Bransjeavtale og like spilleregler neste?

«Få på plass en bransjeavtale, så kan de samme spillereglene gjelde for alle!» Forslaget kom på bordet under Wasted Textiles konferansen om design og innkjøp, og hvordan disse funksjonene kan påvirke bærekraft. Vi måtte gni oss litt i øynene og renske litt i øregangene, men nå er hansken kastet!

Med bokbransjens avtale som et slags utgangspunkt (at bøker må selges til fullpris ett år før de kan gå på mammutsalg), er det mulig at klesbransjen kunne tenke helt nytt? Spørsmålet dukket opp og selv om det ble hengende litt i luften, så kunne det avstedkomme et tiltak som faktisk nytter?

Sirkulærøkonomi diskusjoner, og særlig de som handler om tekstiler, har en tendens til å gå i ring. Så da er det befriende når en debatt faktisk beveger seg og får frem tiltak som kan monne. Det skjedde altså under konferansen på OsloMet med tema Hvordan må design- og innkjøpsprosesser i tekstilnæringen endres for å bidra til å nå bærekraftsmålene? NF&TA, i samarbeid med OsloMet Institutt for Estetiske fag, Institutt for Produktdesign og Institutt for forbruksforskning SIFO satte to rapporter på dagsordenen, begge er leveranser fra Wasted Textiles prosjektet, som er støttet av Norges Forskningsråd og Handelens miljøfond.

Hva er det som kan monne?

Prosjektet er ledet av professor i klær og bærekraft, Ingun Grimstad Klepp, og målet til prosjektet er å bidra til å redusere bruken av syntetiske tekstiler og mengden tekstiler som kommer på avveie. Hun åpnet også «ballet» med å snakke om plastifiseringen av tekstilbransjen og at vi ikke «bruker opp» klærne våre. Mangelen på politiske tiltak som tar fatt i dette, er påtagelig, forklarte Klepp. «Ingen av de forslagene som er lagt på bordet, som handler om hvordan design og sirkulære forretningsmodeller skal få oss ut av dette uføret, har vi forskning på om virker.»

Ingun Klepp innledet Wasted Textiles konferansen.

Det ble også en liten håndsopprekningsrunde, da det ble snakk om EUs mål om å forlenge produkters levetid gjennom å sørge for at alle plagg med knapper, får med ekstra knapper på kjøpet. Konsensus i salen var at om en knapp falt ut, så ville man uansett sy i en ny knapp, enten den var der eller ikke.

To rapporter presentert

Før de to rapportene ble presentert, snakket hun også om de seneste konkursene som har rammet både utleiefirmaet Vibrent (tidligere Fjong) og resirkuleringsbedriften Renewcell: «De som er best i klassen er dømt til å mislykkes når rammebetingelsene er som de er, nemlig at markedet flommer over av nye produkter.»

Kjersti Kviseth diskuterte designverktøy. Foto Sture Nordhagen Gjermundsen.

Og dermed slapp Kjersti Kviseth til med en gjennomgang av rapporten “Design Tools – and how they relate to designing out waste”. Som i det store og hele handlet om forskjellige designverktøy og andre typer verktøy som Higg MSI, tar for seg reduksjon av volumer og plastbruken. Rapporten er nå flere år gammel, så Kviseth sa selv at mye «vann har rent i havet siden den ble skrevet». Så mulig den har gått litt ut på dato. 

Mer interesse var det nok rundt Kristiane Rabben, fra Mepex og hennes presentasjon av en rykende fersk rapport: «Designer og innkjøpers mulighet til å påvirke valg av fiber og produksjonsvolum i norske tekstilbedrifter». Seks norske tekstilbedrifter er med i rapporten, både fra vernetøy, arbeidstøy, profilklær, mote og interiørtekstiler.

Designer og innkjøpsansvarlig har lite de skal ha sagt

Rapporten viser i hovedsak at designere og innkjøpsansvarlige får føringer fra lenger opp i systemet, og dermed må forholde seg til de rammene som firmaene har. Særlig var dette med MOQ – Minimum Order Quantities – et interessant poeng som små aktører prøver å komme rundt med forskjellige tiltak.

Kristiane Rabben fra Mepex presenterte en rykende fersk rapport.

Gisle Mardal fra NF&TA ledet diskusjonen etter pausen, hvor han hadde invitert opp et spennende panel på scenen, bestående av Jo Cramer, Institutt for estetiske fag, Jo Egil Tobiassen, Northern Playground, Sigrid Søvik, Active Brands, Børre Myklebust fra Sverre W. Monsen, Elisabeth Sandnes, divisjon for offentlige anskaffelser, avdeling for bærekraft og innovasjon, Direktoratet for forvaltning og økonomistyring og Espen Haugland, Manufacture Oslo.

Problemskaper fremfor problemløser?

Med mange studenter i salen, fikk Jo Cramer ordet først, etter at Mardal hadde slått fast at designere i dag er i en «locked in situasjon» så lenge spillereglene ikke endres. Hun beskrev en utdannelse i endring, som må spå frem i tid for å møte morgendagens behov, og dermed var viktigheten av prosjekter som Wasted Textiles understreket. Hvorpå konklusjonen var at dagens motedesigner antagelig er mer en problemskaper enn en problemløser; i andre designfag er det jo nettopp problemløsing som kjernevirksomhet.

Jo Egil Tobiassen, tok den stafettpinnen videre, og stilte tusen-kroners spørsmålet om hvordan denne bransjen, som baserer seg på planlagt foreldelse, skal tjene penger på å forlenge livet til produkter. Northern Playground begynner nå å selge sine tynne ull-t-skjorter med innsydd ekstra tråd «så den ikke skal bli borte». Ingen håndsopprekning på om det vil medføre reparasjon, men Tobiassen var klokkeklar på at om kunden selv reparerer fremfor at de må, så sparer Northern Playground penger. Å tilby reparasjon som en tjeneste er dyrt.

Bransjeavtale?

Og her omtrent var det magiens skjedde. For mens hotell og sykehus markedet har skjønt at med bedre data på hvor lenge tekstilene faktisk brukes og kan brukes, så tjener de mer – rett og slett fordi de ikke må byttes ut for tidlig – hadde DFØ tanker om hvordan de kan få inn «rett til reparasjon» som del av offentlig innkjøp. Men det var da berøringsangsten ble borte, i det deltagerne i panelet turte å ta i en så radikal tanke som at noe må standardiseres eller begrenses, at tanken om en bransjeavtale ble lansert. Noe som sørger for at handlingsrommet blir det samme, for alle.

Fra venstre: Børre Myklebust fra Sverre W. Monsen; Jo Egil Tobiassen, Northern Playground; Espen Haugland, Manufacture Oslo, Sigrid Søvik, Active Brands, Elisabeth Sandnes, divisjon for offentlige anskaffelser, avdeling for bærekraft og innovasjon, Direktoratet for forvaltning og økonomistyring og Jo Cramer, Institutt for estetiske fag, OsloMet. Gisle Mardal står til høyre.

Målrettet produsentansvar ble også nevnt, men da mikrofonene var slått av, ble bokbransjens fastprisavtale trukket frem som et eksempel til etterfølgelse. Den går ut på at nye bøker må selges til full pris et helt år før de går på mammutsalg. Og siden Mepex nye rapport viser at akkurat det å selge på salg prematurt er en av de tingene bransjen sliter med, kan en nøkkel til overproduksjonen, plastifiseringen og hvordan å gi de små «førsteklasses» aktørene en mulighet til å overleve være nettopp en slik bransjeavtale. At klærne ikke kan selges på salg før det har gått ett år.

Så slipper kanskje de nye forretningsmodellene og de som er «best på bærekraft» å gå konkurs på første klasse.

Beyond fast fashion: Mengdene og plastifiseringen får fokus på Naturhistorisk museum

12. mars åpnet utstillingen Beyond fast fashion på Naturhistorisk museum, i et bittelite rom, men med et stort budskap: Volumene av tekstiler må ned og det mest bærekraftige plagget, er det du allerede har i skapet. Utstillingen vil stå ett år.

Utstillingen er en leveranse i Lasting-prosjektet, og Kirsi Laitala, som leder dette prosjektet for Forbrukerforskningsinstituttet SIFO ved OsloMet, er glad og stolt over at Naturhistorisk museum tok kontakt og så poenget med å fokusere på akkurat dette med overproduksjon og mengder. For Naturhistorisk museum var dette også en viktig satsing.

«Lasting har sett på politiske virkemidler, på hva bransjen kan implementere og på hva forbrukere mener om produkter,» forklarte Laitala. Det er da særlig resultatene fra det som handler om klær og tekstiler som er blitt fremhevet i utstillingen, de andre produktområdene (møbler og hvitevarer/kjøkkenvarer) er fraværende i akkurat denne utstillingen.

Fra foråpningen av utstillingen… husker alle når ‘toppen’ de har på seg er kjøpt inn? Og vet vi egentlig hvor gammel den er (om den er «second hand»?

I det utstillingen skal stå i et år, har Naturhistorisk museum, SIFO, Framtiden i Våre Hender og andre gode samarbeidspartnere planer om flere arrangementer og foredrag. Det første er satt opp 13. mai og mer informasjon følger.

Selve utstillingen er fokusert på at de som ser den skal tenke igjennom egne valg og hvor gamle de plagene de har på seg er. Utstillingen er lavterskel interaktiv, og et ønske fra Laitala er at alle som ser den emnetagger #beyondfastfashion om de poster på sosiale medier. DET hadde de glemt i sammenheng med tekstene!

Mye å lære av Philippine Textile Research Institute

Tekst: Ingun Grimstad Klepp

En kald og snøtunge dag i januar mottok SIFO besøk av filippinske klesforskere. Og det var både hyggelig og overraskende. Instituttet var en del av statsapparatet og dekket en lang rekke ulike oppgaver, fra nærings- og bærekraftig utvikling inkludert beskyttelse av småprodusenters rettigheter, til kjønn og beredskap. På en knapp formiddag lærte jeg mye og oppdaget ikke én, men mange felles interesser og muligheter for samarbeid.

SIFOs direktør Eivind Jacobsen ønsket velkommen og fortalte litt om vårt institutts historie, som jo har fellestrekk med det gjestene kom fra, i hvert fall om vi går en del år tilbake i tid. Dagens skrikende mangel på en tilsvarende institusjon (og politikk) i Norge gjorde selvsagt at jeg lyttet med ekstra interesse.

Planer om mer tverrfaglighet

Instituttets ekspertise var naturvitenskaplig, men de så nå behov for å utvide med også noe mer samfunnsvitenskapelig ekspertise. Og allerede her var det åpenbare likhetstrekk med SIFO – som jo har en historie både som mer statlig enn i dag – og en endring fra natur til mer samfunnsfag. Nettopp forankringen og blikket for samspillet mellom det tekniske og det sosiale var et av flere åpenbare fellestrekk.

Besøk fra den filippinske delegasjonen på SIFO. Foto: Kjersti Lassen

Pandemien hadde på Filipinene, som andre steder, vist hvor sårbart samfunnet er når så mye produksjon og testing av medisinske tekstiler ikke finnes lokalt – men importeres fra en stor leverandør i Kina. For TRI hadde dette ført til mer ressurser og oppbygging av kompetanse på medisinske tekstiler, mens vi i Norge… Vel, «beredskap» er vel fortatt begrenset til en diskusjon om mat?

Bærekraft med rettferdighet

De ønsket seg å ta del i en bærekraftig utvikling og dette var en av de viktigste grunnene for at de hadde valgt å sette kursen til Norge. De oppfattet at dette var noe Norge og Skandinavia var gode på. Deres tanker om bærekraft var klare og brede. De ønsket at utviklingen skulle bygge på sosial rettferdighet, økologisk og økonomisk bærekraft. Det var viktig for dem at de kunne være en stemme i en utvikling som i større grad tok med mindre og mindre rike land i det globale sør – og ikke minst de mange småprodusenter som endringene vil få store konsekvenser for. De så Horizon som en mulig måte å jobbe med dette sammen med aktører i Europa.

Tradisjon i et hav av impulser

På det korte møtet var det selvsagt ikke tid til å gå i dybden på tekstilhistorien til dette øyriket med en broket befolkning og historie. I dagens tekstilproduksjon finnes viktige innslag importert dit gjennom århundrer, slik som ananas og silke – og også bruk av naturressurser med dype røtter, slik som bambus. I oppbyggingen av mer lokal tekstilproduksjon – ikke minst småskala – var dette samspillet av deres «eget» og det som hadde kommet over havet før og etter den lange kolonihistorien viktig. De var derfor nysgjerrige på hvordan disse spørsmålene ble håndtert i det norske arbeidet med bevaring og utvikling av bunader. Og jeg var glad jeg hadde lagt Norsk bunadsleksikon på bordet. Den viser jo med tydelighet en bredde i de norske tekstiltradisjonene slik at det var enkelt å forklare at dette hadde hatt betydning for bevaring av norsk tekstilindustri – og forståelse for tekstiler som noe (potensielt) verdifullt. 

Vi har både post industri og post konsumer tekstiler – i rikelig monn, forklarte de. Det siste kom hovedsakelig fra USA, mens det første fra motehistoriens etableringer i landet med lave arbeidskostnader. Det ble ikke tid til diskusjon om noen av delene og hva de tenkte å gjøre med dette. Men jeg rakk å tenke at deres stemme ville være svært interessant i diskusjonen av EPR og andre politiske systemer som nå bygges opp nettopp fordi de både er mottaker av avfall – og produsenter – og kjemper for bevaring og oppbygging av egne lokale verdikjeder og tradisjonsrike fiber, vevteknikker og klær! Men befolkning på over 100 millioner så er jo det lokale markedet også stort.

Å bygge lokale verdikjeder

Lokal fiberproduksjon på Filippinene er abacá, banan, ananas, bambus og silke! Eksotiske og eksklusive fiber som kan brukes fra alt til tekniske og medisinske applikasjoner til skog og klær. Som klær fremstår tekstilene krispi, halvt gjennomsiktige, glatte, blanke og med godt hold slik at de bygger volum og struktur. De tradisjonelle klærne og vevde mønstrene omfatter klær for både kvinner og menn. Arbeidet til instituttet var blant annet et program for å bygge opp lokale spinnerier slik at småprodusentene som vever kunne utnytte fibrene der de bor. Dette arbeidet var rettet mot et lokalt marked og bygget – som for veverier i Norge med spesialitet bunadsstoffer – på at verdien da var høyere. Håndvevetradisjonen var et kapitel for seg. For å sikre håndverkerne rettigheter til egne mønster bygde instituttet opp et digitalt mønsterarkiv med KI-system for gjenkjenning. De mente det var viktig å verne spesielt de små mot kopiering.

Mayeth Codoys design med lokale filippinske fibre Foto: Jan-Vidar Tandberg Bakke

Filippinene har egen naturlig lokal bambus – med krokete stammer. Den vokser overalt vilt, og plantasjer er derfor unødvendig – og ja, de har også kunnskap om å ekstrahere fibrene. Viskose spurte jeg – Å NEI! det er jo en altfor miljømessig krevende prosess! Her er det ikke snakk om å løse opp fibrene til veske for så å danne nye kunstige fiber, men tvert imot kan de faktisk produsere bambus! Men… sa jeg. Hvordan skal dere kunne markedsføre det når viskose selges som bambus? Ja, se det er et stort spørsmål, som vi nok må få svar på en annen dag

Naturlige fargestoffer

Fargepaletten på Filippinene er klar og sterk, med lysende klare pasteller som kler både folket og naturen og de skinnende lokale fibrene. Dette visste jeg. Det jeg ikke visste var at de naturlige fargestoffene fra planter og bark faktisk gav disse fargene! En av gjestene var spesialist på naturfarger og som for mange av de andre temaer var det ikke mulig å gå i dybden, men en ting fikk jeg med meg. Fargene var ikke bare klare, de var også lysekte – og noen av dem endret seg over tid, men ikke mot svakere og blekere – men mot mørkere og sterkere. Mirakel. I arbeidet mot bærekraft vil vi måtte jobbe mye mer med å få fossile kjemikaler ut av etterbehandlingene, sa jeg. Heldigvis hadde jeg i bunken med medbrakte bøker tatt med Rebecca Burgess’ bok Fibershed, som de straks skulle skaffe seg. Her legges det jo vekt på lokal produksjon både av fiber og farger til tekstilproduksjon.

Lenke til Mayeth Codoys design finner du her.

En norsk plastelefant vekker oppsikt

Åpningsseansen på Natural Fiber Connect konferansen i Biella, Italia helt i slutten av september, satte den stadig oftere omtalte elefanten i rommet på programmet, nemlig overproduksjon og plastifiseringen som kjennetegner tekstilbransjen.

At den italienske miljøvernministeren åpnet konferansen med en videohilsen, vitner om hvor viktig tekstilbransjen er for italienerne, og ikke minst hvor alvorlig de tar miljøproblemene den samme bransjen står for. Men til motsetning til industrien som helhet, har de stor forståelse for at produksjonen, og da særlig av syntetiske materialer, må reduseres betraktelig – noe som betyr dyrere tekstiler og mer fokus på naturfibre. Dette er musikk i den italienske industriens ører, men også for naturfiber-representanter som hadde samlet seg i Biella: kasjmir-, alpakka-, ull-, bomull- og silke-produsenter fra gårdsnivå og opp til spinnerier, veverier og annen industri.

«Det var en gledens dag,” fortalte to damer som arbeider for italienske luksustekstilprodusenten Zegna i lunsjpausen om da det norske Forbrukertilsynet kom med sin avgjørelse om at Higg forbrukermerking er grønnvasking. «Det har vært utrolig vanskelig for bransjen å forstå hvorfor dette verktøyet favoriserer syntetiske materialer, og det at det nå ikke kan brukes for å grønnvaske plast er en stor lettelse for oss.»

Vekting av miljøavtrykk diskuteres

Vi lovet selvsagt å overbringe dette til norske forbrukermyndigheter. Også fra scenen fikk Tonje Drevland og Forbrukertilsynet oppmerksomhet, da den internasjonale Make The Label Count (MTLC) aksjonen viste hvor mye medieoppmerksomhet denne avgjørelsen har fått. MTLC jobber til daglig med nettopp vektingen i verktøy som Higg og PEF, og hvordan dette kan bli mer rettferdig for naturfibrene.

Key note talen ble holdt av Veronica Bates Kassatly (avbildet over), som var en viktig aktør i sammenheng med Forbrukertilsynets avgjørelse. Men til motsetning til MTLC, som for tiden iherdig argumenterer for at flere parametere må inn i f. eks. PEF, som biologisk nedbrytbarhet, mikroplast og fornybarhet av ressurser; hadde Kassatly tenkt helt motsatt. Hun mener at klimagassutslipp må vektes mye mer (dvs. CO2 utslipp i hennes argumentasjon), og at mange av de 16 parameterne som EUs Joint Research Center har bestemt skal med, bør kuttes ut eller vektes mye svakere: som vannbruk og landområdebruk, to ting som slår uheldig ut for naturfibre, men hvor forskjellene er store på global basis slik at snitt-tall gir veldig liten mening. En norsk sau på utmarksbeite vil for eksempel bruke enorme landområder for å produsere noen kilo ull, og det teller negativt.

Står i fare for å øke plastbruken

En fersk rapport fra SIFO, som vi for enkelthets skyld kan kalle Plastelefanten, fulgte Kassatlys key note og silkebransjens sterke kritikk av datagrunnlaget for Higg og PEF (silke kommer aller dårligst ut). Hovedbudskapet i SIFO-rapporten er at en gjennomgang av politikkinstrumenter, strategier fra industrien og organisasjoner viser at de i veldig liten grad tar for seg hva som kan gjøres for å få ned volumene og ikke minst få ned den store økningen de siste 40 årene i syntetiske materialer og fast fashion. Når EUs Tekstilstrategi går i bresjen for å få “fast fashion out of fashion» er ingen av verktøyene i verktøykassen gode nok og om noe, vil de øke plastifiseringen. Rapporten forklarer hvorfor, og publikum på konferansen nikket megetsigende da begrunnelsene ble presentert.

At de lo høyt og klappet da selve bakgrunnen for Plastelefanten ble presentert i starten, var selvsagt befriende. Det betød å ta publikum tilbake til Copenhagen Fashion Summit i 2017, hvor den ferske Pulse rapporten postulerte at forbruker må overtales til å foretrekke syntetisk fremfor bomull; og hvor EcoAges Livia Firth gikk i strupen på H&Ms Helena Helmersson med spørsmålet: Hvorfor må dere produsere så mye og pushe stadig nye kolleksjoner på forbrukere? Helmersson svarte at de bare gjør det forbrukerne ønsker, hvorpå Firth svarte: «Mine barn vil ha sukker hver eneste dag, men gir jeg dem det? Nei.» Da runget latteren og applausen fulgte.

Sukker ble en snakkis

Resten av konferansen snakket alle om «sukkeret», som noe som er usunt, underforstått de syntetiske materialene. At SIFO-forskning resonnerer på denne måten, er moro å oppleve.

Dag 2 var, for noen av oss, viet europeisk ull, da NFC konferansen hadde invitert flere aktører som ønsker seg bedre utnyttelse av europeisk ull. I EU har vi tidligere anslått at bruken er så lav som muligens 20%, og at 80% kastes eller brennes. Et fransk initiativ, under fanen Collectif Tricolor pour les Laines de France, fortalte at deres ambisjon er å gå fra 4% til 50% utnyttelse innen 2030. De hadde fått midler fra den franske stat, og hadde store aktører som LVMH på lag. Nina Alsborn fra Fibershed Nordfjeldske representerte Fibershed Europa, mens Rebecca Josefsson var tilstede som representant for det svenske store ullinitiativet som er finansiert av Ax Foundation i Sverige.

Hele seansen fra første morgenen, inkludert Kassatlys key note og Tobiassons foredrag om plastelefanten kan sees på LinkedIn (klikk her).

Artikkel i Nasjonalmuseets Oltre Terra katalog

I sammenheng med ullutstillingen Oltre Terra på Nasjonalmuseet, som vi har skrevet en kritisk kronikk om, ble det også utgitt en katalog på norsk og engelsk. Det tok litt tid før vi fikk den overrakt, men nå som den er lest den fra perm til perm, er vi mektig imponert over det som faktisk er en gjennomarbeidet bok om forskjellige aspekter om ull og sauer.

Boken, eller katalogen, er trykket på et påkostet papir, og inneholder mange fine bilder fra rundt om i verden – og tar for seg temaer på en dyp og forskningstung måte. Litt ullnerd bør du være for å grave deg inn i innholdet, men hvis dette er noe som engasjerer, er det verdt jobben. Ingun Grimstad Klepp og undertegnede har bidratt med et kapittel om ull i Norge og i miljødebatten, et kapittel som antagelig prøver å favne for vidt, og som stadig ble redigert ned i lengde, slik at vi ikke er helt fornøyd med resultatet språklig. Men redaktøren er fornøyd, så vi har slått oss til ro med det.  Dette er en leveranse i Amazing Grazing prosjektet, og det eneste kapittelet i boken hvor norske sauer og norsk ull får skinne, iallfall litt.

De andre kapitelene dekker temaer som avl: Kan man avle både på kjøtt og ull?  Svaret er ‘ja’. Kan man avle på ull og melk (i mange land holder man sauer for melken)? Svaret er ‘nei’. Styrer mennesker eller maskiner historien, eller veves eller spinnes den? Eier vi sauene, eller er det landskapet som eier dem? Her utforskes både språket, ordene «vev», «tekst» og «å ha», og sammenhengen mellom teknikker og industrialisering, og nomader, bønder og tekstilutøvere. Domestisering er også utforsket, som kan sies å være hovedtemaet til utstillingen Oltre Terra.

Mens det i utstillingen vektes mot at vi ‘utnytter’ dyrene med veganske briller på, er tekstene i boken mer nyanserte og gir flere og gode svar. For oss i Norge, er selve ideen om transhumans, som utforskes i sammenheng med sauegjeting i Alpene, en litt fjern form for sauedrift i norsk sammenheng. Vi slipper buskapen ut i naturen og lar dem klare seg selv. Det vil si: Sauebonden er pålagt å se til dem med jevne mellomrom, men muligens ikke ofte nok, siden undertegnede to ganger har måttet melde i fra om lam på fjellet som var skadet eller som hadde satt seg fast i en myr.

En av artiklene handler om sauenes inntog i Australia og hvordan de harde hovene ødela jordsmonnet og forandret landet og naturen totalt. Det er selvsagt en trist historie, men landskapet har tilpasset seg de massive hordene, og i dag er situasjonen en helt annen, sauene er en del av å gjenopprette balansen, gjennom regenerativ beiting. Artikkelen besøker den aller første merino-gården i Australia, hvor vi også har vært, hvor vi fikk se de opprinnelige merinosauene som kom til Australia, som er mye, mye mindre enn dagens merino-sau. Altså handler dette om hvordan avl og kolonialisme og ikke minst industrielt landbruk har skapt store problemer.

Det er også mange andre ting som kan fenge spesielt interesserte, så katalogen eller boken er rikholdig og rikt illustrert og levert. Noe er litt tungt å lese, litt vel akademisk; men skitt au. Det tåler vi.

Dobbel dose for Klesforskning

To artikler fra Klesforskning har blitt akseptert av tidsskriftet Fibres og er tilgjengelig på nett. De to artiklene er Reducing plastic: Opportunities and obstacles for coarser wool in consumer goods og Natural and sustainable? Consumers’ textile fiber preferences.

Mer enn halvparten av teamet i Klesforsknings-gruppen har bidratt til disse to kapitlene: Kirsi Laitala, Anna Schytte Sigaard (forfatter på begge artiklene), Lisbeth Løvbak Berg og Ingun Grimstad Klepp – kapittelet om å redusere plast er skrevet sammen med tre fra universitetet i Bielsko-Biala. I den første artikkelen presenteres funn som viser at på produktnivå skaper de mange iboende egenskapene til ull muligheter for produktutvikling og bærekraftsforbedringer, og at bruk av grovere ull representerer en mulighet for å erstatte plast i mange bruksområder. Dette ble gjort ved hjelp av en SWOT-analyse (Strengths-Weaknesses-Opportunities-Threats) av resultater fra en skrivebordsstudie og intervjuer med produsenter av produkter laget av ull, samt dokumenter knyttet til ull, avfall, tekstiler og plast i sammenheng med politikk.

Den andre artikkelen ser på syntetiske kontra naturlige fibre, forbrukerpreferanser, deres syn på bærekraft og enda viktigere, forbrukernes vilje til å redusere forbruket. Interessant nok foretrekker ikke bare norske forbrukere ull, de mener også at ull er det mest bærekraftige valget, med polyester som det minst bærekraftige. Dette er det stikk motsatte av hva dagens vanligste måleverktøy, Higg Material Sustainability Index, forteller oss.

Les mer om disse to artiklene her.

Rapport fra IWTO ullkonferanse

Mest håp for verdiskaping med «strong wool» og lokal produksjon, i lys av et tøffere marked med krig, brutte verdikjeder, inflasjon og strømpriser til himmels, var hovedbudskapet fra IWTOs ullkonferanse i Nürnberg, Tyskland.

Regenerativt landbruk var et stort tema på IWTOs «round table» i Tyskland, og naturfibres mulighet til å bidra positivt i et klimaregnskap, til biodiversitet og til jordhelse. Heinz Zeller fra Hugo Boss, sa at innen 2030 skal alle naturfibre motemerket bruker enten være fra regenerativt landbruk eller resirkulerte fibre. Også UK-baserte merino-bonde Lesley Prior, som bidrar med å etablere en merino-stamme i flere europeiske land med sauer som tåler et variert klima, snakket mye om dette. Prior har jobbet i mange år med små merkevarer i UK, som Finisterre. «I England har de svært strenge regler for hva man må rapportere og måle,» fortalte hun og imponerte alle med sin kunnskap og lidenskap. «Husk at ullklærne dine er karbonlagre,» sa Prior, og høstet stor applaus.

Andy Caughey, fra Wool Impact, viste hvordan prisene på crossbred ull hadde sunket over tid. (Foto: IWTO/Nickland Media)

For norsk ulls del, var to foredrag av stor interesse. Andy Caughey, sjef for Wool Impact i New Zealand, skal sørge for å gjøre “strong wool” – altså samme ulla som norsk crossbred ull – «great again». «Slutt å se på gulvet,» sa han og mente da særlig vegg-til-vegg teppene. Det handler om å finne nye og gode anvendelsesområder for denne ullen, ved siden av tepper og strikkegarn. Han fikk se Alfas nye vintersko Ull, og ble over seg av begeistring, og i foredraget sitt understreket han ullsko, og særlig Allbirds, evne til å få oss til å se helt nye produkter i ull. Wool Impact er finansiert av newzealandske myndigheter, og blant eksemplene Caughey viste var ullplaster, lydabsorberende paneler, munnbind, luftfiltre, og bleier og bind i ull. At ull er biologisk nedbrytbart er klart en fordel for flere av disse produktene. Han mente klart det ville være hensiktsmessig med et tettere samarbeid med Norge.

Reina Ovinge fra Holland vakte oppsikt med sitt lokal ull prosjekt. (Foto: IWTO/Nickland Media)

Reina Ovinge fra Holland fortalte om hennes lokal-ull prosjekt i Holland, The Knitwit Stable. Hun hadde jobbet i motebransjen i mange år, men sett seg lei på prispress og evig press på nye kolleksjoner. Selv om hun bare har 35 sauer og 35 geiter vekker hennes arbeid stor interesse. Hun har vært på besøk både til Hillesvåg og Telespinn, fortalte hun. Men mest interessant var at EU er svært interessert og har bidratt med økonomisk støtte til en strikkemaskin, som hun produserer mest sokker på. Men hun samarbeidet også med hollandske motemerker som Scotch & Soda og Humanoid, på små kolleksjoner til høy pris.

Medlemmer av EU kommisjonen har besøkt henne på gården, noe som antagelig har bidratt til en fornyet entusiasme. Hun ønsket også et tettere samarbeid med Norge. Hun får sin ull spunnet av tyske Südwolle og noe hos Schneider i Italia, sjefen der var for øvrig en av de som var veldig glad for at Norge hadde tatt kampen mot Sustainable Apparel Coalition og Higg, og LCA-baserte rangeringer av fibre.

Vi hørte også om fransk ull (roquefort osten hadde ikke hatt en plass i butikkhyllene uten sauer) som for det meste kastes. Og om et nytt beiteprosjekt i USA hvor sauene beiter i sammenheng med solcellepaneler, fordi gresset under disse ellers måtte ha blitt klippet av maskiner. Mer effektive «gressklippere» skulle man tydeligvis lete lenge etter. Også her var tema karbonfangst, noe som Lesley Prior også gjentok flere ganger. Hun tror (men har ikke bevis) at hun i det minste er karbonnøytral på sin Tellenby gård. I tillegg brukte hun et rapporteringssystem kalt «Fair to Nature» som vurderer gårdens bidrag til naturmangfold annethvert år. Og hun isotopmerker ullen, slik at uansett hvor den ender opp, kan den spores tilbake til henne. Opprinnelse var også noe som flere hevdet som stadig viktigere, noe som igjen aktualiserer Animalia og Norilias arbeid med å opprinnelsesmerke norsk ull. I New Zealand har man en merkeordning som dekker både ullen og kjøttet, New Zealand Farm Assured (les mer om dette her).

Lesley Prior snakket mye om regenerativt landbruk og karbonlagring. (Foto: IWTO/Nickland Media)

Lesley Prior hadde ett stort hjertesukk om alt det som skal telles, og det som kan telles… og hva som faktisk teller. Dette er en stadig tilbakevendende diskusjon når det gjelder regenerativt landbruk, hvor det alle kan observerer (fugler som kvitrer, bier som summer) er vel så viktig som målingen av karbon i jordsmonnet.

Om lokal europeisk ull kan brukes bedre, er 1000-kroners spørsmålet. Nürnberg med sitt kjente julemarked i gamlebyen, er Südwolles hjemby og derfor også åstedet for konferansen denne gangen, da de var hovedsponsor. Südwolle og Schneider er konkurrenter, men på ullkongressen var begge firmaene enige om at de ønsker mer produksjon i Europa, men sliter med å rekruttere arbeidskraft.

Tema rundt hvorvidt det er en av løsningene for å få ned den enorme økningen i produksjon, å flytte produksjonen tilbake til der forbruket skjer, fremfor en klokketro på at vi skal få en blomstrende fiber-til-fiber resirkuleringsindustri i EU, har så vidt begynt. Interessant nok, i lys av alle pilene som pekte nedover for klesbransjen, i lys av prisvekst og inflasjon, var det en bransje som var optimistisk, og det var fabrikkmaskinprodusentene. De ser for seg at flere skal strikke – og mer lokalt – basert på det som kalles «just-in-time» produksjon.

Ovinge hadde, som nevnt, kjøpt seg en Stoll, flere følger nok etter.

Professor i klær og bærekraft, Ingun Grimstad Klepp (bildet over), som er del av Amazing Grazing prosjektet, holdt et innlegg for konferansen om Forbrukertilsynets avgjørelse som felte Norrønas bruk av Higg i markedsføring. Mange takket Norge spesielt for denne avgjørelsen, som har betydd enormt mye for ullprodusenter og deres forståelse av klima- og miljømerking. At man over lang tid har vært uenig i måten såkalte livssyklusanalyser måler naturfibre opp mot syntetiske fibre, er kjernen i denne diskusjonen. Arbeidet som nå foregår i EUs utredning om PEFCR for tekstiler, hvor Klepp er involvert, vil også muligens påvirkes av denne avgjørelsen. Uansett var det en stor opplevelse for den norske delegasjonen å motta så mye oppmerksomhet i sammenheng med avgjørelsen, og at så mange internasjonalt er opptatt av hva Norge har utrettet på dette området.

Clothing Lifespans: What Should Be Measured and How

Ingun Grimstad Klepp, Kirsi Laitala & Stephen Wiedemann

Abstract

Increasing the use of each product, most often called longer lifespans, is an effective environmental strategy. This article discusses how garment lifespans can be described in order to be measured and compared. It answers two sub-questions: (1) what to measure (units), and (2) how to measure (methods). We introduce and define terms related to clothing lifespans and contribute to discussions about an appropriate functional unit for garments in life cycle assessments (LCA) and other environmental accounting tools. We use a global wardrobe survey to exemplify the units and methods.

Clothing lifespans can be described and measured in years, the number of wears, cleaning cycles, and users. All have an independent value that show different and central aspects of clothing lifespans. A functional unit for LCAs should emphasise both the number of wears for all users as well as the service lifespan in years. Number of wears is the best measure for regular clothing, while number of years is most suited for occasion wear, because it is important to account for the need of more garments to cover all the relevant occasions during a specified time period. It is possible to study lifespan via carefully constructed surveys, providing key data relating to actual garment use.

Click here to read the full article (oda.oslomet.no)

Environmental impacts associated with the production, use, and end-of-life of a woollen garment

S.G. Wiedemann, L. Biggs, B. Nebel, K. Bauch, K. Laitala, I.G. Klepp, P.G. Swan and K. Watson.

Abstract

Purpose

The textiles industry is a substantial contributor to environmental impacts through the production, processing, use, and end-of-life of garments. Wool is a high value, natural, and renewable fibre that is used to produce a wide range of garments, from active leisure wear to formal wear, and represents a small segment of the global fashion industry. Woollen garments are produced by long, global value chains extending from the production of ‘greasy’ wool on sheep farms, through processing to garment make-up, retail, consumer use, and end-of-life. To date, there have been limited life cycle assessment (LCA) studies on the environmental impacts of the full supply chain or use phase of garments, with the majority of wool LCA studies focusing on a segment of the supply chain. This study aimed to address this knowledge gap via a cradle-to-grave LCA of a woollen garment.

Methods

This study investigated greenhouse gas (GHG) emissions, fossil fuel energy, and water stress associated with the production, use, and end-of-life of a lightweight woollen sweater (300-g wool), together with inventory results for freshwater consumption and land occupation. Primary datasets were used for the wool production and wool processing stages, while primary datasets relating to consumer garment use were supplemented with literature data. Impacts were calculated and reported per garment wear event.

Results and discussion

Impacts per wear were 0.17 (± 0.02) kg CO2-e GHG, 0.88 (± 0.18) MJ fossil energy, and 0.96 (± 0.42) H2O-e water stress. Fossil fuel energy was dominated by wool processing, with substantial contributions of energy also arising from retail and garment care. Greenhouse gas emissions from wool production (farming) contributed the highest proportion of impacts, followed by lower contributions from processing and garment care. Contributions to water stress varied less across the supply chain, with major contributions arising from production, processing, and garment use.

Conclusions

Opportunities to improve the efficiency of production, processing, and garment care exist, which could also reduce resource use and impacts from wool. However, the number of garment wear events and length of garment lifetime was found to be the most influential factor in determining garment impacts. This indicated that consumers have the largest capacity to influence the sustainability of their woollen garments by maximising the active garment lifespan which will reduce overall impacts.

Click here to read the full article (springer.com).

Does Use Matter? Comparison of Environmental Impacts of Clothing Based on Fiber Type

Kirsi Laitala, Ingun Grimstad Klepp & Beverley Henry

Abstract

Several tools have been developed to compare the environmental impact of textiles. The most widely used are Higg Materials Sustainability Index (MSI) and MADE-BY Fiber Benchmark. They use data from production to evaluate the environmental impacts of textiles differentiated by fiber type. The use phase is excluded from both tools. This article discusses whether there is evidence that the use of textiles differs systematically between different fiber types and examines the consequences of comparing the environmental impacts of clothing based on differences in production of fibers alone without including differences in their use.

The empirical material in this paper is based on analysis of rating tools and a literature review on clothing use. It shows that fiber content contributes to the way consumers take care of and use their clothing. When use is omitted, major environmental problems associated with this stage, such as spread of microplastics, are also excluded. This one-sided focus on material production impacts also excludes the importance of product lifespans, quality, and functionality. The consequence is that short-lived disposable products are equated with durable products. Comparing dissimilar garments will not help consumers to make choices that will reduce the environmental burden of clothing. We need an informed discussion on how to use all materials in the most environmentally sustainable way possible.

Click here to read the full article (oda.oslomet.no)