I sammenheng med gjennomgang av status for alle arbeidspakkene i Wasted Textiles prosjektet, ble det rom for å diskutere hvordan prosjektet best kan få en god avslutning om litt over et år.
Firerbanden undersøker om det er noe lokalt tekstilavfall.
Framdriften er bra i Anna Schytte Sigaards PhD, og her ligger det mye innsamlet data som kan brukes i andre sammenhenger; noe som kan være aktuelt både for deltagere i prosjektet og for andre med behov for mer kunnskap om hvorfor klær og tekstiler går ut av bruk, hvor lenge de har vært i bruk og i hvilken tilstand de er når de avhendiges.
Det viser seg også at flere nye søknader er under oppseiling som utspringer fra Wasted Textiles, og det vil bli viktig å få en oversikt over dette for å vise hvordan prosjektet har hatt en påvirkning på hva som faktisk skal forskes på fremover. I denne sammenhengen ble det også diskutert i hvilken grad «hvor enkelt det er å levere tekstilavfall» kan påvirke mengdene som avhendiges og i tillegg hvor mye mer plass folk da får til å kjøpe nytt. Her er absolutt et tema som bør forskes mer på!
I andre enden har diskusjonene innad i den norske bransjen beveget seg dithen at det nå diskuteres (etter det siste Wasted Textiles seminaret arrangert av NF&TA) hvordan bransjen kan faktisk jobbe med å redusere volumene og bruken av plast. Dette blir spennende å følge med på, og første sjanse for mer rundt dette, blir NF&TA konferansen i november.
Arbeidspakken som ser på forskjellige mulige scenarioer, ærlig knyttet opp mot utvidet produsentansvarsordninger, vil bli særlig spennende å følge utover høsten, og Wasted Textiles vil ha et eget møte rundt dette for å bedre forstå premissene.
4. september planlegge Framtiden i Våre Hender og Wasted Textiles Er det innafor å gå i plast-seminar på Klimahuset ved Naturhistorisk museum. Mer informasjon følger over sommeren! Resten av møtet ble viet hvordan vi kan utnytte tiden best som gjenstår. Flere gode forslag ble fremmet, og det ble nedsatt en gruppe til å jobbe videre med dette.
En hyggelig avslutning på møtet.
Det pågående politiske arbeidet ble diskutert både før og etter møtet fordi «Firer-banden» var lenger på hytta. Vi forsøkte både å oppsummere hvor vi var og finne en god måte å fortsette på. Det var vanskelig å stake ut en helt klar strategi, både fordi budskapet blir stadig bredere og fordi vi også samarbeider med andre aktører om det politiske arbeidet, slik som nå sist med Tanja Gotthardsen og brevet til EU rådet. Det kan leses mer om her.
Foto øverst i saken: Wasted Textiles partnere samlet rundt arbeidsbordet på hytta til Jens Måge. Online var flere med.
Det er ikke måte på hvor frekk tittel dette er, og særlig i sammenheng med forskning, men fristelsen er for stor til et ordspill. Vi kommer tilbake til hvorfor.
I den senere tiden har det tettet seg til rundt med EUs tekstilstrategi og hva som skal med og ikke. Et av de elementene vi vokter på om PEFCR inkluderes i de forskjellige tiltakene. Det betyr at vi har argusørene på stilk hver gang noe nytt dukker opp i denne sammenhengen. Det gjorde det da vi fikk vite at EU-rådet skulle behandle Green Claims direktivet 17. juni og at PEF hadde sneket seg inn igjen i lovteksten, etter å ha vært utelatt.
Forslaget på tekst-endring går blant annet ut på at man innlemmer EUs «fotavtrykkmetoder, inkludert PEFCR’er» og at «bruken av dem skal antas å oppfylle kravene til bevisførsel (…), når metoden er egnet for det eksplisitte miljøkravet». Hvordan det siste skal tolkes er litt vanskelig å vite, for spørsmålet er jo om PEF er egnet for noe som helst, og iallfall for tekstiler.
Mer katolsk enn Paven
Men hvordan kan dette forhindres? Det kan hende det ligger en nøkkel i den videre teksten: «når det gjelder tekstiler, bør PEFCR for eksempel gjenspeile spredningen av mikroplast før bruk av PEFCR kan vurderes». Det er ikke med i PEFCR i dag, fordi parameterne og kategoriene er rigide, og selv om EU har pålagt den tekniske komiteen å ta dette inn, er det ikke gjort fordi livssyklusanalysene ikke åpner for det, hvis man tolker hvordan disse skal brukes, når man er mer katolsk enn Paven. Og det er her den franske åpningen kommer inn, fordi det katolske landet Frankrike har bestemt seg til å kaste deler av hva man måler på båten.
Ecobalyse, som er franskmennenes versjon av EUs PEF (Product Environmental Footprint), som i tillegg til å være et utregningsverktøy skal bli en merkeordning for klær og tekstiler innen kort tid, har hatt en åpen høring som Forbrukerforskningsinstituttet SIFO ved OsloMet har svart på. I den sammenheng var det at vi oppdaget noe ingen andre hadde skjønt: En reell fransk åpning for å velte PEF.
Dette var også et tema i paneldebatten på Klimahuset da Lasting prosjektet holdt seminaret Beyond Fast Fashion. Ingun Grimstad Klepp fortalte de fremmøtte og panelet (som også besto av Fretex, Framtiden i Våre Hender og Voice Norge) om hvordan Ecobalyse vil straffe «fast fashion» med en egen miljøavgift, basert blant annet på å definere «fast fashion» ut i fra kriterier som pris på nye produkter opp mot hva det koster å reparere en tilsvarende vare og hvor lenge produktet markedsføres. I tillegg skal det innføres et forbud mot å reklamere for «fast fashion» (derav behov for definisjon) og om det er mer enn 50 prosent plast (syntetisk) i tekstilene skal dette merkes med en advarsel om at de flasser mikroplast.
Holdbarhet ble bare borte vekk
Men det som det tar en smule detektivvirksomhet for å oppdage, er at i Ecobalyses verktøy som gir en score til produktene, er «durability» tatt ut, altså hvor «holdbart» et produkt er ut i fra fysiske krav som fargeekthet, hvor mye materialene nupper, hva fiberne tåler i strekk-tester osv., krav hvor polyester alltid vinner over naturfibre.
I EUs PEF forslag er det umulig å fjerne noen av parameterne. Og det er umulig å legge til parametere som ville gagne naturfibre, som om fiberen er biologisk nedbrytbar, fornybar, osv. Og som allerede forklart, heller ikke mikroplast. Det er akkurat her franskmennene har vært så frekke at det er en fryd. Og hvis EU godtar at den måten de måler på, så kan – rent teknisk – Norge velge bort andre parametere og innføre sin egen ordning. For eksempel «land use», som er en skikkelig nøtt for ull. Denne parameteren handler om hvor mange kilo fiber du får per kvadratmeter. Norske sauer som beiter over hele Norge vil jo ha et utrolig dårlig tall her. En fabrikk som produserer polyester tar, som dere allerede har gjettet, liten plass.
Når det er sagt, har franskmennene fått fransk ull til å score bedre enn merino-ull. Hvordan?
Enkelt, ved å igjen bruke pris.
Verdien av fransk ull er nærmest null, og hvis klimabelastningen for sauen skal fordeles på de produktene som sauen bidrar med – så får ullen nærmest ingen betydning – kjøtt og melk (som blir ost) må ta hele kaka. Dette er ikke noe den australske ullindustrien ser på med blide øyne, fordi deres sauer har et helt annet regnestykke: De produserer ull i opp mot 15 år, og så selges sauene som billig kjøtt til Midtøsten når de har gjort jobben. De har derfor presset på for et regnskap som gagner deres ull. Så der er europeisk og internasjonal ull på en kollisjonskurs. Norsk ull mottar subsidier, men kjøtt mottar enda mer subsidier, så vi vil tro at regnskapet (om det brukes økonomisk verdi) er lik det franske. Men sikre er vi ikke. Vi er ikke sikre på om den franske åpningen blir for sterk kost for Brussel, men glir forslaget igjennom, er det fritt fram for flere. Vi skal holde dere underrettet.
Det ble et smørblidt besøk fra Designskolen i Kolding (DK) på SIFO en forsommer ettermiddag med tid til litt sightseeing og sosialt samvær i Oslos forskjellige nabolag.
Besøket var lenge planlagt for å få rom til en ordentlig diskusjon omkring hvordan de to institusjoner kan samarbeide om felles søknader og prosjekter. Møtet handlet først og fremst om å få en god oversikt over de to institusjonenes pågående aktiviteter, særlig på prosjektsiden og også handlingsrommet for internasjonalt eller europeisk samarbeid.
Vi har overlappende interesser og kompetanse, selv om SIFO står støtt på forbruksforskning og DK på design, er vi begge opptatte av garderobestudier, klespraksiser og sammenhengen mellom det materielle og det sosiale. Vi har også overlapp i personale, med Kate Fletcher og Irene Maldini engasjert på begge institusjoner og PhD kandidaten Iryna Kuchers utvekslingsopphold på SIFO.
Diskusjonene handlet både om finansieringskilder, overlappende faglige interesser – og mulige konflikter. Diskusjonen rundt det som stadig gjentas av EUs byråkrater at 80 prosent av produkters miljøavtrykk avgjøres i designfasen, ble både interessant og oppklarende, da det er tydelig at DK ønsker å bevege seg bort fra ren produktdesign og mot mer systemendringer som fokuserer mye mer på å løse samfunnsoppgaver eller reelle behov, enn å ‘pushe produkter’.
Diskusjonen dreide derfor også mot EUs tekstilstrategi og handlingsrommet her.
DK var ellers opptatt av formidling, og ikke minst hvor vellykket SIFOs Klesforskning har vært på dette området – med å tilgjengeliggjøre og spre forskning, høringsuttalelser og andre innspill. De ønsket å vite mer om hvordan dette brukes i sosiale medier, fleksibiliteten nettsidene gir og ikke minst hvordan å faktisk få oppmerksomhet.
Det ble også snakket mye om optimisme eller håp for fremtiden, og hvordan det tenkes rundt dette, og ikke minst hva som motiverer for å fortsette arbeidet med tekstiler og bærekraft.
Vi gleder oss til videre samtaler!
På bildet øverst, fra venstre: Vibeke Riisberg, Kirsi Laitala, Ulla Ræbild, Lisbeth Løvbak Berg, Ingun Grimstad Klepp, Tone S. Tobiasson, Vilde Rydal Haugrønning, Ingrid Haugsrud, Anna Schytte Sigaard og Iryna Kucher.
Etter at flere av Woolume partnerne hadde vært i Dronning Mauds stall og tatt del i vev-symposiet Samlende tråder 17. april med kronprinsesse Mette-Marit og dronning Sonja som vertskap, bar det av sted til SIFOs lokaler for å oppsummere det aller siste arbeidet i Woolume prosjektet og utøve en siste innspurt med kunnskapsoverføring og en diskusjon om veien videre.
Møtet ble kombinert med at styret i Fibershed Nordenfjeldske ville høste erfaringer fra Woolume, samt at gründer Rosa Pomar var kommet fra Portugal for å få del i samme kunnskapsutveksling – særlig med tanke på fremtidig samarbeid. Under sluttkonferansen til Woolume i Istebna/Koniakow i Polen, hadde våre tidligere partnere i hiWool prosjektet kommet for å bidra med enda mer kunnskapsutveksling i aksen Polen-Portugal-Norge, så det falt derfor naturlig å følge dette opp med den mest kunnskapsrike personen på Portugal og ull: Rosa Pomar. At hun fikk skikkelig innblikk i forholdene for ull i Norge, var en viktig forutsetning for utvekslingen.
Fra møtet på SIFO, fra venstre Maja Espelien, Emilia Panish-Hoffmann, Karen Boye, Hanne Torjusen, Camilla Åmot Aarhaug, Carrie Pretorius, Rosa Pomar og Nina Alsborn. På bildet øverst, ser vi i tillegg Ingun Grimstad Klepp (under skjermen), Ingvild Svorkmo Espelien og Marte Espelien Blomli (begge til venstre for Ingun).
Portugal er nemlig et land med en stor og moderne tekstilindustri, men som i liten grad utnytter lokal ull. Derfor er læringspotensialet stort, for å forstå hva som her har hindret bruken av egen ull. I mellomtiden hadde et annet prosjekt avstedkommet resultat i rekordfart, Slovool, som også var et EEA Norway Grants prosjekt, men denne gangen med Slovakia. Og her var det faktisk sluttkonferansen til Woolume i Istebna/Koniakow som førte til at prosjektet ble søkt om i rekordfart og gjennomført allerede før påske 2024. Her var det også viktig læring, da Slovakia har mange likhetstrekk med Polen som post-Sovjet stat, og også her er den lokale ullen i liten grad utnyttet, tross mye bruk av ull for eksempel i folkedraktene.
Alt dette ble diskutert i løpet av det som ble en sen kveld, og ikke minst et av de store utfordringene som har kommet til overflaten under Woolume prosjektet, og som videreføres i Amazing Grazing, Wasted Textiles, Change, Fibershed Nordenfjeldskes arbeid med Tekstilbønder og muligens et fremtidig EU-prosjekt: Hvordan ull fremstår som miljøversting i måleverktøy for bærekraft og hvordan dette skader både småbedrifter og hele sauenæringen.
Her har SIFO skrevet mye, i kronikkform, i sammenheng med ullutstillingen Oltra Terra på Nasjonalmuseet, i boken Local, Slow and Sustainable Fashion: Wool as a Fabric for Change, slik at det er mye å hente for å jobbe videre med dette. I tillegg har SIFO nettopp levert til EU-høringer på EUs Product Environmental Footprint Category Rules for Apparel & Footwear, og jobber for øyeblikket med høringsuttalelse til den franske merkeordningen. I tillegg er SIFO i dialog med European Wool Association om en COST søknad, hvor WOOLUME teamet i Polen også er på banen. Dette er et stort nettverksprosjekt mellom akademiske institusjoner først og fremst, men det tangere også Fibersheds arbeid i Europa, så det blir spennende å se hvor veien går videre!
Vi har nettopp levert høringssvar for Product Environmental Footprint Category Rules. I alt er det blitt sendt inn 355 svar med i alt 5125 kommentarer. Du måtte fylle ut et Excel skjema som var en smule utfordrende å navigere i.
Vi har tatt ut svarene av Excel arket og laget et vanlig dokument som er enklere å lese, se her.
PEF er ment å brukes for alle produkter, men denne høringen gjelder klær og skotøy. Målet har vært at alt som settes på det europeiske markedet skal merkes med miljøinformasjon. Nå er planen ikke like ambisiøs, det skal ikke lenger være en egen merkeordning, men kun et verktøy som «bare» skal brukes for å dokumentere miljøpåstander. Selve utregningen derimot er den samme. Produktet skal sammenlignes med et «vanlig» produkt i samme kategori. Det er opprettet 13 kategorier som skal dekke alle typer klær og sko. Dette er: t-skjorter; skjorter og bluser; gensere og «midlayers»; jakker og kåper; bukser og shorts; kjoler, skjørt og «jumpsuits»; leggings, strømper, tights og sokker; undertøy; badetøy; klestilbehør (som da vil være alt fra luer til belter), skotøy med ‘åpne tær’, skotøy med ‘innestengte tær’ og støvler.
De eneste av disse kategoriene hvor fiber eller materiale nevnes, er under gensere, og der er ull nevnt, men ikke alpakka, og under jakker/kåper, hvor skinnjakker er nevnt. Og for hvert av disse «fantomplaggene» er det høyst forskjellig hva som er målt og som gjør dem noe du skal sammenlikne opp mot. For eksempel er «land use» (hvor mange kilo fiber du får per kvadratmeter) den viktigste faktoren for gensere og «midlayers», ikke for noen av de andre produktgruppene. Hva logikken er for dette, er det umulig å finne ut av i de mange og lange bakgrunnsdokumentene.
Mangelfull data lite egnet for sammenlikning
Selve systemet er én ting, enda verre blir det når mangelfulle data ikke egnet for å sammenlignes matas inn. Resultatet blir at klær som er laget av naturfibre vil komme dårlig ut. Høyst sannsynlig vil de bli «røde» og ikke «grønne», mens de som er laget av fossile råvarer (plast), nemlig syntetiske fibre som polyester og akryl, vil komme ut som et godt miljøvalg, stikk i strid med det norske forbruker ønsker og på tvers av alle andre strategier som prøver å få ned akkurat bruken av plast.
Det vil også potensielt føre til at fast fashion og ikke minst ultra fast fashion, kan fortsette å vokse, som er det omvendte av det EU har ønsket seg. Derfor har det vært viktig for SIFO å si ifra om at PEF ikke vil gi forbrukere bedre informasjon eller mer miljøvennlige klær. Vi har i mange år arbeidet med å forbedre PEFCR for klær og skotøy, nå tror vi det slaget er tapt og at det viktigste er å stoppe planene om å bruke dette som «dokumentasjon» av grønne påstander, så lenge det feilaktige datagrunnlaget ikke korrigeres.
Snubletråder på alle kanter
Selve høringsrunden har vært alt annet enn demokratisk, med snubletråder på alle plan. Bare det å komme seg inn i EUs base for å levere svar har vært vanskelig uten svart belte i passord og apper, og som sagt, måtte man lese hundrevis av sider med bakgrunnsmateriale og henvise til nøyaktig i hvilket dokument, hvilket kapittel og hvilken linje man hadde en høne å plukke med. Men kanskje det verste er at dokumentene egentlig ikke sier hva resultatet av alle de ulike detaljene faktisk vil bli. Allerede før vi sendte inn svaret, kunne alle delta på et webinarer hvor vi ble fortalt at det å for eksempel klage over at mikroplast ikke er tatt med, ville falle for døve ører fordi selve verktøyet i bunn (livssyklusanalyser) ikke tillater at det legges til nye parametere.
Så selv om EU kommisjonen hadde pålagt arbeidsgruppen som jobber med PEF for klær og sko at de skulle ta med problemene rundt mikroplast ble vi altså fortalt at det altså ikke var noe vits i å påpeke den åpenbare svakheten at dette likevel ikke er gjort. At man frivillig kan si noe i produktinformasjonen om mikrofibre, løser ikke dette store problemet.
Grønnmales av myndighetene?
Slik vi ser det, vil PEF være mer skadelig for miljøet, norske forbrukeres tilgang på gode klær vil forverres og norsk industri vil få det vanskeligere (fordi mange lager produkter i naturmaterialer). Vi har allerede ropt varsku om bunaden og selv om nasjonaldrakter og urfolksklær, og ikke minst egenproduserte klær er planlagt å holdes utenfor, er vi fremdeles bekymret. En ytterligere styrking av fast fashion og plast gjør konkurransesituasjonen for små og sårbare fiber, bedrifter og produkter enda verre. Det er ikke lett å vær David mot Goliat når Goliat attpåtil skal grønnmales av myndighetene.
PEFCR slik den ser ut nå har mange store feil og mangler. Viktig er at mikroplast ikke er tatt med, og heller ikke andre problemer som plast skaper. Dette skjer samtidig med at den ene rapporten mer alvorlig enn den andre kommer om konsekvensene av mikroplast.
Svak forståelse av funksjonalitet
Et annet stor problem er den svake forståelsen av funksjonalitet eller det som kalles funksjonell enhet. Dette er selve grunnpilaren i LCAer, for at de skal gi meningsfull informasjon. Det betyr at den tykke, varme Devold-genseren som du bruker hele vinteren i norsk ull vil være en skikkelig miljøversting (norske sauer tar utrolig mye plass når de beiter) sammenliknet med den tynne akrylgenseren som du kjøpte på salg og vurderer å kaste etter å ha oppdaget at du får elektrisk støt hver gang du trekker den over hodet. Hvor lenge og mye klær brukes er viktig for miljøbelastningene i et LCA system, men også her kommer PEF til kort. Det er særlig her vi på SIFO har bidratt for å få frem kunnskap og metoder som kan brukes for å rette på dette.
I mellomtiden venter norske myndigheter på EU, uten å vite særlig om de virkemidlene som utvikles og eller å undersøke hva konsekvensene av dem kan bli. Men la oss håpe norske politikere våkner før norsk ullindustri og landbruk raseres. Norsk strikkegarn er heldigvis ikke truet direkte (halvfabrikata er foreløpig skjermet, PEF gjelder ferdigvarer), men Dale of Norway, Tingvoll ull og Rauma Collection-genserne er i høyeste grad truet, selv de som er strikket på 3D-maskiner lokalt i Norge og av slitesterk og god norsk ull.
Andre ting som ikke teller
Lokalt og kortreist, nei, det er ikke lett å synliggjøre i disse regnestykkene. «If available, transport distances, modes, provenance (share of total transport), and utilisation rates for trucks» kan inkluderes, men snitt-tall er selvsagt det vanligste å bruke, fordi å regne ut alt dette vil ta masse tid og ressurser.
Biologisk mangfold teller heller ikke, noe sauene bidrar med i beitelandskapet. Heller ikke at de bidrar til karbonlagring i jorda. Alt som teller, er det negative. At de bruker mye plass og raper metan. I sammenheng med høringen, er det veldig mange småprodusenter av ull og andre naturfibre som har svart, fordi de er redde for at deres livsgrunnlag skal bli borte. De har våknet. Så vidt vi vet er de fleste svarene i høringen negative til PEF slik den fremstår i dag. Spørsmålet er da om EU vil høre etter, eller om de planlegger å overkjøre sunn fornuft og behovet for å redusere miljøbelastninger, og likevel innføre PEF for klær og skotøy for å vise handlekraft og rettferdiggjøre all den tid og ressurser som har blitt lagt ned for å utvikle systemet.
SIFO har gjort sitt for å si ifra at dette ikke bør skje. La oss håpe det nytter.
Kronprinsesse Mette-Marit vever, det har hun gjort siden korona-nedstengingen, og i veven har hun funnet både tålmodighet, samhold og fasinasjon for de tekstile teknikkene.
Hun har også funnet nok en varm tråd til sin svigermor; tekstilkunsten. Til sin 50-årsdag ønsket hun seg et vev-symposium, en dag med og for vev-miljøet i Norge, en dag som peker fremover og bakover, og samler de som fortsatt lar skyttelen gå. Fra OsloMet var SIFOs Ingun Grimstad Klepp invitert blant de ca. 260 gjestene fra det ganske land, men det var også mange andre der fra forskjellige prosjekter som KRUS, Woolume, Amazing Grazing og Change.
Fra venstre: Øyvind Myhr fra Hillesvåg, Ingun og Ingvild Espelien fra Selbu spinneri. De to som flankerer Ingun her er begge svært aktive i diverse prosjekter om ull som SIFO enten leder eller er delaktige i.
Kronprinsen kom sammen med Dronningen og Kronprinsessen fra starten, men det var de to damene som holdt i trådene frem til dagens slutt. De to var også svært aktive ikke bare som talere og utdelere av ros og blomster, men begge også gjennom intervjuer med utvalgte vevere. De imponerte begge. Intervjuene fikk frem viktige spørsmål, var nære, varme og engasjerte.
I Dronning Mauds gamle ridehus var vi samlet fra norsk industris veverier, spinnerier, håndvevere, spinnere og representanter fra husflidslag, bygdekvinnelag, utdanningsinstitusjoner og museer. Men på scenen var det håndveven, kunst og kunsthåndverk, samt opplæring i det samme, som dominerte. En fornyet interesse for tekstilkunst ble ønsket varmt velkommen, samtidig som de kongelige sammen med Norges husflidslag og mange andre bekymret seg for fremtiden for vevfaget og mangelen på utdanning av kompetente vevlærere.
Helt fra opprettelsen av Statens kvinnelige industriskole i Oslo i 1875, via Lærerhøgskolen i forming, var vev et helt sentralt fag og opplæring og videreføringen av Norges store vevtradisjoner noe av det som ble formidlet og utviklet. Men da denne skolen ble innlemmet i OsloMet gikk vevstolen en svært usikker skjebne i møte. De har blitt oversett, kastet ut og undervisningstilbudene forsvant. Fra scenen ble viktige institusjoner i dag og fra før, som Kunsthøgskolen i Bergen, Rauland akademiet, og flere svenske institusjoner forklart og berømmet, men OsloMet ble ikke nevnt. Det satte slett ikke noen demper på feststemningen, men er et tankekors for hvem er det egentlig som skal utdanne fremtidens vev-lærere?
To av de som deltok i samtalen om ‘Fra sau til skyttel’ om ull og garn, nemlig Jon Fredrik Skauge, Reinhekla (helt til venstre) og Ingvild Espelien, nummer fire fra høyre. Begge fikk snakket varmt om norsk ull, og Ingvild fikk nevnt ullprosjektene. I midten kronprinsesse Mette-Marit. (Foto: Astrid Waller)
Mange i sal og på scenen har vært og er samarbeidspartnere i SIFO prosjekter om ull og lokal produksjon. For en gang skyld ble altså perspektiver på tekstilt håndverk, arv og lokale tradisjoner på og utenfor Norges husflidslag viet oppmerksomhet. Og det ble løftet fram at vi ikke kun skal ta lokalmat og matsikkerhet på alvor, men også lokale tekstiler og selvforsyning på denne fronten ble applaudert frem på scenen.
«Få på plass en bransjeavtale, så kan de samme spillereglene gjelde for alle!» Forslaget kom på bordet under Wasted Textiles konferansen om design og innkjøp, og hvordan disse funksjonene kan påvirke bærekraft. Vi måtte gni oss litt i øynene og renske litt i øregangene, men nå er hansken kastet!
Med bokbransjens avtale som et slags utgangspunkt (at bøker må selges til fullpris ett år før de kan gå på mammutsalg), er det mulig at klesbransjen kunne tenke helt nytt? Spørsmålet dukket opp og selv om det ble hengende litt i luften, så kunne det avstedkomme et tiltak som faktisk nytter?
Sirkulærøkonomi diskusjoner, og særlig de som handler om tekstiler, har en tendens til å gå i ring. Så da er det befriende når en debatt faktisk beveger seg og får frem tiltak som kan monne. Det skjedde altså under konferansen på OsloMet med tema Hvordan må design- og innkjøpsprosesser i tekstilnæringen endres for å bidra til å nå bærekraftsmålene? NF&TA, i samarbeid med OsloMet Institutt for Estetiske fag, Institutt for Produktdesign og Institutt for forbruksforskning SIFO satte to rapporter på dagsordenen, begge er leveranser fra Wasted Textiles prosjektet, som er støttet av Norges Forskningsråd og Handelens miljøfond.
Hva er det som kan monne?
Prosjektet er ledet av professor i klær og bærekraft, Ingun Grimstad Klepp, og målet til prosjektet er å bidra til å redusere bruken av syntetiske tekstiler og mengden tekstiler som kommer på avveie. Hun åpnet også «ballet» med å snakke om plastifiseringen av tekstilbransjen og at vi ikke «bruker opp» klærne våre. Mangelen på politiske tiltak som tar fatt i dette, er påtagelig, forklarte Klepp. «Ingen av de forslagene som er lagt på bordet, som handler om hvordan design og sirkulære forretningsmodeller skal få oss ut av dette uføret, har vi forskning på om virker.»
Ingun Klepp innledet Wasted Textiles konferansen.
Det ble også en liten håndsopprekningsrunde, da det ble snakk om EUs mål om å forlenge produkters levetid gjennom å sørge for at alle plagg med knapper, får med ekstra knapper på kjøpet. Konsensus i salen var at om en knapp falt ut, så ville man uansett sy i en ny knapp, enten den var der eller ikke.
To rapporter presentert
Før de to rapportene ble presentert, snakket hun også om de seneste konkursene som har rammet både utleiefirmaet Vibrent (tidligere Fjong) og resirkuleringsbedriften Renewcell: «De som er best i klassen er dømt til å mislykkes når rammebetingelsene er som de er, nemlig at markedet flommer over av nye produkter.»
Og dermed slapp Kjersti Kviseth til med en gjennomgang av rapporten “Design Tools – and how they relate to designing out waste”. Som i det store og hele handlet om forskjellige designverktøy og andre typer verktøy som Higg MSI, tar for seg reduksjon av volumer og plastbruken. Rapporten er nå flere år gammel, så Kviseth sa selv at mye «vann har rent i havet siden den ble skrevet». Så mulig den har gått litt ut på dato.
Designer og innkjøpsansvarlig har lite de skal ha sagt
Rapporten viser i hovedsak at designere og innkjøpsansvarlige får føringer fra lenger opp i systemet, og dermed må forholde seg til de rammene som firmaene har. Særlig var dette med MOQ – Minimum Order Quantities – et interessant poeng som små aktører prøver å komme rundt med forskjellige tiltak.
Kristiane Rabben fra Mepex presenterte en rykende fersk rapport.
Gisle Mardal fra NF&TA ledet diskusjonen etter pausen, hvor han hadde invitert opp et spennende panel på scenen, bestående av Jo Cramer, Institutt for estetiske fag, Jo Egil Tobiassen, Northern Playground, Sigrid Søvik, Active Brands, Børre Myklebust fra Sverre W. Monsen, Elisabeth Sandnes, divisjon for offentlige anskaffelser, avdeling for bærekraft og innovasjon, Direktoratet for forvaltning og økonomistyring og Espen Haugland, Manufacture Oslo.
Problemskaper fremfor problemløser?
Med mange studenter i salen, fikk Jo Cramer ordet først, etter at Mardal hadde slått fast at designere i dag er i en «locked in situasjon» så lenge spillereglene ikke endres. Hun beskrev en utdannelse i endring, som må spå frem i tid for å møte morgendagens behov, og dermed var viktigheten av prosjekter som Wasted Textiles understreket. Hvorpå konklusjonen var at dagens motedesigner antagelig er mer en problemskaper enn en problemløser; i andre designfag er det jo nettopp problemløsing som kjernevirksomhet.
Jo Egil Tobiassen, tok den stafettpinnen videre, og stilte tusen-kroners spørsmålet om hvordan denne bransjen, som baserer seg på planlagt foreldelse, skal tjene penger på å forlenge livet til produkter. Northern Playground begynner nå å selge sine tynne ull-t-skjorter med innsydd ekstra tråd «så den ikke skal bli borte». Ingen håndsopprekning på om det vil medføre reparasjon, men Tobiassen var klokkeklar på at om kunden selv reparerer fremfor at de må, så sparer Northern Playground penger. Å tilby reparasjon som en tjeneste er dyrt.
Bransjeavtale?
Og her omtrent var det magiens skjedde. For mens hotell og sykehus markedet har skjønt at med bedre data på hvor lenge tekstilene faktisk brukes og kan brukes, så tjener de mer – rett og slett fordi de ikke må byttes ut for tidlig – hadde DFØ tanker om hvordan de kan få inn «rett til reparasjon» som del av offentlig innkjøp. Men det var da berøringsangsten ble borte, i det deltagerne i panelet turte å ta i en så radikal tanke som at noe må standardiseres eller begrenses, at tanken om en bransjeavtale ble lansert. Noe som sørger for at handlingsrommet blir det samme, for alle.
Fra venstre: Børre Myklebust fra Sverre W. Monsen; Jo Egil Tobiassen, Northern Playground; Espen Haugland, Manufacture Oslo, Sigrid Søvik, Active Brands, Elisabeth Sandnes, divisjon for offentlige anskaffelser, avdeling for bærekraft og innovasjon, Direktoratet for forvaltning og økonomistyring og Jo Cramer, Institutt for estetiske fag, OsloMet. Gisle Mardal står til høyre.
Målrettet produsentansvar ble også nevnt, men da mikrofonene var slått av, ble bokbransjens fastprisavtale trukket frem som et eksempel til etterfølgelse. Den går ut på at nye bøker må selges til full pris et helt år før de går på mammutsalg. Og siden Mepex nye rapport viser at akkurat det å selge på salg prematurt er en av de tingene bransjen sliter med, kan en nøkkel til overproduksjonen, plastifiseringen og hvordan å gi de små «førsteklasses» aktørene en mulighet til å overleve være nettopp en slik bransjeavtale. At klærne ikke kan selges på salg før det har gått ett år.
Så slipper kanskje de nye forretningsmodellene og de som er «best på bærekraft» å gå konkurs på første klasse.
12. mars åpnet utstillingen Beyond fast fashion på Naturhistorisk museum, i et bittelite rom, men med et stort budskap: Volumene av tekstiler må ned og det mest bærekraftige plagget, er det du allerede har i skapet. Utstillingen vil stå ett år.
Utstillingen er en leveranse i Lasting-prosjektet, og Kirsi Laitala, som leder dette prosjektet for Forbrukerforskningsinstituttet SIFO ved OsloMet, er glad og stolt over at Naturhistorisk museum tok kontakt og så poenget med å fokusere på akkurat dette med overproduksjon og mengder. For Naturhistorisk museum var dette også en viktig satsing.
«Lasting har sett på politiske virkemidler, på hva bransjen kan implementere og på hva forbrukere mener om produkter,» forklarte Laitala. Det er da særlig resultatene fra det som handler om klær og tekstiler som er blitt fremhevet i utstillingen, de andre produktområdene (møbler og hvitevarer/kjøkkenvarer) er fraværende i akkurat denne utstillingen.
Fra foråpningen av utstillingen… husker alle når ‘toppen’ de har på seg er kjøpt inn? Og vet vi egentlig hvor gammel den er (om den er «second hand»?
I det utstillingen skal stå i et år, har Naturhistorisk museum, SIFO, Framtiden i Våre Hender og andre gode samarbeidspartnere planer om flere arrangementer og foredrag. Det første er satt opp 13. mai og mer informasjon følger.
Selve utstillingen er fokusert på at de som ser den skal tenke igjennom egne valg og hvor gamle de plagene de har på seg er. Utstillingen er lavterskel interaktiv, og et ønske fra Laitala er at alle som ser den emnetagger #beyondfastfashion om de poster på sosiale medier. DET hadde de glemt i sammenheng med tekstene!
Fredag 15. mars kl 9:30-12:00 og 13:00-15:30. Online.
Lenke for å registrere deltagelse på webinaret, klikk her.
9:30 Welcome by Ingun Grimstad Klepp, Professor Clothing and Sustainability, Consumption Research Norway, Oslo Metropolitan University
9:45 How the change from local spæl wool to merino in embroidery yarns impacted the bunad by Kari-Anne Pedersen, Norwegian Folk Museum
10:15 Wool in traditional Slovak folk costumes by Mgr.art Radoslava Janáčová, ÚĽUV (The Center for Folk Art production)
10:40 The challenges of sourcing material for Slovakian folk costumes in a local value chain perspective by Mgr. Zuzana Kolcunová, ÚĽUV (The Center for Folk Art production)
11:00 Discussion and reflections facilitated by Ingun Grimstad Klepp, Professor Clothing and Sustainability, Consumption Research Norway, Oslo Metropolitan University
12:00 – 13:00 Lunch break
13:00 Welcome back and summary of the morning session by Ingun Grimstad Klepp, Professor Clothing and Sustainability, Consumption Research Norway, Oslo Metropolitan University
13:15 How local sheep breeds have contributed to rediscovering cultural expression in modern design by Ingvild Svorkmo Espelien, founder Selbu spinneri.
13:40 The challenges of building up a wool value chain based on local Slovak wool, challenges of first Slovak mini-mill by Mgr. Martina Vozárová, founder and owner of Vlnárska Manufaktúra
14:00 Innovation and inspiration: Challenges of bringing local Slovak wool back to the market by Mgr. Ľubica Kováčiková and Mgr. Alena Niňajová, non-profit OZ Naša Vlna and founders of local Slovak wool brand MOKOŠA
14:30 Discussion and ways forward facilitated byTone Skårdal Tobiasson, journalist and woolly author
15:15 Summary by Ingun Grimstad Klepp, Professor Clothing and Sustainability, Consumption Research Norway, Oslo Metropolitan University
