangesysleriet, er helt på jordet?» måtte vi selvsagt ta for oss antrekkene til panelet, for i invitasjonen hadde vi oppfordret til kortreist og norsk antrekk. Vegard Wennesland mumlet noe om at kanskje var å anse som ulven i fåreklær i denne forsamlingen, men ulldressen var iallfall på.

Til evenementet hadde Veronika Glitsch designet tekstilbondens nye antrekk med VikingGull stoffet, som flere kjente igjen fra Symesterskapet og som Nina hadde på seg. I designet ønsket Glitsch å ta med elementer fra vår kultur og koble plagget til vår drakthistorie. Dette kan blant annet sees i snittet på ryggen av jakkene, som er inspirert av folkedraktsnitt. Akkurat som lokalmat skaper en følelse av tilhørighet til et område, kan klær som reflekterer klestradisjoner gi en tilsvarende opplevelse av kulturell tilknytning. Dette tilfører en ekstra verdi til plaggene, og oppmuntrer brukeren til å ta godt vare på dem – og bruke dem lenge, til de er utslitt.

Nina i tekstilbondens nye antrekk i spælsauull designet av Veronika Glitsch og Kastel grå trønder ullsko

Tor Jacob la inn bestilling der og da, dog blir dressen laget opp i SYD Interiørs stoffer (som også var utstilt) i fremtiden. I lokalene var det også en glitrende utstilling av muligheter for norske, kortreiste tekstiler, mens Ingun strålte i en kjole strikket av Sjølingstad garn – mer kortreist blir det ikke – mens undertegnede hadde Telespinn topp. Vi som hadde Kastel trønderfår sko fikk også oppmerksomhet. Statssekretæren noterte flittig under hele seansen og var svært interessert i å lære mer om lokale klær.

Tor Jacob likte det han så

Dermed fikk vi synliggjort helt klart hvordan landbruket kan bidra til en bærekraftig, lokal og sunn tekstilindustri med utgangspunkt i bønders rolle som leverandør til mote og tekstilproduksjon, men vi måtte også snakke om mørke skyer på horisonten. Det er drastisk nedgang i beitedyr over hele Europa. Motstand mot rødt kjøtt er en ting, mer industrielt landbruk en annen – og så er det måleinstrumenter som PEF. Statssekretæren forsøkte å bagatellisere det siste, og at KLD helt sikkert hadde kontroll på det, men da fikk forskeren vann på mølla og holdt en tordentale om moteindustriens ‘hesten og havresekken’ posisjon.

Forbruksforskningsinstituttet SIFOs Ingun: «slik går det når ulven blir bedt å passe på bestemor» mens statssekretærens lurte på om han var den som var satt til å spise bestemor.

Med eksempler som Tingvoll Ulls Olve-genser (som Tor Jacob stolt viste oss) og Devolds svanemerkede norske ullgenser i deres ‘Classic’ kolleksjon, som samtidig taper i de verktøyene som ‘liksom’ skal måle bærekraft – en polyester genser fra Kina er 92 prosent mer bærekraftig, i følge EU. Da våknet Tor Jacob, som så for seg en gigantisk kampanje som ville diskreditere PEF.

Interessert statssekretær lærer om norske tekstiler direkte knyttet til landbruket

Et av høydepunktene var begge bondelags invitasjon til Fibershed Norge om å bidra inn i forforhandlingen av landbruksoppgjøret i 2026. Dette er en anerkjennelse og tillit fra de to landbruksorganisasjonene, noe som lover godt for tettere samarbeid og konkret framdrift for våre medlemmers interesser og harde arbeid.

Muligheter og utfordringer for en «farm to fashion» tilnærming ble også diskutert gjennom en oppsummering av funn i kartleggingen fra prosjektet. Den gir et grunnlag for vridning fra konkurranse-basert grønn vekst logikk til lokale, kooperative, motstandsdyktige økosystemer som vokser i sum og bidrar til lokal stolthet, velvære og tilhørighet.  

Video (på YouTube) for hele arrangementet finner du her.

Foran utstillingen, kledd i ull fra Sjølingstad, Telespinn og Selbu spinneri (skotøy

Tekstilbonden på talerstolen

Norges Husflidslag inviterte til Holdbartfest på Sentralen i Oslo, og her fikk Tekstilbønder og motelandbruk presentert seg med en helt fersk rapport fra kartlegging av Norges landbruksbaserte tekstile verdikjede og bekvinnet en stand.

Til utstillingen hadde vi fått laget kartotekkort med prøvelapper på, med firma, hvor fiberen kommer fra (ned på sauerase-nivå), hvor ullen er vasket, spunnet, farget (om den er) og hvor strikking eller veving foregår. Her det alt fra Gudbrandsdalens Uldvarefabriks bunadsstoffer til Tingvoll Ulls Olve-genser, et bredt spekter spekket med info, som vakte stor begeistring hos publikum som fotograferte sine favoritter for å undersøke nærmere de forskjellige lokale alternativene.

Tone og Nina på post.

Nina Alsborn, som er styreleder i Fibershed Norge, fikk også anledningen til å presentere prosjektet Tekstilbønder og motelanbruk i Hvelvet og det var interessant å observere reaksjonene til to ting. Det ene var at Devold har fått Svanemerket på sine produkter i norsk ull, men i EUs Product Environmental Footprint måling scorer en polyester genser fra Kina 91 prosent bedre, salen var i sjokk. Det andre var funnene fra rapporten om hvor lite ‘resilient’ det er økonomisk for småskala oppstartsbedriftene.

Dette vil bli tema fremover, på Arendalsuka og Dyrsku’n, den resliente faktoren.

Uansett var dette et utrolig bra arrangement, med engasjerte besøkende fra museumssektoren, virkemiddelapparatet, og folk som nerder på temaet. Rapportens betydning for aktører i Norges Husflidslags økosystem vil vi tro er et viktig innspill. Mer på politikk-siden følger.

Overrasket over mengdene

De 30-talls norske kommunene som har inngått avtale med Norwegian Re:Textile om sortering og videresalg av brukte tekstiler som de har samlet inn har uttrykt til gründer Knut Skinnes at de er overrasket over hvor mye de får inn. Straks skal han sende den første forsendelsen for salg av ombruk utenfor Norge til Ukraina, mens gjenbruk i Norge skjer i mindre skala.

– Vi har faktisk kjørt lagersalg her tre ganger allerede, forteller Knut, som peker på de forskjellige fraksjonene som er vurdert og sortert i den store hallen han leier, med et moderne bygg for selve sorteringen, som er laget utelukkende av ombrukte materialer. I sorteringsrommet gjennomgås sekkene som er levert til kommunene av kvalifisert personale. – 70 prosent går til gjenbruk, 20 prosent til materialgjenvinning og 10 prosent til forbrenning, er den foreløpige løypemeldingen, på det som er sortert til nå.

Lagersalg på torsdager

De har gjort avtale om eksport av det som ikke selges i Norge, i første rekke til en aktør i Ukraina. Første lass på om lag 30 tonn var klar til utkjøring ganske snart. – Vi deler inntektene fra salget vårt med kommunene, forklarer han, i tillegg betaler kommunene for å levere til sortering. Dess mer som kan selges, dess mer tjener alle på dette. Det som skal selges i Norge er kremen, som går til bruktbutikker, til fotografering om det skal i den planlagte nettbutikk, og noe utsorteres også for to som har bedt om særplukk av tekstiler og materialer for quilting. Noe som er ødelagt, som ansees som verdifullt nok at det likevel kan reddes, er tatt ut og ligger på systua. Her er også restene etter siste lagersalg, med priser. Torsdag er lagersalg dag.

– Vi ser på tidsbruken, prising er jo tidkrevende, det samme er fotograferingen, men jeg tror ikke KI løser dette bedre enn mennesker, i dag er det fem ansatte, selv om det kan bidra til mye bra. I tillegg sorterer vi på fiber, som det er marked for, ull, bomull og polyester, og leverer disse til aktører som gjør resirkulering, sier Knut og viser frem de to scannerne som de ser hva fiberinnholdet er. Disse aktørene er utenfor Norge, og spinner ny tråd av materialene. Prisene på jomfruelig råstoff må opp, og det må etterspørres resirkulert materiale om det skal bli skikkelig fart på dette markedet, understreker han.

Scanneren sjekker fiberinnholdet.

På spørsmål om noe burde vært utsortert i de tusen hjem, som sokker, boxere og nylonstrømper, mener Knut ‘nei’, og begrunner det med at en gang i fremtiden vil det være en nedstrømsløsning også for disse plaggene. Det kan dog hende at å gjøre det enkelt for folk, bidrar til å usynligjøre avfall og dermed har mer enn en side. Hvorvidt det bidrar negativt, fordi andre modeller ville ha vært mer avfallsgenerende, er jo noe som kan og kanskje burde vært studert. 

Finansiering har Knut fått av Handelens Miljøfond, Innovasjon Norge og Varner-gruppen. Noe kommer også fra egen lomme. Det burde bli flere tilsvarende anlegg rundt i landet for å håndtere mest mulig lokalt, alle behøver ikke gjøre alt; jeg kan håndtere videresalget, for eksempel, mener gründeren. Han har tro på lønnsomhet, selv uten EPR penger. Kommunene betaler et sorteringsdepositum på 5.000 kroner per tonn. Inntekter fra salget av alt de sorterer deles, slik at kommunene, eller øvrige kunder, får 75 prosent av denne inntekten, og Re:Textile 25 prosent.

Her ligger store mengder innsamlede tekstiler fra i underkant av 30 kommuner.

– Vi tar imot tekstiler fra i underkant av 30 kommuner i dag. Det er også forventet at kommunene vil være vår største kilde til råstoff, men vi er også åpne for å ta imot fra innsamlere, merkevarer med flere – som ønsker å avhende sine tekstiler, sa Knut til Dagsavisen, da de nylig besøkte ham. Han viser oss eksempler på merch t-skjorter og arbeidstøy, som får nytt liv, med overklistret nye logoer.

Løser ikke tekstilfloken

Knut mener mer må styres politisk, som pålagt resirkulert innhold og pålagt gjenbrukssalg, noe vi ikke er helt enige i, med tanke på noen merkevarer hvor dette er helt uaktuelt, som Vera & William. Luksus undertøy i ull og silke må unntas.

Knut er ærlig på at Re:Textile ikke løser tekstilfloken, hans ambisjon er å gjøre systemet ørlitegrann bedre. – Kommunene er overrasket over hvor mye de får inn, de hadde ikke trodd det var så mange tonn.

Og da er det godt at hallen er stor, og at første lass til Ukraina snart hentes.

Tekstilbønder i motens mekka

Vårens internasjonale moteuker er over, men likevel var det noen ‘bønder’ som dro til Motebyen med stor M: Paris. I bagasjen: Norsk ull og et foredrag om tingenes tilstand.

Anledningen var en europeisk rundbords konferanse i sammenheng med Collectif Tricolors årsmøte, som Tone ble invitert til å lede sammen med den franske ullorganisasjonens leder Pascal Gautrand. Men tittel ‘European wool: A bright future?’ var meningen å få innblikk i et knippe ullprosjekter på det europeiske kartet. Settingen var ellers et gammelt verksted for kunstvev rett ved Place d’Italie.

I salen satt også representanter for fransk landbruksdirektorat, som fortalte at problemene tårner seg opp for fransk landbruk, men å få opp bruken av lokal fransk ull var noe de hadde tro på. De var dermed svært nysgjerrige på det norske systemet med ullsubsidier, ullstasjoner og klassifisering.

Tone og Pascal ledet rundbordsdebatten.

De hadde tidligere forsøkt å kontakte EU-landenes ambassader for informasjon rundt ull-håndtering, men med lite hell, så de var svært glade for den hjelpen vi kunne tilby. I Frankrike er det or tiden full krise i landbruket, og landet er ikke lenger selvforsynt på matsiden. Frankrike bruker lite egen ull, men Collectif Tricolor har ambisjoner på kort sikt om 50 prosent lokal bruk.

Ved siden av vår presentasjon av Norges ullne status, med ferske resultater fra Amazing Grazing og Tekstilbønder og Motelandbruk, fikk vi høre om InterReg prosjektene Alptextyles, Marlaine og Woolshed, samt om British Wool Marketing Board. Hvorfor de to norske fikk litt fnatt av den siste (som viste Viking Wool of Norway merket) vakte undring, men vi fikk forklart hvorfor vi får utslett hver gang vi ser merket.

AlpTextyles presenterte ideer på hvordan lokale produkter kan markedsføres bedre.

Et annet tema var ullvasking, da en av de til stede skulle starte et ullvaskeri i Frankrike, basert på mye mindre vann, strøm og kjemikaliebruk. Vår venninne fra det portugisiske ullmuseet var svært interessert i denne diskusjonen da Portugal er ferd med å miste sitt ullvaskeri. I tillegg har Collectif Tricolor en idé om mobile vaskerier, så her kan mye skje. Ikke minst fordi det Nortura-eide vaskeriet i Bradford går svært dårlig for tiden, ble vi fortalt av samme herre.