Stikkord: Ull

Fra grasrotengasjement til beinhard business, fra kunst og materialitet til håndverk og politikk; i løpet av tettvevde ulldager i vest, i Midt-Norge og i hovedstaden ble det meste diskutert.

Til glede for Klesforskning, ble KRUS fremsnakket flere ganger, og anerkjennelsen av at det som foregår i dag med de mange ulldagene ikke ville vært mulig ute å stå på skuldrene til KRUS prosjektet, varmer like mye som en god raggsokk.

Gledelig er det også at hver av ullarrangementene har funnet sin stil og sin stemme. Først ute var 10-års jubilanten Ullveka i Nordhordland og Bergen, en ulluke som har funnet form med folkelig forankring: Natt på fabrikken, kurs for alle nivåer og fullt program fra 26. september til 6. oktober i år. Imponerende, rett og slett. Se hele programmet her.

Marta Kløve Juuhl mottok ærespris for sitt mangeårige arbeid.

Høydepunkter var utstilling av Marta Kløve Juuhls vakre arbeider, og en utdeling av en ærespris til denne tusenkunstneren som har hatt sitt virke ved Osterøy museum, Museumssenteret i Hordaland. Velfortjent, og prismottakeren ble kledelig beskjemmet da applausen runget løs.

Bredden er stor, det er flere museers involvert, også Salhus med Bergen strikkefestival, og Lyngheisenteret, med blant annet Ullvekakonferansen; men også gårder, husfliden og fabrikker i området. Dermed blir noe for hele familien, nybegynnere og viderekommende. Her fikk verdikjeden fra sau til ferdige produkter virkelig skinne. Temaet var Hvordan kan kortreist og lokalt bidra med utviklingen fremover, og Klesforsknings Ingun Grimstad Klepp bidro med Kva gjer lokal produksjon så utenkelig, men samtidig så viktig?

Tema ble også belyst fra lokale aktører og næringsliv i flere foredrag, fra Industriutvikling Vest, forretningsutvikling for ull i Nordhordland, og et foredrag om et nytt spinneri under utvikling for spælsauull, Kraftull i Gausdal.

Fra Sverige kom en stor delegasjon fra Fårfestivalen i Kil, som bidro både med foredrag (muligens fåredrag) og viktige spørsmål. Ellers kunne salen vært fullere, og vi savnet en presentasjon fra Biosfære prosjektet i Nordhordland og i det hele tatt mer om samarbeid og utveksling mellom biosfæreområdet og engasjementet rundt ull.  

I Trondheim varte ullprogrammet fra 5. til 20. oktober, med ullsortering og kurs både i brikke- og billedvev. Klesforsknings Ingun Klepp og undertegnede deltok på det to-dager lange Ullseminaret på Trøndelag senter for samtidskunst, hvor det både var pop-up butikk og utstilling med en stor ullball i sentrum, og verker fra Inger Johanne Rasmussen, Lilian Saksi, Franz Petter Schmidt, Damian Ajavon, Britt Dyrnes, Randi Heitmann Hjort, Astrid Ljungberg, samt Inga Skålnes og Eva Ballo. Det var også her kursene foregikk. Og flere av utstillerne holdt foredrag under Ullseminaret, som ble gjennomført samme sted.

I tillegg ble det diskutert de tomme lokalene til Nordenfjeldske kunstindustrimuseum, mulighetene for at Trøndelag kan bli et tekstilt sentrum basert på fornyet utdannelsesløp ved NTNU og Selbu Husflidscentrals gjenopptagelse, med stor entusiasme. I sentrum for foredrag og diskusjon sto det kunstfaglige, tekstilfaglige og ikke minst politikken rundt kunnskap i håndverk og produksjon.

Å se Selbuvotten, slik den opprinnelig var ment å være strikket, opp mot det Husfliden har solgt i kladdete garn fra en annen norsk garnleverandør enn Selbu spinneri, er en øyenåpner. Når pris trumfer produkter basert på den opprinnelige tradisjonen, ja, da blir det gæli.

To tettpakkede dager fikk en brennbar start med vårt innlegg om Ullen EU politikk, som tydelig engasjerte de fremmøtte. Det ble også politikk i Solveig Lønmos foredrag Hannah Ryggen og den tekstile politikken, med en helt annen innfallsvinkel. Her handlet det mer om kunstnerens valg av tekstiler og råvarer som et politisk statement, men også farger som sier noe om hva hun ville oppnå å videreformidle. «Hun halshugget tyranner med tråden og opphøyet den ugifte kvinnen,» sa Lønmo.

Deilig fårikål middag var også del av arrangementet, så her tenker de helhetlig. Til motsetning til noen andre, vi snart skal høre om.

Og vi alle gledet oss over et viktig bidrag for kunsthistorie og gleder oss til denne PhDen blir ferdig. Det kan ikke sies for ofte, eller med ulike stemmer, Norges billedvevtradisjon og foregangskvinner innen dette feltet fortjener langt mer oppmerksomhet. Dermed var det en klar rød tråd fra Vestlandet, der også veven ble hedret. Les mer om programmet her.

Og så var det Oslo, da. Ulldagen. En arena undertegnede var med og etablerte i sin tid. Tanken var opprinnelig at vi skulle bli del av Campaign for Wool og deres Wool Week, men Curtis Wool Direct stakk kjepper i hjulene. Tolv år etter at vi hadde saueklipping utenfor Stortinget, har Ulldagen i Oslo, i regi av Norsk Industri og Norilia, rukket å bli voksen.

Her fikk bedriftene skinne: Rauma, Innvik, Selbu spinneri og Oslo mikrospinneri, og i tillegg Norsk tekstilgjenvinning, fikk dele sine historier – på godt og vondt – for utfordringene har vært både store og dramatiske for de med lang fartstid og de som er helt ferske. Bakteppet, at tilgangen på norsk ull av det som betegnes som ‘beste kvalitet’ er på nedadgående, var selvsagt med i presentasjonene. Heldigvis tok de to kvinnelige gründerne opp noe de mannlige bedriftslederne ikke berørte: at vi må finne gode anvendelser for all ulla. Og skal vi ha mer finfibret lammeull må vi nødvendigvis ha flere søyer, som ikke gir den fineste lammeullen. Enkel matematikk.

Enkel matematikk var tydeligvis litt vanskeligere for siste taler på Ulldagen, Venstre-politiker Alfred Bjøro. Han ble selvsagt heiet fram for både å vise fram sin vadmelsjakke i ull som skulle på slottet og ikke minst sitt forslag om å øke ulltilskuddet som ikke gikk gjennom i landbruksoppgjøret i år. De fleste i salen satte derimot kaffen i halsen da han helt klart mente at ‘vi skal jo ikke spise rødt kjøtt’, ergo ligg unna fårikålen, folkens.

Hvordan skal vi da få mer ull, om vi ikke utnytter alle ressursene fra beitedyrene og spiser mer rødt, sunt kjøtt fra beitedyr? Dette er tema i Amazing Grazing, og her er nettopp det å vektlegge helseaspektene ved mat fra utmarksbeite et viktig poeng, som Bjøro blankt avviste. Det ble det store diskusjonstemaet på middagen, for alle skjønte jo at skal vi ha mer norsk kvit ull, må vi også ha flere norske kvite sauer, og dermed mer utmarksfôret kjøtt på tallerkenen. De to tingene henger sammen.

At arrangørene denne gangen ikke åpnet for spørsmål eller kommentarer fra salen, gjorde at han forble uimotsagt, som selvsagt ga enda mer mat til bålet under middagen.

Hele første delen av dagen, hadde et annet politisk tema: livssyklusanalyser som basis for offentlig innkjøp og for nye forordninger fra EU, og en utførlig innføring i PEF, EPD og LCAer og hvordan de henger sammen. Per i dag er Environmental Product Declaration (EPD) mye brukt i bygg og anlegg. Det brer seg også til offentlige innkjøp f. eks. av møbler – med ullstoff – som da scorer veldig dårlig sammenliknet med polyester. Ida Oppen hadde gått inn i databasen og hentet ut noen tall, som viste nettopp dette. (Make The Label Count har gjort det samme med et nytt verktøy, som bruker den samme databasen, og de viser det samme.)

Da Bjørn Krekke fra Gudbrandsdalens Uldvarefabrik og Øyvind Myhr fra Hillesvåg Ullvarefabrikk skulle diskutere dette etterpå, var første kommentar fra Krekke talende: «Jeg blir litt svimmel». Men da hadde det vært mye tall som ble kastet på oss fra Lise Grøva med NIBIOs utregninger i Amazing Grazing prosjektet (på både kjøtt og ull) og Hanne Møller fra NORSUS’ beregninger foreløpig bare på kjøtt, på oppdrag av Nortura. Ull og skinn er neste ut.

Morsomt var det å høre Tufan Yurt fra Hud og skinnavdelingen i Norilia fortelle om akkurat disse produktene fra husdyrene, og her er det en helt annen inntjening, viser det seg; selv om det russiske og ukrainske markedet brått ble borte. I Amazing Grazing er jo også skinn med, så her er det klart at bedriftsbesøk til Skjeberg nå står på programmet. Og etterpå ga Yurt noen av oss en innføring i noe som fort kan bli en utfordring også for ull: EUs nye avskogingsforordning, hvor produkter som selges i EU skal kunne bevise at de ikke har bidratt til avskoging. Og det gjelder ikke bare kraftfôr fra Brasil som finner veien til norske sauevommer, men også landbruksområder med flathogst eller monoskog hvor sauene måtte finne på å beite. Det påvirker nemlig det biologiske mangfoldet (her teller det, selv om det ikke gjør det i PEF!).

Som nevnt, var det ikke åpent for spørsmål eller kommentarer under dagen, så noen ting får vi heller ta her:

At vi ikke vet nok om karbonlagring og opptak i utmark må utredes og forskes på, og det haster, fordi det vil gjøre store utslag i livssyklusanalysene for ull, et foreløpig anslag peker mot at for beitende sau i utmark kommer scoren ned på nivå med frukt og grønnsaker. 

At så lenge datagrunnlaget er så syltynt som det er i EcoInvent, og nye studier ikke blir tatt inn, OG den tekniske komiteen på kjøtt har kastet inn håndkleet fordi det ble for komplisert, hvorfor kan ikke ull – som kommer fra de samme dyrene – også si: Dette går rett og slett ikke. Norsk Industri anbefalte fra scenen å ikke bruke PEF, og gjøre det vi kan for å delta i diskusjonen (det er fullt mulig i begynnelsen av desember når EU har en åpen høring 9. og 10. desember, men man må registrere seg som ‘stakeholder’, noe du kan gjøre her) om dette verktøyet, og om det faktisk har en plass i lovverket som kommer. Derimot anbefaler NI å bruke EPD – som gir samme talltull – med et slags håp om at nye studier kommer inn i EcoInvent (som ikke er realistisk slik vi har sett).

Uansett var det fint at Ida Oppen nevnte SIFOs forskning på levetid som spesielt viktig for videre arbeid med PEF og LCAer. Selv om muligens salen ikke forsto helt hva dette handler om, fordi diskusjonen om tre sentrale temaer, funksjonell enhet, vekting og allokasjon aldri fikk breiet seg.

Det var en annen interessant ting som muligens ikke helt ble oppfattet. Erling Digernes fortalte om hvordan de strever med å fortelle forbruker graden av lokalproduksjon, et tema som vi er opptatt av i Amazing Grazing. I en slide viste han deres valg av kommunikasjon: «All Norwegian. The wool. The knitting. Everything.» Hva tenker vi? Hadde et merke vært enklere, nå som til og med walisisk ull har klart dette?

Ironisk da, at Norsk tekstilgjenvinning har begynt å bruke ‘Made in Norway’ som merkevare.

Amazing Grazing tar denne diskusjonen videre neste måned.