Mye å lære av Philippine Textile Research Institute

Tekst: Ingun Grimstad Klepp

En kald og snøtunge dag i januar mottok SIFO besøk av filippinske klesforskere. Og det var både hyggelig og overraskende. Instituttet var en del av statsapparatet og dekket en lang rekke ulike oppgaver, fra nærings- og bærekraftig utvikling inkludert beskyttelse av småprodusenters rettigheter, til kjønn og beredskap. På en knapp formiddag lærte jeg mye og oppdaget ikke én, men mange felles interesser og muligheter for samarbeid.

SIFOs direktør Eivind Jacobsen ønsket velkommen og fortalte litt om vårt institutts historie, som jo har fellestrekk med det gjestene kom fra, i hvert fall om vi går en del år tilbake i tid. Dagens skrikende mangel på en tilsvarende institusjon (og politikk) i Norge gjorde selvsagt at jeg lyttet med ekstra interesse.

Planer om mer tverrfaglighet

Instituttets ekspertise var naturvitenskaplig, men de så nå behov for å utvide med også noe mer samfunnsvitenskapelig ekspertise. Og allerede her var det åpenbare likhetstrekk med SIFO – som jo har en historie både som mer statlig enn i dag – og en endring fra natur til mer samfunnsfag. Nettopp forankringen og blikket for samspillet mellom det tekniske og det sosiale var et av flere åpenbare fellestrekk.

Besøk fra den filippinske delegasjonen på SIFO. Foto: Kjersti Lassen

Pandemien hadde på Filipinene, som andre steder, vist hvor sårbart samfunnet er når så mye produksjon og testing av medisinske tekstiler ikke finnes lokalt – men importeres fra en stor leverandør i Kina. For TRI hadde dette ført til mer ressurser og oppbygging av kompetanse på medisinske tekstiler, mens vi i Norge… Vel, «beredskap» er vel fortatt begrenset til en diskusjon om mat?

Bærekraft med rettferdighet

De ønsket seg å ta del i en bærekraftig utvikling og dette var en av de viktigste grunnene for at de hadde valgt å sette kursen til Norge. De oppfattet at dette var noe Norge og Skandinavia var gode på. Deres tanker om bærekraft var klare og brede. De ønsket at utviklingen skulle bygge på sosial rettferdighet, økologisk og økonomisk bærekraft. Det var viktig for dem at de kunne være en stemme i en utvikling som i større grad tok med mindre og mindre rike land i det globale sør – og ikke minst de mange småprodusenter som endringene vil få store konsekvenser for. De så Horizon som en mulig måte å jobbe med dette sammen med aktører i Europa.

Tradisjon i et hav av impulser

På det korte møtet var det selvsagt ikke tid til å gå i dybden på tekstilhistorien til dette øyriket med en broket befolkning og historie. I dagens tekstilproduksjon finnes viktige innslag importert dit gjennom århundrer, slik som ananas og silke – og også bruk av naturressurser med dype røtter, slik som bambus. I oppbyggingen av mer lokal tekstilproduksjon – ikke minst småskala – var dette samspillet av deres «eget» og det som hadde kommet over havet før og etter den lange kolonihistorien viktig. De var derfor nysgjerrige på hvordan disse spørsmålene ble håndtert i det norske arbeidet med bevaring og utvikling av bunader. Og jeg var glad jeg hadde lagt Norsk bunadsleksikon på bordet. Den viser jo med tydelighet en bredde i de norske tekstiltradisjonene slik at det var enkelt å forklare at dette hadde hatt betydning for bevaring av norsk tekstilindustri – og forståelse for tekstiler som noe (potensielt) verdifullt. 

Vi har både post industri og post konsumer tekstiler – i rikelig monn, forklarte de. Det siste kom hovedsakelig fra USA, mens det første fra motehistoriens etableringer i landet med lave arbeidskostnader. Det ble ikke tid til diskusjon om noen av delene og hva de tenkte å gjøre med dette. Men jeg rakk å tenke at deres stemme ville være svært interessant i diskusjonen av EPR og andre politiske systemer som nå bygges opp nettopp fordi de både er mottaker av avfall – og produsenter – og kjemper for bevaring og oppbygging av egne lokale verdikjeder og tradisjonsrike fiber, vevteknikker og klær! Men befolkning på over 100 millioner så er jo det lokale markedet også stort.

Å bygge lokale verdikjeder

Lokal fiberproduksjon på Filippinene er abacá, banan, ananas, bambus og silke! Eksotiske og eksklusive fiber som kan brukes fra alt til tekniske og medisinske applikasjoner til skog og klær. Som klær fremstår tekstilene krispi, halvt gjennomsiktige, glatte, blanke og med godt hold slik at de bygger volum og struktur. De tradisjonelle klærne og vevde mønstrene omfatter klær for både kvinner og menn. Arbeidet til instituttet var blant annet et program for å bygge opp lokale spinnerier slik at småprodusentene som vever kunne utnytte fibrene der de bor. Dette arbeidet var rettet mot et lokalt marked og bygget – som for veverier i Norge med spesialitet bunadsstoffer – på at verdien da var høyere. Håndvevetradisjonen var et kapitel for seg. For å sikre håndverkerne rettigheter til egne mønster bygde instituttet opp et digitalt mønsterarkiv med KI-system for gjenkjenning. De mente det var viktig å verne spesielt de små mot kopiering.

Mayeth Codoys design med lokale filippinske fibre Foto: Jan-Vidar Tandberg Bakke

Filippinene har egen naturlig lokal bambus – med krokete stammer. Den vokser overalt vilt, og plantasjer er derfor unødvendig – og ja, de har også kunnskap om å ekstrahere fibrene. Viskose spurte jeg – Å NEI! det er jo en altfor miljømessig krevende prosess! Her er det ikke snakk om å løse opp fibrene til veske for så å danne nye kunstige fiber, men tvert imot kan de faktisk produsere bambus! Men… sa jeg. Hvordan skal dere kunne markedsføre det når viskose selges som bambus? Ja, se det er et stort spørsmål, som vi nok må få svar på en annen dag

Naturlige fargestoffer

Fargepaletten på Filippinene er klar og sterk, med lysende klare pasteller som kler både folket og naturen og de skinnende lokale fibrene. Dette visste jeg. Det jeg ikke visste var at de naturlige fargestoffene fra planter og bark faktisk gav disse fargene! En av gjestene var spesialist på naturfarger og som for mange av de andre temaer var det ikke mulig å gå i dybden, men en ting fikk jeg med meg. Fargene var ikke bare klare, de var også lysekte – og noen av dem endret seg over tid, men ikke mot svakere og blekere – men mot mørkere og sterkere. Mirakel. I arbeidet mot bærekraft vil vi måtte jobbe mye mer med å få fossile kjemikaler ut av etterbehandlingene, sa jeg. Heldigvis hadde jeg i bunken med medbrakte bøker tatt med Rebecca Burgess’ bok Fibershed, som de straks skulle skaffe seg. Her legges det jo vekt på lokal produksjon både av fiber og farger til tekstilproduksjon.

Lenke til Mayeth Codoys design finner du her.

Nye rapporter om tekstilene vi kvitter oss med

To rapporter ble lansert med en dags mellomrom, og med fokus på tekstilene som blir samlet inn fra husholdningene. I den første rapporten, som er del av Wasted Textiles prosjektet, har Mepex beregnet at nordmenn kvitter seg med 79 000 tonn tekstiler i året, og av disse er målet at veldig mye mer skal gjenbrukes.

I rapporten Dypdykk i materialstrømmene for tekstiler fra husholdninger i Norge (rapporten kan lastes ned her) blir de enorme mengdene med tekstiler som nordmenn kvitter seg med hvert år presentert. I tillegg til at langt over halvparten av disse tekstilene ender i restavfallet og – som om ikke det skulle være nok – så er Mepex’ beregninger at 65% av dette igjen er fullt brukbare ting (altså 32 000 tonn).

Dette fikk stor fokus i NRKs reportasje om rapporten, som kan leses her.

Hvordan blir fremtidens tekstilinnsamling? Resultat fra nasjonalt prøveprosjekt 2023, ble lansert samme dag som NRK kom med sin reportasje og det er NF&TA som er prosjekteier, men også her sto Mepex bak rapporten. Den kan lastes ned her. Med i dette prosjektet, som i likhet med Wasted Textiles har fått finansiering fra Handelens Miljøfond, var Bergensområdet, Lørenskog, Trondheim, Drammensregionen, Fredrikstad og Stavanger; samt innsamlere. Innsamlerne kom for øvrig med en dissens til konklusjonene i denne rapporten.

EU pålegger landene å utsortere tekstiler fra restavfallet fra 1. januar 2025, og dette inkluderer selvsagt også Norge som EØS-medlem, og det haster å få på plass en plan om hva som skal skje med alle tekstilene. Eksport til det globale syd er en løsning som blir mindre realistisk i fremtiden, av flere grunner. Vil nordmenn gjenbruke mer i fremtiden? Flere av disse aspektene ble diskutert og i denne saken (lenke her) i Tekstilforum kan du lese mer om lanseringene og debatten i etterkant.

Av med silkehanskene: Historien i møte med klær og klima

«Hvordan gjorde de det?» var et av nøkkelspørsmålene da Norsk Folkemuseum åpnet sine dører og hemmelige bakrom, og ikke minst hentet frem klenodier fra magasinene, for at interesserte kunne fordype seg i hva som har gitt klær verdi i fortiden. Og hvordan vi kan lære av dette…

Hvor mye en ullstakk og en silkekjole veier, om du i blindtest klarer å skille ull, lin, viskose, bomull og polyester, var noe av det som engasjerte de rundt 100 påmeldte til Klær og klima kvelden på Norsk Folkemuseum, som ble arrangert som del av den historiske arbeidspakken i prosjektet CHANGE. Men så kunne de fremmøtte også vinne premier, om de gjettet riktig i «sanselabben» som Anna-Maria Østlund og Else Skjold presiderte over.  

Hvilket materiale kjenner jeg på nå, mon tro? Er det silke? Eller viskose?

Forskerne fikk dele av sin kunnskap: Marie Ulväng, Stockholm universitet, og Pernilla Rasmussen, Lund universitet, ble overfalt av nysgjerrige som ville vite mer om mannsgarderoben Bjørn Sverre Hol Haugen, kurator ved Folkemuseet, hadde hentet fra magasinene – basert på henholdsvis forskning om klær fra bønder i Herjedalen på 1800-tallet og embetsstanden og borgerskapets forhold til gjenbruk på 17- og 1800-tallet. Her lå også silkekjolen som skulle gjettes på hva den veide, men som hadde en utrolig historie tilbake til 1700-tallet, gjenbrukt på 1800-tallet som brudekjole og reinkarnert som brudekjole igjen i 1944.  

Åse Roes garderobe ble nøye studert, ikke minst ble ullstakkens vekt vurdert.

Likevel var det en helt unik garderobe som fikk mest oppmerksomhet. Den har tilhørt en kvinne som levde på slutten av 1800-tallet, fra Tinn i Telemark, Åse Roe, og ble donert til Folkemuseet. Den lå fremme i sin helhet, også denne hentet fra magasinet, og ullstakken som vekten skulle gjettes på er del av dette. Ingen klarte den nøyaktige vekten, men et sted mellom to og tre kilo viste seg å være fasit. Silkekjolen var betraktelig lettere.

Ironisk nok, vil jo EU måle bærekraft relatert til vekt. Silkekjolens letthet vil dermed spille på lag, den tunge ullstakken taper derimot.

Bjørn Sverre hadde stilt sine hullete ullsokker til disposisjon.

Hull i kunnskap, var derimot et stort tema tidligere på dagen, da museet og Forbrukerforskningsinstituttet SIFO inviterte til hybrid seminar under prosjektet CHANGEs paraply. For hvorfor er historie til de grader fraværende når vi diskuterer løsninger på floken om å få ned klima og miljøbelastningen? «Det er et stort mysterie,» mente Ingun Grimstad Klepp som leder prosjektet, finansiert av Forskningsrådets frie midler. Hele seansen kan sees og høres på YouTube, klikk her.

Ingrid Haugsrud foredrar om hva vi kan lære av forventninger i kvinneblader.

Ingrid Haugsruds foredrag som ga en analyse av Kvinner og klær, tilbake til Nordisk Mønstertidning, og hvordan anledning og diskurs rundt klær har satt premissene for hvordan vi tenker om hva vi må eller burde ha, var et høydepunkt. Vi gleder oss til paperet. Det samme gjelder det andre i arbeidspakken, som gir oss både nøkler og verktøy til en mer bærekraftig fremtid. I opptakten til hybrid-seminaret, publiserte forskerne en kronikk som pekte på politikk og lover. Ser vi på dette med etterpåklokskapens briller, så virket det den gang. Kan det virke igjen?

En liten debatt avsluttet seminaret, med de svenske, norske og danske forskerne.

Så var det den gang noe som gikk utover de lavere klasser, men det gikk neppe ut over de som var i verdikjeden på samme måte det gjør i dag, hvor alt skal være billigst mulig. «På 1800-tallet utgjorde klær og tekstiler en fjerdedel av hele husholdningens budsjett,» fortalte Maria Ulväng deltagerne. I dag utgjør det en brøkdel.

Dermed zoomer vi innpå hovedproblemet. Hva kan gi klærne våre fornyet verdi? Kan det være så enkelt at om vi har færre av dem, at vi vil ta bedre vare på dem og bruke dem «opp»? Er det dette historien forteller oss?

Retrolykkes Tonje Fagerheim svinset rundt i en Peter Pan kjole som fanget manges oppmerksomhet, og noen av de fremmøtte gikk selvsagt på en shoppingsmell i møte med Retrolykkes skatter. Men så handlet det om skatter og ikke «røverkjøp». Verdifulle skatter som søkte nye eiere som vil gi dem et langt liv.

Peter Pan kjole møter en silkekreasjon fra 1700-tallet på Norsk Folkemuseum.

En norsk plastelefant vekker oppsikt

Åpningsseansen på Natural Fiber Connect konferansen i Biella, Italia helt i slutten av september, satte den stadig oftere omtalte elefanten i rommet på programmet, nemlig overproduksjon og plastifiseringen som kjennetegner tekstilbransjen.

At den italienske miljøvernministeren åpnet konferansen med en videohilsen, vitner om hvor viktig tekstilbransjen er for italienerne, og ikke minst hvor alvorlig de tar miljøproblemene den samme bransjen står for. Men til motsetning til industrien som helhet, har de stor forståelse for at produksjonen, og da særlig av syntetiske materialer, må reduseres betraktelig – noe som betyr dyrere tekstiler og mer fokus på naturfibre. Dette er musikk i den italienske industriens ører, men også for naturfiber-representanter som hadde samlet seg i Biella: kasjmir-, alpakka-, ull-, bomull- og silke-produsenter fra gårdsnivå og opp til spinnerier, veverier og annen industri.

«Det var en gledens dag,” fortalte to damer som arbeider for italienske luksustekstilprodusenten Zegna i lunsjpausen om da det norske Forbrukertilsynet kom med sin avgjørelse om at Higg forbrukermerking er grønnvasking. «Det har vært utrolig vanskelig for bransjen å forstå hvorfor dette verktøyet favoriserer syntetiske materialer, og det at det nå ikke kan brukes for å grønnvaske plast er en stor lettelse for oss.»

Vekting av miljøavtrykk diskuteres

Vi lovet selvsagt å overbringe dette til norske forbrukermyndigheter. Også fra scenen fikk Tonje Drevland og Forbrukertilsynet oppmerksomhet, da den internasjonale Make The Label Count (MTLC) aksjonen viste hvor mye medieoppmerksomhet denne avgjørelsen har fått. MTLC jobber til daglig med nettopp vektingen i verktøy som Higg og PEF, og hvordan dette kan bli mer rettferdig for naturfibrene.

Key note talen ble holdt av Veronica Bates Kassatly (avbildet over), som var en viktig aktør i sammenheng med Forbrukertilsynets avgjørelse. Men til motsetning til MTLC, som for tiden iherdig argumenterer for at flere parametere må inn i f. eks. PEF, som biologisk nedbrytbarhet, mikroplast og fornybarhet av ressurser; hadde Kassatly tenkt helt motsatt. Hun mener at klimagassutslipp må vektes mye mer (dvs. CO2 utslipp i hennes argumentasjon), og at mange av de 16 parameterne som EUs Joint Research Center har bestemt skal med, bør kuttes ut eller vektes mye svakere: som vannbruk og landområdebruk, to ting som slår uheldig ut for naturfibre, men hvor forskjellene er store på global basis slik at snitt-tall gir veldig liten mening. En norsk sau på utmarksbeite vil for eksempel bruke enorme landområder for å produsere noen kilo ull, og det teller negativt.

Står i fare for å øke plastbruken

En fersk rapport fra SIFO, som vi for enkelthets skyld kan kalle Plastelefanten, fulgte Kassatlys key note og silkebransjens sterke kritikk av datagrunnlaget for Higg og PEF (silke kommer aller dårligst ut). Hovedbudskapet i SIFO-rapporten er at en gjennomgang av politikkinstrumenter, strategier fra industrien og organisasjoner viser at de i veldig liten grad tar for seg hva som kan gjøres for å få ned volumene og ikke minst få ned den store økningen de siste 40 årene i syntetiske materialer og fast fashion. Når EUs Tekstilstrategi går i bresjen for å få “fast fashion out of fashion» er ingen av verktøyene i verktøykassen gode nok og om noe, vil de øke plastifiseringen. Rapporten forklarer hvorfor, og publikum på konferansen nikket megetsigende da begrunnelsene ble presentert.

At de lo høyt og klappet da selve bakgrunnen for Plastelefanten ble presentert i starten, var selvsagt befriende. Det betød å ta publikum tilbake til Copenhagen Fashion Summit i 2017, hvor den ferske Pulse rapporten postulerte at forbruker må overtales til å foretrekke syntetisk fremfor bomull; og hvor EcoAges Livia Firth gikk i strupen på H&Ms Helena Helmersson med spørsmålet: Hvorfor må dere produsere så mye og pushe stadig nye kolleksjoner på forbrukere? Helmersson svarte at de bare gjør det forbrukerne ønsker, hvorpå Firth svarte: «Mine barn vil ha sukker hver eneste dag, men gir jeg dem det? Nei.» Da runget latteren og applausen fulgte.

Sukker ble en snakkis

Resten av konferansen snakket alle om «sukkeret», som noe som er usunt, underforstått de syntetiske materialene. At SIFO-forskning resonnerer på denne måten, er moro å oppleve.

Dag 2 var, for noen av oss, viet europeisk ull, da NFC konferansen hadde invitert flere aktører som ønsker seg bedre utnyttelse av europeisk ull. I EU har vi tidligere anslått at bruken er så lav som muligens 20%, og at 80% kastes eller brennes. Et fransk initiativ, under fanen Collectif Tricolor pour les Laines de France, fortalte at deres ambisjon er å gå fra 4% til 50% utnyttelse innen 2030. De hadde fått midler fra den franske stat, og hadde store aktører som LVMH på lag. Nina Alsborn fra Fibershed Nordfjeldske representerte Fibershed Europa, mens Rebecca Josefsson var tilstede som representant for det svenske store ullinitiativet som er finansiert av Ax Foundation i Sverige.

Hele seansen fra første morgenen, inkludert Kassatlys key note og Tobiassons foredrag om plastelefanten kan sees på LinkedIn (klikk her).

Plastelefanten i rommet: Hvem tør snakke om den?

I SIFO-rapporten Plastelefanten: Overproduksjon og syntetiske fibre i bærekraftige tekstilstrategierundersøker vi nasjonale, internasjonale og bedriftsstrategier for bærekraftige tekstiler for å forstå om, og i så fall hvordan de inkluderer problemet med økte produksjonsvolumer basert på syntetiske materialer som kan bli omtalt som ‘plastelefanten i rommet’.

«Det er på tide å snakke om elefanten i rommet.» Vi kan på en måte si at det begynte her, da Livia Firth sa nettopp dette under GFAs Fashion Summit i København i 2014. Livia Firth, for de som ikke kjenner henne, er grunnlegger av konsulentselskapet Eco-Age og Green Carpet Challenge, og satt i et panel med H&M. Hun utfordret vekstparadigmet der «fast fashion-merker rettferdiggjør vekst ved å si at det er forbrukerne som krever det brede utvalget og mangfoldet av stiler». Firth reagerte på denne påstanden fra H&Ms Helena Helmersson ved å si at barna hennes ønsker godteri hele tiden, hver dag, men det betyr ikke at de skal få det, og at hun som forelder har «et ansvar for å møte dette behovet», dvs. ikke la dem få viljen sin.

Livia Firth i diskusjon med Helena Helmersson på scenen under Copenhagen Fshion Summit i 2014.

For å finne ut om forskjellige strategier tar på alvor sammenhengen mellom overproduksjon og den enorme veksten i forbruk av klær og tekstiler, og økningen i bruk av syntetiske materialer, stilte vi fire spørsmål til strategiene. Først så vi etter om strategiene diskuterer vekst i produksjonsvolumer og mulige virkemidler for å stoppe denne veksten. Deretter undersøkte vi om plastifiseringen av tekstiler adresseres. Med plastifisering mener vi den økende andelen plastfibre som brukes i tekstilproduksjonen. For det tredje, så vi om de diskuterte råmaterialene for plast, og for det fjerde, plastavfall. Resultatet viser at ingen av disse spørsmålene relatert til å få ned miljøbelastningene fra produksjon av klær står sentralt i strategiene. Det var i alt tre typer strategier som ble undersøkt: offentlige, industrien og såkalt NGOer sine bærekraftstrategier.

Viktige funn

De mest interessante funnene er knyttet til reduksjonen av bruken av syntetiske fibre – plastifiseringen. Dette er spørsmålet som totalt sett får lavest score: ingen av strategiene presenterer klare, direkte tiltak for å stoppe plastifisering, selv om noen av de offentlige beslutningstakerne indirekte inkluderer et slikt mål, gjennom mål om å erstatte fossile råvarer i produksjonen med andre materialer, inkludert bioplast. Uten å oppgi hvordan tendensen med volumøkningen skal snus, uttrykker strategiene derimot bekymring for de økende volumene av fossile råvarer som brukes i tekstilproduksjon. Det antydes også at syntetiske fibre har viktige egenskaper som vi trenger, og strategien med å erstatte ny plast med resirkulert plast er spesielt til stede i strategiene til industrien.

Plastelefanten er en del av prosjektet Wasted Textiles, der målet nettopp er å redusere bruken av syntetiske tekstiler og mengden som blir til avfall. Rapporten reflekterer selve kjernen av prosjektets mål, og selvfølgelig er prosjektet også grunnen til at elefanten vår er syntetiske tekstiler (dvs. plast). Samtidig bygger vi videre på arbeid fra tre andre pågående prosjekter ved Forbruksforskningsinstituttet SIFO: CHANGE – om kvantitet, LASTING – om levetid og REDUCE – om plast i hverdagen; og vi takker våre gode kolleger fra alle de tre prosjektene for fruktbare samtaler samt heftige debatter. En spesiell takk til Kirsi Laitala, Marie Hebrok, Harald Throne-Holst, Irene Maldini, Kate Fletcher og Kerli Kant Hvass for deres grundige gjennomlesning av rapporten og konstruktive kommentarer. Lenke til rapporten her.

Artikkel i Nasjonalmuseets Oltre Terra katalog

I sammenheng med ullutstillingen Oltre Terra på Nasjonalmuseet, som vi har skrevet en kritisk kronikk om, ble det også utgitt en katalog på norsk og engelsk. Det tok litt tid før vi fikk den overrakt, men nå som den er lest den fra perm til perm, er vi mektig imponert over det som faktisk er en gjennomarbeidet bok om forskjellige aspekter om ull og sauer.

Boken, eller katalogen, er trykket på et påkostet papir, og inneholder mange fine bilder fra rundt om i verden – og tar for seg temaer på en dyp og forskningstung måte. Litt ullnerd bør du være for å grave deg inn i innholdet, men hvis dette er noe som engasjerer, er det verdt jobben. Ingun Grimstad Klepp og undertegnede har bidratt med et kapittel om ull i Norge og i miljødebatten, et kapittel som antagelig prøver å favne for vidt, og som stadig ble redigert ned i lengde, slik at vi ikke er helt fornøyd med resultatet språklig. Men redaktøren er fornøyd, så vi har slått oss til ro med det.  Dette er en leveranse i Amazing Grazing prosjektet, og det eneste kapittelet i boken hvor norske sauer og norsk ull får skinne, iallfall litt.

De andre kapitelene dekker temaer som avl: Kan man avle både på kjøtt og ull?  Svaret er ‘ja’. Kan man avle på ull og melk (i mange land holder man sauer for melken)? Svaret er ‘nei’. Styrer mennesker eller maskiner historien, eller veves eller spinnes den? Eier vi sauene, eller er det landskapet som eier dem? Her utforskes både språket, ordene «vev», «tekst» og «å ha», og sammenhengen mellom teknikker og industrialisering, og nomader, bønder og tekstilutøvere. Domestisering er også utforsket, som kan sies å være hovedtemaet til utstillingen Oltre Terra.

Mens det i utstillingen vektes mot at vi ‘utnytter’ dyrene med veganske briller på, er tekstene i boken mer nyanserte og gir flere og gode svar. For oss i Norge, er selve ideen om transhumans, som utforskes i sammenheng med sauegjeting i Alpene, en litt fjern form for sauedrift i norsk sammenheng. Vi slipper buskapen ut i naturen og lar dem klare seg selv. Det vil si: Sauebonden er pålagt å se til dem med jevne mellomrom, men muligens ikke ofte nok, siden undertegnede to ganger har måttet melde i fra om lam på fjellet som var skadet eller som hadde satt seg fast i en myr.

En av artiklene handler om sauenes inntog i Australia og hvordan de harde hovene ødela jordsmonnet og forandret landet og naturen totalt. Det er selvsagt en trist historie, men landskapet har tilpasset seg de massive hordene, og i dag er situasjonen en helt annen, sauene er en del av å gjenopprette balansen, gjennom regenerativ beiting. Artikkelen besøker den aller første merino-gården i Australia, hvor vi også har vært, hvor vi fikk se de opprinnelige merinosauene som kom til Australia, som er mye, mye mindre enn dagens merino-sau. Altså handler dette om hvordan avl og kolonialisme og ikke minst industrielt landbruk har skapt store problemer.

Det er også mange andre ting som kan fenge spesielt interesserte, så katalogen eller boken er rikholdig og rikt illustrert og levert. Noe er litt tungt å lese, litt vel akademisk; men skitt au. Det tåler vi.

Søpla snakker: Raskt utdatert, men vanskelige å datere

Skrevet av Tone Skårdal Tobiasson

Resultatene fra pilotstudien REdu Wasted Textiles, utført av de fire masterstudentene Camilla Sunde (UiO), Eva Hovda (NTNU), Siri Vestengen (NTNU) og Saeid Sheikhi (Høyskolen Kristiania) er nå publisert. Avfall Norge og sommerprogram deres REdu fikk piloten finansiert av Handelens miljøfond, og resultatene fra piloten der de fire stidenten testet ut et system for plukkanalyse som fanger opp viktig informasjon om tekstilene som hovedsakelig hadde status som søppel, presenteres i rapporten som kan leses her (avfallnorge.no).

Fagfeltene til de fire masterstudentene er variert og dekker materialteknologi, informasjons systemer, samfunnsøkonomi og digital økonomi/ledelse.

Analysen utført i Mepex’ Slemmestad-senter gir verdifull innsikt i dagens status for kasserte tekstiler i Norge. Plukkanalyseresultatene for «TPR» (oppkalt etter ideen om målrettet produsentansvar) gir oss informasjon om sammensetningen av fibre, produktenes alder, produksjonsland og merkedetaljer for de kasserte tekstilene. Disse dataene er hentet fra vaskelappen på produktene. Over en periode på 13 dager klarte teamet å analysere totalt 3024 gjenstander ved hjelp av TPR-plukkeanalysemetoden som de finjusterte basert på en kombinasjon av garderobestudier og klassiske avfallsplukk analyser.

Plukkanalyser brukes for andre produktgrupper for å si noe om bruk. I mat brukes denne analyseformen for å overvåke hvor mye spiselig mat som kastes fra private husholdninger (se f.eks. denne studien (miljoderektoratet.no)), og å overvåke og redusere matsvinn fra institusjoner. Tekstilene som ble analysert i rapporten stammer fra ulike avfallsstrømmer: Mepex sin «Klesbyttedag», TRV (Trondheim bys pilotprosjekt om separat innsamling av tekstiler) og restavfall. Restavfall er det vanskeligste å jobbe med på grunn av lukt og fuktighet som gjør det vanskelig å veie gjenstandene. I rapporten er TRV-avfallet det største og viktigste datagrunnlaget, og utgjør 91,4 % av materialet. Tekstiler fra TRV-piloten skal være ødelagte tekstiler. Husstandene for pilotområdet i Trondheim fikk instrukser og spesialposer for skadede tekstiler, klær og sko. Beboerne ble oppfordret til å levere brukbare tekstiler til innsamlingsbokser som allerede er utplassert i området, og sette posen med ødelagte tekstiler utendørs for henting på en fast dag, hver fjerde uke. Internene fotograferte alt fra avfallsstrømmene, ga hver tekstilvare et nummer, og registrerte informasjon om merkevaren/brandet kunne identifiseres, om vaskelappen var intakt, om det var et produksjonsår eller når produktet kom på markedet hvor som helst på tekstilen, opprinnelsesland, fibersammensetning, hvilken tilstand av «brukt opphet» varene var i, vekten, osv.

Funnene i REdu-prosjektet er basert på et lite utvalg, totalt 3024 tekstilprodukter. 2564 av 3024 varer (totalt registrerte) hadde merkevaren/brandet enten på etiketten eller i form av en logo synlig. 708 forskjellige merker ble identifisert, men noen få dominerte, H&M var i ledelsen, etterfulgt av Cubus, Lindex og KappAhl. Av de 3025 analyserte tekstilene hadde bare 95 produksjonsåret på vaskelappen, 2905 inkluderte ikke denne informasjonen. Av disse klesplaggene var 14 fra NameIt (et dansk barnemerke), 7 fra Vero Moda, 7 fra Selected, som alle tre er Bestseller-merker, og 6 av dem var fra Bik Bok. For de resterende enkeltmerkene var det 61 med produksjonsår. Noen merkevarer har etiketter med koder som kanskje inneholder denne informasjonen, som de må i tilfelle forklares. Noen merkevarer sa at de er villige til å hjelpe med denne informasjonen.

Fremgang i effektiviteten for TPR-plukkanalyse viser potensialet for å bruke plukkanalyse og tiden det krever å finne informasjonen. I TPR-tilnærmingen benyttet de flere inputparametere og klarte å analysere gjennomsnittlig 234 produkter per dag, tilsvarende rundt 79 kg. På den annen side brukte den «raske TPR-metoden» færre parametere, mens den likevel fanget opp detaljer for hvert tekstilprodukt. Med denne tilnærmingen er gjennomsnittlig antall gjenstander undersøkt i løpet av 30 minutter 29, tilsvarende 7,6 kg per person. Tiden brukt til å analysere ble påvirket av de forskjellige tekstilene som ble analysert, da flerlags og kompliserte multifiberartikler var mer tidkrevende.

Ved vurdering av potensialet for maskinlæring i tekstilavfallshåndtering er resultatene lovende, men ikke uten utfordringer. Den første modellen med fokus på tekstiltypeklassifisering oppnådde de betydelig nøyaktighet, med en nøyaktighet på 82,25 %, og understøttet det praktiske ved å bruke automatisering for sortering av tekstiler. Brukervennlighetsklassifiseringsmodellen fremhevet imidlertid behovet for omfattende og kvalitetsdata for å forutsi gjenbrukspotensialet til et produkt. Mens maskinlæring gir stort håp når det gjelder å forbedre sorteringseffektiviteten, bestemme gjenbrukbarhet og fremme fiber-til-fiber-resirkulering, avhenger suksessen av flere faktorer. Disse inkluderer utvidelse og kvalitetsforbedring av datasett, integrering av avanserte sensorteknologier og en bredere vurdering av miljømessige, økonomiske og sosiale konsekvenser. Etiske hensyn er avgjørende, spesielt for å sikre at maskinlæringsmodeller fungerer effektivt og etisk. Ved å samarbeide med EPR-ordninger (utvidet produsentansvar), kan tilbakemeldingssløyfer mellom produsenter og avfallshåndtering optimaliseres.

Dataene samlet inn fra de undersøkte tekstilproduktene fremhever muligheten for gjenbruk av materialer i tekstilsektoren, ting som forbrukerne selv anser som søppel. Det var relativt enkelt å vurdere slitasjenivået i klær, faktorer som nupping, flekker, misfarging, skadede glidelåser, manglende knapper, hull og generelle tegn på bruk er enkle å oppdage og registrere. Et flertall av varene var i en god brukbarhetstilstand, 42 % av tekstilene fikk en tilstandsvurdering på 4 (5 er den høyeste poengsummen som indikerer i perfekt stand, mens 1 er ikke gjenbrukbar i det hele tatt), noe som tyder på at de kasserte tekstilene ikke var «brukt opp». Det ble også funnet 21 tekstilprodukter med prislappene på. Mens noen produkter hadde mindre skader, kan mange av disse repareres uten problemer, noe som peker mot verdien av å formidle grunnleggende reparasjonsferdigheter til forbrukerne. Spesielt hadde 17,66% av produktene maksimal gjenbrukes-vennlighetspoeng på 5, noe som indikerer at et betydelig antall nesten nye varer ble forkastet. Vi vil minne leseren om at disse skulle være utslitte eller «ødelagte» produkter, da fullt brukbare tekstiler skulle doneres i donasjonsboksene.

Dataene innhentet i denne analysen har stor betydning for å forstå mulighetene for automatisert sortering, gjenbruk av tekstiler og resirkulering. Det gir et grunnlag for å introdusere strategiske verktøy som utvidet produsentansvar (EPR) og retningslinjer fokusert på avfallsforebygging. Forhåpentligvis kan TPR-plukkingsanalysen brukes til å vurdere økomodulerte miljøavgifter i en EPR-ordning, med sikte på å redusere overproduksjon av tekstiler i fast fashion-sektoren. I 2022 ble det sendt ut 105 913 tonn nye tekstiler, tilsvarende 19,3 kg per innbygger, på det norske markedet, så fremtidig datainnsamling står ikke i fare for å ikke ha tekstiler å studere, også når tekstilavfall skal bli samlet inn separat fra 2025.

Volum og levetid: Innledende workshop for tekstil-bransjen

EU ber tekstilbransjen øke levetiden på produkter, i et håp om at det skal redusere forbruket og avkle fast fashion. Men hva vet vi om dette forholdet mellom disse to tingene, og hvor lenge har produkter som ender opp i avfallsstrømmer faktisk vært brukt?
Tekst: Kristiane Rabben

Som en del av Wasted Textiles har Mepex Consult gjennomført bedriftsintervjuer og en fagdag for nøkkelpersoner innen innkjøp og design i norsk tekstilnæring. Deltakerne representerer ulike fag- og kompetansefelt, som innkjøp til hotell og sykehus og andre arbeidsklær, profilbekledning, hverdagsklær og interiørtekstiler. Innsikten fra intervjuene ble bl.a. brukt til å spesialsy programmet for fagdagen som fant sted i juni.

Fagdag med workshop

Samlingen ble holdt på Dypdykket analyseverksted i Slemmestad, og en motivert gjeng var klare for workshop med nettverksbygging og forhåpentligvis også ny innsikt. Ingun G. Klepp fra SIFO, Gisle Mardal fra NF&TA og Camilla Mjelde fra Trimco Group åpnet workshopen med hvert sitt foredrag, henholdsvis om levetid, økodesign og merkeordninger.

Deretter var det en praktisk økt med tekstilanalyse ledet av Mepex Consult. Materialet deltakerne sorterte var levert inn i Trondheim gjennom pilotprosjektet Separat innsamling av tekstiler. De skulle være ødelagte tekstiler, men innholdet lignet mye på det som leveres til gjenbruk.

Mange fine plagg

Deltakerne sorterte tekstilene ut i fra forskjellige kriterier, som til sammen ga et bilde av hvilke tekstiler som kan håndteres av prosessanlegg for automatisk sortering, og til slutt resirkuleres. Deltakerne vurderte også om tekstilene faktisk var ødelagte, eller ikke.

– Det var en tankevekkende workshop. Da vi stod der og gikk igjennom plagg og tekstiler som hadde blitt sortert som tekstilavfall, var det veldig tydelig at det var mange fine plagg, helt uten slitasje eller flekker, som ikke hadde noen verdi for brukeren. Det er rett og slett trist. Vi i bransjen har et stort ansvar med opplysning og holdningsendring. Klær har en stor verdi, men de blir til søppel når vi produserer alt for mange til en altfor lav pris sier Jorunn Heggdal, designsjef i Northern Playground.

Forslag til tiltak og rammer

Avslutningsvis utførte deltakeren gruppearbeid i to trinn. Først kom de opp med forslag til hvordan deres bedrift kan tilrettelegge for økt bruk av hvert solgte produkt, og hvordan redusere produksjonsmengden. I andre del, utvekslet bedriftene forslag for nye retninger og satte opp tiltak og rammer.

Her er noen av disse: «Intensiver fra myndigheter for reparasjoner, gjenbruk», «Rasjonering», «Redusere antall kampanjer», «Større konsekvenser for overproduksjon, for å få ned forbruket», «Brukerfokusert design» og «Pant, som ikke fremmer nye kjøp, men bidrar til gjensalg og tilby rabatt på reparasjon». Mye av dette har vi hørt før, og spørsmålet er stadig vekk hva som må komme først: Nedskaling eller «nye forretningsmodeller», for at målet om å spenne bein på fast fashion blir en realitet.

-Å ha forståelse for hvilke konsekvenser design og innkjøpsprosesser har for produktets levetid er avgjørende. Vi ser at det er en stor utfordring som bedriftene står overfor. De trenger innsikt og kompetanse til å gjøre nødvendige endringer i organisasjonene, for å imøtekomme krav til omstillingen de må igjennom, påpekte Gisle Mardal, NF&TA, etter workshopen.

Første steg mot målrettet produsent-ansvar

I sammenheng med forslaget for utvidet produsentansvar, foregår det i sommer et pilotprosjekt i regi av Avfall Norge og deres REdu sommerprogram for student-internship. Fire master-studenter skal gå igjennom tekstilavfall som er samlet inn på Slemmestad og lage et oppsett for hvordan man kan lage plukkanalyser for å beregne hvor mye forurenser skal betale.

De fire master-studentene er Camilla Sunde (UiO), Eva Hovda (NTNU), Siri Vestengen (NTNU) og Saeid Sheikhi (Høyskolen Kristiania). Fagfeltene deres er variert og dekker materialteknologi, informasjons systemer, samfunnsøkonomi og digital økonomi/ledelse. Deres arbeid blir et viktig bidrag for målrettet produsentansvar idéen som er fremmet som et alternativ til det som vanligvis omtales som utvidet produsentansvar.

REdu er gjenvinningsbransjens kompetanseløft, som jobber med å få flere unge til å velge denne karriereveien, og i sommer er det i alt 70 studenter, de fleste på master-nivå, som skal jobbe med forskjellige prosjekter i mellom fire til åtte uker. «Våre» fire studenter skal holde på i seks uker og bruke i mange av ukene på Slemmestad med å se nærmere på innsamlede tekstiler, foreløpig har prosjektansvarlig Kristiane Rabben, Mepex Consult, samlet inn ett tonn de skal gjennomgå, men hun håper at de vil få inn firedobbelt slik at de får et godt datagrunnlag.

To av intern-studentene studerer tekstiler som ligger på bordet.
Siri og Eva aller første dag på jobb, ser på noen av tekstilene som er blitt samlet inn av Kristiane for å bli vurdert i prosjektet.

De fire skal se etter datomerking i plaggene, hvor vanlig eller forståelig dette er, de skal registrere varemerker, fiberinnhold, og klærnes tilstand, det siste ut i fra kriterier utviklet av PhD kandidaten Anna Schytte Sigaard. Akkurat hvor mye som må registreres og hvordan, skal de selv være med å utvikle, og på slutten av sommer-internshipet skal de levere en rapport om dette. Det blir også viktig å måle hvor mye tid det tar å gjøre vurderingene, lese av merkelapper, ta bilder av plaggene, osv.

Studentene hadde gode spørsmål på oppstartmøtet, og vil ha en bratt læringskurve på tekstiler i ukene fremover. Etter å ha sett på tekstiler i to dager, levert inn som restavfall (senere skal de også se på andre avfallsstrømmer), har Camilla følgene kommentar:

«Vi har evaluert det første oppsettet som har vært brukt tidligere og har utbedret det gjennom pågående diskusjoner. Det er virkelig fascinerende å være vitne til hvordan vår mangfoldige gruppe på fire individer, hver med distinkt utdanningsbakgrunn, kan bidra med unik innsikt og effektivt samarbeide for å generere gode løsninger.»

Eva legger til: «Det er virkelig forbløffende å oppdage den store mengden klær i restavfallet som fortsatt er i god stand og fullt brukbart. Mange av gjenstandene vi har undersøkt i dag er på langt nær fullt utnyttet. Dette vil unektelig påvirke mine personlige handlevaner, og medføre til at jeg revurderer valgene mine når det gjelder materialer og prioriterer å utnytte mine nåværende klær bedre.»

I løpet av kort tid fant de omkring 50 forskjellige brands (etter å ha gått gjennom 100 plagg), hvor 80-90% hadde intakte merkelapper i tekstilene. Bare en av disse var det umulig å lese. Det har vært et argument fra mange at disse ofte klippes av klærne eller at informasjonen vaskes ut, men det viser seg altså at de fleste ikke klipper dem av og at de forblir leselige. I sammenheng med at dette kan bli noe kunstig intelligens kan brukes til senere (med automatisk scanning/bildegjenkjenning), skal studentene også se nærmere på disse mulighetene, selv om dette er noe som vil bli utviklet mer i neste fase av prosjektet, når pilotprosjektet utvides til de andre nordiske landene og Baltikum.

De fire intern-studentene har funnet et plagg i restavfallet med prislappen på, og viser den frem.
I full gang med å registrere tekstiler på Slemmestad, oppgavene fordeles og jommen har de ikke funnet et plagg med prislappen på, allerede! I restavfallet.

Siri har en interessant observasjon om at de finner flere herre- enn dameklær i tekstilene som er samlet inn i Trondheim i et pilotprosjekt Trondheim kommune har sammen med NF&TA, hvor innbyggerne hver fjerde uke kan sette ut en pose med «ødelagte» tekstiler, klær og sko: «Det synes å underbygge at menn har en tendens til å slite ut klærne sine fremfor å donere dem eller kaste dem i restavfallet. En utfordring er kodene vi finner som skal angi produksjons- eller kolleksjons-år, fordi kodene er så forskjellige og ikke standardiserte.»

Saeid er også opptatt av det siste: «Etter hvert som vi går videre inn i denne analysen, blir det stadig tydeligere at det er et presserende behov for en standardisert løsning innen merking og produksjon av tekstiler på global skala, spesielt for produksjonsår.»

«Vi fant vi fant!» Fra venstre Camilla Sunde, Saeid Sheikhi, Eva Hovda, Jens Måge fra Avfall Norge, Kristiane Rabben fra Mepex og Siri Vesteng.

De vil være aktive på Instagram mens prosjektet pågår, helt i starten på REdus Instagram, og også med egen Instagram konto.

Rest i test er fest

I sammenheng med Masterutstillingen for estetiske fag 2023 på OsloMet, anbefaler vi en kikke på Vilde Hjeltnes’ Restefest, en installasjon av tekstiler, skisser og dokumentasjon, som blir stående i P52 frem til 2. juni.

Masterprosjektet Restefest utforsker muligheter til å bruke restmaterialer fra industriell tekstilproduksjon i en kreativ praksis. Restmaterialene er restgarn fra produksjon og ikke minst jarekanter, som antagelig er et av de største restproblemene i dagens industriproduksjon. – Det er utrolig mye av det, og vanskelig å finne en anvendelse, sier Hjeltnes, som fort fant at jarekanter kan bli tunge som del av vesker og klær; men kan fungere fint som pynte-elementer.

Professor i klær og bærekraft, Ingun Grimstad Klepp, har vært veileder, og har latt seg begeistre: – Hun har en klar egen stil, og jeg er imponert over måten hun har klart å kombinere det praktisk arbeidet med det teoretiske. Restene, de er jo av mange slag, er problematisk – og det er interessant at det kreves mye for å finne en god anvendelse av dem.

Vilde Hjeltnes tok kontakt med mange av de norske bedriftene i tekstilkjeden og fikk ‘ja’ stort sett fra alle: Hillesvåg ullvarefabrikk, Selbu spinneri, Telespinn, Rauma Garn, Krivi vev, Gudbrandsdalen Uldvarefabrik og Norlender. – Jeg fikk ikke besøkt alle, dessverre, men har veldig lyst til å gjøre det, sier masterstudenten med de fargeglade plaggene og tilbehøret, som både er strikket og heklet med festlig og sprudlende resultat.