«Det er langt fra beite til butikk,» påpekte administrerende direktør Cathrine Pia Lund i Miljømerket Norge da Devold Originals høytidelig ble overrakt Svane-lisensen i flaggskipbutikken på Sørenga i Oslo. Men med over 100 miljø og sosiale krav innfridd kunne norsk ull innkassere en viktig seier.
Omkring ett år med intensivt arbeid, hovedsakelig gjennom bærekraftsansvarlig Trude Ertresvågs brennende engasjement og at Norilia allerede hadde tatt jobben for flere år siden å svanemerke norsk ull, kunne Devold få det til, fra beite og til butikk for sin ikoniske islender og svalbardgenser.
«Vi måtte også få med Fatland ull på laget, som også vasker sin ull i England, vise at den norske ullen ikke inneholder insektmidler, og at alle fargestoffene og kjemiske behandlingene er trygge for miljøet,» forklarte Ertresvåg midt i Oslos urbane jungel, vegg i vegg med kafeer, kunst, kultur og motebutikker. At dette er mulig, handler i stor grad om at Devold eier sin egen produksjons bedrift og fargeri.
Det er ironisk, sa Ecolabel Norge sjefen Lund seg enig i, norske ullprodukter har nådd høyeste og tøffeste miljø-sertifiseringen som er mulig, mens i EUs Product Environmental Footprint vil samme genser få en miljøversting-vurdering. Sunt bondevett gjelder tydeligvis ikke alle steder…
Devold arbeider for øvrig med å miljø-sertifisere arbeidstøy og merinoullen, så det kan hende EUs flaggskip PEF får seg et norsk-avfyrt skudd for baugen.
Forfattere: Ingun Grimstad Klepp og Tone Skårdal Tobiasson
Produktene er ‘fulle av gift’ og det er ikke ’bærekraftig å kjøpe produkter av lav kvalitet fra andre siden av kloden’, skriver avisen. For klær, som utgjør 41 prosent av varene ifølge bransjeorganisasjonen VIRKE, er det ikke funnet ulovlige kjemikalier i disse produktene, men i smykker og leker. ‘Den som leter, finner’ skrev vi i en kronikk om dette i Aftenposten for noen år siden.
Mest kommer fra fjerne Østen
Det aller meste som importeres til land som Norge kommer fra det fjerne Østen med Kina som definitivt størst i klassen, omkring 1/3 av klær og tekstiler eksporteres fra Kina (UNEP 2020).
I komi-serien Javel, herr statsråd, prøvde ministeren, Jim Hacker, seg stadig på ‘quick fixes’, som alltid viste seg å ha helt andre effekter enn de som var tilsiktet. EUs kommisjonær for miljø, Jessika Roswall, forteller at ‘mye er på vei som ennå ikke har trått i kraft’ og nevner utvidet produsentansvar som løsningen på problemet. Det er bare et par haker ved denne ‘fixen’, det ene er at EPR slik det er implementert i en del land, og slik planene er både i EU og Norge, ikke vil gjøre noe med produksjonsvolumer, rett og slett fordi avgiften er for lav. Videre at det er vanskelig å se for seg hvordan den faktisk skal inkludere selskaper som Temu og Shein, hvor importen er direkte til kunden. Vi har tidligere foreslått en reell ‘quick fix’, et utvidet produsentansvar der de firmaene som selger ‘bruk-og-kast’ varer med presisjon kan rammes, altså de som bidrar med overproduksjon. En ny SINTEF rapport ser på dette forslaget som et av flere scenarier og vurderer mulig økonomiske implikasjoner av flere ulike EPR løsninger.
Trump metoden?
En annen ‘quick fix’ er Trump-metoden, med høye tollsatser, fra første krone. I tillegg kan man sette import-tak, slik vi hadde frem til 1990-tallet gjennom Multifiberavtalen. Kina kan også strykes fra listen over land som har gratis post-frakt, en ordning som er beregnet for utviklingsland.
Frankrike har planer om å legge på en høy toll på det de definerer som ‘fast fashion’, definert blant annet på grunnlag av hvordan de markedsfører og hvor lenge de selger produktene. Prosessen har imidlertid stoppet opp i det franske senatet. Det er to grunner til å stoppe denne galopperende hesten. Den ene er proteksjonisme, trolig grunnen til at Frankrike ligger foran med sin sterke motebransje. Den finnes også i Norge, klart uttrykt av Erna Solberg i samme Aftenposten utgave: kjøp europeisk.
I den storstilte tekstil-strategien fra EU er ikke lokal produksjon nevnt med ett ord. Heller ikke i Norge har det politisk vært villighet til å heie frem lokal produksjon av klær. Er det på tide? Her kunne Norge gå foran.
Olve-genseren produsert av Tingvoll Ull fra lokal saueull, er muligens fremtiden?
Den andre grunnen er miljø. Vi har mer enn nok klær fra før og disse havner på toppen av et allerede voksende berg av klær som ingen kan få brukt (opp).
Dette er et mengde problem. Det kan reguleres dersom politikken ble rettet mot nettopp mengde. Så langt har vi ikke sett villighet til det og EU strategien for tekstiler inneholder ingenting med potensiale til å redusere mengdene som importeres.
Det er synd fordi de store mengdene klær står i veien for å redusere miljø (inkludert klima) belastningene fra kles-produksjonen, og står også i veien for EUs strategi om lønnsomme sirkulære forretningsmodeller (reparasjon, gjenbruk, osv.). Den stadig økende strømmen av mer eller mindre brukte klær som havner i verdens fattigste land og utgjør et enormt helse- og miljøproblem der, er en av flere uakseptable følger av overproduksjonen.
Bukken og havresekken
I slutten av juni arrangeres den internasjonale nedvekst konferansen i Oslo, og her skal vi diskutere nettopp hvilke politiske tiltak som kan stoppe overproduksjonen og hvordan få det politiske apparatet i EU og Norge har vært til å lytte til forskernes ‘quick fix’ råd.
I stedet er det den globale mote- og sports-industrien som utvikler virkemidlene på vegne av EU. Dette er ‘fast’ og ‘ultrafast’ fashion, som derfor selvsagt passer godt på at «fixen» ikke kommer til å slanke en overproduserende industri. Det er høyst uvanlig å sette bukken til å vokte havresekken, men altså i dette tilfellet har myndighetene tydeligvis fått det for seg at det er en god idé.
Derfor blir produsentansvarsavgiften minimal og derfor er det selvsagt ikke snakk om tiltak som kan begrense mengdene. En ‘quick fix’ vil medføre betraktelig dyrere produkter som ikke er populært blant velgere.
Men det er mulig å stoppe den galopperende hesten, om man virkelig vil.
(Denne teksten er opprinnelig skrevet som en kronikk, som ikke fant et hjem.)
Det ka høres ut som en selvmotsigelse, men forskningsprosjektet Wasted Textiles er nominert til ’tise awards 2025, i klassen for Årets aktivist.
Her fra nominasjons teksten: I 2024 så vi mange inspirerende initiativer som på ulike måter satte fokus på en mer bærekraftig fremtid. Vi ønsker å løfte fram de som inspirerer til endring og bevissthet, både innenfor og utenfor klesindustrien.
Nominerte her er, foruten Wasted Textiles prosjektet: Tinashe Williamson, Anine Olsen, Fremtiden i våre hender, Kornelia Minsaas, Frida Marie Grande, Oppsynsmannen med Bård Tufte Johansen på NRK, Øyafestivalen og Ella Marie Hætta Isaksen.
Wasted Textiles prosjektet tok turen til Norsk Tekstilgjenvinning i Sandefjord, og fikk en utførlig innføring i et av de få resirkuleringsprosjektene som går fremover, muligens fordi gründer Pål Erik Haraldsen har skjønt begrensningene og at det kan være lurt å si ‘nei’.
Bildet viser, fra venstre bak: Anita Austigard, IVAR, Bjørn Erik Rui, Vesar, Kristiane Rabben, Mepex, Jens Måge SIRK Norge, Anne-Lene Lundsett, RIG, Ingun Grimstad Klepp, SIFO, Håkon Bratland, SIRKNorge, Alexandra Eng, Revise/NG, undertegnede, Sofie Nesse Horsberg, Revise/NG. Foran, fra venstre, Nazia Nourin Moury og Solveig Birgitte Jacobsen Aarak, begge NTNU.
Helt i begynnelsen av februar inviterte SIFO-prosjektet Wasted Textiles til studietur til oppstartsbedriften som har fått skryt blant annet av Miljø- og klimaministeren som representant for fremtidens løsninger: Norsk Tekstilgjenvinning. Tolv nysgjerrige fra SIFO, Sirk Norge, Mepex, NTNU, Vesar, IVAR, Revise/NG og RIG tok turen og fikk svar på det meste.
Før en omvisning i de åpne og rene fabrikklokalene (ingen selvfølge for de av oss som har besøkt resirkuleringsbedrifter lenger syd i Europa), fikk vi en oversiktlig innføring i bakgrunnen for NT og planene fremover. – Nå sorterer vi 1 til 5 tonn om dagen, forklarte Pål Erik, som startet opp i 2021 – etter mange år på leverandørsiden med Healthworkers sykehusklær. Dermed var det helse- og hotellsektoren han også begynte med, fordi disse har ensartede produkter som det er enklere å jobbe med enn tekstiler fra private husholdninger.
Men det som først og fremst skiller denne fabrikken fra andre vi har sett på, eller hørt om, er at fiber til fiber resirkuleringen verken er mekanisk eller kjemisk, i klassisk forstand; den er en ‘defibrering, en mer avansert form for mekanisk resirkulering’. – Jeg måtte komme opp med et helt nytt ord, forklarer Pål Erik. Maskinen, som ‘åpner opp’ materialene og fibrene, er det ikke mange av i verden, gründeren fant den i Italia og mener den er unik i verdens-sammenheng. For hvert materiale som går inn i prosessen, enten det er ull, bomull, polyester eller polycotton – krever fininnstilling for å fremskaffe lange nok fibre til at de kan kardes og spinnes til ny tråd og bare en liten andel ander opp nedsirkulert til ulike fyllmaterialer; som det heter på fagspråket. Gjennom vinduer på maskinen får vi se hele prosessen i praksis. Over oss pumper et sinnrikt fuktighetssystem ut vanndamp, samtidig som tekstilstøvet suges ut av luften. Skulle det oppstå brann, stopper alt opp automatisk og brannen isoleres.
Store ambisjoner
Det siste er utrolig viktig, for støvet er svært antennelig, og da noen av oss besøkte et resirkuleringsanlegg i Polen, lærte vi – i eimen av illeluktende mugghindrende kjemikalier – selvantenning av tekstilstøvet skjedde med ujevne mellomrom. Sånn var det bare.
I løpet av 2025 mener Pål Erik at anlegget vil ha en kapasitet på 5000 tonn, mens langsiktige planer ligger på 30 000. For å få til dette er automatisering, AI trening og roboter del av fremtiden. I mellomtiden brukes verdens mest avanserte kamerateknologi til å identifisere fiberinnholdet i referansetekstiler i alle blandingsforhold. For det er de ‘rene’ tekstilene som i dag enklest kan gjenvinnes og defibreres til ny tråd, selv om de også har eksperimentert med skikkelig ‘verstingblandinger’. – Ull er nok det vi først kommer til å få lønnsomhet i, sier han og viser frem råmaterialet som Gudbrandsdalens Uldvarefabrik skal spinne opp av fabrikkens eget avkutt som før gikk til forbrenning. – Vi er også i gang med et prosjekt med Aclima, med merinoull.
Økonomisk bærekraft og sosialt ansvar er de to viktigste bærebjelkene for NT, bærekraft i mer konvensjonell forstand vil han helst ikke bruke om prosessen, selv om den bruker både minimalt med strøm og vann – og siden de sorterer på farge – ingen farlige kjemikalier. – Vi har også valgt å si ‘nei’ til produkter fra Shein og Temu i produksjonslinjen vår, fordi vi ikke vet nok om kjemikaliene de bruker. Så disse produktene tar vi ut.
De samarbeider med mange, blant annet Kirkens Bymisjon og Fretex, som sender dem det som er for ødelagt for gjenbruk. Finner de likevel ting som burde gjenbrukes fremfor å defibreres, er Tise og Finn mottakere. Mens vi står der, dukker en hjemmestrikket isbjørnsgenser fra 1980-tallet opp. – Den er nok antagelig akryl, siden den ikke er blitt tatt ut, spekulerer Pål Erik. Da står vi ved maskinen som tar bilde av alle plaggene med hyperspekralt «kamera», og ut i fra hva den registrerer og er stilt inn på, blåser ut plaggene til videre behandling – dagens dont var å sortere på bomull, viskose og polyester med minimum 95% av dette fiberinnholdet.
– De må være så rene som mulig, i form av fiberinnhold og selvsagt vasket. Vi kan ikke bruke våte eller skitne tekstiler, og dessverre blir det fuktighet i innsamlingstårnene når de er utendørs. Der må det komme bedre løsninger. For eksempel innsamling inne på kjøpesentre. 50-50 bomull og polyester har vi funnet en løsning på.
Pål Erik viser frem sykehusuniformen som inneholder over 50% resirkulert fiber.
Fordi han har fått ansatt en ukrainsk tekstilingeniør, får han god oppbakking på nettopp å finne løsninger på fiberkvalitetene; og når råvarene, tråder eller stoffer skal testes i bedriftens lab, får de et karakterkort mange andre kan bli grønne av misunnelse over. – Kanskje bygger vi opp et spinneri her også, det er ikke nødvendigvis så arbeidskrevende.
Ikke det, mange ønsker seg jobb her forstår vi. Og utsiktene for bedriften – som har mottatt mye økonomisk støtte fra Innovasjon Norge, Handelens Miljøfond og Forskningsrådet, til sammen 50 millioner kroner – er at de kan bli lønnsomme i 2026. Til tross for at de har gått fra 50 til 5000 kvadratmeter. Men så tar de betalt i ‘begge ender’, både fra de som vil kvitte seg med tekstilene og de som kjøper resirkulert fiber: Bomullen selges til Spania, ullen til norske kunder og polycotton har også avsetning. Han viste også frem sykehusuniformer med 52% resirkulert fiber, som har tålt både vask og bruk, og som fremstår både mykere og mer behagelig enn vanlige uniformer.
Ikke alt skal inneholde resirkulert materiale
Stadig prøver de ut nye løsninger, men tar ett skritt av gangen. Han har lyst til og tro på å prøve ut hamp som en erstatning for polyester i en bomullsblanding. Og sier ellers ‘nei’, ikke bare til Shein og Temu, men er også klare på at EUs ide om at alle tekstiler skal ha resirkulert innhold er tøv. – Gardiner er helt fint med resirkulerte fibre, men veldig tynn ull og fine bunadstoffer, det er virkelig bare tull, understreker Pål Erik, selv om han muligens undergraver sin egen forretningsmodell med et slikt utsagn.
Han håper også at det er produkter som kunne forsvinne ut av bruk eller i det minste ikke ende opp som gisler i den sirkulære økonomien, da de skaper store problemer. Når vi ber om en ønskeliste på disse, som Økodesigndirektivet kunne bruke blekk på å kvitte seg med fremfor dagens fokus på fysisk styrke, reparerbarhet og resirkulert innhold, lister Pål Erik opp: – Klær med påtrykte logoer, med elektronikk og paljetter, og sportstøy med masse Spandex. Han er heller ikke særlig begeistret for tynne nylonstrømper, stringtruser og bh’er med spiler – og mener de hører hjemme i restavfallet og bør sendes til forbrenning; at klima- og miljøvernministeren tar feil om at disse skal inni hans system for defibrering. Allværsjakkene, derimot, mener han først og fremst må brukes ‘opp’, og så må behandles som spesialavfall og brennes for seg.
Dagens forbrenning av disse tar ikke høyde for PFAS, mener Pål Erik. Mulig dette må samles opp og lagres inntil en bedre løsning er på plass.
Vi møtes hos Norsk Tekstilgjenvinning på Pindsle, 3 km fra Sandefjord stasjon. Programmet blir omvisning på anlegget og presentasjon fra NTG, samt oppdatering fra Wasted Textiles-prosjektet.
Maks 15 plasser. For påmelding, send en epost til Jens Måge (jens.maage@sirknorge.no)
Boka “Mediating Sustainability in the Consumer Society”, redigert av Astrid Skjerven, Lisbeth Løvbak Berg, Liv Merete Nielsen og Dagny Stuedahl, klargjer rolla og påverknaden til berekraftsmedieringa.
Gjennom eit kritisk og multidisiplinært blikk, med bidrag frå ekspertar i felt som filosofi, forbruksforsking, mediastudiar, mote og design, tilbyr boka eit unikt og heilskapleg perspektiv på mediasjon av berekraft. Boka inneheld to bidrag frå Klesgruppa: Kapitlane «Who can stop the greenwashing» av Ingun Grimstad Klepp og Ingrid Haugsrud og «Indigenous approaches to mediation of the climate and nature emergency: a conversation with Vanessa Andreotti» av Lisbeth Løvbak Berg. Les meir om boka her (routledge.com).
I samband med dette har me invitert to foredraghaldarar som arbeidar med tangerande tematikkar frå eit designperspektiv.
Program
16:00-16:05: Velkommen ved Carl C. Thodesen, prorektor for samfunnsforbetringar og samarbeid, OsloMet
16:05.-16:10: Introduksjon til programmet i dag ved Lisbeth Løvbak Berg, forskar, SIFO
Ull og andre lokale fibre var på agendaen da Textile Fashion 2030 konferansen Textiles for prosperity i Borås gikk av stabelen. Workshopen på ettermiddagen diskuterte også tidvis at det ikke er prosperity i form av vekst, men prosperity for kloden og naturen som har presedens. Og at fremtidens fiber rett og slett er de vi velger å bruke.
Tekstilhøgskolan og deres Science Lab i Borås er alltid morsomt å besøke, dessverre var besøket litt kort og muligheten til å utforske deres Science Lab og ikke minst tekstilmuseet var begrenset, men interaksjonen med deltagerne ga en mulighet til å utforske fremtidige samarbeid. For Amazing Grazing var det et vindu ut i verden, for en bedre forståelse av regenerativt landbruk, da Nudie Jeans gikk inn i det samme landskapet, med sitt arbeid rundt bomull. Prosjektet Tekstilbonden fikk også et lite ‘fønster’ ut mot verden.
EUs tekstilstrategi var selvsagt på alles lepper, og svenske TEKO og ikke minst Naturskyddvärket hadde to presentasjoner som på hver sin måte åpnet noen nye perspektiver. Blant annet ble det som handler om mikroplast sett fra to forskjellige ståsteder. På den ene siden syntes TEKOs Ulrika Simonsson å forfekte at dette er løst innenfor PEFCR eller vil bli løst, på den annen siden presenterte Naturskyddvärket selve grunnen for hvorfor dette IKKE er løst i PEFCR.
Mikroplast og kompliserte verktøy
Slik vi forsto det, handler det om at mikroplast kommer inn i ‘end-point’ data, mens PEFCRs baseres på mid-point data, det er derfor mikroplast kun kan komme med i ‘tilleggsinformasjonen’, slik som biodiversitet. Derimot var Naturskyddvärkets Bjørn Spak sikker på at det seneste arbeidet med biogent karbon, som i regenerativt landbruk, vil på et eller annet tidspunkt snu opp ned på dataene som inngår i LCAene.
LCAer er kompliserte, og kompleksitet for SMEer var selvsagt et tema med både sukk og stønn, også i Borås. Heldigvis er dette et tema som begynner å få oppmerksomhet i Brussel: At kompleksiteten er såpass stor og databasen såpass kontroversiell at noe må gjøres. Det at SMEer skal trues av konkurs pga logistikk er noe EU ikke vil at skal bli resultatet av Tekstilstrategien.
Settingen, med de svenske tekstilbedriftsstørrelsene, hvor i det du kjører inn i Borås ser de ikoniske bedriftenes kontorer langs veien, er i seg selv en øyenåpner. Samtidig har svenskene en mer ukuelig optimisme for at teknologi skal redde oss. Heldigvis sa noen også ‘k’ ordet: Kapitalismen. Som en kontekst for det evige vekstparadigmet. På teknologisiden hadde FilippaK kommet langt med sitt The Fiber Traceability Initiative på ull, presentert av Stina Behrens i AxFoundation. Sustainable Fibre Toolkit utgave 3 presentasjonen tok oss inn i lunsjen, en tykk bok som medlemmer av TEKO kan få gratis.
Fortidens fibre i fremtiden
May Kahoushs foredrag handlet om hamp som fortidens fiber som burde få en større plass i fremtiden. Det er funnet bevis for var dyrket og brukt i vikingtider i Sverige, men på samme måte som i WOOLUME prosjektet, hadde de funnet nye anvendelser for hamp, blant annet for lydabsorberende paneler.
Etter lunsj var det workshop med tema ”Hållbara och circuläre materialval”, som – iallfall i den gruppen undertegnede deltok i – heldigvis landet på at det er best å bruke materiale til det de passer best til. Og heller se på de andre prosessene – hvor nødvendige de faktisk er – som innfarging. Tingvoll Ulls Olve genser som Tor Jacob Solberg prydet sluttbildet i min presentasjon, som kun bruker saueullens naturfarger for å lage mønsteret – hadde flere fått sansen for.
Olve-genseren fra Tingvoll Ull som ikke er farget, men bruker saueullens naturlige farger, imponerte i Borås.
Regeringsuppdraget Textile & Fashion 2030 presenterar stolt Textile Challenge på temat Materials for Prosperity! En unik möjlighet att fördjupa dig i hur textil- och modebranschen kan skapa de rätta förutsättningarna för att möta framtidens materialutmaningar och driva på arbetet mot de globala målen.
Med frågan «Hur kan vi skapa lönsamma affärer samtidigt som vi tar hand om planeten?» leder branschens experter dig genom viktiga begrepp, verktyg och policys som hjälper dig att fatta smartare beslut.
Evenemanget är kostnadsfritt och inkluderar lättare lunch och dryck!
Program
09:00 Välkommen
09:10 Vad blir framtidens textila material? Mats Johansson, Texpertis
09:30Why is hemp a good fiber? (ges på engelska) May Kahoush, Textilhögskolan
09:50 Hållbarhetsstrategier för biologisk mångfald och regenerativ bomull Eliina Brinkberg, Nudie Jeans
10:10 Amazing grazing: Ull sett ur ett regenerativt perspektiv Tone Skårdal Tobiasson
10:30 Paus
10:40 «The Fiber Traceability Initiative» banar väg för full spårbarhet inom mode Stina Behrens, Axfoundation
11:00 IKEA textile furnishing towards 2030 (ges på engelska) Marius Lehadus, IKEA
11:20 Så bäddar Textilstrategin för cirkulär omställning Ulrika Simosson, TEKO
11:40 Introduktion till Sustainable Fibre Toolkit Jonars Larsson, Textilhögskolan & Ulrika Simosson, TEKO
Bokbad med forfatter Liv Klakegg Dahlin fra OsloMet ble rene badstuen, da det formelig kokte på Kunstnernes hus i sammenheng med lanseringen av hennes bok om bautaen Sigrun Berg.
Det ble feiring og stinn brakke til ære for brukskunstner, designer og kunsthåndverker Sigrun Berg da forfatter og estetiker Ragnhild Brochmann bokbadet Liv Klakegg Dahlin. Det kom som julekvelden på kjerringa at så mange ville heie fram denne lenge etterlengtede boken, som selvsagt burde vært skrevet for lenge siden, men som endelig nå er mellom to permer. Folk satt ute i gangen, lå og satt på gulvet i den stappfulle kinosalen, hvor det også var en mini-utstilling av Sigrun Bergs tepper, plagg og stoffer. Det var folk i alle aldre som ville høre og lære, og overraskende mange menn som hadde funnet veien. Stemningen var høy og det samme ble temperaturen, og Dahlin har gjort en formidabel jobb med boken.
Sigrun Berg (1901-1982) var en ledende skikkelse innenfor norsk tekstilkunst og stod sentralt i den økte eksporten av skandinavisk design og norsk brukskunst i etterkrigstiden. Virksomheten hennes satte sitt preg på norsk design, mote og arkitektur og var sterkt knyttet sammen med den feministiske bevegelsen som vokste fram på 1900-tallet.
Bokhandlerkjeden Norli har skrevet: «Det ikoniske Sigrun Berg-skjerfet, med sine glødende farger og frynser, var et sterkt politisk symbol i seg selv. Det, og de andre Sigrun Berg-plaggene som jakker, busseruller og vamser indikerte sosialistiske holdninger, kvinnefrigjøring og sterke kvinner med egen utdanning.
De pekte mot ideer om kvinnehelse, norsk design, distriktspolitikk, eksport, og oppbyggingen av landet etter krigen. De som fikk sjansen til å stikke innom vevstuen til Sigrun Berg i Damstredet i Oslo, beskrev det hele som et magisk sted, med intense farger, dunk fra vevstoler, knirk fra rennebommer og lukt av ull. Livet til Sigrun Berg hadde en rekkevidde langt utover vevstuen.
En rikt illustrert bok om kunstner, designer, forretningskvinne og sosial entreprenør Sigrun Berg.»
Det er Orfeus forlag som har gitt ut boken Vev og virke. Mulig at dette er årets julegave for tekstilnerdene der ute. Ikke minst var hun en foregangskvinne når det gjaldt å spinne spælsaugarn, og hun jobbet tett med og var designer ved De Forenede Ullvarefabrikker i 1957–1965.
Fra grasrotengasjement til beinhard business, fra kunst og materialitet til håndverk og politikk; i løpet av tettvevde ulldager i vest, i Midt-Norge og i hovedstaden ble det meste diskutert.
Til glede for Klesforskning, ble KRUS fremsnakket flere ganger, og anerkjennelsen av at det som foregår i dag med de mange ulldagene ikke ville vært mulig ute å stå på skuldrene til KRUS prosjektet, varmer like mye som en god raggsokk.
Gledelig er det også at hver av ullarrangementene har funnet sin stil og sin stemme. Først ute var 10-års jubilanten Ullveka i Nordhordland og Bergen, en ulluke som har funnet form med folkelig forankring: Natt på fabrikken, kurs for alle nivåer og fullt program fra 26. september til 6. oktober i år. Imponerende, rett og slett. Se hele programmet her.
Marta Kløve Juuhl mottok ærespris for sitt mangeårige arbeid.
Høydepunkter var utstilling av Marta Kløve Juuhls vakre arbeider, og en utdeling av en ærespris til denne tusenkunstneren som har hatt sitt virke ved Osterøy museum, Museumssenteret i Hordaland. Velfortjent, og prismottakeren ble kledelig beskjemmet da applausen runget løs.
Bredden er stor, det er flere museers involvert, også Salhus med Bergen strikkefestival, og Lyngheisenteret, med blant annet Ullvekakonferansen; men også gårder, husfliden og fabrikker i området. Dermed blir noe for hele familien, nybegynnere og viderekommende. Her fikk verdikjeden fra sau til ferdige produkter virkelig skinne. Temaet var Hvordan kan kortreist og lokalt bidra med utviklingen fremover, og Klesforsknings Ingun Grimstad Klepp bidro med Kva gjer lokal produksjon så utenkelig, men samtidig så viktig?
Tema ble også belyst fra lokale aktører og næringsliv i flere foredrag, fra Industriutvikling Vest, forretningsutvikling for ull i Nordhordland, og et foredrag om et nytt spinneri under utvikling for spælsauull, Kraftull i Gausdal.
Utstilling av noen av Marta Kløve Juuhls vakre arbeider.
Fra Sverige kom en stor delegasjon fra Fårfestivalen i Kil, som bidro både med foredrag (muligens fåredrag) og viktige spørsmål. Ellers kunne salen vært fullere, og vi savnet en presentasjon fra Biosfære prosjektet i Nordhordland og i det hele tatt mer om samarbeid og utveksling mellom biosfæreområdet og engasjementet rundt ull.
Ullen fikk en svært sentral plass i Trondheim
I Trondheim varte ullprogrammet fra 5. til 20. oktober, med ullsortering og kurs både i brikke- og billedvev. Klesforsknings Ingun Klepp og undertegnede deltok på det to-dager lange Ullseminaret på Trøndelag senter for samtidskunst, hvor det både var pop-up butikk og utstilling med en stor ullball i sentrum, og verker fra Inger Johanne Rasmussen, Lilian Saksi, Franz Petter Schmidt, Damian Ajavon, Britt Dyrnes, Randi Heitmann Hjort, Astrid Ljungberg, samt Inga Skålnes og Eva Ballo. Det var også her kursene foregikk. Og flere av utstillerne holdt foredrag under Ullseminaret, som ble gjennomført samme sted.
I tillegg ble det diskutert de tomme lokalene til Nordenfjeldske kunstindustrimuseum, mulighetene for at Trøndelag kan bli et tekstilt sentrum basert på fornyet utdannelsesløp ved NTNU og Selbu Husflidscentrals gjenopptagelse, med stor entusiasme. I sentrum for foredrag og diskusjon sto det kunstfaglige, tekstilfaglige og ikke minst politikken rundt kunnskap i håndverk og produksjon.
Å se Selbuvotten, slik den opprinnelig var ment å være strikket, opp mot det Husfliden har solgt i kladdete garn fra en annen norsk garnleverandør enn Selbu spinneri, er en øyenåpner. Når pris trumfer produkter basert på den opprinnelige tradisjonen, ja, da blir det gæli.
To tettpakkede dager fikk en brennbar start med vårt innlegg om Ullen EU politikk, som tydelig engasjerte de fremmøtte. Det ble også politikk i Solveig Lønmos foredrag Hannah Ryggen og den tekstile politikken, med en helt annen innfallsvinkel. Her handlet det mer om kunstnerens valg av tekstiler og råvarer som et politisk statement, men også farger som sier noe om hva hun ville oppnå å videreformidle. «Hun halshugget tyranner med tråden og opphøyet den ugifte kvinnen,» sa Lønmo.
Deilig fårikål middag var også del av arrangementet, så her tenker de helhetlig. Til motsetning til noen andre, vi snart skal høre om.
Ikke kun dyrehår på utstilling, også et strikkeplagg av menneskehår….
Og vi alle gledet oss over et viktig bidrag for kunsthistorie og gleder oss til denne PhDen blir ferdig. Det kan ikke sies for ofte, eller med ulike stemmer, Norges billedvevtradisjon og foregangskvinner innen dette feltet fortjener langt mer oppmerksomhet. Dermed var det en klar rød tråd fra Vestlandet, der også veven ble hedret. Les mer om programmet her.
Og så var det Oslo, da. Ulldagen. En arena undertegnede var med og etablerte i sin tid. Tanken var opprinnelig at vi skulle bli del av Campaign for Wool og deres Wool Week, men Curtis Wool Direct stakk kjepper i hjulene. Tolv år etter at vi hadde saueklipping utenfor Stortinget, har Ulldagen i Oslo, i regi av Norsk Industri og Norilia, rukket å bli voksen.
Lise Grøva fra Amazing Grazing prosjektet var første som fikk forklare om LCA.
Her fikk bedriftene skinne: Rauma, Innvik, Selbu spinneri og Oslo mikrospinneri, og i tillegg Norsk tekstilgjenvinning, fikk dele sine historier – på godt og vondt – for utfordringene har vært både store og dramatiske for de med lang fartstid og de som er helt ferske. Bakteppet, at tilgangen på norsk ull av det som betegnes som ‘beste kvalitet’ er på nedadgående, var selvsagt med i presentasjonene. Heldigvis tok de to kvinnelige gründerne opp noe de mannlige bedriftslederne ikke berørte: at vi må finne gode anvendelser for all ulla. Og skal vi ha mer finfibret lammeull må vi nødvendigvis ha flere søyer, som ikke gir den fineste lammeullen. Enkel matematikk.
Enkel matematikk var tydeligvis litt vanskeligere for siste taler på Ulldagen, Venstre-politiker Alfred Bjøro. Han ble selvsagt heiet fram for både å vise fram sin vadmelsjakke i ull som skulle på slottet og ikke minst sitt forslag om å øke ulltilskuddet som ikke gikk gjennom i landbruksoppgjøret i år. De fleste i salen satte derimot kaffen i halsen da han helt klart mente at ‘vi skal jo ikke spise rødt kjøtt’, ergo ligg unna fårikålen, folkens.
Venstres Alfred Bjøro hadde med finstasen til middag på slottet i ull, men var ingen stor fan av fårikål.
Hvordan skal vi da få mer ull, om vi ikke utnytter alle ressursene fra beitedyrene og spiser mer rødt, sunt kjøtt fra beitedyr? Dette er tema i Amazing Grazing, og her er nettopp det å vektlegge helseaspektene ved mat fra utmarksbeite et viktig poeng, som Bjøro blankt avviste. Det ble det store diskusjonstemaet på middagen, for alle skjønte jo at skal vi ha mer norsk kvit ull, må vi også ha flere norske kvite sauer, og dermed mer utmarksfôret kjøtt på tallerkenen. De to tingene henger sammen.
At arrangørene denne gangen ikke åpnet for spørsmål eller kommentarer fra salen, gjorde at han forble uimotsagt, som selvsagt ga enda mer mat til bålet under middagen.
Karen Boye fra Syd interiør viste fram ullstoff farget med plantefarger
Hele første delen av dagen, hadde et annet politisk tema: livssyklusanalyser som basis for offentlig innkjøp og for nye forordninger fra EU, og en utførlig innføring i PEF, EPD og LCAer og hvordan de henger sammen. Per i dag er Environmental Product Declaration (EPD) mye brukt i bygg og anlegg. Det brer seg også til offentlige innkjøp f. eks. av møbler – med ullstoff – som da scorer veldig dårlig sammenliknet med polyester. Ida Oppen hadde gått inn i databasen og hentet ut noen tall, som viste nettopp dette. (Make The Label Count har gjort det samme med et nytt verktøy, som bruker den samme databasen, og de viser det samme.)
Da Bjørn Krekke fra Gudbrandsdalens Uldvarefabrik og Øyvind Myhr fra Hillesvåg Ullvarefabrikk skulle diskutere dette etterpå, var første kommentar fra Krekke talende: «Jeg blir litt svimmel». Men da hadde det vært mye tall som ble kastet på oss fra Lise Grøva med NIBIOs utregninger i Amazing Grazing prosjektet (på både kjøtt og ull) og Hanne Møller fra NORSUS’ beregninger foreløpig bare på kjøtt, på oppdrag av Nortura. Ull og skinn er neste ut.
Kjør debatt: Er klima viktig for kunden? Ikke foreløpig var konklusjonen.
Morsomt var det å høre Tufan Yurt fra Hud og skinnavdelingen i Norilia fortelle om akkurat disse produktene fra husdyrene, og her er det en helt annen inntjening, viser det seg; selv om det russiske og ukrainske markedet brått ble borte. I Amazing Grazing er jo også skinn med, så her er det klart at bedriftsbesøk til Skjeberg nå står på programmet. Og etterpå ga Yurt noen av oss en innføring i noe som fort kan bli en utfordring også for ull: EUs nye avskogingsforordning, hvor produkter som selges i EU skal kunne bevise at de ikke har bidratt til avskoging. Og det gjelder ikke bare kraftfôr fra Brasil som finner veien til norske sauevommer, men også landbruksområder med flathogst eller monoskog hvor sauene måtte finne på å beite. Det påvirker nemlig det biologiske mangfoldet (her teller det, selv om det ikke gjør det i PEF!).
Som nevnt, var det ikke åpent for spørsmål eller kommentarer under dagen, så noen ting får vi heller ta her:
At vi ikke vet nok om karbonlagring og opptak i utmark må utredes og forskes på, og det haster, fordi det vil gjøre store utslag i livssyklusanalysene for ull, et foreløpig anslag peker mot at for beitende sau i utmark kommer scoren ned på nivå med frukt og grønnsaker.
Fullsatt sal og fullsatt program på Ulldagen i Oslo.
At så lenge datagrunnlaget er så syltynt som det er i EcoInvent, og nye studier ikke blir tatt inn, OG den tekniske komiteen på kjøtt har kastet inn håndkleet fordi det ble for komplisert, hvorfor kan ikke ull – som kommer fra de samme dyrene – også si: Dette går rett og slett ikke. Norsk Industri anbefalte fra scenen å ikke bruke PEF, og gjøre det vi kan for å delta i diskusjonen (det er fullt mulig i begynnelsen av desember når EU har en åpen høring 9. og 10. desember, men man må registrere seg som ‘stakeholder’, noe du kan gjøre her) om dette verktøyet, og om det faktisk har en plass i lovverket som kommer. Derimot anbefaler NI å bruke EPD – som gir samme talltull – med et slags håp om at nye studier kommer inn i EcoInvent (som ikke er realistisk slik vi har sett).
Uansett var det fint at Ida Oppen nevnte SIFOs forskning på levetid som spesielt viktig for videre arbeid med PEF og LCAer. Selv om muligens salen ikke forsto helt hva dette handler om, fordi diskusjonen om tre sentrale temaer, funksjonell enhet, vekting og allokasjon aldri fikk breiet seg.
Det var en annen interessant ting som muligens ikke helt ble oppfattet. Erling Digernes fortalte om hvordan de strever med å fortelle forbruker graden av lokalproduksjon, et tema som vi er opptatt av i Amazing Grazing. I en slide viste han deres valg av kommunikasjon: «All Norwegian. The wool. The knitting. Everything.» Hva tenker vi? Hadde et merke vært enklere, nå som til og med walisisk ull har klart dette?
Ironisk da, at Norsk tekstilgjenvinning har begynt å bruke ‘Made in Norway’ som merkevare.
Amazing Grazing tar denne diskusjonen videre neste måned.
