12. mars åpnet utstillingen Beyond fast fashion på Naturhistorisk museum, i et bittelite rom, men med et stort budskap: Volumene av tekstiler må ned og det mest bærekraftige plagget, er det du allerede har i skapet. Utstillingen vil stå ett år.
Utstillingen er en leveranse i Lasting-prosjektet, og Kirsi Laitala, som leder dette prosjektet for Forbrukerforskningsinstituttet SIFO ved OsloMet, er glad og stolt over at Naturhistorisk museum tok kontakt og så poenget med å fokusere på akkurat dette med overproduksjon og mengder. For Naturhistorisk museum var dette også en viktig satsing.
«Lasting har sett på politiske virkemidler, på hva bransjen kan implementere og på hva forbrukere mener om produkter,» forklarte Laitala. Det er da særlig resultatene fra det som handler om klær og tekstiler som er blitt fremhevet i utstillingen, de andre produktområdene (møbler og hvitevarer/kjøkkenvarer) er fraværende i akkurat denne utstillingen.
Fra foråpningen av utstillingen… husker alle når ‘toppen’ de har på seg er kjøpt inn? Og vet vi egentlig hvor gammel den er (om den er «second hand»?
I det utstillingen skal stå i et år, har Naturhistorisk museum, SIFO, Framtiden i Våre Hender og andre gode samarbeidspartnere planer om flere arrangementer og foredrag. Det første er satt opp 13. mai og mer informasjon følger.
Selve utstillingen er fokusert på at de som ser den skal tenke igjennom egne valg og hvor gamle de plagene de har på seg er. Utstillingen er lavterskel interaktiv, og et ønske fra Laitala er at alle som ser den emnetagger #beyondfastfashion om de poster på sosiale medier. DET hadde de glemt i sammenheng med tekstene!
Foredrag og panel diskusjon om byer og kommuners rolle i å fremme sirkularitet og mer bærekraftige forbruksmønstre i motesektoren. Arrangementet vil være på engelsk.
Sustainable fashion is often regarded as an issue of international trade and global issues, disregarding the role of local municipalities in the phenomena of overproduction and overconsumption and their trickle-down effects. Yet many cities around the world have started to think of this challenge and develop innovative mechanisms to reduce the volume of production and overconsumption and support their city’s fashion sector’s transition to sustainability. How can municipalities reduce waste, induce sustainable consumption behaviours in their citizens and promote sustainable choices, and circular business services? Do municipalities that are at the receiving end of fast fashion initiate policies and initiatives to re-address the phenomenon? Can cities impact the fashion industry by changing consumption patterns of their citizens?
Opening remarks Simone Cipriani, Chairperson, UN Alliance for Sustainable Fashion & Chief Technical Advisor, Ethical Fashion Initiative (EFI/ITC) Introduction Katia Dayan Vladimirova, PhD, Senior lecturer and researcher, University of Geneva
City Cases (10 min each) AMSTERDAM: Dieuwertje de Wagenaar, Senior Policy Officer Circular Textiles, City of Amsterdam. Fashion and textiles in the “Amsterdam Doughnut”: How policy can boost local circular ecosystems. OSLO: Kirsi Laitala, Senior researcher, Oslo Metropolitan University. Key challenges of textile waste and city-level solutions: Case of Oslo. ACCRA: Elizabeth Rickett, Co-founder, The Or Foundation. Textile overwhelm: How Accra City is managing the growing volumes of imported second hand garments and the resulting textile waste through circular practices. GENEVA: Katia Dayan Vladimirova, PhD, Senior lecturer and researcher, University of Geneva. Opportunities to support responsible local fashion consumption: Case of the City of Geneva. CAPE TOWN: Alison Evans, Head: Waste Markets, City of Cape Town. Moving towards circular textiles through Cape Town partnerships. The case of the city of NEW YORK will also be featured.
Discussants (5 min each) Felicity Lammas, Sustainability Manager, Global Fashion Agenda Mohammad Awale, Founder, Rummage Josephine Philips, Founder and CEO, Sojo Matt Dwyer, Product Impact and Innovation Leader, Patagonia Enrica Arena, CEO, Orange Fiber Åsa Degerman, Manager, Once More Q&A
Conclusions ● Gulnara Roll, Head of the Cities Unit, UNEP Moderation ● Paola Deda, Director, Forests, Land and Housing Division, UNECE
This is an event of the UN Alliance for Sustainable Fashion; organized by ITC Ethical Fashion Initiative, UNECE, UNEP, ICLEI and the University of Geneva.
UN ALLIANCE WEBINAR February 5th, 2024 14:00 – 17:00 CET
Velkommen til lansering av ny rapport om fremtidens tekstilinnsamling!
Gjennom nasjonalt prøveprosjekt for separat innsamling og sortering av tekstiler har vi testet ut ulike måter å samle inn brukte tekstiler fra husholdningene på, i seks ulike områder i Norge. Hvilke løsninger gir de beste resultatene? NF&TA inviterer til seminar, som del av Wasted Textiles prosjektet.
Program:
Velkommen og bakteppe v/Gro Haram, NF&TA
Presentasjon av funn fra prosjektet v / Frode Syversen, Mepex
Arbeid med innbyggerkommunikasjon v/ Kathrine Kirkvaag, Mepex
Anbefalinger v /Linda Refvik, NF&TA
Handelens Miljøfonds arbeid med tekstiler v/ Sjur Kvifte Nesheim, HMF
Panelsamtale:
Sjur Kvifte Nesheim, HMF (leder samtalen)
Ingun Grimstad Klepp, SIFO Oslo Met
Marianne Haugland, Samfunnsbedriftene
Frode Syversen, Mepex
Anja Bakken Riise, FiVH
Arrangementet er fysisk, men det vil bli streamet, påmelding kreves for begge.
Vi har stappfulle klesskap, men hvorfor det? Hva kan man egentlig gjøre for å bremse overproduksjonen?
Tid og sted: 25. nov. 2023 11:30 – 12:15, Domus Bibliotheca, UiO.
Visste du at nordmenn i gjennomsnitt har 359 plagg liggende i klesskapet?
Overproduksjon av klær har lenge vært en problemstilling når det kommer til klima og bærekraft. Tall fra Verdensbanken viser at det globalt produseres 100 milliarder klesplagg årlig. I Norge produserer vi lite selv, men importerer store mengder klær hvert år. I 2022 importerte vi nesten 75 000 tonn klær til Norge, noe som tilsvarer ca. 60 plagg per person. Samtidig blir lite av klærne man kvitter seg med gjenbrukt.
Hva kan vi egentlig gjøre for å bremse overproduksjonen og overforbruket av klær? Er shoppestopp svaret eller må større, strukturelle endringer til?
Dette diskuteres i panelsamtale mellom: – Ingun Grimstad Klepp, professor i klær og bærekraft, Forbruksforskningsinstituttet SIFO ved OsloMet – Irmeline de Sadeleer, Forskningsleder, Norsk institutt for bærekraftsforskning – Reidunn Horgen, Norges Husflidslag
Samtalen ledes av Sofie Frøysaa.
Arrangementet er gratis og åpent for alle. Se mer her. Velkommen! Se også Facebook her.
På Universitetsplassen i Oslo sentrum ligger det tre, vakre, gamle bygninger, og Domus Bibliotheca er bygget til venstre. Domus Bibliotheca er Universitetets i Oslos dialog- og formidlingsarena. Her kan du delta på debatter, samtaler og høre spennende foredrag.
«Hvordan gjorde de det?» var et av nøkkelspørsmålene da Norsk Folkemuseum åpnet sine dører og hemmelige bakrom, og ikke minst hentet frem klenodier fra magasinene, for at interesserte kunne fordype seg i hva som har gitt klær verdi i fortiden. Og hvordan vi kan lære av dette…
Hvor mye en ullstakk og en silkekjole veier, om du i blindtest klarer å skille ull, lin, viskose, bomull og polyester, var noe av det som engasjerte de rundt 100 påmeldte til Klær og klima kvelden på Norsk Folkemuseum, som ble arrangert som del av den historiske arbeidspakken i prosjektet CHANGE. Men så kunne de fremmøtte også vinne premier, om de gjettet riktig i «sanselabben» som Anna-Maria Østlund og Else Skjold presiderte over.
Hvilket materiale kjenner jeg på nå, mon tro? Er det silke? Eller viskose?
Forskerne fikk dele av sin kunnskap: Marie Ulväng, Stockholm universitet, og Pernilla Rasmussen, Lund universitet, ble overfalt av nysgjerrige som ville vite mer om mannsgarderoben Bjørn Sverre Hol Haugen, kurator ved Folkemuseet, hadde hentet fra magasinene – basert på henholdsvis forskning om klær fra bønder i Herjedalen på 1800-tallet og embetsstanden og borgerskapets forhold til gjenbruk på 17- og 1800-tallet. Her lå også silkekjolen som skulle gjettes på hva den veide, men som hadde en utrolig historie tilbake til 1700-tallet, gjenbrukt på 1800-tallet som brudekjole og reinkarnert som brudekjole igjen i 1944.
Åse Roes garderobe ble nøye studert, ikke minst ble ullstakkens vekt vurdert.
Likevel var det en helt unik garderobe som fikk mest oppmerksomhet. Den har tilhørt en kvinne som levde på slutten av 1800-tallet, fra Tinn i Telemark, Åse Roe, og ble donert til Folkemuseet. Den lå fremme i sin helhet, også denne hentet fra magasinet, og ullstakken som vekten skulle gjettes på er del av dette. Ingen klarte den nøyaktige vekten, men et sted mellom to og tre kilo viste seg å være fasit. Silkekjolen var betraktelig lettere.
Ironisk nok, vil jo EU måle bærekraft relatert til vekt. Silkekjolens letthet vil dermed spille på lag, den tunge ullstakken taper derimot.
Bjørn Sverre hadde stilt sine hullete ullsokker til disposisjon.
Hull i kunnskap, var derimot et stort tema tidligere på dagen, da museet og Forbrukerforskningsinstituttet SIFO inviterte til hybrid seminar under prosjektet CHANGEs paraply. For hvorfor er historie til de grader fraværende når vi diskuterer løsninger på floken om å få ned klima og miljøbelastningen? «Det er et stort mysterie,» mente Ingun Grimstad Klepp som leder prosjektet, finansiert av Forskningsrådets frie midler. Hele seansen kan sees og høres på YouTube, klikk her.
Ingrid Haugsrud foredrar om hva vi kan lære av forventninger i kvinneblader.
Ingrid Haugsruds foredrag som ga en analyse av Kvinner og klær, tilbake til Nordisk Mønstertidning, og hvordan anledning og diskurs rundt klær har satt premissene for hvordan vi tenker om hva vi må eller burde ha, var et høydepunkt. Vi gleder oss til paperet. Det samme gjelder det andre i arbeidspakken, som gir oss både nøkler og verktøy til en mer bærekraftig fremtid. I opptakten til hybrid-seminaret, publiserte forskerne en kronikk som pekte på politikk og lover. Ser vi på dette med etterpåklokskapens briller, så virket det den gang. Kan det virke igjen?
En liten debatt avsluttet seminaret, med de svenske, norske og danske forskerne.
Så var det den gang noe som gikk utover de lavere klasser, men det gikk neppe ut over de som var i verdikjeden på samme måte det gjør i dag, hvor alt skal være billigst mulig. «På 1800-tallet utgjorde klær og tekstiler en fjerdedel av hele husholdningens budsjett,» fortalte Maria Ulväng deltagerne. I dag utgjør det en brøkdel.
Dermed zoomer vi innpå hovedproblemet. Hva kan gi klærne våre fornyet verdi? Kan det være så enkelt at om vi har færre av dem, at vi vil ta bedre vare på dem og bruke dem «opp»? Er det dette historien forteller oss?
Retrolykkes Tonje Fagerheim svinset rundt i en Peter Pan kjole som fanget manges oppmerksomhet, og noen av de fremmøtte gikk selvsagt på en shoppingsmell i møte med Retrolykkes skatter. Men så handlet det om skatter og ikke «røverkjøp». Verdifulle skatter som søkte nye eiere som vil gi dem et langt liv.
Peter Pan kjole møter en silkekreasjon fra 1700-tallet på Norsk Folkemuseum.
Åpningsseansen på Natural Fiber Connect konferansen i Biella, Italia helt i slutten av september, satte den stadig oftere omtalte elefanten i rommet på programmet, nemlig overproduksjon og plastifiseringen som kjennetegner tekstilbransjen.
At den italienske miljøvernministeren åpnet konferansen med en videohilsen, vitner om hvor viktig tekstilbransjen er for italienerne, og ikke minst hvor alvorlig de tar miljøproblemene den samme bransjen står for. Men til motsetning til industrien som helhet, har de stor forståelse for at produksjonen, og da særlig av syntetiske materialer, må reduseres betraktelig – noe som betyr dyrere tekstiler og mer fokus på naturfibre. Dette er musikk i den italienske industriens ører, men også for naturfiber-representanter som hadde samlet seg i Biella: kasjmir-, alpakka-, ull-, bomull- og silke-produsenter fra gårdsnivå og opp til spinnerier, veverier og annen industri.
«Det var en gledens dag,” fortalte to damer som arbeider for italienske luksustekstilprodusenten Zegna i lunsjpausen om da det norske Forbrukertilsynet kom med sin avgjørelse om at Higg forbrukermerking er grønnvasking. «Det har vært utrolig vanskelig for bransjen å forstå hvorfor dette verktøyet favoriserer syntetiske materialer, og det at det nå ikke kan brukes for å grønnvaske plast er en stor lettelse for oss.»
Vekting av miljøavtrykk diskuteres
Vi lovet selvsagt å overbringe dette til norske forbrukermyndigheter. Også fra scenen fikk Tonje Drevland og Forbrukertilsynet oppmerksomhet, da den internasjonale Make The Label Count (MTLC) aksjonen viste hvor mye medieoppmerksomhet denne avgjørelsen har fått. MTLC jobber til daglig med nettopp vektingen i verktøy som Higg og PEF, og hvordan dette kan bli mer rettferdig for naturfibrene.
Key note talen ble holdt av Veronica Bates Kassatly (avbildet over), som var en viktig aktør i sammenheng med Forbrukertilsynets avgjørelse. Men til motsetning til MTLC, som for tiden iherdig argumenterer for at flere parametere må inn i f. eks. PEF, som biologisk nedbrytbarhet, mikroplast og fornybarhet av ressurser; hadde Kassatly tenkt helt motsatt. Hun mener at klimagassutslipp må vektes mye mer (dvs. CO2 utslipp i hennes argumentasjon), og at mange av de 16 parameterne som EUs Joint Research Center har bestemt skal med, bør kuttes ut eller vektes mye svakere: som vannbruk og landområdebruk, to ting som slår uheldig ut for naturfibre, men hvor forskjellene er store på global basis slik at snitt-tall gir veldig liten mening. En norsk sau på utmarksbeite vil for eksempel bruke enorme landområder for å produsere noen kilo ull, og det teller negativt.
Står i fare for å øke plastbruken
En fersk rapport fra SIFO, som vi for enkelthets skyld kan kalle Plastelefanten, fulgte Kassatlys key note og silkebransjens sterke kritikk av datagrunnlaget for Higg og PEF (silke kommer aller dårligst ut). Hovedbudskapet i SIFO-rapporten er at en gjennomgang av politikkinstrumenter, strategier fra industrien og organisasjoner viser at de i veldig liten grad tar for seg hva som kan gjøres for å få ned volumene og ikke minst få ned den store økningen de siste 40 årene i syntetiske materialer og fast fashion. Når EUs Tekstilstrategi går i bresjen for å få “fast fashion out of fashion» er ingen av verktøyene i verktøykassen gode nok og om noe, vil de øke plastifiseringen. Rapporten forklarer hvorfor, og publikum på konferansen nikket megetsigende da begrunnelsene ble presentert.
At de lo høyt og klappet da selve bakgrunnen for Plastelefanten ble presentert i starten, var selvsagt befriende. Det betød å ta publikum tilbake til Copenhagen Fashion Summit i 2017, hvor den ferske Pulse rapporten postulerte at forbruker må overtales til å foretrekke syntetisk fremfor bomull; og hvor EcoAges Livia Firth gikk i strupen på H&Ms Helena Helmersson med spørsmålet: Hvorfor må dere produsere så mye og pushe stadig nye kolleksjoner på forbrukere? Helmersson svarte at de bare gjør det forbrukerne ønsker, hvorpå Firth svarte: «Mine barn vil ha sukker hver eneste dag, men gir jeg dem det? Nei.» Da runget latteren og applausen fulgte.
Sukker ble en snakkis
Resten av konferansen snakket alle om «sukkeret», som noe som er usunt, underforstått de syntetiske materialene. At SIFO-forskning resonnerer på denne måten, er moro å oppleve.
Dag 2 var, for noen av oss, viet europeisk ull, da NFC konferansen hadde invitert flere aktører som ønsker seg bedre utnyttelse av europeisk ull. I EU har vi tidligere anslått at bruken er så lav som muligens 20%, og at 80% kastes eller brennes. Et fransk initiativ, under fanen Collectif Tricolor pour les Laines de France, fortalte at deres ambisjon er å gå fra 4% til 50% utnyttelse innen 2030. De hadde fått midler fra den franske stat, og hadde store aktører som LVMH på lag. Nina Alsborn fra Fibershed Nordfjeldske representerte Fibershed Europa, mens Rebecca Josefsson var tilstede som representant for det svenske store ullinitiativet som er finansiert av Ax Foundation i Sverige.
Hele seansen fra første morgenen, inkludert Kassatlys key note og Tobiassons foredrag om plastelefanten kan sees på LinkedIn (klikk her).
I SIFO-rapporten Plastelefanten: Overproduksjon og syntetiske fibre i bærekraftige tekstilstrategierundersøker vi nasjonale, internasjonale og bedriftsstrategier for bærekraftige tekstiler for å forstå om, og i så fall hvordan de inkluderer problemet med økte produksjonsvolumer basert på syntetiske materialer som kan bli omtalt som ‘plastelefanten i rommet’.
«Det er på tide å snakke om elefanten i rommet.» Vi kan på en måte si at det begynte her, da Livia Firth sa nettopp dette under GFAs Fashion Summit i København i 2014. Livia Firth, for de som ikke kjenner henne, er grunnlegger av konsulentselskapet Eco-Age og Green Carpet Challenge, og satt i et panel med H&M. Hun utfordret vekstparadigmet der «fast fashion-merker rettferdiggjør vekst ved å si at det er forbrukerne som krever det brede utvalget og mangfoldet av stiler». Firth reagerte på denne påstanden fra H&Ms Helena Helmersson ved å si at barna hennes ønsker godteri hele tiden, hver dag, men det betyr ikke at de skal få det, og at hun som forelder har «et ansvar for å møte dette behovet», dvs. ikke la dem få viljen sin.
For å finne ut om forskjellige strategier tar på alvor sammenhengen mellom overproduksjon og den enorme veksten i forbruk av klær og tekstiler, og økningen i bruk av syntetiske materialer, stilte vi fire spørsmål til strategiene. Først så vi etter om strategiene diskuterer vekst i produksjonsvolumer og mulige virkemidler for å stoppe denne veksten. Deretter undersøkte vi om plastifiseringen av tekstiler adresseres. Med plastifisering mener vi den økende andelen plastfibre som brukes i tekstilproduksjonen. For det tredje, så vi om de diskuterte råmaterialene for plast, og for det fjerde, plastavfall. Resultatet viser at ingen av disse spørsmålene relatert til å få ned miljøbelastningene fra produksjon av klær står sentralt i strategiene. Det var i alt tre typer strategier som ble undersøkt: offentlige, industrien og såkalt NGOer sine bærekraftstrategier.
Viktige funn
De mest interessante funnene er knyttet til reduksjonen av bruken av syntetiske fibre – plastifiseringen. Dette er spørsmålet som totalt sett får lavest score: ingen av strategiene presenterer klare, direkte tiltak for å stoppe plastifisering, selv om noen av de offentlige beslutningstakerne indirekte inkluderer et slikt mål, gjennom mål om å erstatte fossile råvarer i produksjonen med andre materialer, inkludert bioplast. Uten å oppgi hvordan tendensen med volumøkningen skal snus, uttrykker strategiene derimot bekymring for de økende volumene av fossile råvarer som brukes i tekstilproduksjon. Det antydes også at syntetiske fibre har viktige egenskaper som vi trenger, og strategien med å erstatte ny plast med resirkulert plast er spesielt til stede i strategiene til industrien.
Plastelefanten er en del av prosjektet Wasted Textiles, der målet nettopp er å redusere bruken av syntetiske tekstiler og mengden som blir til avfall. Rapporten reflekterer selve kjernen av prosjektets mål, og selvfølgelig er prosjektet også grunnen til at elefanten vår er syntetiske tekstiler (dvs. plast). Samtidig bygger vi videre på arbeid fra tre andre pågående prosjekter ved Forbruksforskningsinstituttet SIFO: CHANGE – om kvantitet, LASTING – om levetid og REDUCE – om plast i hverdagen; og vi takker våre gode kolleger fra alle de tre prosjektene for fruktbare samtaler samt heftige debatter. En spesiell takk til Kirsi Laitala, Marie Hebrok, Harald Throne-Holst, Irene Maldini, Kate Fletcher og Kerli Kant Hvass for deres grundige gjennomlesning av rapporten og konstruktive kommentarer. Lenke til rapporten her.
EU ber tekstilbransjen øke levetiden på produkter, i et håp om at det skal redusere forbruket og avkle fast fashion. Men hva vet vi om dette forholdet mellom disse to tingene, og hvor lenge har produkter som ender opp i avfallsstrømmer faktisk vært brukt? Tekst: Kristiane Rabben
Som en del av Wasted Textiles har Mepex Consult gjennomført bedriftsintervjuer og en fagdag for nøkkelpersoner innen innkjøp og design i norsk tekstilnæring. Deltakerne representerer ulike fag- og kompetansefelt, som innkjøp til hotell og sykehus og andre arbeidsklær, profilbekledning, hverdagsklær og interiørtekstiler. Innsikten fra intervjuene ble bl.a. brukt til å spesialsy programmet for fagdagen som fant sted i juni.
Fagdag med workshop
Samlingen ble holdt på Dypdykket analyseverksted i Slemmestad, og en motivert gjeng var klare for workshop med nettverksbygging og forhåpentligvis også ny innsikt. Ingun G. Klepp fra SIFO, Gisle Mardal fra NF&TA og Camilla Mjelde fra Trimco Group åpnet workshopen med hvert sitt foredrag, henholdsvis om levetid, økodesign og merkeordninger.
Deretter var det en praktisk økt med tekstilanalyse ledet av Mepex Consult. Materialet deltakerne sorterte var levert inn i Trondheim gjennom pilotprosjektet Separat innsamling av tekstiler. De skulle være ødelagte tekstiler, men innholdet lignet mye på det som leveres til gjenbruk.
Mange fine plagg
Deltakerne sorterte tekstilene ut i fra forskjellige kriterier, som til sammen ga et bilde av hvilke tekstiler som kan håndteres av prosessanlegg for automatisk sortering, og til slutt resirkuleres. Deltakerne vurderte også om tekstilene faktisk var ødelagte, eller ikke.
– Det var en tankevekkende workshop. Da vi stod der og gikk igjennom plagg og tekstiler som hadde blitt sortert som tekstilavfall, var det veldig tydelig at det var mange fine plagg, helt uten slitasje eller flekker, som ikke hadde noen verdi for brukeren. Det er rett og slett trist. Vi i bransjen har et stort ansvar med opplysning og holdningsendring. Klær har en stor verdi, men de blir til søppel når vi produserer alt for mange til en altfor lav pris sier Jorunn Heggdal, designsjef i Northern Playground.
Forslag til tiltak og rammer
Avslutningsvis utførte deltakeren gruppearbeid i to trinn. Først kom de opp med forslag til hvordan deres bedrift kan tilrettelegge for økt bruk av hvert solgte produkt, og hvordan redusere produksjonsmengden. I andre del, utvekslet bedriftene forslag for nye retninger og satte opp tiltak og rammer.
Her er noen av disse: «Intensiver fra myndigheter for reparasjoner, gjenbruk», «Rasjonering», «Redusere antall kampanjer», «Større konsekvenser for overproduksjon, for å få ned forbruket», «Brukerfokusert design» og «Pant, som ikke fremmer nye kjøp, men bidrar til gjensalg og tilby rabatt på reparasjon». Mye av dette har vi hørt før, og spørsmålet er stadig vekk hva som må komme først: Nedskaling eller «nye forretningsmodeller», for at målet om å spenne bein på fast fashion blir en realitet.
-Å ha forståelse for hvilke konsekvenser design og innkjøpsprosesser har for produktets levetid er avgjørende. Vi ser at det er en stor utfordring som bedriftene står overfor. De trenger innsikt og kompetanse til å gjøre nødvendige endringer i organisasjonene, for å imøtekomme krav til omstillingen de må igjennom, påpekte Gisle Mardal, NF&TA, etter workshopen.
Både det danske Altinget og det norsk Storting har i løpet av kort tid invitert til åpne møter rundt EUs tekstilstrategi og hva dette betyr for nordiske virksomheter, politikk og forbrukere. Vi kan konstatere at i begge tilfeller var endelig overproduksjonen kommet på dagsordenen. Amen.
Det var SVs Birgit Oline Kjerstad som hadde tatt initiativet til møtet på Stortinget, sammen med NF&TA, og det var først og fremst ment som en arena for å informere norske stortingspolitikere om de mange skjær i sjøen som ligger foran oss i sammenheng med forordningene som kommer fra Brussel på løpende bånd. EU har nemlig tatt mye Møllers tran. Det første, om utsortering av tekstiler fra restavfallet i 2025, er selvsagt det mest prekære; men er samtidig også bare toppen av isfjellet.
Mens Alting-møtet hadde to politikere på scenen, hvorav én, Pernille Weiss, er EU parlamentariker, satt de folkevalgte på tilhørerbenken i den norske settingen. I den grad de møtte opp. I følge Kjerstad var de mest politiske rådgivere som hadde tatt turen til øverste etasje i det ærverdige bygget, men i første del av seminaret satt forhenværende klima- og miljøminister Ola Elvestuen (V) i salen.
Til felles for begge arrangementene var taletid til CHANGE-forskere: I Danmark Else Skjold, Det Kongelige Akademi, og på Løvebakken, Forbrukerforskningsinstituttet SIFO ved OsloMet, Ingun Grimstad Klepp, som leder CHANGE prosjektet. I begge tilfeller var dermed også overproduksjon selvsagt tematisk i høyeste grad med, siden dette er et sentralt tema i akkurat CHANGE, men også andre løftet frem dette viktige temaet i sin taletid. For bransjen, derimot, muligens det vanskeligste å ta fatt i. Derfor etterlyses også politikk som tar fatt i dette.
Fra Altingets paneldebatt, helt til høyre Else Skjold, som snakket om «mengde». Foto: Tanja Gotthardsen.
Eller som Marianne Haugland, fagsjef, Samfunnsbedriftene, skrev på LinkedIn: «Tekstiler. Jepp, angår alle. Derfor er det viktig med god politikk. I dag samles vi på Stortinget for å øke kunnskapen om politikk som virker. I hele verdikjeden.»
Kunnskapsheving var bakgrunnen for SVs initiativ og MDGs Nora Selnes spurte også helt til slutt spesifikt om hvor kompetanseskoen trykker mest. Svaret fra Klepp var at den trykker overalt, fra helt konkrete ferdigheter i søm til reparasjon, samt det å ta seg av tekstilavfallet. Det haster selvsagt med å få på plass kunnskapen som kan bringe EUs tekstilstrategi i riktig retning, og ikke utfor et stup. Å lage politikk på den kvikkleiren som i dag fremsettes som «fakta» og «kunnskap» kan gi katastrofale følger for miljøet, for europeisk industri, for urfolk, for kulturell bærekraft og resultere i at «fast fashion» vinner istedenfor å tape. Eller enda verre: ultra-fast fashion kan vinne hele ballet.
Målrettet regulering, mer forskning
At Jan Thomas Hagen fra Voice Norge kalte sitt foredrag Kunnskapsløft for bærekraftige klær, og innledet med å si at «alle klær har et miljøavtrykk», sørget for å treffe spikeren ettertrykkelig på hodet, om ikke også treffe den siste spikeren i tekstilindustriens bærekrafts-påstanders likkiste. For selv om alle hele tiden jobber med å forbedre sitt miljøavtrykk, så er det netthandel hvor innkjøpene flys inn og så distribueres land og strand rundt pakke for pakke, og gjerne returneres på samme måte, det som er i størst vekst. «Målrettet regulering, mer forskning og like konkurransevilkår,» var høyest på Hagens ønskeliste
Også Wasted Textiles prosjektet fikk oppmerksomhet, fra Klepp, men også fra Tord Dale, VIRKE, som pekte på plukkanalyser som en måte å fremskaffe mer kunnskap om hva som faktisk går ut av bruk og blir avfall. I sammenheng med sitt foredrag, hadde i tillegg Klepp også et viktig råd til politikerne: Å huske at tekstiler er plast, for der er det mer å hente og ikke minst raskt i de pågående plastpolitiske tiltakene. Når virkemidlene skal samsvare med utfordringene (å få ned mengdene med tekstiler som flommer inn på markedet fra det globale syd og så sendes ut igjen etter kort tids bruk til samme globale syd), må de trekke i riktig retning. Basta.
I Danmark, tok Weiss opp det same, og sa at transport av avfall (ut av EU) er på hennes bord. «I fremtiden blir det ulovlig å eksportere til land som ikke kan bevise at de kan håndtere dette avfallet på en god måte. Det vil bli ulovlig å eksportere plast avfall, og dette vil inkludere tekstiler.» Seeing is believing.
At politikerne må være med å trekke i riktig retning, basert på forskning og kunnskap, var også tema i København-eventet, noe Else Skjold understreket opptil flere ganger, relatert til vår lokale råvare, ull. Den særnorske situasjonen at vi faktisk har en fungerende verdikjede, ble løftet frem av Gisle Mardal i NF&TA under Oslo-møtet, mens Thomas Frodahl fra Røros Tweed ropte «ulv». For etterspørselen etter norsk ull økt, mens tilgangen har gått drastisk ned. «Fra 2007 til 2021 har tilgjengelig C1 ull gått ned med 32%», fortalte Frodahl om den ullen Røros Tweed er helt avhengig av for produksjon. «Resultatet kan bli at en helt industri forsvinner,» var hans konklusjon.
Samtlige foredragsholdere fra Stortingsseminaret, fra venstre Thomas Frodahl (Røros Tweed), Siv So Hee Steinaa (OsloMet), Marianne Haugland (Samfunnsbedriftene), Gisle Mardal (NF&TA), Gro Haram (NF&TA), Tord Dale (Virke), Linda Refvik (NF&TA), Jan Thomas Hagen (Voice), Birgit Oline Kjerstad (SV) og Ingun Grimstad Klepp.
Om, slik NF&TA ønsker, det kan bli en reindustrialisering i Norge, så må det selvsagt kompetanse på plass, som ikke er der per i dag. Klepp klarte også å få inn en liten finte til politikerne og myndighetene om nedleggelsen av laboratoriet på SIFO, når vi stadig står overfor kriser som pandemier og mikroplast, som den kunnskapen som et tekstillaboratorium kan bidra med på produkter, vil være avgjørende. Kunnskapsløft som kunne redde en «Houston, we have a problem», for å si det mildt.
Samtidig, i København, kommenterte møteleder at Skjold hadde detonert noen bomber. Nemlig at det vi må slutte med, og raskt, er produksjon av problematiske klær vi overhode ikke har bruk for. «Det er produkter som vil skape katakomber av tekstilavfall,» sa Skjold. Og så lenge ingenting er på plass når det gjelder sortering eller resirkulering av disse tekstilene, vel, da sitter vi på nettopp udetonerte bomber av kleskatakomber.
