«Det er langt fra beite til butikk,» påpekte administrerende direktør Cathrine Pia Lund i Miljømerket Norge da Devold Originals høytidelig ble overrakt Svane-lisensen i flaggskipbutikken på Sørenga i Oslo. Men med over 100 miljø og sosiale krav innfridd kunne norsk ull innkassere en viktig seier.
Omkring ett år med intensivt arbeid, hovedsakelig gjennom bærekraftsansvarlig Trude Ertresvågs brennende engasjement og at Norilia allerede hadde tatt jobben for flere år siden å svanemerke norsk ull, kunne Devold få det til, fra beite og til butikk for sin ikoniske islender og svalbardgenser.
«Vi måtte også få med Fatland ull på laget, som også vasker sin ull i England, vise at den norske ullen ikke inneholder insektmidler, og at alle fargestoffene og kjemiske behandlingene er trygge for miljøet,» forklarte Ertresvåg midt i Oslos urbane jungel, vegg i vegg med kafeer, kunst, kultur og motebutikker. At dette er mulig, handler i stor grad om at Devold eier sin egen produksjons bedrift og fargeri.
Det er ironisk, sa Ecolabel Norge sjefen Lund seg enig i, norske ullprodukter har nådd høyeste og tøffeste miljø-sertifiseringen som er mulig, mens i EUs Product Environmental Footprint vil samme genser få en miljøversting-vurdering. Sunt bondevett gjelder tydeligvis ikke alle steder…
Devold arbeider for øvrig med å miljø-sertifisere arbeidstøy og merinoullen, så det kan hende EUs flaggskip PEF får seg et norsk-avfyrt skudd for baugen.
Forfattere: Ingun Grimstad Klepp og Tone Skårdal Tobiasson
Produktene er ‘fulle av gift’ og det er ikke ’bærekraftig å kjøpe produkter av lav kvalitet fra andre siden av kloden’, skriver avisen. For klær, som utgjør 41 prosent av varene ifølge bransjeorganisasjonen VIRKE, er det ikke funnet ulovlige kjemikalier i disse produktene, men i smykker og leker. ‘Den som leter, finner’ skrev vi i en kronikk om dette i Aftenposten for noen år siden.
Mest kommer fra fjerne Østen
Det aller meste som importeres til land som Norge kommer fra det fjerne Østen med Kina som definitivt størst i klassen, omkring 1/3 av klær og tekstiler eksporteres fra Kina (UNEP 2020).
I komi-serien Javel, herr statsråd, prøvde ministeren, Jim Hacker, seg stadig på ‘quick fixes’, som alltid viste seg å ha helt andre effekter enn de som var tilsiktet. EUs kommisjonær for miljø, Jessika Roswall, forteller at ‘mye er på vei som ennå ikke har trått i kraft’ og nevner utvidet produsentansvar som løsningen på problemet. Det er bare et par haker ved denne ‘fixen’, det ene er at EPR slik det er implementert i en del land, og slik planene er både i EU og Norge, ikke vil gjøre noe med produksjonsvolumer, rett og slett fordi avgiften er for lav. Videre at det er vanskelig å se for seg hvordan den faktisk skal inkludere selskaper som Temu og Shein, hvor importen er direkte til kunden. Vi har tidligere foreslått en reell ‘quick fix’, et utvidet produsentansvar der de firmaene som selger ‘bruk-og-kast’ varer med presisjon kan rammes, altså de som bidrar med overproduksjon. En ny SINTEF rapport ser på dette forslaget som et av flere scenarier og vurderer mulig økonomiske implikasjoner av flere ulike EPR løsninger.
Trump metoden?
En annen ‘quick fix’ er Trump-metoden, med høye tollsatser, fra første krone. I tillegg kan man sette import-tak, slik vi hadde frem til 1990-tallet gjennom Multifiberavtalen. Kina kan også strykes fra listen over land som har gratis post-frakt, en ordning som er beregnet for utviklingsland.
Frankrike har planer om å legge på en høy toll på det de definerer som ‘fast fashion’, definert blant annet på grunnlag av hvordan de markedsfører og hvor lenge de selger produktene. Prosessen har imidlertid stoppet opp i det franske senatet. Det er to grunner til å stoppe denne galopperende hesten. Den ene er proteksjonisme, trolig grunnen til at Frankrike ligger foran med sin sterke motebransje. Den finnes også i Norge, klart uttrykt av Erna Solberg i samme Aftenposten utgave: kjøp europeisk.
I den storstilte tekstil-strategien fra EU er ikke lokal produksjon nevnt med ett ord. Heller ikke i Norge har det politisk vært villighet til å heie frem lokal produksjon av klær. Er det på tide? Her kunne Norge gå foran.
Olve-genseren produsert av Tingvoll Ull fra lokal saueull, er muligens fremtiden?
Den andre grunnen er miljø. Vi har mer enn nok klær fra før og disse havner på toppen av et allerede voksende berg av klær som ingen kan få brukt (opp).
Dette er et mengde problem. Det kan reguleres dersom politikken ble rettet mot nettopp mengde. Så langt har vi ikke sett villighet til det og EU strategien for tekstiler inneholder ingenting med potensiale til å redusere mengdene som importeres.
Det er synd fordi de store mengdene klær står i veien for å redusere miljø (inkludert klima) belastningene fra kles-produksjonen, og står også i veien for EUs strategi om lønnsomme sirkulære forretningsmodeller (reparasjon, gjenbruk, osv.). Den stadig økende strømmen av mer eller mindre brukte klær som havner i verdens fattigste land og utgjør et enormt helse- og miljøproblem der, er en av flere uakseptable følger av overproduksjonen.
Bukken og havresekken
I slutten av juni arrangeres den internasjonale nedvekst konferansen i Oslo, og her skal vi diskutere nettopp hvilke politiske tiltak som kan stoppe overproduksjonen og hvordan få det politiske apparatet i EU og Norge har vært til å lytte til forskernes ‘quick fix’ råd.
I stedet er det den globale mote- og sports-industrien som utvikler virkemidlene på vegne av EU. Dette er ‘fast’ og ‘ultrafast’ fashion, som derfor selvsagt passer godt på at «fixen» ikke kommer til å slanke en overproduserende industri. Det er høyst uvanlig å sette bukken til å vokte havresekken, men altså i dette tilfellet har myndighetene tydeligvis fått det for seg at det er en god idé.
Derfor blir produsentansvarsavgiften minimal og derfor er det selvsagt ikke snakk om tiltak som kan begrense mengdene. En ‘quick fix’ vil medføre betraktelig dyrere produkter som ikke er populært blant velgere.
Men det er mulig å stoppe den galopperende hesten, om man virkelig vil.
(Denne teksten er opprinnelig skrevet som en kronikk, som ikke fant et hjem.)
Klesgruppa ønsker hjertelig velkommen til Rita Dominici som har kommet på et intership til SIFO.
Rita Dominici er andreårsstudent i masterprogrammet i «Sosiologi og Samfunnsforskning» ved University of Trento. Hun tok en bachelorgrad i sosiologi ved Universitetet i Bologna med en avhandling med tittelen «Fashion as a Social Phenomenon and Consumption Field: The Rise of Fast Fashion and New Paths Towards Sustainability» hvor hun forsket på trender for forbruk av klær, med fokus på aktuelle fenomener innen produksjon og forbruk i tekstilindustrien. Hun kommer til å jobbe i CHANGE-prosjektet i sitt intership.
Kinga, som har vært med oss siden september, er nå på vei videre i sin karriere og skal starte som produktutvikler i Tufte Wear. Vi ønsker henne lykke til videre!
Det ka høres ut som en selvmotsigelse, men forskningsprosjektet Wasted Textiles er nominert til ’tise awards 2025, i klassen for Årets aktivist.
Her fra nominasjons teksten: I 2024 så vi mange inspirerende initiativer som på ulike måter satte fokus på en mer bærekraftig fremtid. Vi ønsker å løfte fram de som inspirerer til endring og bevissthet, både innenfor og utenfor klesindustrien.
Nominerte her er, foruten Wasted Textiles prosjektet: Tinashe Williamson, Anine Olsen, Fremtiden i våre hender, Kornelia Minsaas, Frida Marie Grande, Oppsynsmannen med Bård Tufte Johansen på NRK, Øyafestivalen og Ella Marie Hætta Isaksen.
Hva ønsker de seg, og hva står i veien for å kjøpe brukt?
Og hvordan har dette endret seg siden sist vi spurte?
Kirsi Laitala fra Forbruksforskningsinstituttet SIFO ved OsloMet er en av forskerne i prosjektet. Hun skal fortelle oss om forskningen sin og gi en sniktitt på resultatene fra den store spørreundersøkelsen som ble gjennomført blant over 1000 kunder høsten 2024. Undersøkelsen er en del av forskningsprosjektet «Se min (brukte) kjole», som samler forskere, veldedige organisasjoner, bruktbutikker og merkevarer for å frembringe kunnskap om grunnlaget og potensialet for gjenbruk. Prosjektet skaper data og innsikt om miljø- og klimaeffekten av gjenbruk av tekstiler og undersøker viktige faktorer for forretningsmodeller innen handel og konsum.
NF&TA ønsker velkommen til dette webinaret, hvor vi presenterer ferske resultater fra arbeidspakken som skal finne svar på spørsmål rundt muligheter og barrierer i markedet for gjenbrukstekstiler i Norge
This chapter explores the influence of gender on clothing consumption and the impact on differences in clothing volumes between men and women. Based on a qualitative and quantitative wardrobe study, we employ Schatzki’s (2002) social ontology of practice combined with Butler’s (1990) gender performance concept to examine the relationship between gender and clothing consumption in 15 households in Norway. The findings show that women had on average 497 items and the men had 258 items, and the main difference between male and female wardrobes was due to the number of items per occasion. These findings highlights the complexities and tensions faced by women in navigating clothing norms and maintaining a balance in the practice of dressing between appropriate dress, feminine expressions and having an ideal and more sustainable wardrobe. This chapter contributes to a better understanding of the interplay between occasions and gender dynamics that shape clothing consumption patterns. Moreover, it illustrates the potential of ‘occasion’ as an analytical concept and the implications of gender in clothing consumption, challenging the prevailing studies on clothing and fashion that often overlook the nuanced practices and actions that influence clothing volumes.
Tid: Onsdag 12.03.2025 kl 13-13:30. Sted: Eidsiva og Scandic Hamar, Hamar
11. og 12. Mars 2025 arrangerer Sirk Norge seminar om avfallsforbrenning på Hamar. Selve seminaret går av stabelen på Scandic Hamar 12. mars, med en felles middag på samme hotell kvelden i forveien. I tillegg til seminaret, som er i regi av Sirk Norges fagforum for avfallsforbrenning har Eidsiva et eget opplegg dagen før, 11. mars.
På onsdag den 12. skal Jens Måge (Seniorrådgiver, SIRK Norge) holde foredraget kalt «Elefanten i rommet – hva skjer med tekstilavfallet?»
Det stilles stadig flere og strengere krav til utsortering av ulike avfallsfraksjoner for å oppnå EUs mål om 60 prosent materialgjenvinning eller ombruk innen 2030, men hva hvis det ikke finnes løsninger?
Norge har fått en ny avfallsforskrift 1. januar med nytt kapittel 10a, som krever separat utsortering og innsamling av tekstilavfall. Hva skjer med tekstilene etter innsamling? Hva er status for anlegg og teknologi for materialgjenvinning av fibrene? Når kommer det et produsentansvar for tekstiler og hva vil det innebære?
Lisbeth Løvbak Berg er en fire redaktører av en rykende fersk og grønnere enn grønn bok: Mediating Sustainabilty on the consumer society. Boken, og seminarserien den har røttene sine i, er begge resultater av en selvoppnevnt gruppe kalt Grøntmet som arbeider på tvers av fag og fakulteter, og med vilje og ønske til samarbeid som ledestjerne.
Lisbeth har vært aktiv i gruppen, ikke bare som redaktør, men også som arrangør av seminarer Home – GreenMet . I boken bidrar hun også med et lesverdig intervju med Venessa Andreotti. I teksten presenterer Lisbeth også hennes forfatterskap som bakgrunn for spørsmålene. Dette er en god innføring i hvordan urfolksperspektiv kan bidra med nytenkning i arbeidet med de akselererende natur- og klimakrisene. At det trengs nytenking, er det ingen tvil om, noe flere av kapitlene i boken tydelig viser.
Blant annet kapitlet fra Ingun Grimstad Klepp og Ingrid Haugsrud: «Hvem som kan stoppe grønnvaskingen»? Den og mye annet i boken viser med all tydelighet at grønnvasking ikke kun finnes i markedsføring, men også i poltikk og verktøy for å måle og sammenligne miljøbelastninger. Den demonstrer dermed hvor problematisk ideen om å gjøre miljøpolitikk om til valg på et marked. Det er på tide å legge bort hele det halvhjertete «bærekraftig utvikling» prosjektet og starte i en annen ende. Det er i det minste en tankerekke som blir nærliggende etter å ha lest Johan Vetlesen artikkel som slår av tonen i boken. Artikkelen til Ingun og Ingrid er allerede presentert på våre engelske sider (lenke her clothingresearch.oslomet.no).
Vi ønsker god lesning og kan melde at lanseringen av boken var inspirerende å kunne være med på (les mer om dette her klesforskning.oslomet.no). Men først og fremst ønsker vi å gratulere alle. GrøntMet har vist at det går an å ta saken i egne hender og få til noe sammen og det er en viktig diskusjon hvordan vi skal snakke om og formidle bærekraft i grønnvaskingens tidsalder.
Wasted Textiles prosjektet tok turen til Norsk Tekstilgjenvinning i Sandefjord, og fikk en utførlig innføring i et av de få resirkuleringsprosjektene som går fremover, muligens fordi gründer Pål Erik Haraldsen har skjønt begrensningene og at det kan være lurt å si ‘nei’.
Bildet viser, fra venstre bak: Anita Austigard, IVAR, Bjørn Erik Rui, Vesar, Kristiane Rabben, Mepex, Jens Måge SIRK Norge, Anne-Lene Lundsett, RIG, Ingun Grimstad Klepp, SIFO, Håkon Bratland, SIRKNorge, Alexandra Eng, Revise/NG, undertegnede, Sofie Nesse Horsberg, Revise/NG. Foran, fra venstre, Nazia Nourin Moury og Solveig Birgitte Jacobsen Aarak, begge NTNU.
Helt i begynnelsen av februar inviterte SIFO-prosjektet Wasted Textiles til studietur til oppstartsbedriften som har fått skryt blant annet av Miljø- og klimaministeren som representant for fremtidens løsninger: Norsk Tekstilgjenvinning. Tolv nysgjerrige fra SIFO, Sirk Norge, Mepex, NTNU, Vesar, IVAR, Revise/NG og RIG tok turen og fikk svar på det meste.
Før en omvisning i de åpne og rene fabrikklokalene (ingen selvfølge for de av oss som har besøkt resirkuleringsbedrifter lenger syd i Europa), fikk vi en oversiktlig innføring i bakgrunnen for NT og planene fremover. – Nå sorterer vi 1 til 5 tonn om dagen, forklarte Pål Erik, som startet opp i 2021 – etter mange år på leverandørsiden med Healthworkers sykehusklær. Dermed var det helse- og hotellsektoren han også begynte med, fordi disse har ensartede produkter som det er enklere å jobbe med enn tekstiler fra private husholdninger.
Men det som først og fremst skiller denne fabrikken fra andre vi har sett på, eller hørt om, er at fiber til fiber resirkuleringen verken er mekanisk eller kjemisk, i klassisk forstand; den er en ‘defibrering, en mer avansert form for mekanisk resirkulering’. – Jeg måtte komme opp med et helt nytt ord, forklarer Pål Erik. Maskinen, som ‘åpner opp’ materialene og fibrene, er det ikke mange av i verden, gründeren fant den i Italia og mener den er unik i verdens-sammenheng. For hvert materiale som går inn i prosessen, enten det er ull, bomull, polyester eller polycotton – krever fininnstilling for å fremskaffe lange nok fibre til at de kan kardes og spinnes til ny tråd og bare en liten andel ander opp nedsirkulert til ulike fyllmaterialer; som det heter på fagspråket. Gjennom vinduer på maskinen får vi se hele prosessen i praksis. Over oss pumper et sinnrikt fuktighetssystem ut vanndamp, samtidig som tekstilstøvet suges ut av luften. Skulle det oppstå brann, stopper alt opp automatisk og brannen isoleres.
Store ambisjoner
Det siste er utrolig viktig, for støvet er svært antennelig, og da noen av oss besøkte et resirkuleringsanlegg i Polen, lærte vi – i eimen av illeluktende mugghindrende kjemikalier – selvantenning av tekstilstøvet skjedde med ujevne mellomrom. Sånn var det bare.
I løpet av 2025 mener Pål Erik at anlegget vil ha en kapasitet på 5000 tonn, mens langsiktige planer ligger på 30 000. For å få til dette er automatisering, AI trening og roboter del av fremtiden. I mellomtiden brukes verdens mest avanserte kamerateknologi til å identifisere fiberinnholdet i referansetekstiler i alle blandingsforhold. For det er de ‘rene’ tekstilene som i dag enklest kan gjenvinnes og defibreres til ny tråd, selv om de også har eksperimentert med skikkelig ‘verstingblandinger’. – Ull er nok det vi først kommer til å få lønnsomhet i, sier han og viser frem råmaterialet som Gudbrandsdalens Uldvarefabrik skal spinne opp av fabrikkens eget avkutt som før gikk til forbrenning. – Vi er også i gang med et prosjekt med Aclima, med merinoull.
Økonomisk bærekraft og sosialt ansvar er de to viktigste bærebjelkene for NT, bærekraft i mer konvensjonell forstand vil han helst ikke bruke om prosessen, selv om den bruker både minimalt med strøm og vann – og siden de sorterer på farge – ingen farlige kjemikalier. – Vi har også valgt å si ‘nei’ til produkter fra Shein og Temu i produksjonslinjen vår, fordi vi ikke vet nok om kjemikaliene de bruker. Så disse produktene tar vi ut.
De samarbeider med mange, blant annet Kirkens Bymisjon og Fretex, som sender dem det som er for ødelagt for gjenbruk. Finner de likevel ting som burde gjenbrukes fremfor å defibreres, er Tise og Finn mottakere. Mens vi står der, dukker en hjemmestrikket isbjørnsgenser fra 1980-tallet opp. – Den er nok antagelig akryl, siden den ikke er blitt tatt ut, spekulerer Pål Erik. Da står vi ved maskinen som tar bilde av alle plaggene med hyperspekralt «kamera», og ut i fra hva den registrerer og er stilt inn på, blåser ut plaggene til videre behandling – dagens dont var å sortere på bomull, viskose og polyester med minimum 95% av dette fiberinnholdet.
– De må være så rene som mulig, i form av fiberinnhold og selvsagt vasket. Vi kan ikke bruke våte eller skitne tekstiler, og dessverre blir det fuktighet i innsamlingstårnene når de er utendørs. Der må det komme bedre løsninger. For eksempel innsamling inne på kjøpesentre. 50-50 bomull og polyester har vi funnet en løsning på.
Pål Erik viser frem sykehusuniformen som inneholder over 50% resirkulert fiber.
Fordi han har fått ansatt en ukrainsk tekstilingeniør, får han god oppbakking på nettopp å finne løsninger på fiberkvalitetene; og når råvarene, tråder eller stoffer skal testes i bedriftens lab, får de et karakterkort mange andre kan bli grønne av misunnelse over. – Kanskje bygger vi opp et spinneri her også, det er ikke nødvendigvis så arbeidskrevende.
Ikke det, mange ønsker seg jobb her forstår vi. Og utsiktene for bedriften – som har mottatt mye økonomisk støtte fra Innovasjon Norge, Handelens Miljøfond og Forskningsrådet, til sammen 50 millioner kroner – er at de kan bli lønnsomme i 2026. Til tross for at de har gått fra 50 til 5000 kvadratmeter. Men så tar de betalt i ‘begge ender’, både fra de som vil kvitte seg med tekstilene og de som kjøper resirkulert fiber: Bomullen selges til Spania, ullen til norske kunder og polycotton har også avsetning. Han viste også frem sykehusuniformer med 52% resirkulert fiber, som har tålt både vask og bruk, og som fremstår både mykere og mer behagelig enn vanlige uniformer.
Ikke alt skal inneholde resirkulert materiale
Stadig prøver de ut nye løsninger, men tar ett skritt av gangen. Han har lyst til og tro på å prøve ut hamp som en erstatning for polyester i en bomullsblanding. Og sier ellers ‘nei’, ikke bare til Shein og Temu, men er også klare på at EUs ide om at alle tekstiler skal ha resirkulert innhold er tøv. – Gardiner er helt fint med resirkulerte fibre, men veldig tynn ull og fine bunadstoffer, det er virkelig bare tull, understreker Pål Erik, selv om han muligens undergraver sin egen forretningsmodell med et slikt utsagn.
Han håper også at det er produkter som kunne forsvinne ut av bruk eller i det minste ikke ende opp som gisler i den sirkulære økonomien, da de skaper store problemer. Når vi ber om en ønskeliste på disse, som Økodesigndirektivet kunne bruke blekk på å kvitte seg med fremfor dagens fokus på fysisk styrke, reparerbarhet og resirkulert innhold, lister Pål Erik opp: – Klær med påtrykte logoer, med elektronikk og paljetter, og sportstøy med masse Spandex. Han er heller ikke særlig begeistret for tynne nylonstrømper, stringtruser og bh’er med spiler – og mener de hører hjemme i restavfallet og bør sendes til forbrenning; at klima- og miljøvernministeren tar feil om at disse skal inni hans system for defibrering. Allværsjakkene, derimot, mener han først og fremst må brukes ‘opp’, og så må behandles som spesialavfall og brennes for seg.
Dagens forbrenning av disse tar ikke høyde for PFAS, mener Pål Erik. Mulig dette må samles opp og lagres inntil en bedre løsning er på plass.
This case study of the Amsterdam Doughnut highlights how barriers for “strong” sustainable consumption policy pinpointed in the literature were to some extent overcome in the city policy of Amsterdam, the Netherlands, in the period of 2018–23. The study builds on interviews conducted in 2020 and 2023 with key stakeholders participating in the policymaking process, and on the analysis of relevant policy documents. It identifies a few factors that played a role as levers of the barriers mentioned in the literature. These factors facilitated the inclusion of upper consumption limits in a few policy areas at a conceptual and strategic level. However, resistance to “strong” sustainable consumption measures hindered their translation into concrete actions, targets, and implementation. Lastly, a change of emphasis in the city strategy towards the “social foundation” of the Doughnut Economy framework during the period under study led to a stronger focus on the lower levels of sufficiency, leaving the emphasis on the upper levels behind.
