LCA Archives - Klesforskning

Finnes det en fransk åpning? Nytt innspillsdokument levert

tobiasson on 6. juni 2024

Det er ikke måte på hvor frekk tittel dette er, og særlig i sammenheng med forskning, men fristelsen er for stor til et ordspill. Vi kommer tilbake til hvorfor.

I den senere tiden har det tettet seg til rundt med EUs tekstilstrategi og hva som skal med og ikke. Et av de elementene vi vokter på om PEFCR inkluderes i de forskjellige tiltakene. Det betyr at vi har argusørene på stilk hver gang noe nytt dukker opp i denne sammenhengen. Det gjorde det da vi fikk vite at EU-rådet skulle behandle Green Claims direktivet 17. juni og at PEF hadde sneket seg inn igjen i lovteksten, etter å ha vært utelatt.

Forslaget på tekst-endring går blant annet ut på at man innlemmer EUs «fotavtrykkmetoder, inkludert PEFCR’er» og at «bruken av dem skal antas å oppfylle kravene til bevisførsel (…), når metoden er egnet for det eksplisitte miljøkravet». Hvordan det siste skal tolkes er litt vanskelig å vite, for spørsmålet er jo om PEF er egnet for noe som helst, og iallfall for tekstiler.

Mer katolsk enn Paven

Men hvordan kan dette forhindres? Det kan hende det ligger en nøkkel i den videre teksten: «når det gjelder tekstiler, bør PEFCR for eksempel gjenspeile spredningen av mikroplast før bruk av PEFCR kan vurderes». Det er ikke med i PEFCR i dag, fordi parameterne og kategoriene er rigide, og selv om EU har pålagt den tekniske komiteen å ta dette inn, er det ikke gjort fordi livssyklusanalysene ikke åpner for det, hvis man tolker hvordan disse skal brukes, når man er mer katolsk enn Paven. Og det er her den franske åpningen kommer inn, fordi det katolske landet Frankrike har bestemt seg til å kaste deler av hva man måler på båten.

Ecobalyse, som er franskmennenes versjon av EUs PEF (Product Environmental Footprint), som i tillegg til å være et utregningsverktøy skal bli en merkeordning for klær og tekstiler innen kort tid, har hatt en åpen høring som Forbrukerforskningsinstituttet SIFO ved OsloMet har svart på. I den sammenheng var det at vi oppdaget noe ingen andre hadde skjønt: En reell fransk åpning for å velte PEF.

Dette var også et tema i paneldebatten på Klimahuset da Lasting prosjektet holdt seminaret Beyond Fast Fashion. Ingun Grimstad Klepp fortalte de fremmøtte og panelet (som også besto av Fretex, Framtiden i Våre Hender og Voice Norge) om hvordan Ecobalyse vil straffe «fast fashion» med en egen miljøavgift, basert blant annet på å definere «fast fashion» ut i fra kriterier som pris på nye produkter opp mot hva det koster å reparere en tilsvarende vare og hvor lenge produktet markedsføres. I tillegg skal det innføres et forbud mot å reklamere for «fast fashion» (derav behov for definisjon) og om det er mer enn 50 prosent plast (syntetisk) i tekstilene skal dette merkes med en advarsel om at de flasser mikroplast.

Holdbarhet ble bare borte vekk

Men det som det tar en smule detektivvirksomhet for å oppdage, er at i Ecobalyses verktøy som gir en score til produktene, er «durability» tatt ut, altså hvor «holdbart» et produkt er ut i fra fysiske krav som fargeekthet, hvor mye materialene nupper, hva fiberne tåler i strekk-tester osv., krav hvor polyester alltid vinner over naturfibre.

I EUs PEF forslag er det umulig å fjerne noen av parameterne. Og det er umulig å legge til parametere som ville gagne naturfibre, som om fiberen er biologisk nedbrytbar, fornybar, osv. Og som allerede forklart, heller ikke mikroplast. Det er akkurat her franskmennene har vært så frekke at det er en fryd. Og hvis EU godtar at den måten de måler på, så kan – rent teknisk – Norge velge bort andre parametere og innføre sin egen ordning. For eksempel «land use», som er en skikkelig nøtt for ull. Denne parameteren handler om hvor mange kilo fiber du får per kvadratmeter. Norske sauer som beiter over hele Norge vil jo ha et utrolig dårlig tall her. En fabrikk som produserer polyester tar, som dere allerede har gjettet, liten plass.

Når det er sagt, har franskmennene fått fransk ull til å score bedre enn merino-ull. Hvordan?

Enkelt, ved å igjen bruke pris.

Verdien av fransk ull er nærmest null, og hvis klimabelastningen for sauen skal fordeles på de produktene som sauen bidrar med – så får ullen nærmest ingen betydning – kjøtt og melk (som blir ost) må ta hele kaka. Dette er ikke noe den australske ullindustrien ser på med blide øyne, fordi deres sauer har et helt annet regnestykke: De produserer ull i opp mot 15 år, og så selges sauene som billig kjøtt til Midtøsten når de har gjort jobben. De har derfor presset på for et regnskap som gagner deres ull. Så der er europeisk og internasjonal ull på en kollisjonskurs. Norsk ull mottar subsidier, men kjøtt mottar enda mer subsidier, så vi vil tro at regnskapet (om det brukes økonomisk verdi) er lik det franske. Men sikre er vi ikke. Vi er ikke sikre på om den franske åpningen blir for sterk kost for Brussel, men glir forslaget igjennom, er det fritt fram for flere. Vi skal holde dere underrettet.

Siste Woolume-møtet med blikk fremover

tobiasson on 8. mai 2024

Woolume-møte deltagerne rundt bordet som er fylt med garn fra Portugal og Norge.

Etter at flere av Woolume partnerne hadde vært i Dronning Mauds stall og tatt del i vev-symposiet Samlende tråder 17. april med kronprinsesse Mette-Marit og dronning Sonja som vertskap, bar det av sted til SIFOs lokaler for å oppsummere det aller siste arbeidet i Woolume prosjektet og utøve en siste innspurt med kunnskapsoverføring og en diskusjon om veien videre.

Møtet ble kombinert med at styret i Fibershed Nordenfjeldske ville høste erfaringer fra Woolume, samt at gründer Rosa Pomar var kommet fra Portugal for å få del i samme kunnskapsutveksling – særlig med tanke på fremtidig samarbeid. Under sluttkonferansen til Woolume i Istebna/Koniakow i Polen, hadde våre tidligere partnere i hiWool prosjektet kommet for å bidra med enda mer kunnskapsutveksling i aksen Polen-Portugal-Norge, så det falt derfor naturlig å følge dette opp med den mest kunnskapsrike personen på Portugal og ull: Rosa Pomar. At hun fikk skikkelig innblikk i forholdene for ull i Norge, var en viktig forutsetning for utvekslingen.

Fra møtet på SIFO, fra venstre Maja Espelien, Emilia Panish-Hoffmann, Karen Boye, Hanne Torjusen, Camilla Åmot Aarhaug, Carrie Pretorius, Rosa Pomar og Nina Alsborn. På bildet øverst, ser vi i tillegg Ingun Grimstad Klepp (under skjermen), Ingvild Svorkmo Espelien og Marte Espelien Blomli (begge til venstre for Ingun).

Portugal er nemlig et land med en stor og moderne tekstilindustri, men som i liten grad utnytter lokal ull. Derfor er læringspotensialet stort, for å forstå hva som her har hindret bruken av egen ull. I mellomtiden hadde et annet prosjekt avstedkommet resultat i rekordfart, Slovool, som også var et EEA Norway Grants prosjekt, men denne gangen med Slovakia. Og her var det faktisk sluttkonferansen til Woolume i Istebna/Koniakow som førte til at prosjektet ble søkt om i rekordfart og gjennomført allerede før påske 2024. Her var det også viktig læring, da Slovakia har mange likhetstrekk med Polen som post-Sovjet stat, og også her er den lokale ullen i liten grad utnyttet, tross mye bruk av ull for eksempel i folkedraktene.

Alt dette ble diskutert i løpet av det som ble en sen kveld, og ikke minst et av de store utfordringene som har kommet til overflaten under Woolume prosjektet, og som videreføres i Amazing Grazing, Wasted Textiles, Change, Fibershed Nordenfjeldskes arbeid med Tekstilbønder og muligens et fremtidig EU-prosjekt: Hvordan ull fremstår som miljøversting i måleverktøy for bærekraft og hvordan dette skader både småbedrifter og hele sauenæringen.

Her har SIFO skrevet mye, i kronikkform, i sammenheng med ullutstillingen Oltra Terra på Nasjonalmuseet, i boken Local, Slow and Sustainable Fashion: Wool as a Fabric for Change, slik at det er mye å hente for å jobbe videre med dette. I tillegg har SIFO nettopp levert til EU-høringer på EUs Product Environmental Footprint Category Rules for Apparel & Footwear, og jobber for øyeblikket med høringsuttalelse til den franske merkeordningen. I tillegg er SIFO i dialog med European Wool Association om en COST søknad, hvor WOOLUME teamet i Polen også er på banen. Dette er et stort nettverksprosjekt mellom akademiske institusjoner først og fremst, men det tangere også Fibersheds arbeid i Europa, så det blir spennende å se hvor veien går videre!

Ny høring om PEF: Høringsinnspill levert

tobiasson on 30. april 2024

Vi har nettopp levert høringssvar for Product Environmental Footprint Category Rules. I alt er det blitt sendt inn 355 svar med i alt 5125 kommentarer. Du måtte fylle ut et Excel skjema som var en smule utfordrende å navigere i.

Vi har tatt ut svarene av Excel arket og laget et vanlig dokument som er enklere å lese, se her.

PEF er ment å brukes for alle produkter, men denne høringen gjelder klær og skotøy. Målet har vært at alt som settes på det europeiske markedet skal merkes med miljøinformasjon. Nå er planen ikke like ambisiøs, det skal ikke lenger være en egen merkeordning, men kun et verktøy som «bare» skal brukes for å dokumentere miljøpåstander. Selve utregningen derimot er den samme. Produktet skal sammenlignes med et «vanlig» produkt i samme kategori. Det er opprettet 13 kategorier som skal dekke alle typer klær og sko. Dette er: t-skjorter; skjorter og bluser; gensere og «midlayers»; jakker og kåper; bukser og shorts; kjoler, skjørt og «jumpsuits»; leggings, strømper, tights og sokker; undertøy; badetøy; klestilbehør (som da vil være alt fra luer til belter), skotøy med ‘åpne tær’, skotøy med ‘innestengte tær’ og støvler.

De eneste av disse kategoriene hvor fiber eller materiale nevnes, er under gensere, og der er ull nevnt, men ikke alpakka, og under jakker/kåper, hvor skinnjakker er nevnt. Og for hvert av disse «fantomplaggene» er det høyst forskjellig hva som er målt og som gjør dem noe du skal sammenlikne opp mot. For eksempel er «land use» (hvor mange kilo fiber du får per kvadratmeter) den viktigste faktoren for gensere og «midlayers», ikke for noen av de andre produktgruppene. Hva logikken er for dette, er det umulig å finne ut av i de mange og lange bakgrunnsdokumentene.

Mangelfull data lite egnet for sammenlikning

Selve systemet er én ting, enda verre blir det når mangelfulle data ikke egnet for å sammenlignes matas inn. Resultatet blir at klær som er laget av naturfibre vil komme dårlig ut. Høyst sannsynlig vil de bli «røde» og ikke «grønne», mens de som er laget av fossile råvarer (plast), nemlig syntetiske fibre som polyester og akryl, vil komme ut som et godt miljøvalg, stikk i strid med det norske forbruker ønsker og på tvers av alle andre strategier som prøver å få ned akkurat bruken av plast.

Det vil også potensielt føre til at fast fashion og ikke minst ultra fast fashion, kan fortsette å vokse, som er det omvendte av det EU har ønsket seg. Derfor har det vært viktig for SIFO å si ifra om at PEF ikke vil gi forbrukere bedre informasjon eller mer miljøvennlige klær. Vi har i mange år arbeidet med å forbedre PEFCR for klær og skotøy, nå tror vi det slaget er tapt og at det viktigste er å stoppe planene om å bruke dette som «dokumentasjon» av grønne påstander, så lenge det feilaktige datagrunnlaget ikke korrigeres.

Snubletråder på alle kanter

Selve høringsrunden har vært alt annet enn demokratisk, med snubletråder på alle plan. Bare det å komme seg inn i EUs base for å levere svar har vært vanskelig uten svart belte i passord og apper, og som sagt, måtte man lese hundrevis av sider med bakgrunnsmateriale og henvise til nøyaktig i hvilket dokument, hvilket kapittel og hvilken linje man hadde en høne å plukke med. Men kanskje det verste er at dokumentene egentlig ikke sier hva resultatet av alle de ulike detaljene faktisk vil bli. Allerede før vi sendte inn svaret, kunne alle delta på et webinarer hvor vi ble fortalt at det å for eksempel klage over at mikroplast ikke er tatt med, ville falle for døve ører fordi selve verktøyet i bunn (livssyklusanalyser) ikke tillater at det legges til nye parametere.

Så selv om EU kommisjonen hadde pålagt arbeidsgruppen som jobber med PEF for klær og sko at de skulle ta med problemene rundt mikroplast ble vi altså fortalt at det altså ikke var noe vits i å påpeke den åpenbare svakheten at dette likevel ikke er gjort. At man frivillig kan si noe i produktinformasjonen om mikrofibre, løser ikke dette store problemet.

Grønnmales av myndighetene?

Slik vi ser det, vil PEF være mer skadelig for miljøet, norske forbrukeres tilgang på gode klær vil forverres og norsk industri vil få det vanskeligere (fordi mange lager produkter i naturmaterialer). Vi har allerede ropt varsku om bunaden og selv om nasjonaldrakter og urfolksklær, og ikke minst egenproduserte klær er planlagt å holdes utenfor, er vi fremdeles bekymret. En ytterligere styrking av fast fashion og plast gjør konkurransesituasjonen for små og sårbare fiber, bedrifter og produkter enda verre. Det er ikke lett å vær David mot Goliat når Goliat attpåtil skal grønnmales av myndighetene.

PEFCR slik den ser ut nå har mange store feil og mangler. Viktig er at mikroplast ikke er tatt med, og heller ikke andre problemer som plast skaper. Dette skjer samtidig med at den ene rapporten mer alvorlig enn den andre kommer om konsekvensene av mikroplast.

Svak forståelse av funksjonalitet

Et annet stor problem er den svake forståelsen av funksjonalitet eller det som kalles funksjonell enhet. Dette er selve grunnpilaren i LCAer, for at de skal gi meningsfull informasjon. Det betyr at den tykke, varme Devold-genseren som du bruker hele vinteren i norsk ull vil være en skikkelig miljøversting (norske sauer tar utrolig mye plass når de beiter) sammenliknet med den tynne akrylgenseren som du kjøpte på salg og vurderer å kaste etter å ha oppdaget at du får elektrisk støt hver gang du trekker den over hodet. Hvor lenge og mye klær brukes er viktig for miljøbelastningene i et LCA system, men også her kommer PEF til kort. Det er særlig her vi på SIFO har bidratt for å få frem kunnskap og metoder som kan brukes for å rette på dette.

I mellomtiden venter norske myndigheter på EU, uten å vite særlig om de virkemidlene som utvikles og eller å undersøke hva konsekvensene av dem kan bli. Men la oss håpe norske politikere våkner før norsk ullindustri og landbruk raseres. Norsk strikkegarn er heldigvis ikke truet direkte (halvfabrikata er foreløpig skjermet, PEF gjelder ferdigvarer), men Dale of Norway, Tingvoll ull og Rauma Collection-genserne er i høyeste grad truet, selv de som er strikket på 3D-maskiner lokalt i Norge og av slitesterk og god norsk ull.

Andre ting som ikke teller

Lokalt og kortreist, nei, det er ikke lett å synliggjøre i disse regnestykkene. «If available, transport distances, modes, provenance (share of total transport), and utilisation rates for trucks» kan inkluderes, men snitt-tall er selvsagt det vanligste å bruke, fordi å regne ut alt dette vil ta masse tid og ressurser.

Biologisk mangfold teller heller ikke, noe sauene bidrar med i beitelandskapet. Heller ikke at de bidrar til karbonlagring i jorda. Alt som teller, er det negative. At de bruker mye plass og raper metan. I sammenheng med høringen, er det veldig mange småprodusenter av ull og andre naturfibre som har svart, fordi de er redde for at deres livsgrunnlag skal bli borte. De har våknet. Så vidt vi vet er de fleste svarene i høringen negative til PEF slik den fremstår i dag. Spørsmålet er da om EU vil høre etter, eller om de planlegger å overkjøre sunn fornuft og behovet for å redusere miljøbelastninger, og likevel innføre PEF for klær og skotøy for å vise handlekraft og rettferdiggjøre all den tid og ressurser som har blitt lagt ned for å utvikle systemet.

SIFO har gjort sitt for å si ifra at dette ikke bør skje. La oss håpe det nytter.

Bransjeavtale og like spilleregler neste?

tobiasson on 13. mars 2024

Paneldeltagere som diskuterer på scenen.

«Få på plass en bransjeavtale, så kan de samme spillereglene gjelde for alle!» Forslaget kom på bordet under Wasted Textiles konferansen om design og innkjøp, og hvordan disse funksjonene kan påvirke bærekraft. Vi måtte gni oss litt i øynene og renske litt i øregangene, men nå er hansken kastet!

Med bokbransjens avtale som et slags utgangspunkt (at bøker må selges til fullpris ett år før de kan gå på mammutsalg), er det mulig at klesbransjen kunne tenke helt nytt? Spørsmålet dukket opp og selv om det ble hengende litt i luften, så kunne det avstedkomme et tiltak som faktisk nytter?

Sirkulærøkonomi diskusjoner, og særlig de som handler om tekstiler, har en tendens til å gå i ring. Så da er det befriende når en debatt faktisk beveger seg og får frem tiltak som kan monne. Det skjedde altså under konferansen på OsloMet med tema Hvordan må design- og innkjøpsprosesser i tekstilnæringen endres for å bidra til å nå bærekraftsmålene? NF&TA, i samarbeid med OsloMet Institutt for Estetiske fag, Institutt for Produktdesign og Institutt for forbruksforskning SIFO satte to rapporter på dagsordenen, begge er leveranser fra Wasted Textiles prosjektet, som er støttet av Norges Forskningsråd og Handelens miljøfond.

Hva er det som kan monne?

Prosjektet er ledet av professor i klær og bærekraft, Ingun Grimstad Klepp, og målet til prosjektet er å bidra til å redusere bruken av syntetiske tekstiler og mengden tekstiler som kommer på avveie. Hun åpnet også «ballet» med å snakke om plastifiseringen av tekstilbransjen og at vi ikke «bruker opp» klærne våre. Mangelen på politiske tiltak som tar fatt i dette, er påtagelig, forklarte Klepp. «Ingen av de forslagene som er lagt på bordet, som handler om hvordan design og sirkulære forretningsmodeller skal få oss ut av dette uføret, har vi forskning på om virker.»

Ingun Klepp innledet Wasted Textiles konferansen.

Det ble også en liten håndsopprekningsrunde, da det ble snakk om EUs mål om å forlenge produkters levetid gjennom å sørge for at alle plagg med knapper, får med ekstra knapper på kjøpet. Konsensus i salen var at om en knapp falt ut, så ville man uansett sy i en ny knapp, enten den var der eller ikke.

To rapporter presentert

Før de to rapportene ble presentert, snakket hun også om de seneste konkursene som har rammet både utleiefirmaet Vibrent (tidligere Fjong) og resirkuleringsbedriften Renewcell: «De som er best i klassen er dømt til å mislykkes når rammebetingelsene er som de er, nemlig at markedet flommer over av nye produkter.»

Kjersti Kviseth diskuterte designverktøy. Foto Sture Nordhagen Gjermundsen.

Og dermed slapp Kjersti Kviseth til med en gjennomgang av rapporten “Design Tools – and how they relate to designing out waste”. Som i det store og hele handlet om forskjellige designverktøy og andre typer verktøy som Higg MSI, tar for seg reduksjon av volumer og plastbruken. Rapporten er nå flere år gammel, så Kviseth sa selv at mye «vann har rent i havet siden den ble skrevet». Så mulig den har gått litt ut på dato.

Mer interesse var det nok rundt Kristiane Rabben, fra Mepex og hennes presentasjon av en rykende fersk rapport: «Designer og innkjøpers mulighet til å påvirke valg av fiber og produksjonsvolum i norske tekstilbedrifter». Seks norske tekstilbedrifter er med i rapporten, både fra vernetøy, arbeidstøy, profilklær, mote og interiørtekstiler.

Designer og innkjøpsansvarlig har lite de skal ha sagt

Rapporten viser i hovedsak at designere og innkjøpsansvarlige får føringer fra lenger opp i systemet, og dermed må forholde seg til de rammene som firmaene har. Særlig var dette med MOQ – Minimum Order Quantities – et interessant poeng som små aktører prøver å komme rundt med forskjellige tiltak.

Kristiane Rabben fra Mepex presenterte en rykende fersk rapport.

Gisle Mardal fra NF&TA ledet diskusjonen etter pausen, hvor han hadde invitert opp et spennende panel på scenen, bestående av Jo Cramer, Institutt for estetiske fag, Jo Egil Tobiassen, Northern Playground, Sigrid Søvik, Active Brands, Børre Myklebust fra Sverre W. Monsen, Elisabeth Sandnes, divisjon for offentlige anskaffelser, avdeling for bærekraft og innovasjon, Direktoratet for forvaltning og økonomistyring og Espen Haugland, Manufacture Oslo.

Problemskaper fremfor problemløser?

Med mange studenter i salen, fikk Jo Cramer ordet først, etter at Mardal hadde slått fast at designere i dag er i en «locked in situasjon» så lenge spillereglene ikke endres. Hun beskrev en utdannelse i endring, som må spå frem i tid for å møte morgendagens behov, og dermed var viktigheten av prosjekter som Wasted Textiles understreket. Hvorpå konklusjonen var at dagens motedesigner antagelig er mer en problemskaper enn en problemløser; i andre designfag er det jo nettopp problemløsing som kjernevirksomhet.

Jo Egil Tobiassen, tok den stafettpinnen videre, og stilte tusen-kroners spørsmålet om hvordan denne bransjen, som baserer seg på planlagt foreldelse, skal tjene penger på å forlenge livet til produkter. Northern Playground begynner nå å selge sine tynne ull-t-skjorter med innsydd ekstra tråd «så den ikke skal bli borte». Ingen håndsopprekning på om det vil medføre reparasjon, men Tobiassen var klokkeklar på at om kunden selv reparerer fremfor at de må, så sparer Northern Playground penger. Å tilby reparasjon som en tjeneste er dyrt.

Bransjeavtale?

Og her omtrent var det magiens skjedde. For mens hotell og sykehus markedet har skjønt at med bedre data på hvor lenge tekstilene faktisk brukes og kan brukes, så tjener de mer – rett og slett fordi de ikke må byttes ut for tidlig – hadde DFØ tanker om hvordan de kan få inn «rett til reparasjon» som del av offentlig innkjøp. Men det var da berøringsangsten ble borte, i det deltagerne i panelet turte å ta i en så radikal tanke som at noe må standardiseres eller begrenses, at tanken om en bransjeavtale ble lansert. Noe som sørger for at handlingsrommet blir det samme, for alle.

Fra venstre: Børre Myklebust fra Sverre W. Monsen; Jo Egil Tobiassen, Northern Playground; Espen Haugland, Manufacture Oslo, Sigrid Søvik, Active Brands, Elisabeth Sandnes, divisjon for offentlige anskaffelser, avdeling for bærekraft og innovasjon, Direktoratet for forvaltning og økonomistyring og Jo Cramer, Institutt for estetiske fag, OsloMet. Gisle Mardal står til høyre.

Målrettet produsentansvar ble også nevnt, men da mikrofonene var slått av, ble bokbransjens fastprisavtale trukket frem som et eksempel til etterfølgelse. Den går ut på at nye bøker må selges til full pris et helt år før de går på mammutsalg. Og siden Mepex nye rapport viser at akkurat det å selge på salg prematurt er en av de tingene bransjen sliter med, kan en nøkkel til overproduksjonen, plastifiseringen og hvordan å gi de små «førsteklasses» aktørene en mulighet til å overleve være nettopp en slik bransjeavtale. At klærne ikke kan selges på salg før det har gått ett år.

Så slipper kanskje de nye forretningsmodellene og de som er «best på bærekraft» å gå konkurs på første klasse.

Beyond fast fashion: Mengdene og plastifiseringen får fokus på Naturhistorisk museum

tobiasson on 11. mars 2024

12. mars åpnet utstillingen Beyond fast fashion på Naturhistorisk museum, i et bittelite rom, men med et stort budskap: Volumene av tekstiler må ned og det mest bærekraftige plagget, er det du allerede har i skapet. Utstillingen vil stå ett år.

Utstillingen er en leveranse i Lasting-prosjektet, og Kirsi Laitala, som leder dette prosjektet for Forbrukerforskningsinstituttet SIFO ved OsloMet, er glad og stolt over at Naturhistorisk museum tok kontakt og så poenget med å fokusere på akkurat dette med overproduksjon og mengder. For Naturhistorisk museum var dette også en viktig satsing.

«Lasting har sett på politiske virkemidler, på hva bransjen kan implementere og på hva forbrukere mener om produkter,» forklarte Laitala. Det er da særlig resultatene fra det som handler om klær og tekstiler som er blitt fremhevet i utstillingen, de andre produktområdene (møbler og hvitevarer/kjøkkenvarer) er fraværende i akkurat denne utstillingen.

Fra foråpningen av utstillingen… husker alle når ‘toppen’ de har på seg er kjøpt inn? Og vet vi egentlig hvor gammel den er (om den er «second hand»?

I det utstillingen skal stå i et år, har Naturhistorisk museum, SIFO, Framtiden i Våre Hender og andre gode samarbeidspartnere planer om flere arrangementer og foredrag. Det første er satt opp 13. mai og mer informasjon følger.

Selve utstillingen er fokusert på at de som ser den skal tenke igjennom egne valg og hvor gamle de plagene de har på seg er. Utstillingen er lavterskel interaktiv, og et ønske fra Laitala er at alle som ser den emnetagger #beyondfastfashion om de poster på sosiale medier. DET hadde de glemt i sammenheng med tekstene!

Mye å lære av Philippine Textile Research Institute

tobiasson on 24. januar 2024

To modeller som poserer i klær fra den filippinske designeren Mayeth Codoy

Tekst: Ingun Grimstad Klepp

En kald og snøtunge dag i januar mottok SIFO besøk av filippinske klesforskere. Og det var både hyggelig og overraskende. Instituttet var en del av statsapparatet og dekket en lang rekke ulike oppgaver, fra nærings- og bærekraftig utvikling inkludert beskyttelse av småprodusenters rettigheter, til kjønn og beredskap. På en knapp formiddag lærte jeg mye og oppdaget ikke én, men mange felles interesser og muligheter for samarbeid.

SIFOs direktør Eivind Jacobsen ønsket velkommen og fortalte litt om vårt institutts historie, som jo har fellestrekk med det gjestene kom fra, i hvert fall om vi går en del år tilbake i tid. Dagens skrikende mangel på en tilsvarende institusjon (og politikk) i Norge gjorde selvsagt at jeg lyttet med ekstra interesse.

Planer om mer tverrfaglighet

Instituttets ekspertise var naturvitenskaplig, men de så nå behov for å utvide med også noe mer samfunnsvitenskapelig ekspertise. Og allerede her var det åpenbare likhetstrekk med SIFO – som jo har en historie både som mer statlig enn i dag – og en endring fra natur til mer samfunnsfag. Nettopp forankringen og blikket for samspillet mellom det tekniske og det sosiale var et av flere åpenbare fellestrekk.

Besøk fra den filippinske delegasjonen på SIFO. Foto: Kjersti Lassen

Pandemien hadde på Filipinene, som andre steder, vist hvor sårbart samfunnet er når så mye produksjon og testing av medisinske tekstiler ikke finnes lokalt – men importeres fra en stor leverandør i Kina. For TRI hadde dette ført til mer ressurser og oppbygging av kompetanse på medisinske tekstiler, mens vi i Norge… Vel, «beredskap» er vel fortatt begrenset til en diskusjon om mat?

Bærekraft med rettferdighet

De ønsket seg å ta del i en bærekraftig utvikling og dette var en av de viktigste grunnene for at de hadde valgt å sette kursen til Norge. De oppfattet at dette var noe Norge og Skandinavia var gode på. Deres tanker om bærekraft var klare og brede. De ønsket at utviklingen skulle bygge på sosial rettferdighet, økologisk og økonomisk bærekraft. Det var viktig for dem at de kunne være en stemme i en utvikling som i større grad tok med mindre og mindre rike land i det globale sør – og ikke minst de mange småprodusenter som endringene vil få store konsekvenser for. De så Horizon som en mulig måte å jobbe med dette sammen med aktører i Europa.

Tradisjon i et hav av impulser

På det korte møtet var det selvsagt ikke tid til å gå i dybden på tekstilhistorien til dette øyriket med en broket befolkning og historie. I dagens tekstilproduksjon finnes viktige innslag importert dit gjennom århundrer, slik som ananas og silke – og også bruk av naturressurser med dype røtter, slik som bambus. I oppbyggingen av mer lokal tekstilproduksjon – ikke minst småskala – var dette samspillet av deres «eget» og det som hadde kommet over havet før og etter den lange kolonihistorien viktig. De var derfor nysgjerrige på hvordan disse spørsmålene ble håndtert i det norske arbeidet med bevaring og utvikling av bunader. Og jeg var glad jeg hadde lagt Norsk bunadsleksikon på bordet. Den viser jo med tydelighet en bredde i de norske tekstiltradisjonene slik at det var enkelt å forklare at dette hadde hatt betydning for bevaring av norsk tekstilindustri – og forståelse for tekstiler som noe (potensielt) verdifullt.

Vi har både post industri og post konsumer tekstiler – i rikelig monn, forklarte de. Det siste kom hovedsakelig fra USA, mens det første fra motehistoriens etableringer i landet med lave arbeidskostnader. Det ble ikke tid til diskusjon om noen av delene og hva de tenkte å gjøre med dette. Men jeg rakk å tenke at deres stemme ville være svært interessant i diskusjonen av EPR og andre politiske systemer som nå bygges opp nettopp fordi de både er mottaker av avfall – og produsenter – og kjemper for bevaring og oppbygging av egne lokale verdikjeder og tradisjonsrike fiber, vevteknikker og klær! Men befolkning på over 100 millioner så er jo det lokale markedet også stort.

Å bygge lokale verdikjeder

Lokal fiberproduksjon på Filippinene er abacá, banan, ananas, bambus og silke! Eksotiske og eksklusive fiber som kan brukes fra alt til tekniske og medisinske applikasjoner til skog og klær. Som klær fremstår tekstilene krispi, halvt gjennomsiktige, glatte, blanke og med godt hold slik at de bygger volum og struktur. De tradisjonelle klærne og vevde mønstrene omfatter klær for både kvinner og menn. Arbeidet til instituttet var blant annet et program for å bygge opp lokale spinnerier slik at småprodusentene som vever kunne utnytte fibrene der de bor. Dette arbeidet var rettet mot et lokalt marked og bygget – som for veverier i Norge med spesialitet bunadsstoffer – på at verdien da var høyere. Håndvevetradisjonen var et kapitel for seg. For å sikre håndverkerne rettigheter til egne mønster bygde instituttet opp et digitalt mønsterarkiv med KI-system for gjenkjenning. De mente det var viktig å verne spesielt de små mot kopiering.

Mayeth Codoys design med lokale filippinske fibre Foto: Jan-Vidar Tandberg Bakke

Filippinene har egen naturlig lokal bambus – med krokete stammer. Den vokser overalt vilt, og plantasjer er derfor unødvendig – og ja, de har også kunnskap om å ekstrahere fibrene. Viskose spurte jeg – Å NEI! det er jo en altfor miljømessig krevende prosess! Her er det ikke snakk om å løse opp fibrene til veske for så å danne nye kunstige fiber, men tvert imot kan de faktisk produsere bambus! Men… sa jeg. Hvordan skal dere kunne markedsføre det når viskose selges som bambus? Ja, se det er et stort spørsmål, som vi nok må få svar på en annen dag

Naturlige fargestoffer

Fargepaletten på Filippinene er klar og sterk, med lysende klare pasteller som kler både folket og naturen og de skinnende lokale fibrene. Dette visste jeg. Det jeg ikke visste var at de naturlige fargestoffene fra planter og bark faktisk gav disse fargene! En av gjestene var spesialist på naturfarger og som for mange av de andre temaer var det ikke mulig å gå i dybden, men en ting fikk jeg med meg. Fargene var ikke bare klare, de var også lysekte – og noen av dem endret seg over tid, men ikke mot svakere og blekere – men mot mørkere og sterkere. Mirakel. I arbeidet mot bærekraft vil vi måtte jobbe mye mer med å få fossile kjemikaler ut av etterbehandlingene, sa jeg. Heldigvis hadde jeg i bunken med medbrakte bøker tatt med Rebecca Burgess’ bok Fibershed, som de straks skulle skaffe seg. Her legges det jo vekt på lokal produksjon både av fiber og farger til tekstilproduksjon.

Lenke til Mayeth Codoys design finner du her.

En norsk plastelefant vekker oppsikt

tobiasson on 9. oktober 2023

Foredrag om plastelefanten med foredragsholder Tone Skårdal Tobiasson på scenen

Åpningsseansen på Natural Fiber Connect konferansen i Biella, Italia helt i slutten av september, satte den stadig oftere omtalte elefanten i rommet på programmet, nemlig overproduksjon og plastifiseringen som kjennetegner tekstilbransjen.

At den italienske miljøvernministeren åpnet konferansen med en videohilsen, vitner om hvor viktig tekstilbransjen er for italienerne, og ikke minst hvor alvorlig de tar miljøproblemene den samme bransjen står for. Men til motsetning til industrien som helhet, har de stor forståelse for at produksjonen, og da særlig av syntetiske materialer, må reduseres betraktelig – noe som betyr dyrere tekstiler og mer fokus på naturfibre. Dette er musikk i den italienske industriens ører, men også for naturfiber-representanter som hadde samlet seg i Biella: kasjmir-, alpakka-, ull-, bomull- og silke-produsenter fra gårdsnivå og opp til spinnerier, veverier og annen industri.

«Det var en gledens dag,” fortalte to damer som arbeider for italienske luksustekstilprodusenten Zegna i lunsjpausen om da det norske Forbrukertilsynet kom med sin avgjørelse om at Higg forbrukermerking er grønnvasking. «Det har vært utrolig vanskelig for bransjen å forstå hvorfor dette verktøyet favoriserer syntetiske materialer, og det at det nå ikke kan brukes for å grønnvaske plast er en stor lettelse for oss.»

Vekting av miljøavtrykk diskuteres

Vi lovet selvsagt å overbringe dette til norske forbrukermyndigheter. Også fra scenen fikk Tonje Drevland og Forbrukertilsynet oppmerksomhet, da den internasjonale Make The Label Count (MTLC) aksjonen viste hvor mye medieoppmerksomhet denne avgjørelsen har fått. MTLC jobber til daglig med nettopp vektingen i verktøy som Higg og PEF, og hvordan dette kan bli mer rettferdig for naturfibrene.

Key note talen ble holdt av Veronica Bates Kassatly (avbildet over), som var en viktig aktør i sammenheng med Forbrukertilsynets avgjørelse. Men til motsetning til MTLC, som for tiden iherdig argumenterer for at flere parametere må inn i f. eks. PEF, som biologisk nedbrytbarhet, mikroplast og fornybarhet av ressurser; hadde Kassatly tenkt helt motsatt. Hun mener at klimagassutslipp må vektes mye mer (dvs. CO2 utslipp i hennes argumentasjon), og at mange av de 16 parameterne som EUs Joint Research Center har bestemt skal med, bør kuttes ut eller vektes mye svakere: som vannbruk og landområdebruk, to ting som slår uheldig ut for naturfibre, men hvor forskjellene er store på global basis slik at snitt-tall gir veldig liten mening. En norsk sau på utmarksbeite vil for eksempel bruke enorme landområder for å produsere noen kilo ull, og det teller negativt.

Står i fare for å øke plastbruken

En fersk rapport fra SIFO, som vi for enkelthets skyld kan kalle Plastelefanten, fulgte Kassatlys key note og silkebransjens sterke kritikk av datagrunnlaget for Higg og PEF (silke kommer aller dårligst ut). Hovedbudskapet i SIFO-rapporten er at en gjennomgang av politikkinstrumenter, strategier fra industrien og organisasjoner viser at de i veldig liten grad tar for seg hva som kan gjøres for å få ned volumene og ikke minst få ned den store økningen de siste 40 årene i syntetiske materialer og fast fashion. Når EUs Tekstilstrategi går i bresjen for å få “fast fashion out of fashion» er ingen av verktøyene i verktøykassen gode nok og om noe, vil de øke plastifiseringen. Rapporten forklarer hvorfor, og publikum på konferansen nikket megetsigende da begrunnelsene ble presentert.

At de lo høyt og klappet da selve bakgrunnen for Plastelefanten ble presentert i starten, var selvsagt befriende. Det betød å ta publikum tilbake til Copenhagen Fashion Summit i 2017, hvor den ferske Pulse rapporten postulerte at forbruker må overtales til å foretrekke syntetisk fremfor bomull; og hvor EcoAges Livia Firth gikk i strupen på H&Ms Helena Helmersson med spørsmålet: Hvorfor må dere produsere så mye og pushe stadig nye kolleksjoner på forbrukere? Helmersson svarte at de bare gjør det forbrukerne ønsker, hvorpå Firth svarte: «Mine barn vil ha sukker hver eneste dag, men gir jeg dem det? Nei.» Da runget latteren og applausen fulgte.

Sukker ble en snakkis

Resten av konferansen snakket alle om «sukkeret», som noe som er usunt, underforstått de syntetiske materialene. At SIFO-forskning resonnerer på denne måten, er moro å oppleve.

Dag 2 var, for noen av oss, viet europeisk ull, da NFC konferansen hadde invitert flere aktører som ønsker seg bedre utnyttelse av europeisk ull. I EU har vi tidligere anslått at bruken er så lav som muligens 20%, og at 80% kastes eller brennes. Et fransk initiativ, under fanen Collectif Tricolor pour les Laines de France, fortalte at deres ambisjon er å gå fra 4% til 50% utnyttelse innen 2030. De hadde fått midler fra den franske stat, og hadde store aktører som LVMH på lag. Nina Alsborn fra Fibershed Nordfjeldske representerte Fibershed Europa, mens Rebecca Josefsson var tilstede som representant for det svenske store ullinitiativet som er finansiert av Ax Foundation i Sverige.

Hele seansen fra første morgenen, inkludert Kassatlys key note og Tobiassons foredrag om plastelefanten kan sees på LinkedIn (klikk her).

Artikkel i Nasjonalmuseets Oltre Terra katalog

tobiasson on 21. august 2023

I sammenheng med ullutstillingen Oltre Terra på Nasjonalmuseet, som vi har skrevet en kritisk kronikk om, ble det også utgitt en katalog på norsk og engelsk. Det tok litt tid før vi fikk den overrakt, men nå som den er lest den fra perm til perm, er vi mektig imponert over det som faktisk er en gjennomarbeidet bok om forskjellige aspekter om ull og sauer.

Boken, eller katalogen, er trykket på et påkostet papir, og inneholder mange fine bilder fra rundt om i verden – og tar for seg temaer på en dyp og forskningstung måte. Litt ullnerd bør du være for å grave deg inn i innholdet, men hvis dette er noe som engasjerer, er det verdt jobben. Ingun Grimstad Klepp og undertegnede har bidratt med et kapittel om ull i Norge og i miljødebatten, et kapittel som antagelig prøver å favne for vidt, og som stadig ble redigert ned i lengde, slik at vi ikke er helt fornøyd med resultatet språklig. Men redaktøren er fornøyd, så vi har slått oss til ro med det. Dette er en leveranse i Amazing Grazing prosjektet, og det eneste kapittelet i boken hvor norske sauer og norsk ull får skinne, iallfall litt.

De andre kapitelene dekker temaer som avl: Kan man avle både på kjøtt og ull? Svaret er ‘ja’. Kan man avle på ull og melk (i mange land holder man sauer for melken)? Svaret er ‘nei’. Styrer mennesker eller maskiner historien, eller veves eller spinnes den? Eier vi sauene, eller er det landskapet som eier dem? Her utforskes både språket, ordene «vev», «tekst» og «å ha», og sammenhengen mellom teknikker og industrialisering, og nomader, bønder og tekstilutøvere. Domestisering er også utforsket, som kan sies å være hovedtemaet til utstillingen Oltre Terra.

Mens det i utstillingen vektes mot at vi ‘utnytter’ dyrene med veganske briller på, er tekstene i boken mer nyanserte og gir flere og gode svar. For oss i Norge, er selve ideen om transhumans, som utforskes i sammenheng med sauegjeting i Alpene, en litt fjern form for sauedrift i norsk sammenheng. Vi slipper buskapen ut i naturen og lar dem klare seg selv. Det vil si: Sauebonden er pålagt å se til dem med jevne mellomrom, men muligens ikke ofte nok, siden undertegnede to ganger har måttet melde i fra om lam på fjellet som var skadet eller som hadde satt seg fast i en myr.

En av artiklene handler om sauenes inntog i Australia og hvordan de harde hovene ødela jordsmonnet og forandret landet og naturen totalt. Det er selvsagt en trist historie, men landskapet har tilpasset seg de massive hordene, og i dag er situasjonen en helt annen, sauene er en del av å gjenopprette balansen, gjennom regenerativ beiting. Artikkelen besøker den aller første merino-gården i Australia, hvor vi også har vært, hvor vi fikk se de opprinnelige merinosauene som kom til Australia, som er mye, mye mindre enn dagens merino-sau. Altså handler dette om hvordan avl og kolonialisme og ikke minst industrielt landbruk har skapt store problemer.

Det er også mange andre ting som kan fenge spesielt interesserte, så katalogen eller boken er rikholdig og rikt illustrert og levert. Noe er litt tungt å lese, litt vel akademisk; men skitt au. Det tåler vi.

Dobbel dose for Klesforskning

tobiasson on 30. januar 2023

To artikler fra Klesforskning har blitt akseptert av tidsskriftet Fibres og er tilgjengelig på nett. De to artiklene er Reducing plastic: Opportunities and obstacles for coarser wool in consumer goods og Natural and sustainable? Consumers’ textile fiber preferences.

Mer enn halvparten av teamet i Klesforsknings-gruppen har bidratt til disse to kapitlene: Kirsi Laitala, Anna Schytte Sigaard (forfatter på begge artiklene), Lisbeth Løvbak Berg og Ingun Grimstad Klepp – kapittelet om å redusere plast er skrevet sammen med tre fra universitetet i Bielsko-Biala. I den første artikkelen presenteres funn som viser at på produktnivå skaper de mange iboende egenskapene til ull muligheter for produktutvikling og bærekraftsforbedringer, og at bruk av grovere ull representerer en mulighet for å erstatte plast i mange bruksområder. Dette ble gjort ved hjelp av en SWOT-analyse (Strengths-Weaknesses-Opportunities-Threats) av resultater fra en skrivebordsstudie og intervjuer med produsenter av produkter laget av ull, samt dokumenter knyttet til ull, avfall, tekstiler og plast i sammenheng med politikk.

Den andre artikkelen ser på syntetiske kontra naturlige fibre, forbrukerpreferanser, deres syn på bærekraft og enda viktigere, forbrukernes vilje til å redusere forbruket. Interessant nok foretrekker ikke bare norske forbrukere ull, de mener også at ull er det mest bærekraftige valget, med polyester som det minst bærekraftige. Dette er det stikk motsatte av hva dagens vanligste måleverktøy, Higg Material Sustainability Index, forteller oss.

Les mer om disse to artiklene her.

Rapport fra IWTO ullkonferanse

tobiasson on 14. desember 2022

Mest håp for verdiskaping med «strong wool» og lokal produksjon, i lys av et tøffere marked med krig, brutte verdikjeder, inflasjon og strømpriser til himmels, var hovedbudskapet fra IWTOs ullkonferanse i Nürnberg, Tyskland.

Regenerativt landbruk var et stort tema på IWTOs «round table» i Tyskland, og naturfibres mulighet til å bidra positivt i et klimaregnskap, til biodiversitet og til jordhelse. Heinz Zeller fra Hugo Boss, sa at innen 2030 skal alle naturfibre motemerket bruker enten være fra regenerativt landbruk eller resirkulerte fibre. Også UK-baserte merino-bonde Lesley Prior, som bidrar med å etablere en merino-stamme i flere europeiske land med sauer som tåler et variert klima, snakket mye om dette. Prior har jobbet i mange år med små merkevarer i UK, som Finisterre. «I England har de svært strenge regler for hva man må rapportere og måle,» fortalte hun og imponerte alle med sin kunnskap og lidenskap. «Husk at ullklærne dine er karbonlagre,» sa Prior, og høstet stor applaus.

Andy Caughey, fra Wool Impact, viste hvordan prisene på crossbred ull hadde sunket over tid. (Foto: IWTO/Nickland Media)

For norsk ulls del, var to foredrag av stor interesse. Andy Caughey, sjef for Wool Impact i New Zealand, skal sørge for å gjøre “strong wool” – altså samme ulla som norsk crossbred ull – «great again». «Slutt å se på gulvet,» sa han og mente da særlig vegg-til-vegg teppene. Det handler om å finne nye og gode anvendelsesområder for denne ullen, ved siden av tepper og strikkegarn. Han fikk se Alfas nye vintersko Ull, og ble over seg av begeistring, og i foredraget sitt understreket han ullsko, og særlig Allbirds, evne til å få oss til å se helt nye produkter i ull. Wool Impact er finansiert av newzealandske myndigheter, og blant eksemplene Caughey viste var ullplaster, lydabsorberende paneler, munnbind, luftfiltre, og bleier og bind i ull. At ull er biologisk nedbrytbart er klart en fordel for flere av disse produktene. Han mente klart det ville være hensiktsmessig med et tettere samarbeid med Norge.

Reina Ovinge fra Holland vakte oppsikt med sitt lokal ull prosjekt. (Foto: IWTO/Nickland Media)

Reina Ovinge fra Holland fortalte om hennes lokal-ull prosjekt i Holland, The Knitwit Stable. Hun hadde jobbet i motebransjen i mange år, men sett seg lei på prispress og evig press på nye kolleksjoner. Selv om hun bare har 35 sauer og 35 geiter vekker hennes arbeid stor interesse. Hun har vært på besøk både til Hillesvåg og Telespinn, fortalte hun. Men mest interessant var at EU er svært interessert og har bidratt med økonomisk støtte til en strikkemaskin, som hun produserer mest sokker på. Men hun samarbeidet også med hollandske motemerker som Scotch & Soda og Humanoid, på små kolleksjoner til høy pris.

Medlemmer av EU kommisjonen har besøkt henne på gården, noe som antagelig har bidratt til en fornyet entusiasme. Hun ønsket også et tettere samarbeid med Norge. Hun får sin ull spunnet av tyske Südwolle og noe hos Schneider i Italia, sjefen der var for øvrig en av de som var veldig glad for at Norge hadde tatt kampen mot Sustainable Apparel Coalition og Higg, og LCA-baserte rangeringer av fibre.

Vi hørte også om fransk ull (roquefort osten hadde ikke hatt en plass i butikkhyllene uten sauer) som for det meste kastes. Og om et nytt beiteprosjekt i USA hvor sauene beiter i sammenheng med solcellepaneler, fordi gresset under disse ellers måtte ha blitt klippet av maskiner. Mer effektive «gressklippere» skulle man tydeligvis lete lenge etter. Også her var tema karbonfangst, noe som Lesley Prior også gjentok flere ganger. Hun tror (men har ikke bevis) at hun i det minste er karbonnøytral på sin Tellenby gård. I tillegg brukte hun et rapporteringssystem kalt «Fair to Nature» som vurderer gårdens bidrag til naturmangfold annethvert år. Og hun isotopmerker ullen, slik at uansett hvor den ender opp, kan den spores tilbake til henne. Opprinnelse var også noe som flere hevdet som stadig viktigere, noe som igjen aktualiserer Animalia og Norilias arbeid med å opprinnelsesmerke norsk ull. I New Zealand har man en merkeordning som dekker både ullen og kjøttet, New Zealand Farm Assured (les mer om dette her).

Lesley Prior snakket mye om regenerativt landbruk og karbonlagring. (Foto: IWTO/Nickland Media)

Lesley Prior hadde ett stort hjertesukk om alt det som skal telles, og det som kan telles… og hva som faktisk teller. Dette er en stadig tilbakevendende diskusjon når det gjelder regenerativt landbruk, hvor det alle kan observerer (fugler som kvitrer, bier som summer) er vel så viktig som målingen av karbon i jordsmonnet.

Om lokal europeisk ull kan brukes bedre, er 1000-kroners spørsmålet. Nürnberg med sitt kjente julemarked i gamlebyen, er Südwolles hjemby og derfor også åstedet for konferansen denne gangen, da de var hovedsponsor. Südwolle og Schneider er konkurrenter, men på ullkongressen var begge firmaene enige om at de ønsker mer produksjon i Europa, men sliter med å rekruttere arbeidskraft.

Tema rundt hvorvidt det er en av løsningene for å få ned den enorme økningen i produksjon, å flytte produksjonen tilbake til der forbruket skjer, fremfor en klokketro på at vi skal få en blomstrende fiber-til-fiber resirkuleringsindustri i EU, har så vidt begynt. Interessant nok, i lys av alle pilene som pekte nedover for klesbransjen, i lys av prisvekst og inflasjon, var det en bransje som var optimistisk, og det var fabrikkmaskinprodusentene. De ser for seg at flere skal strikke – og mer lokalt – basert på det som kalles «just-in-time» produksjon.

Ovinge hadde, som nevnt, kjøpt seg en Stoll, flere følger nok etter.

Professor i klær og bærekraft, Ingun Grimstad Klepp (bildet over), som er del av Amazing Grazing prosjektet, holdt et innlegg for konferansen om Forbrukertilsynets avgjørelse som felte Norrønas bruk av Higg i markedsføring. Mange takket Norge spesielt for denne avgjørelsen, som har betydd enormt mye for ullprodusenter og deres forståelse av klima- og miljømerking. At man over lang tid har vært uenig i måten såkalte livssyklusanalyser måler naturfibre opp mot syntetiske fibre, er kjernen i denne diskusjonen. Arbeidet som nå foregår i EUs utredning om PEFCR for tekstiler, hvor Klepp er involvert, vil også muligens påvirkes av denne avgjørelsen. Uansett var det en stor opplevelse for den norske delegasjonen å motta så mye oppmerksomhet i sammenheng med avgjørelsen, og at så mange internasjonalt er opptatt av hva Norge har utrettet på dette området.