Det er ikke måte på hvor frekk tittel dette er, og særlig i sammenheng med forskning, men fristelsen er for stor til et ordspill. Vi kommer tilbake til hvorfor.
I den senere tiden har det tettet seg til rundt med EUs tekstilstrategi og hva som skal med og ikke. Et av de elementene vi vokter på om PEFCR inkluderes i de forskjellige tiltakene. Det betyr at vi har argusørene på stilk hver gang noe nytt dukker opp i denne sammenhengen. Det gjorde det da vi fikk vite at EU-rådet skulle behandle Green Claims direktivet 17. juni og at PEF hadde sneket seg inn igjen i lovteksten, etter å ha vært utelatt.
Forslaget på tekst-endring går blant annet ut på at man innlemmer EUs «fotavtrykkmetoder, inkludert PEFCR’er» og at «bruken av dem skal antas å oppfylle kravene til bevisførsel (…), når metoden er egnet for det eksplisitte miljøkravet». Hvordan det siste skal tolkes er litt vanskelig å vite, for spørsmålet er jo om PEF er egnet for noe som helst, og iallfall for tekstiler.
Mer katolsk enn Paven
Men hvordan kan dette forhindres? Det kan hende det ligger en nøkkel i den videre teksten: «når det gjelder tekstiler, bør PEFCR for eksempel gjenspeile spredningen av mikroplast før bruk av PEFCR kan vurderes». Det er ikke med i PEFCR i dag, fordi parameterne og kategoriene er rigide, og selv om EU har pålagt den tekniske komiteen å ta dette inn, er det ikke gjort fordi livssyklusanalysene ikke åpner for det, hvis man tolker hvordan disse skal brukes, når man er mer katolsk enn Paven. Og det er her den franske åpningen kommer inn, fordi det katolske landet Frankrike har bestemt seg til å kaste deler av hva man måler på båten.
Ecobalyse, som er franskmennenes versjon av EUs PEF (Product Environmental Footprint), som i tillegg til å være et utregningsverktøy skal bli en merkeordning for klær og tekstiler innen kort tid, har hatt en åpen høring som Forbrukerforskningsinstituttet SIFO ved OsloMet har svart på. I den sammenheng var det at vi oppdaget noe ingen andre hadde skjønt: En reell fransk åpning for å velte PEF.
Dette var også et tema i paneldebatten på Klimahuset da Lasting prosjektet holdt seminaret Beyond Fast Fashion. Ingun Grimstad Klepp fortalte de fremmøtte og panelet (som også besto av Fretex, Framtiden i Våre Hender og Voice Norge) om hvordan Ecobalyse vil straffe «fast fashion» med en egen miljøavgift, basert blant annet på å definere «fast fashion» ut i fra kriterier som pris på nye produkter opp mot hva det koster å reparere en tilsvarende vare og hvor lenge produktet markedsføres. I tillegg skal det innføres et forbud mot å reklamere for «fast fashion» (derav behov for definisjon) og om det er mer enn 50 prosent plast (syntetisk) i tekstilene skal dette merkes med en advarsel om at de flasser mikroplast.
Holdbarhet ble bare borte vekk
Men det som det tar en smule detektivvirksomhet for å oppdage, er at i Ecobalyses verktøy som gir en score til produktene, er «durability» tatt ut, altså hvor «holdbart» et produkt er ut i fra fysiske krav som fargeekthet, hvor mye materialene nupper, hva fiberne tåler i strekk-tester osv., krav hvor polyester alltid vinner over naturfibre.
I EUs PEF forslag er det umulig å fjerne noen av parameterne. Og det er umulig å legge til parametere som ville gagne naturfibre, som om fiberen er biologisk nedbrytbar, fornybar, osv. Og som allerede forklart, heller ikke mikroplast. Det er akkurat her franskmennene har vært så frekke at det er en fryd. Og hvis EU godtar at den måten de måler på, så kan – rent teknisk – Norge velge bort andre parametere og innføre sin egen ordning. For eksempel «land use», som er en skikkelig nøtt for ull. Denne parameteren handler om hvor mange kilo fiber du får per kvadratmeter. Norske sauer som beiter over hele Norge vil jo ha et utrolig dårlig tall her. En fabrikk som produserer polyester tar, som dere allerede har gjettet, liten plass.
Når det er sagt, har franskmennene fått fransk ull til å score bedre enn merino-ull. Hvordan?
Enkelt, ved å igjen bruke pris.
Verdien av fransk ull er nærmest null, og hvis klimabelastningen for sauen skal fordeles på de produktene som sauen bidrar med – så får ullen nærmest ingen betydning – kjøtt og melk (som blir ost) må ta hele kaka. Dette er ikke noe den australske ullindustrien ser på med blide øyne, fordi deres sauer har et helt annet regnestykke: De produserer ull i opp mot 15 år, og så selges sauene som billig kjøtt til Midtøsten når de har gjort jobben. De har derfor presset på for et regnskap som gagner deres ull. Så der er europeisk og internasjonal ull på en kollisjonskurs. Norsk ull mottar subsidier, men kjøtt mottar enda mer subsidier, så vi vil tro at regnskapet (om det brukes økonomisk verdi) er lik det franske. Men sikre er vi ikke. Vi er ikke sikre på om den franske åpningen blir for sterk kost for Brussel, men glir forslaget igjennom, er det fritt fram for flere. Vi skal holde dere underrettet.
