Kronprinsesse Mette Marit vever, det har hun gjort siden korona-nedstengingen, og i veven har hun funnet både tålmodighet, samhold og fasinasjon for de tekstile teknikkene.
Hun har også funnet nok en varm tråd til sin svigermor; tekstilkunsten. Til sin 50-årsdag ønsket hun seg et vev-symposium, en dag med og for vev-miljøet i Norge, en dag som peker fremover og bakover, og samler de som fortsatt lar skyttelen gå. Fra OsloMet var SIFOs Ingun Grimstad Klepp invitert blant de ca. 150 gjestene fra det ganske land, men det var også mange andre der fra forskjellige prosjekter som KRUS, Woolume, Amazing Grazing og Change.
Fra venstre: Øyvind Myhr fra Hillesvåg, Ingun og Ingvild Espelien fra Selbu spinneri. De to som flankerer Ingun her er begge svært aktive i diverse prosjekter om ull som SIFO enten leder eller er delaktige i.
Kronprinsen kom sammen med Dronningen og Kronprinsessen fra starten, men det var de to damene som holdt i trådene frem til dagens slutt. De to var også svært aktive ikke bare som talere og utdelere av ros og blomster, men begge også gjennom intervjuer med utvalgte vevere. De imponerte begge. Intervjuene fikk frem viktige spørsmål, var nære, varme og engasjerte.
I Dronning Mauds gamle ridehus var vi salet fra norsk industris veverier, spinnerier, håndvevere, spinnere og representanter fra husflidslag, bygdekvinnelag, utdanningsinstitusjoner og museer. Men på scenen var det håndveven, kunst og kunsthåndverk, samt opplæring i det samme, som dominerte. En fornyet interesse for tekstilkunst ble ønsket varmt velkommen, samtidig som de kongelige sammen med Norges husflidslag og mange andre bekymret seg for fremtiden for vevfaget og mangelen på utdanning av kompetente vevlærere.
Helt fra opprettelsen av Statens kvinnelige industriskole i Oslo i 1875, via Lærerhøgskolen i forming, var vev et helt sentralt fag og opplæring og videreføringen av Norges store vevtradisjoner noe av det som ble formidlet og utviklet. Men da denne skolen ble innlemmet i OsloMet gikk vevstolen en svært usikker skjebne i møte. De har blitt oversett, kastet ut og undervisningstilbudene forsvant. Fra scenen ble viktige institusjoner i dag og fra før, som Kunsthøgskolen i Bergen, Rauland akademiet, og flere svenske institusjoner forklart og berømmet, men OsloMet ble ikke nevnt. Det satte slett ikke noen demper på feststemningen, men er et tankekors for hvem er det egentlig som skal utdanne fremtidens vev-lærere?
Mange i sal og på scenen har vært og er samarbeidspartnere i SIFO prosjekter om ull og lokal produksjon. For en gang skyld ble altså perspektiver på tekstilt håndverk, arv og lokale tradisjoner på og utenfor Norges husflidslag viet oppmerksomhet. Og det ble løftet fram at vi ikke kun skal ta lokalmat og matsikkerhet på alvor, men også lokale tekstiler og selvforsyning på denne fronten ble applaudert frem på scenen.
En kald og snøtunge dag i januar mottok SIFO besøk av filippinske klesforskere. Og det var både hyggelig og overraskende. Instituttet var en del av statsapparatet og dekket en lang rekke ulike oppgaver, fra nærings- og bærekraftig utvikling inkludert beskyttelse av småprodusenters rettigheter, til kjønn og beredskap. På en knapp formiddag lærte jeg mye og oppdaget ikke én, men mange felles interesser og muligheter for samarbeid.
SIFOs direktør Eivind Jacobsen ønsket velkommen og fortalte litt om vårt institutts historie, som jo har fellestrekk med det gjestene kom fra, i hvert fall om vi går en del år tilbake i tid. Dagens skrikende mangel på en tilsvarende institusjon (og politikk) i Norge gjorde selvsagt at jeg lyttet med ekstra interesse.
Planer om mer tverrfaglighet
Instituttets ekspertise var naturvitenskaplig, men de så nå behov for å utvide med også noe mer samfunnsvitenskapelig ekspertise. Og allerede her var det åpenbare likhetstrekk med SIFO – som jo har en historie både som mer statlig enn i dag – og en endring fra natur til mer samfunnsfag. Nettopp forankringen og blikket for samspillet mellom det tekniske og det sosiale var et av flere åpenbare fellestrekk.
Besøk fra den filippinske delegasjonen på SIFO. Foto: Kjersti Lassen
Pandemien hadde på Filipinene, som andre steder, vist hvor sårbart samfunnet er når så mye produksjon og testing av medisinske tekstiler ikke finnes lokalt – men importeres fra en stor leverandør i Kina. For TRI hadde dette ført til mer ressurser og oppbygging av kompetanse på medisinske tekstiler, mens vi i Norge… Vel, «beredskap» er vel fortatt begrenset til en diskusjon om mat?
Bærekraft med rettferdighet
De ønsket seg å ta del i en bærekraftig utvikling og dette var en av de viktigste grunnene for at de hadde valgt å sette kursen til Norge. De oppfattet at dette var noe Norge og Skandinavia var gode på. Deres tanker om bærekraft var klare og brede. De ønsket at utviklingen skulle bygge på sosial rettferdighet, økologisk og økonomisk bærekraft. Det var viktig for dem at de kunne være en stemme i en utvikling som i større grad tok med mindre og mindre rike land i det globale sør – og ikke minst de mange småprodusenter som endringene vil få store konsekvenser for. De så Horizon som en mulig måte å jobbe med dette sammen med aktører i Europa.
Tradisjon i et hav av impulser
På det korte møtet var det selvsagt ikke tid til å gå i dybden på tekstilhistorien til dette øyriket med en broket befolkning og historie. I dagens tekstilproduksjon finnes viktige innslag importert dit gjennom århundrer, slik som ananas og silke – og også bruk av naturressurser med dype røtter, slik som bambus. I oppbyggingen av mer lokal tekstilproduksjon – ikke minst småskala – var dette samspillet av deres «eget» og det som hadde kommet over havet før og etter den lange kolonihistorien viktig. De var derfor nysgjerrige på hvordan disse spørsmålene ble håndtert i det norske arbeidet med bevaring og utvikling av bunader. Og jeg var glad jeg hadde lagt Norsk bunadsleksikon på bordet. Den viser jo med tydelighet en bredde i de norske tekstiltradisjonene slik at det var enkelt å forklare at dette hadde hatt betydning for bevaring av norsk tekstilindustri – og forståelse for tekstiler som noe (potensielt) verdifullt.
Vi har både post industri og post konsumer tekstiler – i rikelig monn, forklarte de. Det siste kom hovedsakelig fra USA, mens det første fra motehistoriens etableringer i landet med lave arbeidskostnader. Det ble ikke tid til diskusjon om noen av delene og hva de tenkte å gjøre med dette. Men jeg rakk å tenke at deres stemme ville være svært interessant i diskusjonen av EPR og andre politiske systemer som nå bygges opp nettopp fordi de både er mottaker av avfall – og produsenter – og kjemper for bevaring og oppbygging av egne lokale verdikjeder og tradisjonsrike fiber, vevteknikker og klær! Men befolkning på over 100 millioner så er jo det lokale markedet også stort.
Å bygge lokale verdikjeder
Lokal fiberproduksjon på Filippinene er abacá, banan, ananas, bambus og silke! Eksotiske og eksklusive fiber som kan brukes fra alt til tekniske og medisinske applikasjoner til skog og klær. Som klær fremstår tekstilene krispi, halvt gjennomsiktige, glatte, blanke og med godt hold slik at de bygger volum og struktur. De tradisjonelle klærne og vevde mønstrene omfatter klær for både kvinner og menn. Arbeidet til instituttet var blant annet et program for å bygge opp lokale spinnerier slik at småprodusentene som vever kunne utnytte fibrene der de bor. Dette arbeidet var rettet mot et lokalt marked og bygget – som for veverier i Norge med spesialitet bunadsstoffer – på at verdien da var høyere. Håndvevetradisjonen var et kapitel for seg. For å sikre håndverkerne rettigheter til egne mønster bygde instituttet opp et digitalt mønsterarkiv med KI-system for gjenkjenning. De mente det var viktig å verne spesielt de små mot kopiering.
Mayeth Codoys design med lokale filippinske fibre Foto: Jan-Vidar Tandberg Bakke
Filippinene har egen naturlig lokal bambus – med krokete stammer. Den vokser overalt vilt, og plantasjer er derfor unødvendig – og ja, de har også kunnskap om å ekstrahere fibrene. Viskose spurte jeg – Å NEI! det er jo en altfor miljømessig krevende prosess! Her er det ikke snakk om å løse opp fibrene til veske for så å danne nye kunstige fiber, men tvert imot kan de faktisk produsere bambus! Men… sa jeg. Hvordan skal dere kunne markedsføre det når viskose selges som bambus? Ja, se det er et stort spørsmål, som vi nok må få svar på en annen dag
Naturlige fargestoffer
Fargepaletten på Filippinene er klar og sterk, med lysende klare pasteller som kler både folket og naturen og de skinnende lokale fibrene. Dette visste jeg. Det jeg ikke visste var at de naturlige fargestoffene fra planter og bark faktisk gav disse fargene! En av gjestene var spesialist på naturfarger og som for mange av de andre temaer var det ikke mulig å gå i dybden, men en ting fikk jeg med meg. Fargene var ikke bare klare, de var også lysekte – og noen av dem endret seg over tid, men ikke mot svakere og blekere – men mot mørkere og sterkere. Mirakel. I arbeidet mot bærekraft vil vi måtte jobbe mye mer med å få fossile kjemikaler ut av etterbehandlingene, sa jeg. Heldigvis hadde jeg i bunken med medbrakte bøker tatt med Rebecca Burgess’ bok Fibershed, som de straks skulle skaffe seg. Her legges det jo vekt på lokal produksjon både av fiber og farger til tekstilproduksjon.
Torsdag 21. september 2023, 10:00-17:00, Nasjonalmuseet Oslo
Symposiet er et årlig arrangement for forskning, kunnskapsdeling og kritisk samtale rundt mote. Fashion Research Symposium er et samarbeid mellom Nasjonalmuseet og International Library of Fashion Research (ILFR). Årets symposium bygger på Nasjonalmuseets utstilling «Oltre Terra. Historier om ull», som du kan lese om her (nasjonalmuseet. no), og samler et spennende utvalg ledende norske og internasjonale forskere og utøvere for å undersøke det komplekse forholdet mellom menneske og dyr fra et designperspektiv. Hvordan kan valgene som designere tar i sin daglige praksis bane vei for en sameksistens som ikke bare baserer seg på det menneskelige – en ny etologi? Ingun Grimstad Klepp og Tone Skårdal Tobiasson vil snakke om Amazing Grazing prosjektet og alt det spennende som skjer med norsk ull for tiden (konferansen er på engelsk):
Safeguarding sheep to shop to soil and sustainable solutions
In the ongoing debate concerning a sustainable future for textiles, the holistic approach often falls by the wayside. Returning to more local, small-scale and resilient value-chains where every single gift from our domestic animals is valued, is a proposed path into the future. We propose a need to look our sheep in the eyes and thank them for what they supply us with: wool, warmth, food, landscape, soil health, biodiversity and human health. We have in recent years seen an increase in the beautiful use of local resources among start-ups, local industry and designers, mapping a path away from a destructive, globalized and highly industrialized fashion and food industry on the ground, though with little or no political support. In our talk we will celebrate a true green future without wool being pulled over our eyes.
I sammenheng med ullutstillingen Oltre Terra på Nasjonalmuseet, som vi har skrevet en kritisk kronikk om, ble det også utgitt en katalog på norsk og engelsk. Det tok litt tid før vi fikk den overrakt, men nå som den er lest den fra perm til perm, er vi mektig imponert over det som faktisk er en gjennomarbeidet bok om forskjellige aspekter om ull og sauer.
Boken, eller katalogen, er trykket på et påkostet papir, og inneholder mange fine bilder fra rundt om i verden – og tar for seg temaer på en dyp og forskningstung måte. Litt ullnerd bør du være for å grave deg inn i innholdet, men hvis dette er noe som engasjerer, er det verdt jobben. Ingun Grimstad Klepp og undertegnede har bidratt med et kapittel om ull i Norge og i miljødebatten, et kapittel som antagelig prøver å favne for vidt, og som stadig ble redigert ned i lengde, slik at vi ikke er helt fornøyd med resultatet språklig. Men redaktøren er fornøyd, så vi har slått oss til ro med det. Dette er en leveranse i Amazing Grazing prosjektet, og det eneste kapittelet i boken hvor norske sauer og norsk ull får skinne, iallfall litt.
De andre kapitelene dekker temaer som avl: Kan man avle både på kjøtt og ull? Svaret er ‘ja’. Kan man avle på ull og melk (i mange land holder man sauer for melken)? Svaret er ‘nei’. Styrer mennesker eller maskiner historien, eller veves eller spinnes den? Eier vi sauene, eller er det landskapet som eier dem? Her utforskes både språket, ordene «vev», «tekst» og «å ha», og sammenhengen mellom teknikker og industrialisering, og nomader, bønder og tekstilutøvere. Domestisering er også utforsket, som kan sies å være hovedtemaet til utstillingen Oltre Terra.
Mens det i utstillingen vektes mot at vi ‘utnytter’ dyrene med veganske briller på, er tekstene i boken mer nyanserte og gir flere og gode svar. For oss i Norge, er selve ideen om transhumans, som utforskes i sammenheng med sauegjeting i Alpene, en litt fjern form for sauedrift i norsk sammenheng. Vi slipper buskapen ut i naturen og lar dem klare seg selv. Det vil si: Sauebonden er pålagt å se til dem med jevne mellomrom, men muligens ikke ofte nok, siden undertegnede to ganger har måttet melde i fra om lam på fjellet som var skadet eller som hadde satt seg fast i en myr.
En av artiklene handler om sauenes inntog i Australia og hvordan de harde hovene ødela jordsmonnet og forandret landet og naturen totalt. Det er selvsagt en trist historie, men landskapet har tilpasset seg de massive hordene, og i dag er situasjonen en helt annen, sauene er en del av å gjenopprette balansen, gjennom regenerativ beiting. Artikkelen besøker den aller første merino-gården i Australia, hvor vi også har vært, hvor vi fikk se de opprinnelige merinosauene som kom til Australia, som er mye, mye mindre enn dagens merino-sau. Altså handler dette om hvordan avl og kolonialisme og ikke minst industrielt landbruk har skapt store problemer.
Det er også mange andre ting som kan fenge spesielt interesserte, så katalogen eller boken er rikholdig og rikt illustrert og levert. Noe er litt tungt å lese, litt vel akademisk; men skitt au. Det tåler vi.
I sammenheng med Masterutstillingen for estetiske fag 2023 på OsloMet, anbefaler vi en kikke på Vilde Hjeltnes’ Restefest, en installasjon av tekstiler, skisser og dokumentasjon, som blir stående i P52 frem til 2. juni.
Masterprosjektet Restefest utforsker muligheter til å bruke restmaterialer fra industriell tekstilproduksjon i en kreativ praksis. Restmaterialene er restgarn fra produksjon og ikke minst jarekanter, som antagelig er et av de største restproblemene i dagens industriproduksjon. – Det er utrolig mye av det, og vanskelig å finne en anvendelse, sier Hjeltnes, som fort fant at jarekanter kan bli tunge som del av vesker og klær; men kan fungere fint som pynte-elementer.
Professor i klær og bærekraft, Ingun Grimstad Klepp, har vært veileder, og har latt seg begeistre: – Hun har en klar egen stil, og jeg er imponert over måten hun har klart å kombinere det praktisk arbeidet med det teoretiske. Restene, de er jo av mange slag, er problematisk – og det er interessant at det kreves mye for å finne en god anvendelse av dem.
Vilde Hjeltnes tok kontakt med mange av de norske bedriftene i tekstilkjeden og fikk ‘ja’ stort sett fra alle: Hillesvåg ullvarefabrikk, Selbu spinneri, Telespinn, Rauma Garn, Krivi vev, Gudbrandsdalen Uldvarefabrik og Norlender. – Jeg fikk ikke besøkt alle, dessverre, men har veldig lyst til å gjøre det, sier masterstudenten med de fargeglade plaggene og tilbehøret, som både er strikket og heklet med festlig og sprudlende resultat.
Mote møtte kulturhistorie i prosjektet VikingGull, og sammen ble de vevet til et vakkert ulltekstil, som fant veien til museumsutstillinger og NRK-programmet Symesterskapet som fremtidens mest bærekraftige materiale.
I sammenheng med Oslo Runway høsten 2022, debuterte skuespiller Iselin Shumba på motemoloen som var satt opp i en utemøbelfabrikk langt inni Finnskogen. Helt tilfeldig var jeg der som journalist og helt tilfeldig hadde jeg også på meg Oleana-jakken jeg hadde brukt under innspillingen av Symesterskapet episoden hvor Iselin Shumba var «kunde» som ønsket seg en frakk hun kunne ha på seg på sine ukentlige «sitte foran Stortinget for klima» demonstrasjon, som foregår uansett vær og vind. Hennes ønske var at stoffet i denne frakken skulle være så bærekraftig som mulig, og det var derfor NRK hadde ringt meg. Hva kunne det være? Noe fra en mystisk sopp eller resirkulert et eller annet? At jeg trakk frem akkurat VikingGull stoffet, sjokkerte først men etter en lang samtale så de poenget. At vi i tillegg hadde igjen flere hundre meter med dette stoffet etter at VikingGull prosjektet var avsluttet, og NRK dermed kunne få tilgang på det, var selvsagt også et godt innsalgsargument. De andre soppbaserte eller resirkulerte materialene var det derimot nærmest umulig å oppdrive for en tv-sending.
Her er jeg i Oleana-jakken på Symesterskapet, sammen med programlederne. (Foto: NRK)
Poenget var uansett, at da Iselin Shumba så meg i Oleana-jakken, kom hun nærmest løpende bort til meg og fortalte at jakken som hun bruker ofte både foran Stortinget og i andre sammenhenger, har hun fått så mye skryt for. Og særlig hver gang hun forteller historien om bakgrunnen for stoffet, blir folk fascinert.
Vil du vite mer om den historien, kan du lese mer her, på engelsk. Prosjektet VikingGull var et KreaNord prosjekt, og et samarbeid mellom Norwegian Fashion Institute (nå NF&TA), SIFO, Historisk museum og NICE Fashion, og Norge samarbeidet i prosjektet med Island. Fra Norge var Selbu spinneri, Hillesvåg Ullvarefabrikk, Krivi Vev og Sjølingstad viktige aktører for å få på plass «verdens mest bærekraftig» tekstil.
Mest håp for verdiskaping med «strong wool» og lokal produksjon, i lys av et tøffere marked med krig, brutte verdikjeder, inflasjon og strømpriser til himmels, var hovedbudskapet fra IWTOs ullkonferanse i Nürnberg, Tyskland.
Regenerativt landbruk var et stort tema på IWTOs «round table» i Tyskland, og naturfibres mulighet til å bidra positivt i et klimaregnskap, til biodiversitet og til jordhelse. Heinz Zeller fra Hugo Boss, sa at innen 2030 skal alle naturfibre motemerket bruker enten være fra regenerativt landbruk eller resirkulerte fibre. Også UK-baserte merino-bonde Lesley Prior, som bidrar med å etablere en merino-stamme i flere europeiske land med sauer som tåler et variert klima, snakket mye om dette. Prior har jobbet i mange år med små merkevarer i UK, som Finisterre. «I England har de svært strenge regler for hva man må rapportere og måle,» fortalte hun og imponerte alle med sin kunnskap og lidenskap. «Husk at ullklærne dine er karbonlagre,» sa Prior, og høstet stor applaus.
Andy Caughey, fra Wool Impact, viste hvordan prisene på crossbred ull hadde sunket over tid. (Foto: IWTO/Nickland Media)
For norsk ulls del, var to foredrag av stor interesse. Andy Caughey, sjef for Wool Impact i New Zealand, skal sørge for å gjøre “strong wool” – altså samme ulla som norsk crossbred ull – «great again». «Slutt å se på gulvet,» sa han og mente da særlig vegg-til-vegg teppene. Det handler om å finne nye og gode anvendelsesområder for denne ullen, ved siden av tepper og strikkegarn. Han fikk se Alfas nye vintersko Ull, og ble over seg av begeistring, og i foredraget sitt understreket han ullsko, og særlig Allbirds, evne til å få oss til å se helt nye produkter i ull. Wool Impact er finansiert av newzealandske myndigheter, og blant eksemplene Caughey viste var ullplaster, lydabsorberende paneler, munnbind, luftfiltre, og bleier og bind i ull. At ull er biologisk nedbrytbart er klart en fordel for flere av disse produktene. Han mente klart det ville være hensiktsmessig med et tettere samarbeid med Norge.
Reina Ovinge fra Holland vakte oppsikt med sitt lokal ull prosjekt. (Foto: IWTO/Nickland Media)
Reina Ovinge fra Holland fortalte om hennes lokal-ull prosjekt i Holland, The Knitwit Stable. Hun hadde jobbet i motebransjen i mange år, men sett seg lei på prispress og evig press på nye kolleksjoner. Selv om hun bare har 35 sauer og 35 geiter vekker hennes arbeid stor interesse. Hun har vært på besøk både til Hillesvåg og Telespinn, fortalte hun. Men mest interessant var at EU er svært interessert og har bidratt med økonomisk støtte til en strikkemaskin, som hun produserer mest sokker på. Men hun samarbeidet også med hollandske motemerker som Scotch & Soda og Humanoid, på små kolleksjoner til høy pris.
Medlemmer av EU kommisjonen har besøkt henne på gården, noe som antagelig har bidratt til en fornyet entusiasme. Hun ønsket også et tettere samarbeid med Norge. Hun får sin ull spunnet av tyske Südwolle og noe hos Schneider i Italia, sjefen der var for øvrig en av de som var veldig glad for at Norge hadde tatt kampen mot Sustainable Apparel Coalition og Higg, og LCA-baserte rangeringer av fibre.
Vi hørte også om fransk ull (roquefort osten hadde ikke hatt en plass i butikkhyllene uten sauer) som for det meste kastes. Og om et nytt beiteprosjekt i USA hvor sauene beiter i sammenheng med solcellepaneler, fordi gresset under disse ellers måtte ha blitt klippet av maskiner. Mer effektive «gressklippere» skulle man tydeligvis lete lenge etter. Også her var tema karbonfangst, noe som Lesley Prior også gjentok flere ganger. Hun tror (men har ikke bevis) at hun i det minste er karbonnøytral på sin Tellenby gård. I tillegg brukte hun et rapporteringssystem kalt «Fair to Nature» som vurderer gårdens bidrag til naturmangfold annethvert år. Og hun isotopmerker ullen, slik at uansett hvor den ender opp, kan den spores tilbake til henne. Opprinnelse var også noe som flere hevdet som stadig viktigere, noe som igjen aktualiserer Animalia og Norilias arbeid med å opprinnelsesmerke norsk ull. I New Zealand har man en merkeordning som dekker både ullen og kjøttet, New Zealand Farm Assured (les mer om dette her).
Lesley Prior snakket mye om regenerativt landbruk og karbonlagring. (Foto: IWTO/Nickland Media)
Lesley Prior hadde ett stort hjertesukk om alt det som skal telles, og det som kan telles… og hva som faktisk teller. Dette er en stadig tilbakevendende diskusjon når det gjelder regenerativt landbruk, hvor det alle kan observerer (fugler som kvitrer, bier som summer) er vel så viktig som målingen av karbon i jordsmonnet.
Om lokal europeisk ull kan brukes bedre, er 1000-kroners spørsmålet. Nürnberg med sitt kjente julemarked i gamlebyen, er Südwolles hjemby og derfor også åstedet for konferansen denne gangen, da de var hovedsponsor. Südwolle og Schneider er konkurrenter, men på ullkongressen var begge firmaene enige om at de ønsker mer produksjon i Europa, men sliter med å rekruttere arbeidskraft.
Tema rundt hvorvidt det er en av løsningene for å få ned den enorme økningen i produksjon, å flytte produksjonen tilbake til der forbruket skjer, fremfor en klokketro på at vi skal få en blomstrende fiber-til-fiber resirkuleringsindustri i EU, har så vidt begynt. Interessant nok, i lys av alle pilene som pekte nedover for klesbransjen, i lys av prisvekst og inflasjon, var det en bransje som var optimistisk, og det var fabrikkmaskinprodusentene. De ser for seg at flere skal strikke – og mer lokalt – basert på det som kalles «just-in-time» produksjon.
Ovinge hadde, som nevnt, kjøpt seg en Stoll, flere følger nok etter.
Professor i klær og bærekraft, Ingun Grimstad Klepp (bildet over), som er del av Amazing Grazing prosjektet, holdt et innlegg for konferansen om Forbrukertilsynets avgjørelse som felte Norrønas bruk av Higg i markedsføring. Mange takket Norge spesielt for denne avgjørelsen, som har betydd enormt mye for ullprodusenter og deres forståelse av klima- og miljømerking. At man over lang tid har vært uenig i måten såkalte livssyklusanalyser måler naturfibre opp mot syntetiske fibre, er kjernen i denne diskusjonen. Arbeidet som nå foregår i EUs utredning om PEFCR for tekstiler, hvor Klepp er involvert, vil også muligens påvirkes av denne avgjørelsen. Uansett var det en stor opplevelse for den norske delegasjonen å motta så mye oppmerksomhet i sammenheng med avgjørelsen, og at så mange internasjonalt er opptatt av hva Norge har utrettet på dette området.
Ullveka går igjen av stabelen, med ulike utstillinger, arrangementer og ikke minst Ullvekekonferansen hvor Ingun vil holde foredrag.
Program for Ullvekekonferansen 2022
10.00-11.00 – Registrering og mingling 11.00-11.45 – Bøt og Betring – Hege Therese Nilsen, Husflidskonsulent i Hordaland 12.00-12.45 – Bundet til fortiden? Nålebindingens historikk og betydning – Espen Kutchera, formidlar Bryggens Museum 13.00-14.00 – Lunsj og mingling 14.00-14.45 – Knutar på vandring – Monika Ravnanger og Marta Kløve Juhl 15.00-16.00 – Mingling og nettverksbygging 16.00-16.40 – Ull i dag. Unike muligheter. – Karin Flatøy Svarstad 16.40- 17.30 – Mitt kreative arbeid med ull – Chris Lane – fåredraget er på engelsk.
19.00 – FESTMIDDAG PÅ HOTELLET – påmelding kjem.
10.00-11.00 – Registrering, mingling og eventuell tur i nærområdet 11.00- 12.30 – Ny ullen kunnskap – Ull i forskning og miljødebatt – Ingun Grimstad Klepp 12.30-13.15 – Lunsj og mingling 13.15 – 14.00 – Norlender – Ull og utfordringar som norsk produsent – Astrid Tveiten 14.15 – 15.00 – Nordhordland Biosfæreområde 15.00-16.00 – Panelsamtale
13. oktober 2022, kl. 10.00–16.30. Næringslivets Hus Middelthuns gate 27, Oslo.
Ulldagen er en møteplass for aktører i hele verdikjeden for ull fra sauebønder til industriaktører til forskning og annen bruk av ull. Ulldagen arrangeres av Norilia og Norsk Industri.
Programmet starter klokken 10 med demonstrasjon av saueklipping på plassen foran Næringslivets Hus.
09.30
Registrering og kaffe
10.00
Velkommen til Ulldagen!
Innledning til dagen:En hyllest til sauen! Anna Blix er biolog og forfatter og har latt seg fascinere av den norske sauens historie, hvor viktig den har vært for landet vårt opp gjennom historien og hva vi nå kan være i ferd med å miste, og vil dele noen av disse tankene og perspektivene med oss Saueklipping!Vi har fått med oss leder for Nortura Klyppeteam, Eirik Kolbjørnshus, og saueklipper Ruth Jane Rossevatn, som forklarer og viser oss om saueklipping, saueraser og ulike typer ull i Norge
11.30
Lunsj
12.00
Fremtidsutsikter for ull
Tilgang på norsk kvalitetsull har vært mye diskutert det siste året. Hvordan vil utviklingen bli fremover? Temaet vil bli belyst og diskutert gjennom innlegg fra landbruket og industriens side samt fra politisk hold.Natural fibres and upcoming EU textile legislation, Dalena White, General Secretary in International Wool Textile Organization (IWTO)Både av hensynet til miljø, forbrukere og ullindustri må retningen på EUs miljøarbeid korrigeres, – men hvordan? Ingun Grimstad Klepp, professor og forsker i klær og bærekraft, OsloMet/SIFO
13.30
Pause
14.00
Innovasjon og utvikling
+Lab – en brobygger mellom næringslivet og FoUmiljøene v/Anita Cecilie Drabløs daglig leder +LabPål Olimb, Alfa Sko skal snakke om utviklingen av den tekniske vinterstøvelen Stad som er laget av norsk ull vevet hos Gudbrandsdalens UldvarefabrikKari Wastelayer® Trøye i 30% Resirkulert Merinoull. Hvordan har det gått og hvilke utfordringer har man støtt på? Rebecca Johansson, ESG Manager, Active BrandsSirkulærprosjekt Ull er videreført og har gitt lovende resultater siden siste Ulldag og vi får en oppdatering. Kjersti Kviseth, konsulent Design2025Regenerated Wool Project. Update and next step, Issam Yousef Monsóre, R&D Manager, Helly Hansen
15:15
Pause
15.30
Forskning forteller
Hva består egentlig ullfiberen av? Og hvor raskt brytes en ullfiber ned? Marion Tviland, leder for Ullavdelingen i Norilia, vil bruke forsøk gjort på NORSØK av råull, ullpellets og ullduker som utgangspunkt for å gi oss svarHvordan bidrar sauens beiting til fellesgoder som biologisk mangfold, redusert oppvarming i atmosfæren og lagring av karbon? Margaret Eide Hillestad, Prosjektleder hos Agri Analyse vil belyse temaet med utgangspunkt i forskningsprosjekt med beitende husdyr i Oppdal
Foredrag 29. september 2022, kl. 18:00 – 20:00. Sunnmøre museum – Ålesund.
Professor i klede og berekraft ved SIFO, OsloMet, Ingun Grimstad Klepp svarar: Gløym ny teknologi, det er i historia vi finn berekraftige vegar framover!
I tusenvis av år har menneska vore varme, vakre og velkledde utan å legge press på klima og økosystem. Vi har hatt klede som har vore så sterke og vellaga at dei har vart i generasjonar. Tekstilavfall fants knappast historisk då alt var brukt til siste trevl. Klima -og miljøbelastning er ikkje ein rød tråd i motehistoria, men eit unntak som høyrer til vår tid. Det er difor gode grunnar til å sjå seg tilbake for å hente kunnskap og inspirasjon for den store omstillinga tekstilbransjen ikkje lenger kan vegre seg for.
I Noreg er vi heldige og har sau med ull som liknar mykje på saueulla frå vikingtida og før, og ein oppegåande og tradisjonsrik industri som kan teke ulla frå sauen sin kropp til vår.
Framtida er å gå kledd i varige og varme klede som tek tid, ferdigheiter og kunnskap å skape. Vi må raskast mogleg redde dei små handverkarane, lærlingordningane og alt anna som støttar liten, langsam og lokal produksjon, og stikke kjeppar i hjula på Fast Fashion, båe privat og politisk.
