Multer

Multer! Skogens og fjellets gull, dronningen over alle bær! Gul- orange står den der, i åpent terreng ute på myrene eller jeg finner den mer skjult i småskog, gress og kratt. Delikat og fristende. De største og aller mest modne står nærmest og vipper og truer med å knekke sin egen stengel. Det er som om de roper ”kom og plukk meg før jeg knekker sammen av min egen vekt”.

Multens latinske navn er Rubus chamaemorus og tilhører rosefamilien. Planten har 4-6 kronblad og er såkalt særbo som betyr at hannblomstene og hunnblomstene vokser på forskjellige planter.

Det er selvfølgelig i hunnblomsten at multebæret – som er en samling små steinfrukter som sitter tett, tett sammen – utvikles. Først som røde og harde kart, med begerbladene sittende tett rundt bæret, etter hvert myke og saftige gul-orange.  Multen er plukkeklar når begerbladene spriker, bæret er bløtt og løsner lett.

Multene er sære, som garvet multeplukker slutter man aldri og undres over hvorfor det ett år ikke er et eneste bær der myra året før sto i gul trengsel. Elementer som virker inn er nedbør: regn og snø(!), temperatur (kuldenetter), vindretning og insekter. Blomster som ikke er blitt bestøvet sier vi ikke har ”knytt seg”.

Og; finner jeg ikke bær der de skulle vært, kan det selvfølgelig skyldes at noen andre har vært på ”min” myr før meg! Eierforholdet til multestedene står sterkt, særlig i Nord-Norge. Det går mange historier om hva som skjer når turgåere forviller seg inn på ”andres” områder: alt fra mistenkeliggjøring og «stygge blikk» til mer håndfast aksjon som skyting meg hagl.

Min filosofi er: Det er bær nok til alle, men man må være villig til å GÅ – i betydningen: bevege seg over store områder. Ha en fortreffelig multesøndag!