• Digitale medier og digitale verktøy skal ha en selvfølgelig plass i fremtidens barnehage. St.meld. nr. 41 Kvalitet i barnehagen (2008-2009) ser på bruk av IKT som et ledd i barnehagens kvalitets- og innovasjonsarbeid. For å realisere dette må rammeplanens formulering «Barn bør få oppleve at digitale verktøy kan være en kilde til lek, kommunikasjon og innhenting av kunnskap» bli mer forpliktende. En god start er å bytte ut «bør» med «skal». I tillegg må forpliktende planer for personalets kompetanseheving utarbeides. I følge rapporten om kompetansebehov i barnehagen (Gotvassli, Haugset, Johansen, Nossum og Sivertsen, 2012) kommer området IKT i arbeidet i barnehagen nest øverst på ønskelista over barnehagepersonalets foretrukne faglige tema for kompetanseutvikling (42 %). Senter for IKT i utdanningen viser i sin rapport om småbarns tilgang til og bruk av digitale enheter på fritiden (2012) at 0–6-åringer i dag har ikke bare ett, men flere digitale univers. Barnehagen må ta på alvor at digitale medier er en del av barnekulturen og at barnehagens samfunnsmandat også inkluderer barnehagebarns digitale danning. Det er vanskelig å finne argumenter for at fremtidens barnehager skal være «IKT-frie soner».
• Barnehagens innsats for utsatte barn skal styrkes. Statistikk viser at barnehager står for et lavt antall meldinger til barneverntjenesten, også etter at det er korrigert for at barnehager kun forholder seg til aldersgruppen 0-6, mens barnevernsstatistikken som kjent omfatter 0-18 (23) år. I min kronikk «Den offentlige omsorgssvikten» (Dagsavisen, 26.april 2012) etterlyser jeg våkne og modige ansatte i skole og barnehage som ser og forstår og som tør melde ifra når barn ikke har det bra. Jeg mener at den som er nærmest barnet (kontaktlærer / pedagogisk leder) skal ha et personlig ansvar for å melde ifra ved bekymring, og bli gjort tilsvarende personlig ansvarlig for å unnlate å handle. Å gå tjenestevei er ingen farbar vei dersom lederen ikke gjør det hun eller han skal. Terje Ogden påpekte i KDs seminar i Kunnskapsbanken (august 2012) at rammeplanen mangler retningslinjer for tidlig innsats og at den sier lite om hva barnehagens personal selv kan gjøre i forhold til utsatte barn. Barnehageansatte trenger mer kunnskap om omsorgssvikt og dens konsekvenser. Barnehager trenger gode rutiner for håndtering av problematikken. Tydeliggjøring i lov og forskrift av det ansvar som påhviler barnehagen, er en vei å gå.
• Ledelse i barnehagen skal styrkes. Barnehagen trenger gode ledere. Ledere med kunnskap om organisasjon, personalledelse, administrasjon, økonomi og – ikke minst – pedagogisk ledelse. Betydningen av ledelse har stått på dagsordenen i mange år i bachelorutdanningene og er grundig redegjort for av forfattere og forskere (f.eks. Furu, Granholt, Haug og Spurkland 2011; Lundestad 2012; Skogen, Haugen, Lundestad og Slåtten 2005). Nå er tiden moden for å gi ledelse større tyngde i førskolelærer-/barnehagelærerutdanningene. Prosjektet «Nasjonal lederutdanning for styrere i barnehager» som startet høsten 2011 er en god start, og bør videreutvikles og inngå som en permanent lederutdanning på masternivå. Høgskoler og universiteter som i dag tilbyr bachelor førskolelærer-/barnehagelærerutdanning har den kompetanse og gjennomføringsevne som skal til for å lage en toårig master i barnehageledelse.
Forutsetninger for å få dette til er:
• Økt barnehagerelevant forskning
• Økt fokus på barnehagens samfunnsmandat blant politikere, barnehageeiere (både offentlige og private) og blant barnehageansatte
• Økt antall ansatte i barnehagen med pedagogisk utdanning
• Økt utdanningskapasitet gjennom bl.a. arbeidsplassbaserte utdanningsprogram (ABF) som viser at førskolelærere blir værende i barnehagen (Rambøl Management 2012). I tillegg: fast veiledningstilbud til (ny)utdannede og barnehagepersonalet for øvrig; tilbud om etter- og videreutdanning; utvikling av aktuelle masterutdanninger.