Extending product lifetimes through repair is a central strategy in sustainable consumption and circular economy initiatives. This article examines how consumers evaluate textile damages and potential to repair, drawing on wardrobe interviews with 28 Norwegian households. Over a six-month period, we tracked 3211 clothing and household textile items going out of use, of which only 107 (3.3 per cent) had been repaired or altered prior to disposal, almost exclusively as home repairs. Based on participant evaluations, we developed a three-level repair scale that reflects perceived repair complexity and feasibility. This scale, combined with item-level damage data, reveals both practical and conceptual challenges in promoting textile repair. Repairability in textiles is more complex than in other product groups, such as electronics, because many common damages fall outside the scope of conventional repair schemes. We argue for a practice-based understanding of repairability that accounts for the interaction between damage types, consumer competences, cultural meanings and systems of provision. Our policy recommendations highlight the need to go beyond product design and service provision to also support social learning, cultural normalization and the integration of repair into everyday life, recognizing its social and cultural significance as essential for effectively extending clothing lifespans.
Authors: Irene Maldini, Ingun Grimstad Klepp and Kate Fletcher
Abstract
Clothing and textiles are increasingly made of synthetic (fossils-based) fibres, enabling rapid growth in overall production volumes in this sector, with significant environmental impact. This research aims at understanding the strategies of companies that are actively working to confront this trend by trying to avoid or reduce synthetic content in their products. Fifteen companies are interviewed to gather their strategies in resisting synthetic fibres. These include four companies born with a plastic-free mindset, five companies that define themselves as a wool or cotton company despite using other materials, and six companies that aim at reducing synthetic use as part of a broader approach to sustainability and the quality of the products offered. The study analyses the barriers and enablers that affect their endeavours and proposes a series of policy recommendations to counter current developments. Barriers experienced by companies include synthetics’ low price, their physical characteristics enabling elasticity, durability and impermeability, the narrative of plastic recycling as a questionable sustainable solution, the bias of sustainability indicators and production technologies, and specific fashion trends calling for the material characteristics mentioned above. Some enablers mentioned are concerns from the company leadership about the growth of synthetics and associated microplastic release, the role of public policy and procurement in driving the change, resistance to synthetics by users in specific products (e.g. childrenswear), efforts to produce with the company’s own recycled materials, and to achieve a more intensive use of their products. The study concludes with policy recommendations such as stopping subsidizing petrochemicals, sanctioning overproduction practices, promoting true pricing and discriminating tax rates, improving sustainability metrics, targeted R&D support for natural and local materials and a fibre-to-fibre focus for recycling policy, so that the overall volume of textile production and the content of synthetics in it can be reduced.
Rapporten, som er skrevet av Kirsi Laitala, diskuterer de betydelige miljøutfordringene knyttet til tekstilavfall og gir en kunnskapsbase for den norske læringsplattformen Hva nå? Endringslaben, som har som mål å styrke barn og unges kunnskap, engasjement og handlingskompetanse innen bærekraft. Den fremhever den økende tekstilproduksjonen samt den tilsvarende økningen i tekstilavfall, med omtrent 92 millioner tonn som kastes globalt hvert år. Dokumentet understreker de miljømessige konsekvensene av dette avfallet, inkludert forurensning, ressursutarming og virkninger på klimaendringer. I tillegg skisserer rapporten behovet for forbedrede reguleringer, nye forretningspraksiser og endringer i forbrukeratferd for å dempe disse utfordringene, og oppfordrer til utdanningsinitiativer som Endringslaben for å inspirere unge generasjoner til å ta mer bærekraftige valg.
I prosjektperioden med Forskningsrådet vil det bli satt opp to utstillinger, en på Kongsvinger i mars og en i Arendal i april 2026. Les mere om Endringslaben her: https://endringslaben.no/
The overproduction of garments, often of low quality, contributes significantly to environmental degradation, especially in the Global South. Therefore, assessing the durability of garments has attracted the attention of industry organizations and legislators. Recent research has identified both intrinsic and extrinsic dimensions of durability and their links to a circular transition. This study aims to deepen the understanding of garment durability by incorporating the local perspectives of five different global communities. Using a participatory action research methodology, semi-structured interviews were conducted with stakeholders across value chains in France, Ghana, Indonesia, Norway, and South Africa. The key findings of this study have been grouped into 8 trends that characterize garment durability: (1) quality is preferred over durability, (2) garment durability is dynamic, (3) price and brand are related to perceived durability, (4) local refers to geographical proximity, (5) local involves value creation, (6) local touches tradition, (7) traditional garments and textiles are more durable, and (8) local contexts influence garment durability. These trends indicate that local factors significantly influence the definition and practice of durability, suggesting that global legislation must consider such nuances when describing and quantifying durability in the context of garments and textiles.
Vanacker, H., Lemieux, A.-A., Laitala, K., Dindi, M., Bonnier, S., & Lamouri, S. (2025). Understanding garment durability through local lenses: a participatory study with communities across the globe. Scientific Reports, 15(1), 34962. https://doi.org/10.1038/s41598-025-19087-3
Forfattere: Ingun Grimstad Klepp og Tone Skårdal Tobiasson
Produktene er ‘fulle av gift’ og det er ikke ’bærekraftig å kjøpe produkter av lav kvalitet fra andre siden av kloden’, skriver avisen. For klær, som utgjør 41 prosent av varene ifølge bransjeorganisasjonen VIRKE, er det ikke funnet ulovlige kjemikalier i disse produktene, men i smykker og leker. ‘Den som leter, finner’ skrev vi i en kronikk om dette i Aftenposten for noen år siden.
Mest kommer fra fjerne Østen
Det aller meste som importeres til land som Norge kommer fra det fjerne Østen med Kina som definitivt størst i klassen, omkring 1/3 av klær og tekstiler eksporteres fra Kina (UNEP 2020).
I komi-serien Javel, herr statsråd, prøvde ministeren, Jim Hacker, seg stadig på ‘quick fixes’, som alltid viste seg å ha helt andre effekter enn de som var tilsiktet. EUs kommisjonær for miljø, Jessika Roswall, forteller at ‘mye er på vei som ennå ikke har trått i kraft’ og nevner utvidet produsentansvar som løsningen på problemet. Det er bare et par haker ved denne ‘fixen’, det ene er at EPR slik det er implementert i en del land, og slik planene er både i EU og Norge, ikke vil gjøre noe med produksjonsvolumer, rett og slett fordi avgiften er for lav. Videre at det er vanskelig å se for seg hvordan den faktisk skal inkludere selskaper som Temu og Shein, hvor importen er direkte til kunden. Vi har tidligere foreslått en reell ‘quick fix’, et utvidet produsentansvar der de firmaene som selger ‘bruk-og-kast’ varer med presisjon kan rammes, altså de som bidrar med overproduksjon. En ny SINTEF rapport ser på dette forslaget som et av flere scenarier og vurderer mulig økonomiske implikasjoner av flere ulike EPR løsninger.
Trump metoden?
En annen ‘quick fix’ er Trump-metoden, med høye tollsatser, fra første krone. I tillegg kan man sette import-tak, slik vi hadde frem til 1990-tallet gjennom Multifiberavtalen. Kina kan også strykes fra listen over land som har gratis post-frakt, en ordning som er beregnet for utviklingsland.
Frankrike har planer om å legge på en høy toll på det de definerer som ‘fast fashion’, definert blant annet på grunnlag av hvordan de markedsfører og hvor lenge de selger produktene. Prosessen har imidlertid stoppet opp i det franske senatet. Det er to grunner til å stoppe denne galopperende hesten. Den ene er proteksjonisme, trolig grunnen til at Frankrike ligger foran med sin sterke motebransje. Den finnes også i Norge, klart uttrykt av Erna Solberg i samme Aftenposten utgave: kjøp europeisk.
I den storstilte tekstil-strategien fra EU er ikke lokal produksjon nevnt med ett ord. Heller ikke i Norge har det politisk vært villighet til å heie frem lokal produksjon av klær. Er det på tide? Her kunne Norge gå foran.
Olve-genseren produsert av Tingvoll Ull fra lokal saueull, er muligens fremtiden?
Den andre grunnen er miljø. Vi har mer enn nok klær fra før og disse havner på toppen av et allerede voksende berg av klær som ingen kan få brukt (opp).
Dette er et mengde problem. Det kan reguleres dersom politikken ble rettet mot nettopp mengde. Så langt har vi ikke sett villighet til det og EU strategien for tekstiler inneholder ingenting med potensiale til å redusere mengdene som importeres.
Det er synd fordi de store mengdene klær står i veien for å redusere miljø (inkludert klima) belastningene fra kles-produksjonen, og står også i veien for EUs strategi om lønnsomme sirkulære forretningsmodeller (reparasjon, gjenbruk, osv.). Den stadig økende strømmen av mer eller mindre brukte klær som havner i verdens fattigste land og utgjør et enormt helse- og miljøproblem der, er en av flere uakseptable følger av overproduksjonen.
Bukken og havresekken
I slutten av juni arrangeres den internasjonale nedvekst konferansen i Oslo, og her skal vi diskutere nettopp hvilke politiske tiltak som kan stoppe overproduksjonen og hvordan få det politiske apparatet i EU og Norge har vært til å lytte til forskernes ‘quick fix’ råd.
I stedet er det den globale mote- og sports-industrien som utvikler virkemidlene på vegne av EU. Dette er ‘fast’ og ‘ultrafast’ fashion, som derfor selvsagt passer godt på at «fixen» ikke kommer til å slanke en overproduserende industri. Det er høyst uvanlig å sette bukken til å vokte havresekken, men altså i dette tilfellet har myndighetene tydeligvis fått det for seg at det er en god idé.
Derfor blir produsentansvarsavgiften minimal og derfor er det selvsagt ikke snakk om tiltak som kan begrense mengdene. En ‘quick fix’ vil medføre betraktelig dyrere produkter som ikke er populært blant velgere.
Men det er mulig å stoppe den galopperende hesten, om man virkelig vil.
(Denne teksten er opprinnelig skrevet som en kronikk, som ikke fant et hjem.)
This chapter explores the influence of gender on clothing consumption and the impact on differences in clothing volumes between men and women. Based on a qualitative and quantitative wardrobe study, we employ Schatzki’s (2002) social ontology of practice combined with Butler’s (1990) gender performance concept to examine the relationship between gender and clothing consumption in 15 households in Norway. The findings show that women had on average 497 items and the men had 258 items, and the main difference between male and female wardrobes was due to the number of items per occasion. These findings highlights the complexities and tensions faced by women in navigating clothing norms and maintaining a balance in the practice of dressing between appropriate dress, feminine expressions and having an ideal and more sustainable wardrobe. This chapter contributes to a better understanding of the interplay between occasions and gender dynamics that shape clothing consumption patterns. Moreover, it illustrates the potential of ‘occasion’ as an analytical concept and the implications of gender in clothing consumption, challenging the prevailing studies on clothing and fashion that often overlook the nuanced practices and actions that influence clothing volumes.
This case study of the Amsterdam Doughnut highlights how barriers for “strong” sustainable consumption policy pinpointed in the literature were to some extent overcome in the city policy of Amsterdam, the Netherlands, in the period of 2018–23. The study builds on interviews conducted in 2020 and 2023 with key stakeholders participating in the policymaking process, and on the analysis of relevant policy documents. It identifies a few factors that played a role as levers of the barriers mentioned in the literature. These factors facilitated the inclusion of upper consumption limits in a few policy areas at a conceptual and strategic level. However, resistance to “strong” sustainable consumption measures hindered their translation into concrete actions, targets, and implementation. Lastly, a change of emphasis in the city strategy towards the “social foundation” of the Doughnut Economy framework during the period under study led to a stronger focus on the lower levels of sufficiency, leaving the emphasis on the upper levels behind.
Durability is widely recognized as a key feature of materially resource-ful, lower-carbon clothing lives. Yet most of what is known about long-lasting garments is rooted in Euro-American ways of thinking, andreproduces its structures, priorities, values and resulting actions. Thispaper brings a decolonial concern to understandings of clothing durabil-ity to enlarge the conceptual boundaries around it, including those thatbreak apart dominant ideas and approaches to clothing durability inorder to show difference. It presents both the “workings” and the“findings” of a small research project, ‘Decentering Durability’, examin-ing both how research is conducted as well as what is uncovered at the intersection of decolonizing and resource-efficient, decarbonizing agen-das for fashion.
Forfattere: Ingun Grimstad Klepp, Lisbeth Løvbak Berg, Anna Schytte Sigaard, Tone Skårdal Tobiasson og Lea Gleisberg
Sammendrag
I denne rapporten undersøker vi nasjonale, internasjonale og bedriftsstrategier for bærekraftige tekstiler for å forstå om, og i så fall hvordan de inkluderer problemet med økte produksjonsvolumer basert på syntetiske materialer som kan bli omtalt som ‘plastelefanten i rommet’. Dette gjøres ved å stille fire spørsmål. Først ser vi etter om strategiene diskuterer vekst i produksjonsvolumer og mulige virkemidler for å stoppe denne veksten. Deretter undersøker vi om de adresserer plastifiseringen av tekstiler. Med plastifisering mener vi den økende andelen plastfibre som brukes i tekstilproduksjonen. For det tredje, om de diskuterer råmaterialene for plast, og for det fjerde, plastavfall. Resultatet viser at ingen av disse spørsmålene relatert til å få ned miljøbelastningene fra produksjon av klær står sentralt i strategiene.
This project note presents preliminary findings from a PhD project looking into textile waste from Norwegian households. 28 households collected textiles that they would have otherwise discarded for a period of six months. The textiles were collected by the PhD candidate during visits to the households where qualitative interviews were carried out. Then, all textiles were registered along with information from the interviews. The findings indicate that most of the discarded textiles are clothes and shoes. However, when broken down into textile categories, household textiles represent the largest group of discarded textiles. In addition, findings show that about one third of the collected textiles were in a very good condition, either like new or with only minor changes. The fiber content of the textiles corresponded with the preliminary findings from work package 2 in Wasted Textiles, as there was an equal distribution between 100% synthetic textiles, 100% non-synthetic textiles and textiles containing a mix of these. It was also found that the largest group of users were adult women, especially when looking at number of textiles discarded. If weight was applied instead, the difference between the genders evened out more. As these findings are preliminary, it is too early to provide any hard conclusions. Instead, the project note is meant to grant insights into the kind of data that will eventually be available and shared with the project group.
