Stikkord: policy

Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen sa nylig til Aftenposten at det ikke finnes noen ‘quick fix’ på ‘problemet’ Temu og Shein, og de billige varene som renner inn fra Kina.

Forfattere: Ingun Grimstad Klepp og Tone Skårdal Tobiasson

Produktene er ‘fulle av gift’ og det er ikke ’bærekraftig å kjøpe produkter av lav kvalitet fra andre siden av kloden’, skriver avisen. For klær, som utgjør 41 prosent av varene ifølge bransjeorganisasjonen VIRKE, er det ikke funnet ulovlige kjemikalier i disse produktene, men i smykker og leker. ‘Den som leter, finner’ skrev vi i en kronikk om dette i Aftenposten for noen år siden.

Mest kommer fra fjerne Østen

Det aller meste som importeres til land som Norge kommer fra det fjerne Østen med Kina som definitivt størst i klassen, omkring 1/3 av klær og tekstiler eksporteres fra Kina (UNEP 2020).

I komi-serien Javel, herr statsråd, prøvde ministeren, Jim Hacker, seg stadig på ‘quick fixes’, som alltid viste seg å ha helt andre effekter enn de som var tilsiktet. EUs kommisjonær for miljø, Jessika Roswall, forteller at ‘mye er på vei som ennå ikke har trått i kraft’ og nevner utvidet produsentansvar som løsningen på problemet. Det er bare et par haker ved denne ‘fixen’, det ene er at EPR slik det er implementert i en del land, og slik planene er både i EU og Norge, ikke vil gjøre noe med produksjonsvolumer, rett og slett fordi avgiften er for lav. Videre at det er vanskelig å se for seg hvordan den faktisk skal inkludere selskaper som Temu og Shein, hvor importen er direkte til kunden. Vi har tidligere foreslått en reell ‘quick fix’, et utvidet produsentansvar der de firmaene som selger ‘bruk-og-kast’ varer med presisjon kan rammes, altså de som bidrar med overproduksjon. En ny SINTEF rapport ser på dette forslaget som et av flere scenarier og vurderer mulig økonomiske implikasjoner av flere ulike EPR løsninger.

Trump metoden?

En annen ‘quick fix’ er Trump-metoden, med høye tollsatser, fra første krone. I tillegg kan man sette import-tak, slik vi hadde frem til 1990-tallet gjennom Multifiberavtalen. Kina kan også strykes fra listen over land som har gratis post-frakt, en ordning som er beregnet for utviklingsland.  

Frankrike har planer om å legge på en høy toll på det de definerer som ‘fast fashion’, definert blant annet på grunnlag av hvordan de markedsfører og hvor lenge de selger produktene. Prosessen har imidlertid stoppet opp i det franske senatet. Det er to grunner til å stoppe denne galopperende hesten. Den ene er proteksjonisme, trolig grunnen til at Frankrike ligger foran med sin sterke motebransje. Den finnes også i Norge, klart uttrykt av Erna Solberg i samme Aftenposten utgave: kjøp europeisk.

I den storstilte tekstil-strategien fra EU er ikke lokal produksjon nevnt med ett ord. Heller ikke i Norge har det politisk vært villighet til å heie frem lokal produksjon av klær. Er det på tide? Her kunne Norge gå foran.

Den andre grunnen er miljø. Vi har mer enn nok klær fra før og disse havner på toppen av et allerede voksende berg av klær som ingen kan få brukt (opp).

Dette er et mengde problem.  Det kan reguleres dersom politikken ble rettet mot nettopp mengde. Så langt har vi ikke sett villighet til det og EU strategien for tekstiler inneholder ingenting med potensiale til å redusere mengdene som importeres.

Det er synd fordi de store mengdene klær står i veien for å redusere miljø (inkludert klima) belastningene fra kles-produksjonen, og står også i veien for EUs strategi om lønnsomme sirkulære forretningsmodeller (reparasjon, gjenbruk, osv.). Den stadig økende strømmen av mer eller mindre brukte klær som havner i verdens fattigste land og utgjør et enormt helse- og miljøproblem der, er en av flere uakseptable følger av overproduksjonen. 

Bukken og havresekken

I slutten av juni arrangeres den internasjonale nedvekst konferansen i Oslo, og her skal vi diskutere nettopp hvilke politiske tiltak som kan stoppe overproduksjonen og hvordan få det politiske apparatet i EU og Norge har vært til å lytte til forskernes ‘quick fix’ råd.

I stedet er det den globale mote- og sports-industrien som utvikler virkemidlene på vegne av EU. Dette er ‘fast’ og ‘ultrafast’ fashion, som derfor selvsagt passer godt på at «fixen» ikke kommer til å slanke en overproduserende industri. Det er høyst uvanlig å sette bukken til å vokte havresekken, men altså i dette tilfellet har myndighetene tydeligvis fått det for seg at det er en god idé.

Derfor blir produsentansvarsavgiften minimal og derfor er det selvsagt ikke snakk om tiltak som kan begrense mengdene. En ‘quick fix’ vil medføre betraktelig dyrere produkter som ikke er populært blant velgere.

Men det er mulig å stoppe den galopperende hesten, om man virkelig vil.

(Denne teksten er opprinnelig skrevet som en kronikk, som ikke fant et hjem.)