Klærs levetid – LCA på liv og død
Ingun Grimstad Klepp & Kirsi Laitala
Innledning
Et av de mest fremtredende trekkene ved de siste 50 års tekstilforbruk er veksten i mengde. Import av klær har økt med 67 % i de siste tjue årene, og ligger nå på 15 kg per innbygger i Norge (SSB, 2014). Vi vet lite om denne veksten, men at den henger sammen med en nedgang i priser og en oppgang i kjøpekraft, er åpenbar. I samme periode har andelen av husholdningenes forbruk av klær og sko falt fra 6,6 % til 5,4 % av utgiftene (SSB, 1999, 2013). Til tross for denne nedgangen har klesforbruket målt i volum økt. Dette har ikke skjedd uten miljøkonsekvenser. Carbon trust (2011) har estimert at 3 % av globale klimautslipp, målt i CO2-ekvivalenter, stammer fra produksjon og vask av klær. I tillegg kommer utslipp av skadelige kjemikalier, uetiske arbeidsforhold, problemer med dyrevelferd, og høyt forbruk av energi, vann og land-arealer (Fletcher, 2008).
Livsløpsanalyser (LCA) blir brukt for å skaffe informasjon om de totale miljøpåvirkningene av et produkt eller en aktivitet. LCA-studiene brukes blant annet som grunnlag for ulike typer verktøy som gir råd til bedrifter, designere og forbrukere om hvordan de kan produsere og handle mer miljøriktig (for oversikt over slike verktøy, se f.eks. Klepp et al., 2015; Kviseth, 2011). Et viktig element i disse verktøyene er at de rangerer ulike fibre mot hverandre. Dette kan få store konsekvenser fordi det brukes som grunnlag for beslutninger om hva klær og andre tekstiler produseres av. Mange bedrifter, designere og forbrukere ønsker jo å ha «miljøriktige» klær, som lett forstås som klær i bestemte materialer. Den store vinneren har så langt vært resirkulert polyester. I dette kapitlet diskuterer vi hvorfor de LCA-studiene verktøyene bygger på er lite relevante, og hvorfor de dermed kan få store miljømessige konsekvenser.