Er det innafor å kle seg i plast?
Framtiden i Våre Hender, Forbrukerrådet og SIFO stilte spørsmålet på hybrid-seminar og temaet ble videre utdypet under den påfølgende diskusjonen etterpå. Det ble ikke et entydig ‘nei’, til tross for skremmende forskningsindikasjoner på at vi er del av det som kan kalles et gigantisk eksperiment med vår helse.
Det er Wasted Textiles prosjektet som sto bak arrangementet, med midler både fra Norges Forskningsråd og Handelens Miljøfond. Opptak av arrangementet kan sees her.
Kanskje det mest betimelige spørsmålet som sto igjen ubesvart er om det er innafor å eksportere klær i plast for gjenbruk til land som ikke har avfallshåndtering som kan behandle de volumene vi kvitter oss med – og som på sikt dermed representerer en mikroplastbombe. Les kronikken som ble publisert i forkant av arrangementet her.
Materiale-quiz
Det ble et fullpakket program på Klimahuset i Botanisk hage, hvor et engasjert publikum også fikk brynet seg på en liten materiale-quiz. Denne gangen skulle de ikke gjette hvilket materiale de holdt i hånden, men i stedet andelen plast i materiale-prøvene. Her var det alt fra ren polyester (som mange gjettet) til ull og silkeblandinger (som nærmest ingen klarte). Vanskeligst var kanskje en blanding av 43 prosent ull, med resten plast, men flere tok også den. Ren silke, det tok de fleste. Men nesten alle vare enige om at «dette var ikke lett!». – Poenget med plastmaterialene er jo at de skal etterlikne naturmaterialene mest mulig, forklarte professor Ingun Grimstad Klepp, som loset oss gjennom ettermiddagen.
Et viktig utgangspunkt for seminaret, var Framtiden i Våre Henders kartlegging av kleskjedenes bruk av og vilje til å skale ned bruken av syntetiske fibre, forfattet av Charlotte Ruud Granum og Mia Bjerkestrand, som sistnevnte presenterte. Denne rapporten kan lastes ned her.
Det ble et møte med mye plast og kun en norsk aktør, VOICE, som ville redusere aktivt bruken av plast i klær. «Men det var hele tiden fokus på å erstatte med naturmaterialer, ikke å produsere mindre,» understrekte Mia Bjerkestrand. Det er også et tankekors hvor mye av de syntetiske materialene som kleskjedene oppgir er laget av rPET, nemlig resirkulerte plastflasker, og dermed ikke kan resirkuleres videre til nye tekstiler. Dette er noe EU allerede har påpekt ikke er en løsning som inngår i det grønne skiftet.
Da Bjerkestrand presenterte konkrete råd fra FIVH, for å få ned plastbruken, pekte hun først og fremst på å styre unna et økodesigndirektiv som favoriserer plast, noe som er en reell fare i dag.
Neste ut var Elisabeth Rødland i Norsk institutt for vannforskning (NIVA) som forsker på mikroplast særlig i vann, noe vi hadde hørt i innledningen ikke nødvendigvis er det presserende problemet om det kun fokuseres på utslipp fra vask av klær. Her ble det en grundig gjennomgang av de mange strømmene (luft og jord i tillegg til utløpsvann), i tillegg til fragmenteringen av materialene – som var Klepps poeng i innledningen: Syntetiske materialer fragmenterer og blir til slutt – hundrevis av år fra nå – mikroplast. Sånn sett er grunnlaget for en «plastskam» med tanke på fremtidens konsekvenser, et betimelig spørsmål som forskning og myndigheter foreløpig ikke tar på alvor. MEN som kunne tas inn f. eks. gjennom noe som likner på den franske løsningen hvor prosentandel av plast skal merkes på tekstiler om de inneholder mer enn 50%.
Det som forskes mest på, og som inntil nå har hindret at mikroplast er en del av miljøvurderingene og verktøyene knyttet til fibre, er i hvilken grad de «slipper» mikrofibre under vask og eventuelt også bruk. Poenget om at dette kun er en liten del av det totale bildet og problemstillingen, har en tendens til å drukne.
Skremmende helsekonsekvenser
At de potensielle helsekonsekvensene er såpass alvorlige, slik Rødland beskrev rundt foreløpig forskning på reker og mus, hvor man ser at både utvikling i vekst og adferd påvirkes, sendte grøsninger nedover ryggen på de nærmere 40 fremmøtte og muligens også til de som deltok i cyberspace.
Rødland kom inn på en viktig ting som ofte blir oversett, nemlig alle kjemikaliene som brukes i etterbehandlingene av tekstiler, som er alt fra farging til vanntetting, osv., prosesser som også brukes på naturfibre og som er vel verdt å se nærmere på, og muligens unngå så mye som mulig, noe som ble et tema under diskusjonen etter pausen.
Sjur Kvifne Nesheim fra Handelens Miljøfond var nestemann ut, og fortalte om fondet som deler ut penger som stammer fra det vi betaler for plastposene, som også kommer prosjekter rundt det å få ned bruken av plast i tekstiler til gode. HM er smertelig klar over at de mengdene med plast i tekstiler som blir og vil bli avfall fremover ikke har i nærheten av det mottaksapparatet som er nødvendig for at vi skal møte kravene til en sirkulær økonomi.
Siste foredragsholder var Audrun Utskarpen fra Svanemerket, som fortalte hvilken plass syntetiske materialer har i deres merkeordning. Blant annet at for å få svanemerket noe med syntetisk innhold, må det enten være biobasert (GMO er ikke tillat) eller fra resirkulert syntetiske materialer, dog er rPET fra flasker i Europa utelukket (i Østen hvor det ikke finnes resirkulering av flasker, er det unntak).
Det mest spennende var kanskje hvordan Svanen tenker om neste revisjon av merkeordningen, hvor det står en del åpne spørsmål, om hvordan man skal få oppmuntret til mer bruk av fornybare råvarer, eventuelt begrense plast til kun bestemte formål, ta inn årstallsmerking og begrense antallet fibre i materialene for å gjøre dem lettere å resirkulere.
Disse spørsmålene ble hengende til ettertanke inn i pausen, hvor de som ennå ikke hadde fått ta på stoffprøvene og gjette, gjorde det.
Tusenkroners-spørsmålet
Om det er innafor?
En person i salen sa at det definitivt ikke innafor. Bestemt. De andre stilte praktiske spørsmål, som jo er reelle: treningstøy, sytråden, ytterjakken… Vi er fanget i plastfellen, om man vil. Uten at noen egentlig er sinna nok for det til at vi eller de tar affære.
En av deltagerne hadde tatt med seg sin bomullsparaply som er vokset, mens undertegnede hadde sin ’allværsjakke’ i ren ull. Unntakene som muligens bekrefter regelen.
Hvordan all den skremmende forskningen rundt plast i hjernen, lungene, blodet, morkaken og alle de steder vi ikke vil ha fremmedlegemer, til syvende og sist vil påvirke politikk med forbud, ble ikke et tema. Føre var er muligens for sen snar allerede.
Når hverken industrien, som FIVH rapporten viser, eller politikken, som Plastelefanten viser, søker å få stoppet den økte plastbruken i klær er det kanskje på tide at andre tar ansvar – og andre er vel da miljøorganisasjoner og forbrukere.
