Defibrering for fremtiden
Wasted Textiles prosjektet tok turen til Norsk Tekstilgjenvinning i Sandefjord, og fikk en utførlig innføring i et av de få resirkuleringsprosjektene som går fremover, muligens fordi gründer Pål Erik Haraldsen har skjønt begrensningene og at det kan være lurt å si ‘nei’.
Bildet viser, fra venstre bak: Anita Austigard, IVAR, Bjørn Erik Rui, Vesar, Kristiane Rabben, Mepex, Jens Måge SIRK Norge, Anne-Lene Lundsett, RIG, Ingun Grimstad Klepp, SIFO, Håkon Bratland, SIRKNorge, Alexandra Eng, Revise/NG, undertegnede, Sofie Nesse Horsberg, Revise/NG. Foran, fra venstre, Nazia Nourin Moury og Solveig Birgitte Jacobsen Aarak, begge NTNU.
Helt i begynnelsen av februar inviterte SIFO-prosjektet Wasted Textiles til studietur til oppstartsbedriften som har fått skryt blant annet av Miljø- og klimaministeren som representant for fremtidens løsninger: Norsk Tekstilgjenvinning. Tolv nysgjerrige fra SIFO, Sirk Norge, Mepex, NTNU, Vesar, IVAR, Revise/NG og RIG tok turen og fikk svar på det meste.
Før en omvisning i de åpne og rene fabrikklokalene (ingen selvfølge for de av oss som har besøkt resirkuleringsbedrifter lenger syd i Europa), fikk vi en oversiktlig innføring i bakgrunnen for NT og planene fremover. – Nå sorterer vi 1 til 5 tonn om dagen, forklarte Pål Erik, som startet opp i 2021 – etter mange år på leverandørsiden med Healthworkers sykehusklær. Dermed var det helse- og hotellsektoren han også begynte med, fordi disse har ensartede produkter som det er enklere å jobbe med enn tekstiler fra private husholdninger.
Men det som først og fremst skiller denne fabrikken fra andre vi har sett på, eller hørt om, er at fiber til fiber resirkuleringen verken er mekanisk eller kjemisk, i klassisk forstand; den er en ‘defibrering, en mer avansert form for mekanisk resirkulering’. – Jeg måtte komme opp med et helt nytt ord, forklarer Pål Erik. Maskinen, som ‘åpner opp’ materialene og fibrene, er det ikke mange av i verden, gründeren fant den i Italia og mener den er unik i verdens-sammenheng. For hvert materiale som går inn i prosessen, enten det er ull, bomull, polyester eller polycotton – krever fininnstilling for å fremskaffe lange nok fibre til at de kan kardes og spinnes til ny tråd og bare en liten andel ander opp nedsirkulert til ulike fyllmaterialer; som det heter på fagspråket. Gjennom vinduer på maskinen får vi se hele prosessen i praksis. Over oss pumper et sinnrikt fuktighetssystem ut vanndamp, samtidig som tekstilstøvet suges ut av luften. Skulle det oppstå brann, stopper alt opp automatisk og brannen isoleres.
Store ambisjoner
Det siste er utrolig viktig, for støvet er svært antennelig, og da noen av oss besøkte et resirkuleringsanlegg i Polen, lærte vi – i eimen av illeluktende mugghindrende kjemikalier – selvantenning av tekstilstøvet skjedde med ujevne mellomrom. Sånn var det bare.
I løpet av 2025 mener Pål Erik at anlegget vil ha en kapasitet på 5000 tonn, mens langsiktige planer ligger på 30 000. For å få til dette er automatisering, AI trening og roboter del av fremtiden. I mellomtiden brukes verdens mest avanserte kamerateknologi til å identifisere fiberinnholdet i referansetekstiler i alle blandingsforhold. For det er de ‘rene’ tekstilene som i dag enklest kan gjenvinnes og defibreres til ny tråd, selv om de også har eksperimentert med skikkelig ‘verstingblandinger’. – Ull er nok det vi først kommer til å få lønnsomhet i, sier han og viser frem råmaterialet som Gudbrandsdalens Uldvarefabrik skal spinne opp av fabrikkens eget avkutt som før gikk til forbrenning. – Vi er også i gang med et prosjekt med Aclima, med merinoull.
Økonomisk bærekraft og sosialt ansvar er de to viktigste bærebjelkene for NT, bærekraft i mer konvensjonell forstand vil han helst ikke bruke om prosessen, selv om den bruker både minimalt med strøm og vann – og siden de sorterer på farge – ingen farlige kjemikalier. – Vi har også valgt å si ‘nei’ til produkter fra Shein og Temu i produksjonslinjen vår, fordi vi ikke vet nok om kjemikaliene de bruker. Så disse produktene tar vi ut.
De samarbeider med mange, blant annet Kirkens Bymisjon og Fretex, som sender dem det som er for ødelagt for gjenbruk. Finner de likevel ting som burde gjenbrukes fremfor å defibreres, er Tise og Finn mottakere. Mens vi står der, dukker en hjemmestrikket isbjørnsgenser fra 1980-tallet opp. – Den er nok antagelig akryl, siden den ikke er blitt tatt ut, spekulerer Pål Erik. Da står vi ved maskinen som tar bilde av alle plaggene med hyperspekralt kamera, og ut i fra hva den registrerer og er stilt inn på, blåser ut plaggene til videre behandling – dagens dont var å sortere på bomull, viskose og polyester med minimum 95% av dette fiberinnholdet.
– De må være så rene som mulig, i form av fiberinnhold og selvsagt vasket. Vi kan ikke bruke våte eller skitne tekstiler, og dessverre blir det fuktighet i innsamlingstårnene når de er utendørs. Der må det komme bedre løsninger. For eksempel innsamling inne på kjøpesentre. 50-50 bomull og polyester har vi funnet en løsning på.
Fordi han har fått ansatt en ukrainsk tekstilingeniør, får han god oppbakking på nettopp å finne løsninger på fiberkvalitetene; og når råvarene, tråder eller stoffer skal testes i bedriftens lab, får de et karakterkort mange andre kan bli grønne av misunnelse over. – Kanskje bygger vi opp et spinneri her også, det er ikke nødvendigvis så arbeidskrevende.
Ikke det, mange ønsker seg jobb her forstår vi. Og utsiktene for bedriften – som har mottatt mye økonomisk støtte fra Innovasjon Norge, Handelens Miljøfond og Forskningsrådet, til sammen 50 millioner kroner – er at de kan bli lønnsomme i 2026. Til tross for at de har gått fra 50 til 5000 kvadratmeter. Men så tar de betalt i ‘begge ender’, både fra de som vil kvitte seg med tekstilene og de som kjøper resirkulert fiber: Bomullen selges til Spania, ullen til norske kunder og polycotton har også avsetning. Han viste også frem sykehusuniformer med 52% resirkulert fiber, som har tålt både vask og bruk, og som fremstår både mykere og mer behagelig enn vanlige uniformer.
Ikke alt skal inneholde resirkulert materiale
Stadig prøver de ut nye løsninger, men tar ett skritt av gangen. Han har lyst til og tro på å prøve ut hamp som en erstatning for polyester i en bomullsblanding. Og sier ellers ‘nei’, ikke bare til Shein og Temu, men er også klare på at EUs ide om at alle tekstiler skal ha resirkulert innhold er tøv. – Gardiner er helt fint med resirkulerte fibre, men veldig tynn ull og fine bunadstoffer, det er virkelig bare tull, understreker Pål Erik, selv om han muligens undergraver sin egen forretningsmodell med et slikt utsagn.
Han håper også at det er produkter som kunne forsvinne ut av bruk eller i det minste ikke ende opp som gisler i den sirkulære økonomien, da de skaper store problemer. Når vi ber om en ønskeliste på disse, som Økodesigndirektivet kunne bruke blekk på å kvitte seg med fremfor dagens fokus på fysisk styrke, reparerbarhet og resirkulert innhold, lister Pål Erik opp: – Klær med påtrykte logoer, med elektronikk og paljetter, og sportstøy med masse Spandex. Han er heller ikke særlig begeistret for tynne nylonstrømper, stringtruser og bh’er med spiler – og mener de hører hjemme i restavfallet og bør sendes til forbrenning; at klima- og miljøvernministeren tar feil om at disse skal inni hans system for defibrering. Allværsjakkene, derimot, mener han først og fremst må brukes ‘opp’, og så må behandles som spesialavfall og brennes for seg.
Dagens forbrenning av disse tar ikke høyde for PFAS, mener Pål Erik. Mulig dette må samles opp og lagres inntil en bedre løsning er på plass.