Liten, skitten, mistrodd og oversett. Artikkel om oppvaskkluten i en bok om hygienens historie.
Av alle våre tekstiler er trolig oppvaskkluten en av de som står nederst på rangstigen. Den kan selvsagt være husmorens stolthet – skinnende hvitkloret og flekkfri glatt til tørk på den skinnende blanke stålkummen, men som regel er den ikke akkurat slik. Snarere er den av de detaljene ved husarbeid mange ikke klarer å bli enige om. Hva skal og kan den brukes til? Når må den vaskes og hvordan? Bidrar den til å holde rent eller spre bakterier? Det er mange grunner til at engangskluter har blitt løsningen for mange. For sikkert er at om vi liker den eller ikke, kjøkkenet blir ikke helt den samme uten.
Kapitelet finnes i boken «Med tvål, vatten og flit. Hälsofrämjande renlighet som idial og praktisk ca 1870-1930» (kriterium.se), redigert av Johanna Annola, Annelie Drakman og Marie Ulväng, og kom på tampen av 2021. Den viser blant annet hvordan koblingen mellom helse og renslighet fikk gjennomslag i samfunnet på 1800-tallet og det tidlige 1900-tall. Gjennomslaget for bakteriologien fra ca 1960 og fremover bidro sterkt til disse endringene som fikk stor betydning for hvordan vi gjør en rekke dagligdagse ting som å vaske hendene eller ikke snyte oss i dem.
Ingun Grimstad klepps kapittel følger oppvaskluten fra EIlert Sundts bok om rensligheten til Husmorskolens (snl.no) viktigste lærebok: Husmorboken. En bok som også var tenkt å bistå de unge kvinnene gjennom skolegangen og videre gjennom livet og livslange arbeid som husmødre. Det er med andre ord ikke to hvilke som helst bøker som tar oss gjennom oppvasklutens kulturhistorie.
Det dagligliv med mat og måltid, tekstiler og vask som Sundt beskrev var svært annerledes enn vårt. Oppvask var først og fremst oppvask av melkestellet, for hverken tallerken eller bestikk var i bruk blant vanlige folk. Det meste ble spist med skje eller kniv – og alle hadde sin egne. Det er dermed ikke noen egentlig oppvask. Klut hadde de likevel, i hvert fall de som var noenlunde godt stilte. Sundt beskriver hva de skulle brukes til og hvordan de bli rengjort, men også hvordan idealene ikke alltid ble fulgt i praksis. Her kjenner vi oss selvsagt igjen, for også i dag er det slett ikke alltid klutene blir brukt «riktig». Mye av det vi vil gjøre med en klut ble da utført med andre midler som ikke var så dyre å produsere. For selv om de klutene som ble brukt var oppklippede filler fra utslitte tekstiler, var dette dyrebart sammenlignet med mose eller sand. Tekstilene gikk gradene nedover. De startet som penklær, ble så til arbeidstøy og kunne ende som vaskeklut, før de ble plukket fra hverandre og fibrene ble brukt igjen.
Mye var endret i 1940. Oppvasken var blitt en stor og alvorlig del av husarbeidet. Husmorboken tar husarbeidet på det største alvor og lite blir overlatt til fantasien eller til sine unge kvinnelige leseres selvstendige tanke. Boken omfavner ikke oppvaskluten varmt og hjertelig. I likhet med forskningen på oppvask i samtiden blir oppvaskluten mistrodd av forfatterene av Husmorboken. Vil den, mer enn å holde rent, bidra til å spre bakterier og urenslighet? Fortsatt er fullstendig vask av kluten viktig, og fortsatt er det mye den ikke skal brukes til. I mellomtiden har også ferdigproduserte kluter kommet på markedet, både vevde og strikkede. I 1930 ble hadde norsk produksjon av strikkede skure- og vaskekluter med navnet «Dovre» kommet i gang.
Interessen for hygiene har fått et oppsving med korona, og gjenbruk og resirkulering med klima og miljøkrisen. Vi har mer kasserte tekstiler i dag enn noen gang før, og mer enn nok å ta av for litt hjemmelagde gjenbrukskluter. Slike kluter kan brukes og vaskes så lenge de er hyggelige, men også kastes med god samvittighet. De kan nå som før kantes pent eller kun klippes passe store. Klutene kan være rene både fra bakterier og unødvendig miljøbelastning.