I alt 22 forskere ved OsloMet er på Stanford universitetets prestisjetunge liste over de to prosent mest siterte i verden, og blant dem finner vi Klesforsknings Kirsi Laitala.
Prorektor Tanja Storsul var raskt ute med å gratulere samtlige 22, og SIFO sørget for å spre det glade budskap om Kirsi blant annet på LinkedIn hvor gratulasjonene strømmet inn.
– Å være blant de to prosent mest siterte i global sammenheng vitner om at de driver svært relevant forskning, og at de har stor innflytelse i det internasjonale fagmiljøet på sine felt, sa Tanja Storsul, og vi må si oss enige.
Kirsi Laitala er forsker II hos SIFO og har jobbet med tekstilforskning siden 2001. Hun har sivilingeniørutdanning fra Tammerfors Tekniske Universitet i Finland innen tekstil, fiber og konfeksjonsteknikk og PhD fra institutt for produktdesign ved NTNU fra 2014. Hun har forsket og publisert på områder knyttet til kleskvalitet, vedlikehold, sikkerhet, miljø, design, samt passform og størrelsesspørsmål. Vi finner hennes navn i flere av de dokumentene og studiene som EU har lagt til grunn for i Tekstilstrategien, og vi finner illustrasjonen fra Review of clothing disposal reasons med tredeling av avhendingsgrunner igjen i en Joint Research Center underlagsrapport for EUs politikk uten at den er kreditert!
Flittig brukt illustrasjon fra Kirsi Laitalas forskning, også av EU.
Rangeringen er et samarbeid mellom Stanford University og analyseselskapet Elsevier, og er basert på data hentet fra den globale databasen Scopus, hvor de har plukket ut de to prosentene av forskere i verden som har publisert mest og blitt sitert flest ganger.
– Det er jo en god følelse å vite at forskningen vi har publisert blir lest og brukt av andre forskere videre. Det er en bekreftelse at det vi holder på er relevant også for andre, og det er motiverende, sier Kirsi. – Klassifiseringssystemet gjør at det er ikke så lett å finne andre på sitt eget felt, så det er vanskelig å vite hvor mange andre klesforskere er på listen. Jeg var kategorisert innen tre kategorier: Energi, Markedsføring og «Enabling & Strategic Technologies», som jo ikke treffer så godt. Det finnes ingen egen kategori for klesforskning, men jeg spottet noen kjente navn, for eksempel Kirsi Niinimäki, og innen produktlevetid så fantes Tim Cooper. I tillegg er det en del samarbeidspartnere fra NTNU der.
Det er syvende gang listen er publisert. Den kan sees ved å følge denne lenken.
Framtiden i Våre Hender, Forbrukerrådet og SIFO stilte spørsmålet på hybrid-seminar og temaet ble videre utdypet under den påfølgende diskusjonen etterpå. Det ble ikke et entydig ‘nei’, til tross for skremmende forskningsindikasjoner på at vi er del av det som kan kalles et gigantisk eksperiment med vår helse.
Det er Wasted Textiles prosjektet som sto bak arrangementet, med midler både fra Norges Forskningsråd og Handelens Miljøfond. Opptak av arrangementet kan sees her.
Kanskje det mest betimelige spørsmålet som sto igjen ubesvart er om det er innafor å eksportere klær i plast for gjenbruk til land som ikke har avfallshåndtering som kan behandle de volumene vi kvitter oss med – og som på sikt dermed representerer en mikroplastbombe. Les kronikken som ble publisert i forkant av arrangementet her.
Materiale-quiz
Det ble et fullpakket program på Klimahuset i Botanisk hage, hvor et engasjert publikum også fikk brynet seg på en liten materiale-quiz. Denne gangen skulle de ikke gjette hvilket materiale de holdt i hånden, men i stedet andelen plast i materiale-prøvene. Her var det alt fra ren polyester (som mange gjettet) til ull og silkeblandinger (som nærmest ingen klarte). Vanskeligst var kanskje en blanding av 43 prosent ull, med resten plast, men flere tok også den. Ren silke, det tok de fleste. Men nesten alle vare enige om at «dette var ikke lett!». – Poenget med plastmaterialene er jo at de skal etterlikne naturmaterialene mest mulig, forklarte professor Ingun Grimstad Klepp, som loset oss gjennom ettermiddagen.
Deltagerne fikk bryne seg på en materiale-quiz.
Et viktig utgangspunkt for seminaret, var Framtiden i Våre Henders kartlegging av kleskjedenes bruk av og vilje til å skale ned bruken av syntetiske fibre, forfattet av Charlotte Ruud Granum og Mia Bjerkestrand, som sistnevnte presenterte. Denne rapporten kan lastes ned her.
Det ble et møte med mye plast og kun en norsk aktør, VOICE, som ville redusere aktivt bruken av plast i klær. «Men det var hele tiden fokus på å erstatte med naturmaterialer, ikke å produsere mindre,» understrekte Mia Bjerkestrand. Det er også et tankekors hvor mye av de syntetiske materialene som kleskjedene oppgir er laget av rPET, nemlig resirkulerte plastflasker, og dermed ikke kan resirkuleres videre til nye tekstiler. Dette er noe EU allerede har påpekt ikke er en løsning som inngår i det grønne skiftet.
Mia Bjerkestrand fra FIVH presenterte rapporten om merkevarenes vilje til å redusere plastbruken.
Da Bjerkestrand presenterte konkrete råd fra FIVH, for å få ned plastbruken, pekte hun først og fremst på å styre unna et økodesigndirektiv som favoriserer plast, noe som er en reell fare i dag.
Neste ut var Elisabeth Rødland i Norsk institutt for vannforskning (NIVA) som forsker på mikroplast særlig i vann, noe vi hadde hørt i innledningen ikke nødvendigvis er det presserende problemet om det kun fokuseres på utslipp fra vask av klær. Her ble det en grundig gjennomgang av de mange strømmene (luft og jord i tillegg til utløpsvann), i tillegg til fragmenteringen av materialene – som var Klepps poeng i innledningen: Syntetiske materialer fragmenterer og blir til slutt – hundrevis av år fra nå – mikroplast. Sånn sett er grunnlaget for en «plastskam» med tanke på fremtidens konsekvenser, et betimelig spørsmål som forskning og myndigheter foreløpig ikke tar på alvor. MEN som kunne tas inn f. eks. gjennom noe som likner på den franske løsningen hvor prosentandel av plast skal merkes på tekstiler om de inneholder mer enn 50%.
Elisabeth Rødland fra NIVA.
Det som forskes mest på, og som inntil nå har hindret at mikroplast er en del av miljøvurderingene og verktøyene knyttet til fibre, er i hvilken grad de «slipper» mikrofibre under vask og eventuelt også bruk. Poenget om at dette kun er en liten del av det totale bildet og problemstillingen, har en tendens til å drukne.
Skremmende helsekonsekvenser
At de potensielle helsekonsekvensene er såpass alvorlige, slik Rødland beskrev rundt foreløpig forskning på reker og mus, hvor man ser at både utvikling i vekst og adferd påvirkes, sendte grøsninger nedover ryggen på de nærmere 40 fremmøtte og muligens også til de som deltok i cyberspace.
Rødland kom inn på en viktig ting som ofte blir oversett, nemlig alle kjemikaliene som brukes i etterbehandlingene av tekstiler, som er alt fra farging til vanntetting, osv., prosesser som også brukes på naturfibre og som er vel verdt å se nærmere på, og muligens unngå så mye som mulig, noe som ble et tema under diskusjonen etter pausen.
Sjur Kvifne Nesheim fra Handelens Miljøfond var nestemann ut, og fortalte om fondet som deler ut penger som stammer fra det vi betaler for plastposene, som også kommer prosjekter rundt det å få ned bruken av plast i tekstiler til gode. HM er smertelig klar over at de mengdene med plast i tekstiler som blir og vil bli avfall fremover ikke har i nærheten av det mottaksapparatet som er nødvendig for at vi skal møte kravene til en sirkulær økonomi.
Sjur Kvifne Nesheim fra Handelens Miljøfond
Siste foredragsholder var Audrun Utskarpen fra Svanemerket, som fortalte hvilken plass syntetiske materialer har i deres merkeordning. Blant annet at for å få svanemerket noe med syntetisk innhold, må det enten være biobasert (GMO er ikke tillat) eller fra resirkulert syntetiske materialer, dog er rPET fra flasker i Europa utelukket (i Østen hvor det ikke finnes resirkulering av flasker, er det unntak).
Det mest spennende var kanskje hvordan Svanen tenker om neste revisjon av merkeordningen, hvor det står en del åpne spørsmål, om hvordan man skal få oppmuntret til mer bruk av fornybare råvarer, eventuelt begrense plast til kun bestemte formål, ta inn årstallsmerking og begrense antallet fibre i materialene for å gjøre dem lettere å resirkulere.
Disse spørsmålene ble hengende til ettertanke inn i pausen, hvor de som ennå ikke hadde fått ta på stoffprøvene og gjette, gjorde det.
Tusenkroners-spørsmålet
Om det er innafor?
En person i salen sa at det definitivt ikke innafor. Bestemt. De andre stilte praktiske spørsmål, som jo er reelle: treningstøy, sytråden, ytterjakken… Vi er fanget i plastfellen, om man vil. Uten at noen egentlig er sinna nok for det til at vi eller de tar affære.
En av deltagerne hadde tatt med seg sin bomullsparaply som er vokset, mens undertegnede hadde sin ’allværsjakke’ i ren ull. Unntakene som muligens bekrefter regelen.
Ingun Grimstad Klepp lurte på hva publikum mente om det er innafor?
Hvordan all den skremmende forskningen rundt plast i hjernen, lungene, blodet, morkaken og alle de steder vi ikke vil ha fremmedlegemer, til syvende og sist vil påvirke politikk med forbud, ble ikke et tema. Føre var er muligens for sen snar allerede.
Når hverken industrien, som FIVH rapporten viser, eller politikken, som Plastelefanten viser, søker å få stoppet den økte plastbruken i klær er det kanskje på tide at andre tar ansvar – og andre er vel da miljøorganisasjoner og forbrukere.
Torsdag 15. august 2024 arrangerte Fibershed Norge møte under Arendalsuka med denne overskriften.
Tematikken for arrangementet var underutnyttede tekstile materialer innen norsk landbruk og hvordan vi kan begynne å verdsette mer og nyttiggjøre oss bedre av slike norske ressurser. Målet med arrangementet var gjennom innlegg og samtaler fra deltakerne å informere om behov og utfordringer fra forskjellige deler av verdikjeden, og se på muligheter for innovasjon og videre samarbeid. Deltakerne delte sine ulike tanker, erfaringer og kunnskap om både muligheter og utfordringer. Innleggene var ærlige og nedpå, noe som gjorde at det ble en god kommunikasjon også med fremmøtte publikum under samtaledelen av arrangementet.
Nina Alsborn, styreleder og en av grunnleggerne av Fibershed Norge, åpnet arrangementet med en presentasjon av organisasjonen. Hun delte innsikt om Fibershed, ikke bare i Norge, men også som en del av et globalt nettverk. Det ble lagt vekt på hvordan organisasjonen legger til rette for samarbeid mellom bønder, spinnerier, veverier, designere og norsk industri, med mål om å styrke verdikjeden og støtte lokalsamfunn.
Tre av styremedlemmene i Fibershed deltok på arrangementet under Arendalsuka, fra venstre Nina Alsborn, Carrie Pretorius og Karen Boye.
Ingvild Helliesen Steinsland, daglig leder av Kleiven Alpakka og medlem av Norsk Alpakkaforening, fortalte om alpakkaen i norsk landbruk, både som produksjonsdyr av kjøtt og tekstilfiber. Ingvild viste til allsidige bruksmuligheter av alpakkadyr, fortalte om hvordan det var å være bonde og drive en alpakkafarm, samt løftet frem betydningen av avl for å oppnå optimal kvalitet på fiberen
Karen Boye, nestleder i Fibershed Norge og daglig leder og gründer av SYD Interiør, fortalte om reisen som gründer fra idé til utvikling av et helnorsk tekstil laget av den mest nedklassifiserte ullen og farget med planter fra norsk flora. Karen hadde også stilt ut et mangfold av sine tekstiler i lokalet
Trude Ertresvåg, CSO i Devold, er svært engasjert i bruken av norsk ull i klesproduksjon og tar også en aktiv rolle i å belyse de politiske utfordringene vi står overfor. Hun mener det er essensielt at vi samarbeider for å finne løsninger og fortsette arbeidet med å fremme norsk ull. Trude delte sin innsikt om utviklingen innen norsk ullnæring og hvordan tekstilbransjen i dag i større grad verdsetter bruken av norsk ull. Samtidig har antallet sauer og bønder vist en nedadgående trend. Heldigvis tyder signaler på at denne utviklingen kan være i ferd med å snu.
Fremmøtte kunne ta med seg mer informasjon om Fibershed og Tekstilbonden
Marius Næss, direktør for innkjøp og forretningsutvikling i Norden fra Snøhetta, fortalte om et ønske om å bruke mer norske, naturlige og fornybare ressurser inn i bygg og interiør, og hva som hindrer dette. For Snøhetta innebærer bærekraft også å bruke lokale ressurser i det landet bygget oppføres, både med tanke på transport og for å styrke stedets identitet.
Lokalet hadde plass til 30 personer og alle plasser ble fylt, selv om vi konkurrerte med mange andre store arrangementer denne dagen. Fremmøtet var bredt representert fra hele den tekstile verdikjeden. Deltakerne kom fra ulike områder som tekstilindustrien, design, arkitektur, resirkulering, husflid, produksjonsbedrifter som jobber med norsk ull, politiske partier, landbruksavdelinger, samt interesserte i vev og plantefarging. I tillegg var det også studenter og flere andre aktører til stede, som NF&TA.
Carrie Pretorius, koordinator for Fibershed i Region-Sør, gjorde en fantastisk innsats ved å ordne med lokaler i Torvgaten 1, Det Rosa Hus, som Fibershed Norge fikk låne kostnadsfritt. Hun sørget også for at lokalet ble fylt med både mat og drikke. Arendal Husflidslag bidro generøst med utlån av stoler. Nina Alsborn og Karen Boye hadde ansvar for programmet, hvor de rekrutterte foredragsholdere, markedsførte arrangementet, inviterte gjester og håndterte tekstilutstillingen og oppsett i lokalene. Dette samarbeidet fungerte utmerket, og hele arrangementet forløp strålende. Vi har mottatt svært positive tilbakemeldinger fra deltakerne, og vi kan med stolthet si at det ble akkurat så vellykket som vi hadde håpet.
Vi sees neste år til et enda mer inspirerende arrangement hvor vi får synliggjort Tekstilbonden for et enda bredere publikum!
I sammenheng med gjennomgang av status for alle arbeidspakkene i Wasted Textiles prosjektet, ble det rom for å diskutere hvordan prosjektet best kan få en god avslutning om litt over et år.
Firerbanden undersøker om det er noe lokalt tekstilavfall.
Framdriften er bra i Anna Schytte Sigaards PhD, og her ligger det mye innsamlet data som kan brukes i andre sammenhenger; noe som kan være aktuelt både for deltagere i prosjektet og for andre med behov for mer kunnskap om hvorfor klær og tekstiler går ut av bruk, hvor lenge de har vært i bruk og i hvilken tilstand de er når de avhendiges.
Det viser seg også at flere nye søknader er under oppseiling som utspringer fra Wasted Textiles, og det vil bli viktig å få en oversikt over dette for å vise hvordan prosjektet har hatt en påvirkning på hva som faktisk skal forskes på fremover. I denne sammenhengen ble det også diskutert i hvilken grad «hvor enkelt det er å levere tekstilavfall» kan påvirke mengdene som avhendiges og i tillegg hvor mye mer plass folk da får til å kjøpe nytt. Her er absolutt et tema som bør forskes mer på!
I andre enden har diskusjonene innad i den norske bransjen beveget seg dithen at det nå diskuteres (etter det siste Wasted Textiles seminaret arrangert av NF&TA) hvordan bransjen kan faktisk jobbe med å redusere volumene og bruken av plast. Dette blir spennende å følge med på, og første sjanse for mer rundt dette, blir NF&TA konferansen i november.
Arbeidspakken som ser på forskjellige mulige scenarioer, ærlig knyttet opp mot utvidet produsentansvarsordninger, vil bli særlig spennende å følge utover høsten, og Wasted Textiles vil ha et eget møte rundt dette for å bedre forstå premissene.
4. september planlegge Framtiden i Våre Hender og Wasted Textiles Er det innafor å gå i plast-seminar på Klimahuset ved Naturhistorisk museum. Mer informasjon følger over sommeren! Resten av møtet ble viet hvordan vi kan utnytte tiden best som gjenstår. Flere gode forslag ble fremmet, og det ble nedsatt en gruppe til å jobbe videre med dette.
En hyggelig avslutning på møtet.
Det pågående politiske arbeidet ble diskutert både før og etter møtet fordi «Firer-banden» var lenger på hytta. Vi forsøkte både å oppsummere hvor vi var og finne en god måte å fortsette på. Det var vanskelig å stake ut en helt klar strategi, både fordi budskapet blir stadig bredere og fordi vi også samarbeider med andre aktører om det politiske arbeidet, slik som nå sist med Tanja Gotthardsen og brevet til EU rådet. Det kan leses mer om her.
Foto øverst i saken: Wasted Textiles partnere samlet rundt arbeidsbordet på hytta til Jens Måge. Online var flere med.
Bilde: Ingrid Hodne Valaker. På bildet: Marianne Rudi (venstre), Sunniva Nyhamar (høyre)
Å ta vare på ressurser og finne god bruk for gode naturlige råvarer er et viktig perspektiv I Wasted Textiles. Derfor er det svært gledelig at studentene Marianne Rudi og Sunniva Nyhamar har tatt for seg hår. Vi mennesker er jo også fiberprodusenter og bruk av hår har en lang historie. Kjent for mange er Njåls saga der hans kone Hallgerd nektet å gi Gunnar litt hår til buestreng selv om det sto om livet. Selv om hår er lett tilgjengelig er det ikke nødvendigvis enkelt å ta i bruk som de to studentene skiver godt om:
Vi har opplevd at mange sliter med fordommer mot avklipt og løse hår. Mange var skeptiske og negative, men også interesserte i prosjektet som helhet.
Gjennom prosjektet har vi lært mye om både hår som materiale og produktutvikling. Vi har også lært om folk sine holdninger rundt å bruke avklipt hår. Prosjektet har bydd på mange utfordringer, det har vært vanskelig å se på en så vanlig ting som hår til nye formål.
Studenten ønsker at prosjektet vekker interesse og debatt, og vi stemmer i! Det er spennende å diskutere tekstile ressurser som både er oss så nær – og likevel for mange nettopp fjert å ta i bruk.
Arbeidet er gjort som en semesteroppgave i Design på NTNU og mottatt veiledning fra Ingun Grimstad Klepp som del av Wasted Textiles ønske om å bidra til nytenkning rundt bruk av naturlige fiberressurser.
Det er ikke måte på hvor frekk tittel dette er, og særlig i sammenheng med forskning, men fristelsen er for stor til et ordspill. Vi kommer tilbake til hvorfor.
I den senere tiden har det tettet seg til rundt med EUs tekstilstrategi og hva som skal med og ikke. Et av de elementene vi vokter på om PEFCR inkluderes i de forskjellige tiltakene. Det betyr at vi har argusørene på stilk hver gang noe nytt dukker opp i denne sammenhengen. Det gjorde det da vi fikk vite at EU-rådet skulle behandle Green Claims direktivet 17. juni og at PEF hadde sneket seg inn igjen i lovteksten, etter å ha vært utelatt.
Forslaget på tekst-endring går blant annet ut på at man innlemmer EUs «fotavtrykkmetoder, inkludert PEFCR’er» og at «bruken av dem skal antas å oppfylle kravene til bevisførsel (…), når metoden er egnet for det eksplisitte miljøkravet». Hvordan det siste skal tolkes er litt vanskelig å vite, for spørsmålet er jo om PEF er egnet for noe som helst, og iallfall for tekstiler.
Mer katolsk enn Paven
Men hvordan kan dette forhindres? Det kan hende det ligger en nøkkel i den videre teksten: «når det gjelder tekstiler, bør PEFCR for eksempel gjenspeile spredningen av mikroplast før bruk av PEFCR kan vurderes». Det er ikke med i PEFCR i dag, fordi parameterne og kategoriene er rigide, og selv om EU har pålagt den tekniske komiteen å ta dette inn, er det ikke gjort fordi livssyklusanalysene ikke åpner for det, hvis man tolker hvordan disse skal brukes, når man er mer katolsk enn Paven. Og det er her den franske åpningen kommer inn, fordi det katolske landet Frankrike har bestemt seg til å kaste deler av hva man måler på båten.
Ecobalyse, som er franskmennenes versjon av EUs PEF (Product Environmental Footprint), som i tillegg til å være et utregningsverktøy skal bli en merkeordning for klær og tekstiler innen kort tid, har hatt en åpen høring som Forbrukerforskningsinstituttet SIFO ved OsloMet har svart på. I den sammenheng var det at vi oppdaget noe ingen andre hadde skjønt: En reell fransk åpning for å velte PEF.
Dette var også et tema i paneldebatten på Klimahuset da Lasting prosjektet holdt seminaret Beyond Fast Fashion. Ingun Grimstad Klepp fortalte de fremmøtte og panelet (som også besto av Fretex, Framtiden i Våre Hender og Voice Norge) om hvordan Ecobalyse vil straffe «fast fashion» med en egen miljøavgift, basert blant annet på å definere «fast fashion» ut i fra kriterier som pris på nye produkter opp mot hva det koster å reparere en tilsvarende vare og hvor lenge produktet markedsføres. I tillegg skal det innføres et forbud mot å reklamere for «fast fashion» (derav behov for definisjon) og om det er mer enn 50 prosent plast (syntetisk) i tekstilene skal dette merkes med en advarsel om at de flasser mikroplast.
Holdbarhet ble bare borte vekk
Men det som det tar en smule detektivvirksomhet for å oppdage, er at i Ecobalyses verktøy som gir en score til produktene, er «durability» tatt ut, altså hvor «holdbart» et produkt er ut i fra fysiske krav som fargeekthet, hvor mye materialene nupper, hva fiberne tåler i strekk-tester osv., krav hvor polyester alltid vinner over naturfibre.
I EUs PEF forslag er det umulig å fjerne noen av parameterne. Og det er umulig å legge til parametere som ville gagne naturfibre, som om fiberen er biologisk nedbrytbar, fornybar, osv. Og som allerede forklart, heller ikke mikroplast. Det er akkurat her franskmennene har vært så frekke at det er en fryd. Og hvis EU godtar at den måten de måler på, så kan – rent teknisk – Norge velge bort andre parametere og innføre sin egen ordning. For eksempel «land use», som er en skikkelig nøtt for ull. Denne parameteren handler om hvor mange kilo fiber du får per kvadratmeter. Norske sauer som beiter over hele Norge vil jo ha et utrolig dårlig tall her. En fabrikk som produserer polyester tar, som dere allerede har gjettet, liten plass.
Når det er sagt, har franskmennene fått fransk ull til å score bedre enn merino-ull. Hvordan?
Enkelt, ved å igjen bruke pris.
Verdien av fransk ull er nærmest null, og hvis klimabelastningen for sauen skal fordeles på de produktene som sauen bidrar med – så får ullen nærmest ingen betydning – kjøtt og melk (som blir ost) må ta hele kaka. Dette er ikke noe den australske ullindustrien ser på med blide øyne, fordi deres sauer har et helt annet regnestykke: De produserer ull i opp mot 15 år, og så selges sauene som billig kjøtt til Midtøsten når de har gjort jobben. De har derfor presset på for et regnskap som gagner deres ull. Så der er europeisk og internasjonal ull på en kollisjonskurs. Norsk ull mottar subsidier, men kjøtt mottar enda mer subsidier, så vi vil tro at regnskapet (om det brukes økonomisk verdi) er lik det franske. Men sikre er vi ikke. Vi er ikke sikre på om den franske åpningen blir for sterk kost for Brussel, men glir forslaget igjennom, er det fritt fram for flere. Vi skal holde dere underrettet.
Det ble et smørblidt besøk fra Designskolen i Kolding (DK) på SIFO en forsommer ettermiddag med tid til litt sightseeing og sosialt samvær i Oslos forskjellige nabolag.
Besøket var lenge planlagt for å få rom til en ordentlig diskusjon omkring hvordan de to institusjoner kan samarbeide om felles søknader og prosjekter. Møtet handlet først og fremst om å få en god oversikt over de to institusjonenes pågående aktiviteter, særlig på prosjektsiden og også handlingsrommet for internasjonalt eller europeisk samarbeid.
Vi har overlappende interesser og kompetanse, selv om SIFO står støtt på forbruksforskning og DK på design, er vi begge opptatte av garderobestudier, klespraksiser og sammenhengen mellom det materielle og det sosiale. Vi har også overlapp i personale, med Kate Fletcher og Irene Maldini engasjert på begge institusjoner og PhD kandidaten Iryna Kuchers utvekslingsopphold på SIFO.
Diskusjonene handlet både om finansieringskilder, overlappende faglige interesser – og mulige konflikter. Diskusjonen rundt det som stadig gjentas av EUs byråkrater at 80 prosent av produkters miljøavtrykk avgjøres i designfasen, ble både interessant og oppklarende, da det er tydelig at DK ønsker å bevege seg bort fra ren produktdesign og mot mer systemendringer som fokuserer mye mer på å løse samfunnsoppgaver eller reelle behov, enn å ‘pushe produkter’.
Diskusjonen dreide derfor også mot EUs tekstilstrategi og handlingsrommet her.
DK var ellers opptatt av formidling, og ikke minst hvor vellykket SIFOs Klesforskning har vært på dette området – med å tilgjengeliggjøre og spre forskning, høringsuttalelser og andre innspill. De ønsket å vite mer om hvordan dette brukes i sosiale medier, fleksibiliteten nettsidene gir og ikke minst hvordan å faktisk få oppmerksomhet.
Det ble også snakket mye om optimisme eller håp for fremtiden, og hvordan det tenkes rundt dette, og ikke minst hva som motiverer for å fortsette arbeidet med tekstiler og bærekraft.
Vi gleder oss til videre samtaler!
På bildet øverst, fra venstre: Vibeke Riisberg, Kirsi Laitala, Ulla Ræbild, Lisbeth Løvbak Berg, Ingun Grimstad Klepp, Tone S. Tobiasson, Vilde Rydal Haugrønning, Ingrid Haugsrud, Anna Schytte Sigaard og Iryna Kucher.
Etter at flere av Woolume partnerne hadde vært i Dronning Mauds stall og tatt del i vev-symposiet Samlende tråder 17. april med kronprinsesse Mette-Marit og dronning Sonja som vertskap, bar det av sted til SIFOs lokaler for å oppsummere det aller siste arbeidet i Woolume prosjektet og utøve en siste innspurt med kunnskapsoverføring og en diskusjon om veien videre.
Møtet ble kombinert med at styret i Fibershed Nordenfjeldske ville høste erfaringer fra Woolume, samt at gründer Rosa Pomar var kommet fra Portugal for å få del i samme kunnskapsutveksling – særlig med tanke på fremtidig samarbeid. Under sluttkonferansen til Woolume i Istebna/Koniakow i Polen, hadde våre tidligere partnere i hiWool prosjektet kommet for å bidra med enda mer kunnskapsutveksling i aksen Polen-Portugal-Norge, så det falt derfor naturlig å følge dette opp med den mest kunnskapsrike personen på Portugal og ull: Rosa Pomar. At hun fikk skikkelig innblikk i forholdene for ull i Norge, var en viktig forutsetning for utvekslingen.
Fra møtet på SIFO, fra venstre Maja Espelien, Emilia Panish-Hoffmann, Karen Boye, Hanne Torjusen, Camilla Åmot Aarhaug, Carrie Pretorius, Rosa Pomar og Nina Alsborn. På bildet øverst, ser vi i tillegg Ingun Grimstad Klepp (under skjermen), Ingvild Svorkmo Espelien og Marte Espelien Blomli (begge til venstre for Ingun).
Portugal er nemlig et land med en stor og moderne tekstilindustri, men som i liten grad utnytter lokal ull. Derfor er læringspotensialet stort, for å forstå hva som her har hindret bruken av egen ull. I mellomtiden hadde et annet prosjekt avstedkommet resultat i rekordfart, Slovool, som også var et EEA Norway Grants prosjekt, men denne gangen med Slovakia. Og her var det faktisk sluttkonferansen til Woolume i Istebna/Koniakow som førte til at prosjektet ble søkt om i rekordfart og gjennomført allerede før påske 2024. Her var det også viktig læring, da Slovakia har mange likhetstrekk med Polen som post-Sovjet stat, og også her er den lokale ullen i liten grad utnyttet, tross mye bruk av ull for eksempel i folkedraktene.
Alt dette ble diskutert i løpet av det som ble en sen kveld, og ikke minst et av de store utfordringene som har kommet til overflaten under Woolume prosjektet, og som videreføres i Amazing Grazing, Wasted Textiles, Change, Fibershed Nordenfjeldskes arbeid med Tekstilbønder og muligens et fremtidig EU-prosjekt: Hvordan ull fremstår som miljøversting i måleverktøy for bærekraft og hvordan dette skader både småbedrifter og hele sauenæringen.
Her har SIFO skrevet mye, i kronikkform, i sammenheng med ullutstillingen Oltra Terra på Nasjonalmuseet, i boken Local, Slow and Sustainable Fashion: Wool as a Fabric for Change, slik at det er mye å hente for å jobbe videre med dette. I tillegg har SIFO nettopp levert til EU-høringer på EUs Product Environmental Footprint Category Rules for Apparel & Footwear, og jobber for øyeblikket med høringsuttalelse til den franske merkeordningen. I tillegg er SIFO i dialog med European Wool Association om en COST søknad, hvor WOOLUME teamet i Polen også er på banen. Dette er et stort nettverksprosjekt mellom akademiske institusjoner først og fremst, men det tangere også Fibersheds arbeid i Europa, så det blir spennende å se hvor veien går videre!
Vi har nettopp levert høringssvar for Product Environmental Footprint Category Rules. I alt er det blitt sendt inn 355 svar med i alt 5125 kommentarer. Du måtte fylle ut et Excel skjema som var en smule utfordrende å navigere i.
Vi har tatt ut svarene av Excel arket og laget et vanlig dokument som er enklere å lese, se her.
PEF er ment å brukes for alle produkter, men denne høringen gjelder klær og skotøy. Målet har vært at alt som settes på det europeiske markedet skal merkes med miljøinformasjon. Nå er planen ikke like ambisiøs, det skal ikke lenger være en egen merkeordning, men kun et verktøy som «bare» skal brukes for å dokumentere miljøpåstander. Selve utregningen derimot er den samme. Produktet skal sammenlignes med et «vanlig» produkt i samme kategori. Det er opprettet 13 kategorier som skal dekke alle typer klær og sko. Dette er: t-skjorter; skjorter og bluser; gensere og «midlayers»; jakker og kåper; bukser og shorts; kjoler, skjørt og «jumpsuits»; leggings, strømper, tights og sokker; undertøy; badetøy; klestilbehør (som da vil være alt fra luer til belter), skotøy med ‘åpne tær’, skotøy med ‘innestengte tær’ og støvler.
De eneste av disse kategoriene hvor fiber eller materiale nevnes, er under gensere, og der er ull nevnt, men ikke alpakka, og under jakker/kåper, hvor skinnjakker er nevnt. Og for hvert av disse «fantomplaggene» er det høyst forskjellig hva som er målt og som gjør dem noe du skal sammenlikne opp mot. For eksempel er «land use» (hvor mange kilo fiber du får per kvadratmeter) den viktigste faktoren for gensere og «midlayers», ikke for noen av de andre produktgruppene. Hva logikken er for dette, er det umulig å finne ut av i de mange og lange bakgrunnsdokumentene.
Mangelfull data lite egnet for sammenlikning
Selve systemet er én ting, enda verre blir det når mangelfulle data ikke egnet for å sammenlignes matas inn. Resultatet blir at klær som er laget av naturfibre vil komme dårlig ut. Høyst sannsynlig vil de bli «røde» og ikke «grønne», mens de som er laget av fossile råvarer (plast), nemlig syntetiske fibre som polyester og akryl, vil komme ut som et godt miljøvalg, stikk i strid med det norske forbruker ønsker og på tvers av alle andre strategier som prøver å få ned akkurat bruken av plast.
Det vil også potensielt føre til at fast fashion og ikke minst ultra fast fashion, kan fortsette å vokse, som er det omvendte av det EU har ønsket seg. Derfor har det vært viktig for SIFO å si ifra om at PEF ikke vil gi forbrukere bedre informasjon eller mer miljøvennlige klær. Vi har i mange år arbeidet med å forbedre PEFCR for klær og skotøy, nå tror vi det slaget er tapt og at det viktigste er å stoppe planene om å bruke dette som «dokumentasjon» av grønne påstander, så lenge det feilaktige datagrunnlaget ikke korrigeres.
Snubletråder på alle kanter
Selve høringsrunden har vært alt annet enn demokratisk, med snubletråder på alle plan. Bare det å komme seg inn i EUs base for å levere svar har vært vanskelig uten svart belte i passord og apper, og som sagt, måtte man lese hundrevis av sider med bakgrunnsmateriale og henvise til nøyaktig i hvilket dokument, hvilket kapittel og hvilken linje man hadde en høne å plukke med. Men kanskje det verste er at dokumentene egentlig ikke sier hva resultatet av alle de ulike detaljene faktisk vil bli. Allerede før vi sendte inn svaret, kunne alle delta på et webinarer hvor vi ble fortalt at det å for eksempel klage over at mikroplast ikke er tatt med, ville falle for døve ører fordi selve verktøyet i bunn (livssyklusanalyser) ikke tillater at det legges til nye parametere.
Så selv om EU kommisjonen hadde pålagt arbeidsgruppen som jobber med PEF for klær og sko at de skulle ta med problemene rundt mikroplast ble vi altså fortalt at det altså ikke var noe vits i å påpeke den åpenbare svakheten at dette likevel ikke er gjort. At man frivillig kan si noe i produktinformasjonen om mikrofibre, løser ikke dette store problemet.
Grønnmales av myndighetene?
Slik vi ser det, vil PEF være mer skadelig for miljøet, norske forbrukeres tilgang på gode klær vil forverres og norsk industri vil få det vanskeligere (fordi mange lager produkter i naturmaterialer). Vi har allerede ropt varsku om bunaden og selv om nasjonaldrakter og urfolksklær, og ikke minst egenproduserte klær er planlagt å holdes utenfor, er vi fremdeles bekymret. En ytterligere styrking av fast fashion og plast gjør konkurransesituasjonen for små og sårbare fiber, bedrifter og produkter enda verre. Det er ikke lett å vær David mot Goliat når Goliat attpåtil skal grønnmales av myndighetene.
PEFCR slik den ser ut nå har mange store feil og mangler. Viktig er at mikroplast ikke er tatt med, og heller ikke andre problemer som plast skaper. Dette skjer samtidig med at den ene rapporten mer alvorlig enn den andre kommer om konsekvensene av mikroplast.
Svak forståelse av funksjonalitet
Et annet stor problem er den svake forståelsen av funksjonalitet eller det som kalles funksjonell enhet. Dette er selve grunnpilaren i LCAer, for at de skal gi meningsfull informasjon. Det betyr at den tykke, varme Devold-genseren som du bruker hele vinteren i norsk ull vil være en skikkelig miljøversting (norske sauer tar utrolig mye plass når de beiter) sammenliknet med den tynne akrylgenseren som du kjøpte på salg og vurderer å kaste etter å ha oppdaget at du får elektrisk støt hver gang du trekker den over hodet. Hvor lenge og mye klær brukes er viktig for miljøbelastningene i et LCA system, men også her kommer PEF til kort. Det er særlig her vi på SIFO har bidratt for å få frem kunnskap og metoder som kan brukes for å rette på dette.
I mellomtiden venter norske myndigheter på EU, uten å vite særlig om de virkemidlene som utvikles og eller å undersøke hva konsekvensene av dem kan bli. Men la oss håpe norske politikere våkner før norsk ullindustri og landbruk raseres. Norsk strikkegarn er heldigvis ikke truet direkte (halvfabrikata er foreløpig skjermet, PEF gjelder ferdigvarer), men Dale of Norway, Tingvoll ull og Rauma Collection-genserne er i høyeste grad truet, selv de som er strikket på 3D-maskiner lokalt i Norge og av slitesterk og god norsk ull.
Andre ting som ikke teller
Lokalt og kortreist, nei, det er ikke lett å synliggjøre i disse regnestykkene. «If available, transport distances, modes, provenance (share of total transport), and utilisation rates for trucks» kan inkluderes, men snitt-tall er selvsagt det vanligste å bruke, fordi å regne ut alt dette vil ta masse tid og ressurser.
Biologisk mangfold teller heller ikke, noe sauene bidrar med i beitelandskapet. Heller ikke at de bidrar til karbonlagring i jorda. Alt som teller, er det negative. At de bruker mye plass og raper metan. I sammenheng med høringen, er det veldig mange småprodusenter av ull og andre naturfibre som har svart, fordi de er redde for at deres livsgrunnlag skal bli borte. De har våknet. Så vidt vi vet er de fleste svarene i høringen negative til PEF slik den fremstår i dag. Spørsmålet er da om EU vil høre etter, eller om de planlegger å overkjøre sunn fornuft og behovet for å redusere miljøbelastninger, og likevel innføre PEF for klær og skotøy for å vise handlekraft og rettferdiggjøre all den tid og ressurser som har blitt lagt ned for å utvikle systemet.
SIFO har gjort sitt for å si ifra at dette ikke bør skje. La oss håpe det nytter.
Kronprinsesse Mette-Marit vever, det har hun gjort siden korona-nedstengingen, og i veven har hun funnet både tålmodighet, samhold og fasinasjon for de tekstile teknikkene.
Hun har også funnet nok en varm tråd til sin svigermor; tekstilkunsten. Til sin 50-årsdag ønsket hun seg et vev-symposium, en dag med og for vev-miljøet i Norge, en dag som peker fremover og bakover, og samler de som fortsatt lar skyttelen gå. Fra OsloMet var SIFOs Ingun Grimstad Klepp invitert blant de ca. 260 gjestene fra det ganske land, men det var også mange andre der fra forskjellige prosjekter som KRUS, Woolume, Amazing Grazing og Change.
Fra venstre: Øyvind Myhr fra Hillesvåg, Ingun og Ingvild Espelien fra Selbu spinneri. De to som flankerer Ingun her er begge svært aktive i diverse prosjekter om ull som SIFO enten leder eller er delaktige i.
Kronprinsen kom sammen med Dronningen og Kronprinsessen fra starten, men det var de to damene som holdt i trådene frem til dagens slutt. De to var også svært aktive ikke bare som talere og utdelere av ros og blomster, men begge også gjennom intervjuer med utvalgte vevere. De imponerte begge. Intervjuene fikk frem viktige spørsmål, var nære, varme og engasjerte.
I Dronning Mauds gamle ridehus var vi samlet fra norsk industris veverier, spinnerier, håndvevere, spinnere og representanter fra husflidslag, bygdekvinnelag, utdanningsinstitusjoner og museer. Men på scenen var det håndveven, kunst og kunsthåndverk, samt opplæring i det samme, som dominerte. En fornyet interesse for tekstilkunst ble ønsket varmt velkommen, samtidig som de kongelige sammen med Norges husflidslag og mange andre bekymret seg for fremtiden for vevfaget og mangelen på utdanning av kompetente vevlærere.
Helt fra opprettelsen av Statens kvinnelige industriskole i Oslo i 1875, via Lærerhøgskolen i forming, var vev et helt sentralt fag og opplæring og videreføringen av Norges store vevtradisjoner noe av det som ble formidlet og utviklet. Men da denne skolen ble innlemmet i OsloMet gikk vevstolen en svært usikker skjebne i møte. De har blitt oversett, kastet ut og undervisningstilbudene forsvant. Fra scenen ble viktige institusjoner i dag og fra før, som Kunsthøgskolen i Bergen, Rauland akademiet, og flere svenske institusjoner forklart og berømmet, men OsloMet ble ikke nevnt. Det satte slett ikke noen demper på feststemningen, men er et tankekors for hvem er det egentlig som skal utdanne fremtidens vev-lærere?
To av de som deltok i samtalen om ‘Fra sau til skyttel’ om ull og garn, nemlig Jon Fredrik Skauge, Reinhekla (helt til venstre) og Ingvild Espelien, nummer fire fra høyre. Begge fikk snakket varmt om norsk ull, og Ingvild fikk nevnt ullprosjektene. I midten kronprinsesse Mette-Marit. (Foto: Astrid Waller)
Mange i sal og på scenen har vært og er samarbeidspartnere i SIFO prosjekter om ull og lokal produksjon. For en gang skyld ble altså perspektiver på tekstilt håndverk, arv og lokale tradisjoner på og utenfor Norges husflidslag viet oppmerksomhet. Og det ble løftet fram at vi ikke kun skal ta lokalmat og matsikkerhet på alvor, men også lokale tekstiler og selvforsyning på denne fronten ble applaudert frem på scenen.
