tobiasson, Author at Klesforskning

Ulldager i alle himmelretninger

tobiasson on 28. oktober 2024

Fra grasrotengasjement til beinhard business, fra kunst og materialitet til håndverk og politikk; i løpet av tettvevde ulldager i vest, i Midt-Norge og i hovedstaden ble det meste diskutert.

Til glede for Klesforskning, ble KRUS fremsnakket flere ganger, og anerkjennelsen av at det som foregår i dag med de mange ulldagene ikke ville vært mulig ute å stå på skuldrene til KRUS prosjektet, varmer like mye som en god raggsokk.

Gledelig er det også at hver av ullarrangementene har funnet sin stil og sin stemme. Først ute var 10-års jubilanten Ullveka i Nordhordland og Bergen, en ulluke som har funnet form med folkelig forankring: Natt på fabrikken, kurs for alle nivåer og fullt program fra 26. september til 6. oktober i år. Imponerende, rett og slett. Se hele programmet her.

Marta Kløve Juuhl mottok ærespris for sitt mangeårige arbeid.

Høydepunkter var utstilling av Marta Kløve Juuhls vakre arbeider, og en utdeling av en ærespris til denne tusenkunstneren som har hatt sitt virke ved Osterøy museum, Museumssenteret i Hordaland. Velfortjent, og prismottakeren ble kledelig beskjemmet da applausen runget løs.

Bredden er stor, det er flere museers involvert, også Salhus med Bergen strikkefestival, og Lyngheisenteret, med blant annet Ullvekakonferansen; men også gårder, husfliden og fabrikker i området. Dermed blir noe for hele familien, nybegynnere og viderekommende. Her fikk verdikjeden fra sau til ferdige produkter virkelig skinne. Temaet var Hvordan kan kortreist og lokalt bidra med utviklingen fremover, og Klesforsknings Ingun Grimstad Klepp bidro med Kva gjer lokal produksjon så utenkelig, men samtidig så viktig?

Tema ble også belyst fra lokale aktører og næringsliv i flere foredrag, fra Industriutvikling Vest, forretningsutvikling for ull i Nordhordland, og et foredrag om et nytt spinneri under utvikling for spælsauull, Kraftull i Gausdal.

Utstilling av noen av Marta Kløve Juuhls vakre arbeider.

Fra Sverige kom en stor delegasjon fra Fårfestivalen i Kil, som bidro både med foredrag (muligens fåredrag) og viktige spørsmål. Ellers kunne salen vært fullere, og vi savnet en presentasjon fra Biosfære prosjektet i Nordhordland og i det hele tatt mer om samarbeid og utveksling mellom biosfæreområdet og engasjementet rundt ull.

Ullen fikk en svært sentral plass i Trondheim

I Trondheim varte ullprogrammet fra 5. til 20. oktober, med ullsortering og kurs både i brikke- og billedvev. Klesforsknings Ingun Klepp og undertegnede deltok på det to-dager lange Ullseminaret på Trøndelag senter for samtidskunst, hvor det både var pop-up butikk og utstilling med en stor ullball i sentrum, og verker fra Inger Johanne Rasmussen, Lilian Saksi, Franz Petter Schmidt, Damian Ajavon, Britt Dyrnes, Randi Heitmann Hjort, Astrid Ljungberg, samt Inga Skålnes og Eva Ballo. Det var også her kursene foregikk. Og flere av utstillerne holdt foredrag under Ullseminaret, som ble gjennomført samme sted.

I tillegg ble det diskutert de tomme lokalene til Nordenfjeldske kunstindustrimuseum, mulighetene for at Trøndelag kan bli et tekstilt sentrum basert på fornyet utdannelsesløp ved NTNU og Selbu Husflidscentrals gjenopptagelse, med stor entusiasme. I sentrum for foredrag og diskusjon sto det kunstfaglige, tekstilfaglige og ikke minst politikken rundt kunnskap i håndverk og produksjon.

Å se Selbuvotten, slik den opprinnelig var ment å være strikket, opp mot det Husfliden har solgt i kladdete garn fra en annen norsk garnleverandør enn Selbu spinneri, er en øyenåpner. Når pris trumfer produkter basert på den opprinnelige tradisjonen, ja, da blir det gæli.

To tettpakkede dager fikk en brennbar start med vårt innlegg om Ullen EU politikk, som tydelig engasjerte de fremmøtte. Det ble også politikk i Solveig Lønmos foredrag Hannah Ryggen og den tekstile politikken, med en helt annen innfallsvinkel. Her handlet det mer om kunstnerens valg av tekstiler og råvarer som et politisk statement, men også farger som sier noe om hva hun ville oppnå å videreformidle. «Hun halshugget tyranner med tråden og opphøyet den ugifte kvinnen,» sa Lønmo.

Deilig fårikål middag var også del av arrangementet, så her tenker de helhetlig. Til motsetning til noen andre, vi snart skal høre om.

Ikke kun dyrehår på utstilling, også et strikkeplagg av menneskehår….

Og vi alle gledet oss over et viktig bidrag for kunsthistorie og gleder oss til denne PhDen blir ferdig. Det kan ikke sies for ofte, eller med ulike stemmer, Norges billedvevtradisjon og foregangskvinner innen dette feltet fortjener langt mer oppmerksomhet. Dermed var det en klar rød tråd fra Vestlandet, der også veven ble hedret. Les mer om programmet her.

Og så var det Oslo, da. Ulldagen. En arena undertegnede var med og etablerte i sin tid. Tanken var opprinnelig at vi skulle bli del av Campaign for Wool og deres Wool Week, men Curtis Wool Direct stakk kjepper i hjulene. Tolv år etter at vi hadde saueklipping utenfor Stortinget, har Ulldagen i Oslo, i regi av Norsk Industri og Norilia, rukket å bli voksen.

Lise Grøva fra Amazing Grazing prosjektet var første som fikk forklare om LCA.

Her fikk bedriftene skinne: Rauma, Innvik, Selbu spinneri og Oslo mikrospinneri, og i tillegg Norsk tekstilgjenvinning, fikk dele sine historier – på godt og vondt – for utfordringene har vært både store og dramatiske for de med lang fartstid og de som er helt ferske. Bakteppet, at tilgangen på norsk ull av det som betegnes som ‘beste kvalitet’ er på nedadgående, var selvsagt med i presentasjonene. Heldigvis tok de to kvinnelige gründerne opp noe de mannlige bedriftslederne ikke berørte: at vi må finne gode anvendelser for all ulla. Og skal vi ha mer finfibret lammeull må vi nødvendigvis ha flere søyer, som ikke gir den fineste lammeullen. Enkel matematikk.

Enkel matematikk var tydeligvis litt vanskeligere for siste taler på Ulldagen, Venstre-politiker Alfred Bjøro. Han ble selvsagt heiet fram for både å vise fram sin vadmelsjakke i ull som skulle på slottet og ikke minst sitt forslag om å øke ulltilskuddet som ikke gikk gjennom i landbruksoppgjøret i år. De fleste i salen satte derimot kaffen i halsen da han helt klart mente at ‘vi skal jo ikke spise rødt kjøtt’, ergo ligg unna fårikålen, folkens.

Venstres Alfred Bjøro hadde med finstasen til middag på slottet i ull, men var ingen stor fan av fårikål.

Hvordan skal vi da få mer ull, om vi ikke utnytter alle ressursene fra beitedyrene og spiser mer rødt, sunt kjøtt fra beitedyr? Dette er tema i Amazing Grazing, og her er nettopp det å vektlegge helseaspektene ved mat fra utmarksbeite et viktig poeng, som Bjøro blankt avviste. Det ble det store diskusjonstemaet på middagen, for alle skjønte jo at skal vi ha mer norsk kvit ull, må vi også ha flere norske kvite sauer, og dermed mer utmarksfôret kjøtt på tallerkenen. De to tingene henger sammen.

At arrangørene denne gangen ikke åpnet for spørsmål eller kommentarer fra salen, gjorde at han forble uimotsagt, som selvsagt ga enda mer mat til bålet under middagen.

Karen Boye fra Syd interiør viste fram ullstoff farget med plantefarger

Hele første delen av dagen, hadde et annet politisk tema: livssyklusanalyser som basis for offentlig innkjøp og for nye forordninger fra EU, og en utførlig innføring i PEF, EPD og LCAer og hvordan de henger sammen. Per i dag er Environmental Product Declaration (EPD) mye brukt i bygg og anlegg. Det brer seg også til offentlige innkjøp f. eks. av møbler – med ullstoff – som da scorer veldig dårlig sammenliknet med polyester. Ida Oppen hadde gått inn i databasen og hentet ut noen tall, som viste nettopp dette. (Make The Label Count har gjort det samme med et nytt verktøy, som bruker den samme databasen, og de viser det samme.)

Da Bjørn Krekke fra Gudbrandsdalens Uldvarefabrik og Øyvind Myhr fra Hillesvåg Ullvarefabrikk skulle diskutere dette etterpå, var første kommentar fra Krekke talende: «Jeg blir litt svimmel». Men da hadde det vært mye tall som ble kastet på oss fra Lise Grøva med NIBIOs utregninger i Amazing Grazing prosjektet (på både kjøtt og ull) og Hanne Møller fra NORSUS’ beregninger foreløpig bare på kjøtt, på oppdrag av Nortura. Ull og skinn er neste ut.

Kjør debatt: Er klima viktig for kunden? Ikke foreløpig var konklusjonen.

Morsomt var det å høre Tufan Yurt fra Hud og skinnavdelingen i Norilia fortelle om akkurat disse produktene fra husdyrene, og her er det en helt annen inntjening, viser det seg; selv om det russiske og ukrainske markedet brått ble borte. I Amazing Grazing er jo også skinn med, så her er det klart at bedriftsbesøk til Skjeberg nå står på programmet. Og etterpå ga Yurt noen av oss en innføring i noe som fort kan bli en utfordring også for ull: EUs nye avskogingsforordning, hvor produkter som selges i EU skal kunne bevise at de ikke har bidratt til avskoging. Og det gjelder ikke bare kraftfôr fra Brasil som finner veien til norske sauevommer, men også landbruksområder med flathogst eller monoskog hvor sauene måtte finne på å beite. Det påvirker nemlig det biologiske mangfoldet (her teller det, selv om det ikke gjør det i PEF!).

Som nevnt, var det ikke åpent for spørsmål eller kommentarer under dagen, så noen ting får vi heller ta her:

At vi ikke vet nok om karbonlagring og opptak i utmark må utredes og forskes på, og det haster, fordi det vil gjøre store utslag i livssyklusanalysene for ull, et foreløpig anslag peker mot at for beitende sau i utmark kommer scoren ned på nivå med frukt og grønnsaker.

Fullsatt sal og fullsatt program på Ulldagen i Oslo.

At så lenge datagrunnlaget er så syltynt som det er i EcoInvent, og nye studier ikke blir tatt inn, OG den tekniske komiteen på kjøtt har kastet inn håndkleet fordi det ble for komplisert, hvorfor kan ikke ull – som kommer fra de samme dyrene – også si: Dette går rett og slett ikke. Norsk Industri anbefalte fra scenen å ikke bruke PEF, og gjøre det vi kan for å delta i diskusjonen (det er fullt mulig i begynnelsen av desember når EU har en åpen høring 9. og 10. desember, men man må registrere seg som ‘stakeholder’, noe du kan gjøre her) om dette verktøyet, og om det faktisk har en plass i lovverket som kommer. Derimot anbefaler NI å bruke EPD – som gir samme talltull – med et slags håp om at nye studier kommer inn i EcoInvent (som ikke er realistisk slik vi har sett).

Uansett var det fint at Ida Oppen nevnte SIFOs forskning på levetid som spesielt viktig for videre arbeid med PEF og LCAer. Selv om muligens salen ikke forsto helt hva dette handler om, fordi diskusjonen om tre sentrale temaer, funksjonell enhet, vekting og allokasjon aldri fikk breiet seg.

Det var en annen interessant ting som muligens ikke helt ble oppfattet. Erling Digernes fortalte om hvordan de strever med å fortelle forbruker graden av lokalproduksjon, et tema som vi er opptatt av i Amazing Grazing. I en slide viste han deres valg av kommunikasjon: «All Norwegian. The wool. The knitting. Everything.» Hva tenker vi? Hadde et merke vært enklere, nå som til og med walisisk ull har klart dette?

Ironisk da, at Norsk tekstilgjenvinning har begynt å bruke ‘Made in Norway’ som merkevare.

Amazing Grazing tar denne diskusjonen videre neste måned.

Kinga på Klesforskning frem til jul

tobiasson on 15. oktober 2024

Kinga Zablocka som nylig fullførte sin master oppgave på OsloMet, vil i tiden frem mot jul, være å finne som del av Klesforskningsteamet ved SIFO fire dager i uken.

«Jeg skal jobbe på CHANGE, men akkurat nå skriver jeg en artikkel på BELONG som handler om funksjon av klær og barn,» forteller Kinga, som skrev om Is it worth it? An exploration of clothing repair and value using wardrobe studies i sin master-oppgave.

Oppdatering av Clothing research/Klesforsking sine nettsiden blir også hennes ansvarsområdet, samt flere artikler som skal skrives i samarbeid med Ingun. «I tillegg er det en annen artikkel som jeg har skrevet med Ingun og Jo (Cramer) som er i andre runde med vurdering for Fashion Theory journalen, den handler om klesreparasjon og EU, og var skrevet i forbindelse med masteren.»

Masteren handlet om hvilke plagg som blir reparert og hvordan reparasjon påvirker verdien av klær. Kinga har intervjuet fire par mellom 19 og 24, som forklarte hvorfor eller hvorfor ikke de reparerer plagg, og hvordan de anser verdien av disse både før og etter reparasjon. Unge menneskers holdninger og praksis vil nødvendigvis påvirke i hvilken grad reparasjonstjenester har en fremtid som ny forretningsmodell. Hun fant også at den lave prisen på «billigmote” figurerte som en unnskyldning for ikke å reparere klær.

I tillegg til arbeidsoppgavene på SIFO, jobber hun som kulturskolelærer i visuell kunst og produktutviklings-assistent på Tufte Wear.

Tekstilbønder med spørreundersøkelse

tobiasson on 15. oktober 2024

Har du en lidenskap for lokal tekstilproduksjon og er du en del av norsk tekstilnæring, da ønsker vi at du deltar i vår spørreundersøkelse.

Enten du er bonde, designer, håndverker eller kunstner med ditt virke som en næring (hoved- eller sideinntekt), så ønsker vi dine innspill om lokal fiber, skinn/lær/fisk og non-woven (tovet) produksjon. Vi søker alle innen norsk tekstil næringskjede (ikke hobbyister). Sett av 15 minutter av tiden din for å fylle ut spørreskjemaet og bidra til en mer tekstil fremtid uten import og plast. Funnene deles med dere i 2025.

«Tekstilbønder og motelandbruk» har støtte fra Landbruksdirektoratet for å undersøke mulighetene for en sterkere lokal verdikjede. Bli en viktig stemme i utviklingen av norsk tekstilnæring, ved å klikke på lenken her og svare.

Er du en større bedrift som kun i liten grad bruker norske råvarer, ta direkte kontakt, og vi sender en kortere spørreundersøkelse. Kontakt i tilfelle Fibershed Norge direkte styreleder@fibershed.no.

Klesforsknings Kirsi rangert blant verdens mest siterte

tobiasson on 9. oktober 2024

I alt 22 forskere ved OsloMet er på Stanford universitetets prestisjetunge liste over de to prosent mest siterte i verden, og blant dem finner vi Klesforsknings Kirsi Laitala.

Prorektor Tanja Storsul var raskt ute med å gratulere samtlige 22, og SIFO sørget for å spre det glade budskap om Kirsi blant annet på LinkedIn hvor gratulasjonene strømmet inn.

– Å være blant de to prosent mest siterte i global sammenheng vitner om at de driver svært relevant forskning, og at de har stor innflytelse i det internasjonale fagmiljøet på sine felt, sa Tanja Storsul, og vi må si oss enige.

Kirsi Laitala er forsker II hos SIFO og har jobbet med tekstilforskning siden 2001. Hun har sivilingeniørutdanning fra Tammerfors Tekniske Universitet i Finland innen tekstil, fiber og konfeksjonsteknikk og PhD fra institutt for produktdesign ved NTNU fra 2014. Hun har forsket og publisert på områder knyttet til kleskvalitet, vedlikehold, sikkerhet, miljø, design, samt passform og størrelsesspørsmål. Vi finner hennes navn i flere av de dokumentene og studiene som EU har lagt til grunn for i Tekstilstrategien, og vi finner illustrasjonen fra Review of clothing disposal reasons med tredeling av avhendingsgrunner igjen i en Joint Research Center underlagsrapport for EUs politikk uten at den er kreditert!

Flittig brukt illustrasjon fra Kirsi Laitalas forskning, også av EU.

Rangeringen er et samarbeid mellom Stanford University og analyseselskapet Elsevier, og er basert på data hentet fra den globale databasen Scopus, hvor de har plukket ut de to prosentene av forskere i verden som har publisert mest og blitt sitert flest ganger.

– Det er jo en god følelse å vite at forskningen vi har publisert blir lest og brukt av andre forskere videre. Det er en bekreftelse at det vi holder på er relevant også for andre, og det er motiverende, sier Kirsi. – Klassifiseringssystemet gjør at det er ikke så lett å finne andre på sitt eget felt, så det er vanskelig å vite hvor mange andre klesforskere er på listen. Jeg var kategorisert innen tre kategorier: Energi, Markedsføring og «Enabling & Strategic Technologies», som jo ikke treffer så godt. Det finnes ingen egen kategori for klesforskning, men jeg spottet noen kjente navn, for eksempel Kirsi Niinimäki, og innen produktlevetid så fantes Tim Cooper. I tillegg er det en del samarbeidspartnere fra NTNU der.

Det er syvende gang listen er publisert. Den kan sees ved å følge denne lenken.

Er det innafor å kle seg i plast?

tobiasson on 13. september 2024

Fra venstre Elisabeth Rødland, NIVA, Audrun Utskarpen, Svanemerket, Mia Bjerkestrand, FIVH, Ingun Grimstad Klepp, SIFO og Charlotte Ruud Granum, FIVH.

Framtiden i Våre Hender, Forbrukerrådet og SIFO stilte spørsmålet på hybrid-seminar og temaet ble videre utdypet under den påfølgende diskusjonen etterpå. Det ble ikke et entydig ‘nei’, til tross for skremmende forskningsindikasjoner på at vi er del av det som kan kalles et gigantisk eksperiment med vår helse.

Det er Wasted Textiles prosjektet som sto bak arrangementet, med midler både fra Norges Forskningsråd og Handelens Miljøfond. Opptak av arrangementet kan sees her.

Kanskje det mest betimelige spørsmålet som sto igjen ubesvart er om det er innafor å eksportere klær i plast for gjenbruk til land som ikke har avfallshåndtering som kan behandle de volumene vi kvitter oss med – og som på sikt dermed representerer en mikroplastbombe. Les kronikken som ble publisert i forkant av arrangementet her.

Materiale-quiz

Det ble et fullpakket program på Klimahuset i Botanisk hage, hvor et engasjert publikum også fikk brynet seg på en liten materiale-quiz. Denne gangen skulle de ikke gjette hvilket materiale de holdt i hånden, men i stedet andelen plast i materiale-prøvene. Her var det alt fra ren polyester (som mange gjettet) til ull og silkeblandinger (som nærmest ingen klarte). Vanskeligst var kanskje en blanding av 43 prosent ull, med resten plast, men flere tok også den. Ren silke, det tok de fleste. Men nesten alle vare enige om at «dette var ikke lett!». – Poenget med plastmaterialene er jo at de skal etterlikne naturmaterialene mest mulig, forklarte professor Ingun Grimstad Klepp, som loset oss gjennom ettermiddagen.

Et viktig utgangspunkt for seminaret, var Framtiden i Våre Henders kartlegging av kleskjedenes bruk av og vilje til å skale ned bruken av syntetiske fibre, forfattet av Charlotte Ruud Granum og Mia Bjerkestrand, som sistnevnte presenterte. Denne rapporten kan lastes ned her.

Det ble et møte med mye plast og kun en norsk aktør, VOICE, som ville redusere aktivt bruken av plast i klær. «Men det var hele tiden fokus på å erstatte med naturmaterialer, ikke å produsere mindre,» understrekte Mia Bjerkestrand. Det er også et tankekors hvor mye av de syntetiske materialene som kleskjedene oppgir er laget av rPET, nemlig resirkulerte plastflasker, og dermed ikke kan resirkuleres videre til nye tekstiler. Dette er noe EU allerede har påpekt ikke er en løsning som inngår i det grønne skiftet.

Mia Bjerkestrand fra FIVH presenterte rapporten om merkevarenes vilje til å redusere plastbruken.

Da Bjerkestrand presenterte konkrete råd fra FIVH, for å få ned plastbruken, pekte hun først og fremst på å styre unna et økodesigndirektiv som favoriserer plast, noe som er en reell fare i dag.

Neste ut var Elisabeth Rødland i Norsk institutt for vannforskning (NIVA) som forsker på mikroplast særlig i vann, noe vi hadde hørt i innledningen ikke nødvendigvis er det presserende problemet om det kun fokuseres på utslipp fra vask av klær. Her ble det en grundig gjennomgang av de mange strømmene (luft og jord i tillegg til utløpsvann), i tillegg til fragmenteringen av materialene – som var Klepps poeng i innledningen: Syntetiske materialer fragmenterer og blir til slutt – hundrevis av år fra nå – mikroplast. Sånn sett er grunnlaget for en «plastskam» med tanke på fremtidens konsekvenser, et betimelig spørsmål som forskning og myndigheter foreløpig ikke tar på alvor. MEN som kunne tas inn f. eks. gjennom noe som likner på den franske løsningen hvor prosentandel av plast skal merkes på tekstiler om de inneholder mer enn 50%.

Det som forskes mest på, og som inntil nå har hindret at mikroplast er en del av miljøvurderingene og verktøyene knyttet til fibre, er i hvilken grad de «slipper» mikrofibre under vask og eventuelt også bruk. Poenget om at dette kun er en liten del av det totale bildet og problemstillingen, har en tendens til å drukne.

Skremmende helsekonsekvenser

At de potensielle helsekonsekvensene er såpass alvorlige, slik Rødland beskrev rundt foreløpig forskning på reker og mus, hvor man ser at både utvikling i vekst og adferd påvirkes, sendte grøsninger nedover ryggen på de nærmere 40 fremmøtte og muligens også til de som deltok i cyberspace.

Rødland kom inn på en viktig ting som ofte blir oversett, nemlig alle kjemikaliene som brukes i etterbehandlingene av tekstiler, som er alt fra farging til vanntetting, osv., prosesser som også brukes på naturfibre og som er vel verdt å se nærmere på, og muligens unngå så mye som mulig, noe som ble et tema under diskusjonen etter pausen.

Sjur Kvifne Nesheim fra Handelens Miljøfond var nestemann ut, og fortalte om fondet som deler ut penger som stammer fra det vi betaler for plastposene, som også kommer prosjekter rundt det å få ned bruken av plast i tekstiler til gode. HM er smertelig klar over at de mengdene med plast i tekstiler som blir og vil bli avfall fremover ikke har i nærheten av det mottaksapparatet som er nødvendig for at vi skal møte kravene til en sirkulær økonomi.

Siste foredragsholder var Audrun Utskarpen fra Svanemerket, som fortalte hvilken plass syntetiske materialer har i deres merkeordning. Blant annet at for å få svanemerket noe med syntetisk innhold, må det enten være biobasert (GMO er ikke tillat) eller fra resirkulert syntetiske materialer, dog er rPET fra flasker i Europa utelukket (i Østen hvor det ikke finnes resirkulering av flasker, er det unntak).

Det mest spennende var kanskje hvordan Svanen tenker om neste revisjon av merkeordningen, hvor det står en del åpne spørsmål, om hvordan man skal få oppmuntret til mer bruk av fornybare råvarer, eventuelt begrense plast til kun bestemte formål, ta inn årstallsmerking og begrense antallet fibre i materialene for å gjøre dem lettere å resirkulere.

Disse spørsmålene ble hengende til ettertanke inn i pausen, hvor de som ennå ikke hadde fått ta på stoffprøvene og gjette, gjorde det.

Tusenkroners-spørsmålet

Om det er innafor?

En person i salen sa at det definitivt ikke innafor. Bestemt. De andre stilte praktiske spørsmål, som jo er reelle: treningstøy, sytråden, ytterjakken… Vi er fanget i plastfellen, om man vil. Uten at noen egentlig er sinna nok for det til at vi eller de tar affære.

En av deltagerne hadde tatt med seg sin bomullsparaply som er vokset, mens undertegnede hadde sin ’allværsjakke’ i ren ull. Unntakene som muligens bekrefter regelen.

Ingun Grimstad Klepp lurte på hva publikum mente om det er innafor?

Hvordan all den skremmende forskningen rundt plast i hjernen, lungene, blodet, morkaken og alle de steder vi ikke vil ha fremmedlegemer, til syvende og sist vil påvirke politikk med forbud, ble ikke et tema. Føre var er muligens for sen snar allerede.

Når hverken industrien, som FIVH rapporten viser, eller politikken, som Plastelefanten viser, søker å få stoppet den økte plastbruken i klær er det kanskje på tide at andre tar ansvar – og andre er vel da miljøorganisasjoner og forbrukere.

Norsk tekstil: innovasjon og nye verdikjeder i landbruket?

tobiasson on 3. september 2024

Torsdag 15. august 2024 arrangerte Fibershed Norge møte under Arendalsuka med denne overskriften.

Tematikken for arrangementet var underutnyttede tekstile materialer innen norsk landbruk og hvordan vi kan begynne å verdsette mer og nyttiggjøre oss bedre av slike norske ressurser. Målet med arrangementet var gjennom innlegg og samtaler fra deltakerne å informere om behov og utfordringer fra forskjellige deler av verdikjeden, og se på muligheter for innovasjon og videre samarbeid. Deltakerne delte sine ulike tanker, erfaringer og kunnskap om både muligheter og utfordringer. Innleggene var ærlige og nedpå, noe som gjorde at det ble en god kommunikasjon også med fremmøtte publikum under samtaledelen av arrangementet.

Nina Alsborn, styreleder og en av grunnleggerne av Fibershed Norge, åpnet arrangementet med en presentasjon av organisasjonen. Hun delte innsikt om Fibershed, ikke bare i Norge, men også som en del av et globalt nettverk. Det ble lagt vekt på hvordan organisasjonen legger til rette for samarbeid mellom bønder, spinnerier, veverier, designere og norsk industri, med mål om å styrke verdikjeden og støtte lokalsamfunn.

Tre av styremedlemmene i Fibershed deltok på arrangementet under Arendalsuka, fra venstre Nina Alsborn, Carrie Pretorius og Karen Boye.

Ingvild Helliesen Steinsland, daglig leder av Kleiven Alpakka og medlem av Norsk Alpakkaforening, fortalte om alpakkaen i norsk landbruk, både som produksjonsdyr av kjøtt og tekstilfiber. Ingvild viste til allsidige bruksmuligheter av alpakkadyr, fortalte om hvordan det var å være bonde og drive en alpakkafarm, samt løftet frem betydningen av avl for å oppnå optimal kvalitet på fiberen

Karen Boye, nestleder i Fibershed Norge og daglig leder og gründer av SYD Interiør, fortalte om reisen som gründer fra idé til utvikling av et helnorsk tekstil laget av den mest nedklassifiserte ullen og farget med planter fra norsk flora. Karen hadde også stilt ut et mangfold av sine tekstiler i lokalet

Trude Ertresvåg, CSO i Devold, er svært engasjert i bruken av norsk ull i klesproduksjon og tar også en aktiv rolle i å belyse de politiske utfordringene vi står overfor. Hun mener det er essensielt at vi samarbeider for å finne løsninger og fortsette arbeidet med å fremme norsk ull. Trude delte sin innsikt om utviklingen innen norsk ullnæring og hvordan tekstilbransjen i dag i større grad verdsetter bruken av norsk ull. Samtidig har antallet sauer og bønder vist en nedadgående trend. Heldigvis tyder signaler på at denne utviklingen kan være i ferd med å snu.

Fremmøtte kunne ta med seg mer informasjon om Fibershed og Tekstilbonden

Marius Næss, direktør for innkjøp og forretningsutvikling i Norden fra Snøhetta, fortalte om et ønske om å bruke mer norske, naturlige og fornybare ressurser inn i bygg og interiør, og hva som hindrer dette. For Snøhetta innebærer bærekraft også å bruke lokale ressurser i det landet bygget oppføres, både med tanke på transport og for å styrke stedets identitet.

Lokalet hadde plass til 30 personer og alle plasser ble fylt, selv om vi konkurrerte med mange andre store arrangementer denne dagen. Fremmøtet var bredt representert fra hele den tekstile verdikjeden. Deltakerne kom fra ulike områder som tekstilindustrien, design, arkitektur, resirkulering, husflid, produksjonsbedrifter som jobber med norsk ull, politiske partier, landbruksavdelinger, samt interesserte i vev og plantefarging. I tillegg var det også studenter og flere andre aktører til stede, som NF&TA.

Carrie Pretorius, koordinator for Fibershed i Region-Sør, gjorde en fantastisk innsats ved å ordne med lokaler i Torvgaten 1, Det Rosa Hus, som Fibershed Norge fikk låne kostnadsfritt. Hun sørget også for at lokalet ble fylt med både mat og drikke. Arendal Husflidslag bidro generøst med utlån av stoler. Nina Alsborn og Karen Boye hadde ansvar for programmet, hvor de rekrutterte foredragsholdere, markedsførte arrangementet, inviterte gjester og håndterte tekstilutstillingen og oppsett i lokalene. Dette samarbeidet fungerte utmerket, og hele arrangementet forløp strålende. Vi har mottatt svært positive tilbakemeldinger fra deltakerne, og vi kan med stolthet si at det ble akkurat så vellykket som vi hadde håpet.

Vi sees neste år til et enda mer inspirerende arrangement hvor vi får synliggjort Tekstilbonden for et enda bredere publikum!

Wasted Textiles med en fot i bakken

tobiasson on 20. juni 2024

Wasted Textiles partnere samlet rundt arbeidsbordet på hytta til Jens Måge.

I sammenheng med gjennomgang av status for alle arbeidspakkene i Wasted Textiles prosjektet, ble det rom for å diskutere hvordan prosjektet best kan få en god avslutning om litt over et år.

Firerbanden undersøker om det er noe lokalt tekstilavfall.

Framdriften er bra i Anna Schytte Sigaards PhD, og her ligger det mye innsamlet data som kan brukes i andre sammenhenger; noe som kan være aktuelt både for deltagere i prosjektet og for andre med behov for mer kunnskap om hvorfor klær og tekstiler går ut av bruk, hvor lenge de har vært i bruk og i hvilken tilstand de er når de avhendiges.

Det viser seg også at flere nye søknader er under oppseiling som utspringer fra Wasted Textiles, og det vil bli viktig å få en oversikt over dette for å vise hvordan prosjektet har hatt en påvirkning på hva som faktisk skal forskes på fremover. I denne sammenhengen ble det også diskutert i hvilken grad «hvor enkelt det er å levere tekstilavfall» kan påvirke mengdene som avhendiges og i tillegg hvor mye mer plass folk da får til å kjøpe nytt. Her er absolutt et tema som bør forskes mer på!

I andre enden har diskusjonene innad i den norske bransjen beveget seg dithen at det nå diskuteres (etter det siste Wasted Textiles seminaret arrangert av NF&TA) hvordan bransjen kan faktisk jobbe med å redusere volumene og bruken av plast. Dette blir spennende å følge med på, og første sjanse for mer rundt dette, blir NF&TA konferansen i november.

Arbeidspakken som ser på forskjellige mulige scenarioer, ærlig knyttet opp mot utvidet produsentansvarsordninger, vil bli særlig spennende å følge utover høsten, og Wasted Textiles vil ha et eget møte rundt dette for å bedre forstå premissene.

4. september planlegge Framtiden i Våre Hender og Wasted Textiles Er det innafor å gå i plast-seminar på Klimahuset ved Naturhistorisk museum. Mer informasjon følger over sommeren! Resten av møtet ble viet hvordan vi kan utnytte tiden best som gjenstår. Flere gode forslag ble fremmet, og det ble nedsatt en gruppe til å jobbe videre med dette.

Det pågående politiske arbeidet ble diskutert både før og etter møtet fordi «Firer-banden» var lenger på hytta. Vi forsøkte både å oppsummere hvor vi var og finne en god måte å fortsette på. Det var vanskelig å stake ut en helt klar strategi, både fordi budskapet blir stadig bredere og fordi vi også samarbeider med andre aktører om det politiske arbeidet, slik som nå sist med Tanja Gotthardsen og brevet til EU rådet. Det kan leses mer om her.

Foto øverst i saken: Wasted Textiles partnere samlet rundt arbeidsbordet på hytta til Jens Måge. Online var flere med.

Finnes det en fransk åpning? Nytt innspillsdokument levert

tobiasson on 6. juni 2024

Det er ikke måte på hvor frekk tittel dette er, og særlig i sammenheng med forskning, men fristelsen er for stor til et ordspill. Vi kommer tilbake til hvorfor.

I den senere tiden har det tettet seg til rundt med EUs tekstilstrategi og hva som skal med og ikke. Et av de elementene vi vokter på om PEFCR inkluderes i de forskjellige tiltakene. Det betyr at vi har argusørene på stilk hver gang noe nytt dukker opp i denne sammenhengen. Det gjorde det da vi fikk vite at EU-rådet skulle behandle Green Claims direktivet 17. juni og at PEF hadde sneket seg inn igjen i lovteksten, etter å ha vært utelatt.

Forslaget på tekst-endring går blant annet ut på at man innlemmer EUs «fotavtrykkmetoder, inkludert PEFCR’er» og at «bruken av dem skal antas å oppfylle kravene til bevisførsel (…), når metoden er egnet for det eksplisitte miljøkravet». Hvordan det siste skal tolkes er litt vanskelig å vite, for spørsmålet er jo om PEF er egnet for noe som helst, og iallfall for tekstiler.

Mer katolsk enn Paven

Men hvordan kan dette forhindres? Det kan hende det ligger en nøkkel i den videre teksten: «når det gjelder tekstiler, bør PEFCR for eksempel gjenspeile spredningen av mikroplast før bruk av PEFCR kan vurderes». Det er ikke med i PEFCR i dag, fordi parameterne og kategoriene er rigide, og selv om EU har pålagt den tekniske komiteen å ta dette inn, er det ikke gjort fordi livssyklusanalysene ikke åpner for det, hvis man tolker hvordan disse skal brukes, når man er mer katolsk enn Paven. Og det er her den franske åpningen kommer inn, fordi det katolske landet Frankrike har bestemt seg til å kaste deler av hva man måler på båten.

Ecobalyse, som er franskmennenes versjon av EUs PEF (Product Environmental Footprint), som i tillegg til å være et utregningsverktøy skal bli en merkeordning for klær og tekstiler innen kort tid, har hatt en åpen høring som Forbrukerforskningsinstituttet SIFO ved OsloMet har svart på. I den sammenheng var det at vi oppdaget noe ingen andre hadde skjønt: En reell fransk åpning for å velte PEF.

Dette var også et tema i paneldebatten på Klimahuset da Lasting prosjektet holdt seminaret Beyond Fast Fashion. Ingun Grimstad Klepp fortalte de fremmøtte og panelet (som også besto av Fretex, Framtiden i Våre Hender og Voice Norge) om hvordan Ecobalyse vil straffe «fast fashion» med en egen miljøavgift, basert blant annet på å definere «fast fashion» ut i fra kriterier som pris på nye produkter opp mot hva det koster å reparere en tilsvarende vare og hvor lenge produktet markedsføres. I tillegg skal det innføres et forbud mot å reklamere for «fast fashion» (derav behov for definisjon) og om det er mer enn 50 prosent plast (syntetisk) i tekstilene skal dette merkes med en advarsel om at de flasser mikroplast.

Holdbarhet ble bare borte vekk

Men det som det tar en smule detektivvirksomhet for å oppdage, er at i Ecobalyses verktøy som gir en score til produktene, er «durability» tatt ut, altså hvor «holdbart» et produkt er ut i fra fysiske krav som fargeekthet, hvor mye materialene nupper, hva fiberne tåler i strekk-tester osv., krav hvor polyester alltid vinner over naturfibre.

I EUs PEF forslag er det umulig å fjerne noen av parameterne. Og det er umulig å legge til parametere som ville gagne naturfibre, som om fiberen er biologisk nedbrytbar, fornybar, osv. Og som allerede forklart, heller ikke mikroplast. Det er akkurat her franskmennene har vært så frekke at det er en fryd. Og hvis EU godtar at den måten de måler på, så kan – rent teknisk – Norge velge bort andre parametere og innføre sin egen ordning. For eksempel «land use», som er en skikkelig nøtt for ull. Denne parameteren handler om hvor mange kilo fiber du får per kvadratmeter. Norske sauer som beiter over hele Norge vil jo ha et utrolig dårlig tall her. En fabrikk som produserer polyester tar, som dere allerede har gjettet, liten plass.

Når det er sagt, har franskmennene fått fransk ull til å score bedre enn merino-ull. Hvordan?

Enkelt, ved å igjen bruke pris.

Verdien av fransk ull er nærmest null, og hvis klimabelastningen for sauen skal fordeles på de produktene som sauen bidrar med – så får ullen nærmest ingen betydning – kjøtt og melk (som blir ost) må ta hele kaka. Dette er ikke noe den australske ullindustrien ser på med blide øyne, fordi deres sauer har et helt annet regnestykke: De produserer ull i opp mot 15 år, og så selges sauene som billig kjøtt til Midtøsten når de har gjort jobben. De har derfor presset på for et regnskap som gagner deres ull. Så der er europeisk og internasjonal ull på en kollisjonskurs. Norsk ull mottar subsidier, men kjøtt mottar enda mer subsidier, så vi vil tro at regnskapet (om det brukes økonomisk verdi) er lik det franske. Men sikre er vi ikke. Vi er ikke sikre på om den franske åpningen blir for sterk kost for Brussel, men glir forslaget igjennom, er det fritt fram for flere. Vi skal holde dere underrettet.

Besøk fra Designskolen i Kolding

tobiasson on 4. juni 2024

Glade danske og norske forskere på brun pub.

Det ble et smørblidt besøk fra Designskolen i Kolding (DK) på SIFO en forsommer ettermiddag med tid til litt sightseeing og sosialt samvær i Oslos forskjellige nabolag.

Besøket var lenge planlagt for å få rom til en ordentlig diskusjon omkring hvordan de to institusjoner kan samarbeide om felles søknader og prosjekter. Møtet handlet først og fremst om å få en god oversikt over de to institusjonenes pågående aktiviteter, særlig på prosjektsiden og også handlingsrommet for internasjonalt eller europeisk samarbeid.

Vi har overlappende interesser og kompetanse, selv om SIFO står støtt på forbruksforskning og DK på design, er vi begge opptatte av garderobestudier, klespraksiser og sammenhengen mellom det materielle og det sosiale. Vi har også overlapp i personale, med Kate Fletcher og Irene Maldini engasjert på begge institusjoner og PhD kandidaten Iryna Kuchers utvekslingsopphold på SIFO.

Diskusjonene handlet både om finansieringskilder, overlappende faglige interesser – og mulige konflikter. Diskusjonen rundt det som stadig gjentas av EUs byråkrater at 80 prosent av produkters miljøavtrykk avgjøres i designfasen, ble både interessant og oppklarende, da det er tydelig at DK ønsker å bevege seg bort fra ren produktdesign og mot mer systemendringer som fokuserer mye mer på å løse samfunnsoppgaver eller reelle behov, enn å ‘pushe produkter’.

Diskusjonen dreide derfor også mot EUs tekstilstrategi og handlingsrommet her.

DK var ellers opptatt av formidling, og ikke minst hvor vellykket SIFOs Klesforskning har vært på dette området – med å tilgjengeliggjøre og spre forskning, høringsuttalelser og andre innspill. De ønsket å vite mer om hvordan dette brukes i sosiale medier, fleksibiliteten nettsidene gir og ikke minst hvordan å faktisk få oppmerksomhet.

Det ble også snakket mye om optimisme eller håp for fremtiden, og hvordan det tenkes rundt dette, og ikke minst hva som motiverer for å fortsette arbeidet med tekstiler og bærekraft.

Vi gleder oss til videre samtaler!

På bildet øverst, fra venstre: Vibeke Riisberg, Kirsi Laitala, Ulla Ræbild, Lisbeth Løvbak Berg, Ingun Grimstad Klepp, Tone S. Tobiasson, Vilde Rydal Haugrønning, Ingrid Haugsrud, Anna Schytte Sigaard og Iryna Kucher.

Siste Woolume-møtet med blikk fremover

tobiasson on 8. mai 2024

Woolume-møte deltagerne rundt bordet som er fylt med garn fra Portugal og Norge.

Etter at flere av Woolume partnerne hadde vært i Dronning Mauds stall og tatt del i vev-symposiet Samlende tråder 17. april med kronprinsesse Mette-Marit og dronning Sonja som vertskap, bar det av sted til SIFOs lokaler for å oppsummere det aller siste arbeidet i Woolume prosjektet og utøve en siste innspurt med kunnskapsoverføring og en diskusjon om veien videre.

Møtet ble kombinert med at styret i Fibershed Nordenfjeldske ville høste erfaringer fra Woolume, samt at gründer Rosa Pomar var kommet fra Portugal for å få del i samme kunnskapsutveksling – særlig med tanke på fremtidig samarbeid. Under sluttkonferansen til Woolume i Istebna/Koniakow i Polen, hadde våre tidligere partnere i hiWool prosjektet kommet for å bidra med enda mer kunnskapsutveksling i aksen Polen-Portugal-Norge, så det falt derfor naturlig å følge dette opp med den mest kunnskapsrike personen på Portugal og ull: Rosa Pomar. At hun fikk skikkelig innblikk i forholdene for ull i Norge, var en viktig forutsetning for utvekslingen.

Fra møtet på SIFO, fra venstre Maja Espelien, Emilia Panish-Hoffmann, Karen Boye, Hanne Torjusen, Camilla Åmot Aarhaug, Carrie Pretorius, Rosa Pomar og Nina Alsborn. På bildet øverst, ser vi i tillegg Ingun Grimstad Klepp (under skjermen), Ingvild Svorkmo Espelien og Marte Espelien Blomli (begge til venstre for Ingun).

Portugal er nemlig et land med en stor og moderne tekstilindustri, men som i liten grad utnytter lokal ull. Derfor er læringspotensialet stort, for å forstå hva som her har hindret bruken av egen ull. I mellomtiden hadde et annet prosjekt avstedkommet resultat i rekordfart, Slovool, som også var et EEA Norway Grants prosjekt, men denne gangen med Slovakia. Og her var det faktisk sluttkonferansen til Woolume i Istebna/Koniakow som førte til at prosjektet ble søkt om i rekordfart og gjennomført allerede før påske 2024. Her var det også viktig læring, da Slovakia har mange likhetstrekk med Polen som post-Sovjet stat, og også her er den lokale ullen i liten grad utnyttet, tross mye bruk av ull for eksempel i folkedraktene.

Alt dette ble diskutert i løpet av det som ble en sen kveld, og ikke minst et av de store utfordringene som har kommet til overflaten under Woolume prosjektet, og som videreføres i Amazing Grazing, Wasted Textiles, Change, Fibershed Nordenfjeldskes arbeid med Tekstilbønder og muligens et fremtidig EU-prosjekt: Hvordan ull fremstår som miljøversting i måleverktøy for bærekraft og hvordan dette skader både småbedrifter og hele sauenæringen.

Her har SIFO skrevet mye, i kronikkform, i sammenheng med ullutstillingen Oltra Terra på Nasjonalmuseet, i boken Local, Slow and Sustainable Fashion: Wool as a Fabric for Change, slik at det er mye å hente for å jobbe videre med dette. I tillegg har SIFO nettopp levert til EU-høringer på EUs Product Environmental Footprint Category Rules for Apparel & Footwear, og jobber for øyeblikket med høringsuttalelse til den franske merkeordningen. I tillegg er SIFO i dialog med European Wool Association om en COST søknad, hvor WOOLUME teamet i Polen også er på banen. Dette er et stort nettverksprosjekt mellom akademiske institusjoner først og fremst, men det tangere også Fibersheds arbeid i Europa, så det blir spennende å se hvor veien går videre!