Da CHANGE mesterklasseseminaret fant sted ved Det Kongelige Danske Akademi i København 30. september 2022 var det samme dag duket for nok en interessant anledning. Dette var lanseringen av KLOTHING – Center for Apparel, Textiles & Ecology Research. Dette er det første danske forskningssenteret på mote, tekstiler og bærekraft ledet av meg, førsteamanuensis, PhD, Else Skjold, som har vært sentral i utviklingen av garderobemetoden siden starten av PhD-studiet mitt (Skjold, 2014).
Tekst: Else Skjold/KLOTHING
I CHANGE er jeg ansvarlig for arbeidspakke 5 som dreier seg om rekruttering av junior- og seniorforskere for videreutvikling og konsolidering av garderobeforskning, og formidling av ny kunnskap til både forskning, industri og beslutningstakere. Med det nyetablerte senteret vil garderobeforskningen få en sterk utpost og kunnskaps hub i Skandinavia for å støtte og styrke denne arbeidspakken, arbeidet som drives ved SIFO i Oslo, og videreutvikling av garderobeforskningen ellers.
Navnet er et resultat av dialogen mellom meg selv og professor, PhD Kate Fletcher, som også er en del av CHANGE-prosjektet, og som i dag er tilknyttet Det Kongelige Danske Akademi (blant andre). Med tittelen KLOTHING er senteret forankret i en skandinavisk kontekst, siden skrivemåten av klær (clothing) med «K» stammer fra det norrøne språket. Tittelen antyder dermed hvordan forskning med utgangspunkt i nettopp Danmark og Skandinavia kan bidra til å få til en reell endring. Derfor fokuserer senterets grunnpilarer på kjerneverdien til de skandinaviske velferdsstatene: at alle skal ha like muligheter, noe som gjenspeiles i den skandinaviske tradisjonen for inkluderende designsamarbeid som ble utviklet i det 20. århundre.
Midt i adventstiden 2022 reiste Vilde, Kirsi og Ingun i CHANGE prosjektet til Uruguay. Irene var der allerede med familien sin, og turen var godt planlagt i samarbeid med Irene, som bor i Portugal, men er fra Uruguay, og Lucrecia som jobber på i Montevideo. Noe av bakgrunnen for turen var utprøvingen av garderobestudier som har vært utført i Norge, Portugal og Uruguay. Sistnevnte med god hjelp fra studenter der, som også deltok aktivt på et to-dagers seminar som ble avholdt i Montevideo, på FADO, Arkitektur, Design og Urbanisme universitet.
Hit kom studenter, byråkrater, oppstartsbedrifter og andre som var interessert i tematikken rundt klær og miljø, og selvsagt garderobestudier. Når det gjaldt sistnevnte var engasjementet overraskende stort, sett med våre øyne. Det interessante er også at her studerte de faktisk «klær» og ikke «mote», som er det vanligste ved slike skoler rundt om i verden. Dermed følte SIFO-klanen seg umiddelbart på hjemmebane. Det var svært lærerikt å få et innblikk i en kultur vi visste så lite om fra før, både fra et politisk ståsted og hvordan det offentlige tenker, men også gjennom besøk til bedrifter som jobber med tekstilgjenvinning, til en ullbedrift som lager tops fra både lokal og importert ull – og ikke minst besøk til de mange bruktmarkedene og utsalgene.
Fra et av de mange brukttøy utsalgene teamet besøkte.
Vi har laget et detaljert og innholdsrikt reisebrev på engelsk, som kan leses her. Vi håper mange vil ha glede av det, og la seg inspirere.
Er uformelt og formelt på vei for å smelte sammen? Dette spørsmålet dukker opp både i forskning og når man ser på forbrukertrender for klær og mote.
Som en del av CHANGE-prosjektet er et spor som utforskes en tilbakevending til klær som er mer allsidige og mindre definert av anledningen. Her utforskes en «miks og match»-tilnærming, som ser ut til å gi gjenklang med et marked i etterkant av vårt møte med Covid-19.
Hugo Boss lanserte nylig den strikkede dressen i samarbeid med Woolmark, en ny strikketeknologi med fireveis stretch som gjør dressen ekstremt allsidig og gir brukeren en bevegelsesfrihet som absolutt tillater litt fritidsaktivitet etter jobb uten å nødvendigvis måtte skifte. Samtidig blir fritidsklær mer formelle og en utendørs vindjakke har nå til og med en plass i bymiljøer, hørte vi under det nylige IWTO møtet i Nürnberg i Tyskland (mer her), hvor Francesco Magri, Woolmark, snakket om «den nye dressen». Les mer om dette på engelsk her.
Mote møtte kulturhistorie i prosjektet VikingGull, og sammen ble de vevet til et vakkert ulltekstil, som fant veien til museumsutstillinger og NRK-programmet Symesterskapet som fremtidens mest bærekraftige materiale.
I sammenheng med Oslo Runway høsten 2022, debuterte skuespiller Iselin Shumba på motemoloen som var satt opp i en utemøbelfabrikk langt inni Finnskogen. Helt tilfeldig var jeg der som journalist og helt tilfeldig hadde jeg også på meg Oleana-jakken jeg hadde brukt under innspillingen av Symesterskapet episoden hvor Iselin Shumba var «kunde» som ønsket seg en frakk hun kunne ha på seg på sine ukentlige «sitte foran Stortinget for klima» demonstrasjon, som foregår uansett vær og vind. Hennes ønske var at stoffet i denne frakken skulle være så bærekraftig som mulig, og det var derfor NRK hadde ringt meg. Hva kunne det være? Noe fra en mystisk sopp eller resirkulert et eller annet? At jeg trakk frem akkurat VikingGull stoffet, sjokkerte først men etter en lang samtale så de poenget. At vi i tillegg hadde igjen flere hundre meter med dette stoffet etter at VikingGull prosjektet var avsluttet, og NRK dermed kunne få tilgang på det, var selvsagt også et godt innsalgsargument. De andre soppbaserte eller resirkulerte materialene var det derimot nærmest umulig å oppdrive for en tv-sending.
Her er jeg i Oleana-jakken på Symesterskapet, sammen med programlederne. (Foto: NRK)
Poenget var uansett, at da Iselin Shumba så meg i Oleana-jakken, kom hun nærmest løpende bort til meg og fortalte at jakken som hun bruker ofte både foran Stortinget og i andre sammenhenger, har hun fått så mye skryt for. Og særlig hver gang hun forteller historien om bakgrunnen for stoffet, blir folk fascinert.
Vil du vite mer om den historien, kan du lese mer her, på engelsk. Prosjektet VikingGull var et KreaNord prosjekt, og et samarbeid mellom Norwegian Fashion Institute (nå NF&TA), SIFO, Historisk museum og NICE Fashion, og Norge samarbeidet i prosjektet med Island. Fra Norge var Selbu spinneri, Hillesvåg Ullvarefabrikk, Krivi Vev og Sjølingstad viktige aktører for å få på plass «verdens mest bærekraftig» tekstil.
Mest håp for verdiskaping med «strong wool» og lokal produksjon, i lys av et tøffere marked med krig, brutte verdikjeder, inflasjon og strømpriser til himmels, var hovedbudskapet fra IWTOs ullkonferanse i Nürnberg, Tyskland.
Regenerativt landbruk var et stort tema på IWTOs «round table» i Tyskland, og naturfibres mulighet til å bidra positivt i et klimaregnskap, til biodiversitet og til jordhelse. Heinz Zeller fra Hugo Boss, sa at innen 2030 skal alle naturfibre motemerket bruker enten være fra regenerativt landbruk eller resirkulerte fibre. Også UK-baserte merino-bonde Lesley Prior, som bidrar med å etablere en merino-stamme i flere europeiske land med sauer som tåler et variert klima, snakket mye om dette. Prior har jobbet i mange år med små merkevarer i UK, som Finisterre. «I England har de svært strenge regler for hva man må rapportere og måle,» fortalte hun og imponerte alle med sin kunnskap og lidenskap. «Husk at ullklærne dine er karbonlagre,» sa Prior, og høstet stor applaus.
Andy Caughey, fra Wool Impact, viste hvordan prisene på crossbred ull hadde sunket over tid. (Foto: IWTO/Nickland Media)
For norsk ulls del, var to foredrag av stor interesse. Andy Caughey, sjef for Wool Impact i New Zealand, skal sørge for å gjøre “strong wool” – altså samme ulla som norsk crossbred ull – «great again». «Slutt å se på gulvet,» sa han og mente da særlig vegg-til-vegg teppene. Det handler om å finne nye og gode anvendelsesområder for denne ullen, ved siden av tepper og strikkegarn. Han fikk se Alfas nye vintersko Ull, og ble over seg av begeistring, og i foredraget sitt understreket han ullsko, og særlig Allbirds, evne til å få oss til å se helt nye produkter i ull. Wool Impact er finansiert av newzealandske myndigheter, og blant eksemplene Caughey viste var ullplaster, lydabsorberende paneler, munnbind, luftfiltre, og bleier og bind i ull. At ull er biologisk nedbrytbart er klart en fordel for flere av disse produktene. Han mente klart det ville være hensiktsmessig med et tettere samarbeid med Norge.
Reina Ovinge fra Holland vakte oppsikt med sitt lokal ull prosjekt. (Foto: IWTO/Nickland Media)
Reina Ovinge fra Holland fortalte om hennes lokal-ull prosjekt i Holland, The Knitwit Stable. Hun hadde jobbet i motebransjen i mange år, men sett seg lei på prispress og evig press på nye kolleksjoner. Selv om hun bare har 35 sauer og 35 geiter vekker hennes arbeid stor interesse. Hun har vært på besøk både til Hillesvåg og Telespinn, fortalte hun. Men mest interessant var at EU er svært interessert og har bidratt med økonomisk støtte til en strikkemaskin, som hun produserer mest sokker på. Men hun samarbeidet også med hollandske motemerker som Scotch & Soda og Humanoid, på små kolleksjoner til høy pris.
Medlemmer av EU kommisjonen har besøkt henne på gården, noe som antagelig har bidratt til en fornyet entusiasme. Hun ønsket også et tettere samarbeid med Norge. Hun får sin ull spunnet av tyske Südwolle og noe hos Schneider i Italia, sjefen der var for øvrig en av de som var veldig glad for at Norge hadde tatt kampen mot Sustainable Apparel Coalition og Higg, og LCA-baserte rangeringer av fibre.
Vi hørte også om fransk ull (roquefort osten hadde ikke hatt en plass i butikkhyllene uten sauer) som for det meste kastes. Og om et nytt beiteprosjekt i USA hvor sauene beiter i sammenheng med solcellepaneler, fordi gresset under disse ellers måtte ha blitt klippet av maskiner. Mer effektive «gressklippere» skulle man tydeligvis lete lenge etter. Også her var tema karbonfangst, noe som Lesley Prior også gjentok flere ganger. Hun tror (men har ikke bevis) at hun i det minste er karbonnøytral på sin Tellenby gård. I tillegg brukte hun et rapporteringssystem kalt «Fair to Nature» som vurderer gårdens bidrag til naturmangfold annethvert år. Og hun isotopmerker ullen, slik at uansett hvor den ender opp, kan den spores tilbake til henne. Opprinnelse var også noe som flere hevdet som stadig viktigere, noe som igjen aktualiserer Animalia og Norilias arbeid med å opprinnelsesmerke norsk ull. I New Zealand har man en merkeordning som dekker både ullen og kjøttet, New Zealand Farm Assured (les mer om dette her).
Lesley Prior snakket mye om regenerativt landbruk og karbonlagring. (Foto: IWTO/Nickland Media)
Lesley Prior hadde ett stort hjertesukk om alt det som skal telles, og det som kan telles… og hva som faktisk teller. Dette er en stadig tilbakevendende diskusjon når det gjelder regenerativt landbruk, hvor det alle kan observerer (fugler som kvitrer, bier som summer) er vel så viktig som målingen av karbon i jordsmonnet.
Om lokal europeisk ull kan brukes bedre, er 1000-kroners spørsmålet. Nürnberg med sitt kjente julemarked i gamlebyen, er Südwolles hjemby og derfor også åstedet for konferansen denne gangen, da de var hovedsponsor. Südwolle og Schneider er konkurrenter, men på ullkongressen var begge firmaene enige om at de ønsker mer produksjon i Europa, men sliter med å rekruttere arbeidskraft.
Tema rundt hvorvidt det er en av løsningene for å få ned den enorme økningen i produksjon, å flytte produksjonen tilbake til der forbruket skjer, fremfor en klokketro på at vi skal få en blomstrende fiber-til-fiber resirkuleringsindustri i EU, har så vidt begynt. Interessant nok, i lys av alle pilene som pekte nedover for klesbransjen, i lys av prisvekst og inflasjon, var det en bransje som var optimistisk, og det var fabrikkmaskinprodusentene. De ser for seg at flere skal strikke – og mer lokalt – basert på det som kalles «just-in-time» produksjon.
Ovinge hadde, som nevnt, kjøpt seg en Stoll, flere følger nok etter.
Professor i klær og bærekraft, Ingun Grimstad Klepp (bildet over), som er del av Amazing Grazing prosjektet, holdt et innlegg for konferansen om Forbrukertilsynets avgjørelse som felte Norrønas bruk av Higg i markedsføring. Mange takket Norge spesielt for denne avgjørelsen, som har betydd enormt mye for ullprodusenter og deres forståelse av klima- og miljømerking. At man over lang tid har vært uenig i måten såkalte livssyklusanalyser måler naturfibre opp mot syntetiske fibre, er kjernen i denne diskusjonen. Arbeidet som nå foregår i EUs utredning om PEFCR for tekstiler, hvor Klepp er involvert, vil også muligens påvirkes av denne avgjørelsen. Uansett var det en stor opplevelse for den norske delegasjonen å motta så mye oppmerksomhet i sammenheng med avgjørelsen, og at så mange internasjonalt er opptatt av hva Norge har utrettet på dette området.
The Clothing Research Group, SIFO at OsloMet, has contributed to the recent Hot or Cool Institute report Unfit, Unfair, Unfashionable: Resizing Fashion for a Fair Consumption Space (download report here). The contribution is in the form of a critique of EU’s textile strategy which was launched in March 2022.
The report Unfit, Unfair, Unfashionable: Resizing Fashion for a Fair Consumption Space goes far in mandating a “fair consumption space”, in an equity-based approach to reaching the climate target of 1,5-degrees. In sum, the authors have set a roof on how many items of clothing a person in the Global North can consume, at least on average, while allowing for an increase in consumption in the Global South. Why? Well, while the richest 20% in the UK emit 83% above the 1.5-target, 74% of people in Indonesia live below sufficiency consumption levels of fashion, which is one of many eye-opening statistics in the report.
The report is highly relevant for the ongoing work in the project CHANGE. In the same way as this research project lifts the sight from the Global North and our overconsumption, and addresses the discussion of what constitutes a sufficient wardrobe. In CHANGE we will continue this work, however with a point of departure in clothing culture and tradition. Clothing is not only “fashion” or environmental footprint bad guys, they are also an important part of our culture and history.
It is mainly in “Box 6” that the clothing research team at Clothing Research have contributed, with a critique of the EU textile strategy. This is not related directly to a roof on consumption, but critiques the lack of policy instruments to make “fast fashion go out of fashion” in the words of Frans Timmermans.
Opportunities for improving the EU Strategy for Sustainable Textiles, as discussed in “Box 6” has one of the following more important take-aways: “Missing from the Strategy is the only real alternative to the global mass-producing industry: small-scale, local production. Textiles are very complex products, socially, aesthetically, functionally and technically. If overproduction continues, longer lifespan for textiles or other measures to increase the utilization rate for individual garments, will not substantially contribute to reduced emissions nor to lower environmental impacts. The measures mentioned in the strategy are not aimed at solving the main issue of overproduction and overconsumption, and are thus not enough for achieving the goals of sustainable and circular textiles.”
The report could, however, have stressed more concrete policy measures that actually stop the influx into the Global North market – which risks – if consumers follow the report’s advice – an abundance of un-sold goods. These are also the goods that the EU plan to forbid incinerating and maybe exporting to the Global South as “gifts”. In the long run, however, the focus on less consumption can contribute to lower production and thereby also the environmental impact.
I samarbeid med Wasted Textiles prosjektet arrangerte NF&TA en workshop som skulle utforske både språk og muligheter som ligger i feltet som verken er gjenbruk av plagg slik de er eller resirkulering av fiber –området som Klesforsknings-gjengen har valgt å kalle «mellomrommet».
Norge flommer over av brukte tekstiler. Men mellom de to ytterpunktene gjenbruk og resirkulering er det et mellomrom med tekstiler som kan gjøre mer nytte for seg, spørsmålet er hvordan. Hva skal vi gjøre med disse tekstilene? Og hva skal vi kalle mellomrommet? Det er en utfordring som trenger nytenkning og innovasjon, mente NF&TA som dermed fylte salen med rundt 40 påmeldte studenter og andre interesserte.
Trolig må en del av tekstilene gjenbrukes i andre næringer og for andre formål, men vi har verken språk eller nok kunnskap til å utnytte potensialet, var utgangspunkt for workshopen, som åpnet med tre foredrag. Professor i klær og bærekraft, Ingun Grimstad Klepp, tok tilhørerne på en reise fra fiber til ferdig plagg, og på veien sa hun noe om mulighetsrommet. Vi ble påminnet at handelen med brukte klær er eldre en handelen med nye klær, og at om dronning Sonja bruker en kjole flere ganger, så handler ikke det om gjenbruk. Da måtte hun brukt kjolen som noe annet, for eksempel som en nattkjole, eller gitt den bort til noen andre.
Gruppene arbeidet flittig med ord og begreper.
Å finne gode eksempler i «mellomrommet», hvor de utnyttes på en god måte, er ikke enkelt. At gamle fiskegarn kan bli til målnett, at filler kan bli til filleryer eller at gamle strømper kan fylles med menneskehår og brukes som oljelenser, er noen av de eksemplene som er der ute. Vitenskapelig assistent Lisbeth Løvbak Berg gikk gjennom noen foreløpig resultater fra plukkanalysene som har foregått i Wasted Textiles, og hvor SIFO og MEPEX ser på «bortkastede» tekstiler både i husholdningsavfall og andre steder hvor folks utbrukte eller gjenbrukbare tekstiler ender opp. Så langt har de sett på 3509 kilo, hvorav det som er mest ødelagt er sokker. Men her er alt med tekstilt opphav studert, fra vedsekker til kosebamser.
Et av målene i Wasted Textiles, er å få ned mengden av syntetiske tekstiler, og da er det lurt å finne ut hvor mye av det som avhendiges er syntetisk. De foreløpige tallene viser at 43% av all vekten er syntetiske materialer, men det er også mye blandingsmaterialer: 65% av det undersøkte materialet. Kerli Kant Hvass, assisterende professor i sirkulær økonomi, ga til slutt tilhørerne et lite overblikk over hva som finnes av forretningsmodeller der ute i «mellomrommet» uansett om det kalles redesign eller, up-cycling. Gamle materialer fra hoteller og restauranter brukes av noen designere til å lage kolleksjoner av, men mest påtakelig er det at disse forretningsmodellene ikke har vært levedyktige over tid. De sliter rett og slett i et marked hvor nye klær er så alt for billige og god utnyttelse av i og for seg fine materialer er tidkrevende håndarbeid.
Dermed var det duket for workshop, og gruppene ble satt til å utforske ord og begreper. Det ble livlige diskusjoner rundt bordene og noen nye ord så dagens lys. Som «plastplanlegge» og «sokkepant». Men noe nytt ord for «mellomrommet» dukket ikke opp i løpet av idé-myldringen. Avslutningsvis ble det en diskusjon rundt EUs tekstilstrategi og politiske virkemidler for å få mengdene ned slik at vi ikke stadig lurer på hva vi skal gjøre med dette berget av «bortkastede» tekstiler. Hvordan kan politikk bidra til at forretningsmodellene for gjenbruk, omsøm og reparasjon kan bli lønnsomme?
